Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

4. Andre tiltak for voldsofre

Stortinget ba 7. mars 2000 Regjeringen om å «foreta en samlet gjennomgang av nasjonale og internasjonale tiltak som kan styrke voldsofrenes situasjon, og legge frem konkrete tiltak», jf. Innst. S. nr. 113 (1999-2000).

I proposisjonen gis en oversikt over eksisterende og nye tiltak. Regjeringen vurderer å nedsette et eget voldsofferutvalg, og det er allerede besluttet å opprette et forum i form av en ressurs- og nettverksgruppe.

Komiteen er enig i at i tillegg til å finne nye tiltak for voldsofre, er det viktig å sørge for samordning og skikkelig oppfølging av tiltakene. De siste årene har det vært en økende bevissthet rundt voldsofrenes stilling, som har ført til en rekke lovendringer og tiltak med sikte på å styrke voldsofre. Det er avgjørende at endringene følges opp i alle ledd i systemene, og at gode tiltak samordnes. Det krever en enda større grad av informasjon og skolering, og enda mer søkelys på voldsofres stilling i ulike relevante sammenhenger.

Komiteen mener det er nødvendig å heve kompetansen blant alle typer fagpersonell, både innenfor politi, helsevesen og i andre instanser som skal yte støtte og hjelp. Forskning på området må også styrkes.

Ved lov 11. august 2000 nr. 76 om endringer i straffeloven m.v. (seksuallovbrudd) er det foretatt en revisjon av straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd. Formålet er å styrke barns og kvinners vern mot seksuelle overgrep. Samtidig ble det innført en ny bestemmelse som gir personer som mener de har vært utsatt for en seksualforbrytelse, økt beskyttelse mot injuriesøksmål.

Komiteen vil igjen peke på at straffeutmålingen i sedelighets- og voldssaker er lave. Strafferammen blir i liten grad utnyttet. Det kan se ut som om tendensen helt i det siste går i riktig retning, og komiteen vil i tilfelle se positivt på en slik utvikling.

I Ot.prp. nr. 81 (1999-2000) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven (bruken av varetektsfengsling) har departementet foreslått flere endringer av betydning for voldsofre. Departementet går bl.a. inn for å utvide adgangen til såkalt rettshåndhevelsesarrest til enkelte grove voldsforbrytelser som har lavere strafferamme enn dagens regel om 10 år. Departementet har videre foreslått endringer i reglene om besøksforbud slik at pågripelse og varetektsfengsling blir mulig, og det blir mulig å ilegge forelegg.

Komiteen ser positivt på endringene i straffeprosessloven som Regjeringen har foreslått. Dette kan bidra til bedre sikkerhet for voldsofre og de som er i fare for å bli utsatt for vold. Komiteen viser ellers til sine merknader i Innst. O. nr. 45 (2000-2001).

Ved lov 28. juli 2000 nr. 73 er det truffet tiltak for å beskytte aktørene i straffesaker mot trusler og represalier m.v., jf. Ot.prp. nr. 40 (1999-2000). Gjennom lovendringene innføres det en ordning med bruk av anonyme vitner og en egen straffebestemmelse om motarbeiding av rettsvesenet. Det er også vedtatt flere lovendringer for å gjøre vitneplikten mindre byrdefull.

I nevnte proposisjon drøftes spørsmålet om personopplysninger i større utstrekning enn i dag bør kunne holdes hemmelig, eventuelt om en person i ekstreme tilfeller bør kunne gis nytt personnummer. Departementet er i ferd med å nedsette en arbeidsgruppe for å vurdere disse spørsmålene og vil også nedsette en arbeidsgruppe som skal få i oppgave å gi en samlet oversikt over praktiske tiltak for vitnebeskyttelse.

Komiteen viser til at det er grunnleggende i et rettssamfunn at vitner føler seg trygge i en rettssal. Da vil de kunne gi fullstendige og best mulige forklaringer, og belastningen ved å stille opp som vitne må ikke være urimelig stor. Komiteen viser derfor til lovendringen som åpner for at retten kan pålegge den siktede eller andre å forlate rettsalen også av hensyn til fornærmede.

Komiteen ber om at endringene for å beskytte vitner blir satt i verk snarest mulig. Videre vil komiteen understreke at det er viktig med stor oppmerksomhet og informasjon rundt endringene og mulighetene for å gjøre rettssaken mindre belastende for vitner, slik at mulighetene rutinemessig blir vurdert av domstolene.

Nye lov- og forskriftsregler om dommeravhør og observasjon av barn som vitner i straffesaker trådte i kraft 1. november 1998. En av de viktigste endringene er at man nå kan foreta observasjon av de minste barna i stedet for dommeravhør. De som foretar avhøret er for øvrig gjennomgående bedre rustet for oppgaven nå enn for bare noen få år tilbake.

Komiteen ser positivt på at situasjonen på dette området nå er vesentlig forbedret. Når det er barn som har opplevd overgrep, er det spesielt viktig at rettsprosessene i etterkant skjer på en mest mulig skånsom måte, slik at det ikke blir belastende for barnet. I tillegg innebærer det en bedre rettssikkerhet for mistenkte når avhør og observasjon foretas av personer med best mulig kompetanse. Komiteen ber om at man fortsetter kompetansehevingen på dette området, og at utviklingen følges. Det er viktig at alle distrikter i landet har tilfredsstillende opplegg.

Med utgangspunkt i erfaringer fra konfliktrådene settes det rundt årsskiftet 2000/2001 i gang et treårig prøveprosjekt ved Konfliktrådet i Hordaland der voldsofre og eventuelt pårørende som ønsker å møte den straffedømte vil kunne få bistand til dette. Møtet vil bero på frivillighet fra begge parter.

Erfaringer fra konfliktrådene med megling i mindre alvorlige voldssaker viser at møtet mellom offeret og gjerningsperson er av stor betydning for begge parter.

Komiteen ser positivt på prøveprosjektet med å la voldsoffer og overgriper møtes. Det kan være til hjelp for offeret til å bearbeide hendelsen, og det kan også virke positivt inn på overgripers senere adferd. Komiteen har merket seg at prosjektet er av lang varighet, og mener at det bør vurderes om prosjektet kan utvides til å gjelde i flere fylker underveis i prøveperioden.

Justisdepartementet arbeider med å fremme konkrete tiltak for å redusere tiden mellom lovbrudd og straffereaksjon. Raskere avvikling av straffesaker vil være en fordel for de fornærmede.

Komiteen ser positivt på at det så raskt er utarbeidet forslag til konkrete tiltak for å korte ned saksbehandlingstiden i straffesaker, og ser fram til snarlige, ytterligere lov- og regelendringer.

Et utvalg nedsatt av Riksadvokaten har undersøkt kvaliteten på politiets og påtalemyndighetens behandling av henlagte voldtektssaker. Utvalget konkluderte i sin rapport med at den generelle kvaliteten på etterforskningsstadiet kunne bli bedre og foreslo en rekke tiltak. På bakgrunn av rapporten har Riksadvokaten foreslått å utarbeide et eget rundskriv om behandling av voldtektssaker. Justisdepartementet har sendt brev til statsadvokatene, politimestrene, Kripos og Politihøgskolen med anmodning om å følge opp rapporten. Justisdepartementet vil videre initiere et forskningsprosjekt for å foreta en systematisk kartlegging av voldsofres opplevelse av politiets og påtalemyndighetens behandling av anmeldelser.

Komiteen ser positivt på måten rapporten om etterforskningen av voldtektssaker er fulgt opp. Komiteen viser videre til at Kripos i svært liten grad bidrar med assistanse og kompetanse i voldtektssaker. Komiteen mener at det må vurderes om det bør bygges regionale eller en sentral kompetanseenhet som kan bistå i slike saker.

Komiteen vil også be om at de rettslige prosessene i forbindelse med voldtektssaker blir gjennomgått slik at praksisen ikke er unødig byrdefull for fornærmede.

Komiteen ser fram til resultatene av kartleggingen av hvordan voldsofre opplever politiets behandling av anmeldelser, og forventer rask oppfølging av svakhetene.

Sosial- og helsedepartementet og Justisdepartementet satte i 1996 i gang et samarbeidsprosjekt med etablering av rådgivningskontorer for kriminalitetsofre. Det er i dag 5 slike kontorer, og voldsofre utgjør en stor andel av de som søker til kontorene. Ordningen vil bli videreført og utvidet med ytterligere 4 kontorer i år 2000.

Komiteen viser til at ofre for kriminalitet - særlig voldsofre - ofte har et stort behov for hjelp og veiledning, og at dette behovet i dag ikke er ivaretatt av myndighetene på en tilfredsstillende måte. Rådgivningskontorene har vist seg å imøtekomme manges behov, og det er en effektiv måte å gi slik hjelp på. Komiteen ser derfor positivt på at antall kontorer er utvidet i løpet av 2000. Komiteen forutsetter at denne virksomheten styrkes ytterligere, både med kontorer på flere steder, og med bedre bemanning. Det kan eventuelt kombineres med ulike former for annen rettshjelp i offentlig regi, eller med offentlige servicekontorer.

Den 1. september 1997 ble det iverksatt en forsøksordning med utlevering av voldsalarmer til personer som var utsatt for alvorlige trusler og vold. Ordningen viste seg svært vellykket og ga ofrene betydelig økt trygghet. Ordningen ble gjort permanent fra 1. januar 2000. Det arbeides med å få alarmer som også kan brukes utenfor hjemmet.

Komiteen er fornøyd med at ordningen med voldsalarmer er gjort permanent. Det er et viktig tiltak for å forebygge alvorlig kriminalitet, og for at utsatte kan føle seg tryggere. Komiteen understreker at arbeidet med å kunne tilby alarmer med større geografisk rekkevidde bør skyte fart. Det er særlig viktig å kunne føle seg trygg i sitt eget hjem, men det er også viktig å kunne bevege seg tryggere i nærområdene. Voldsalarmer er også et viktig tiltak i arbeidet for at vitner som føler seg truet skal få bedre beskyttelse.

Det er utarbeidet en generell informasjonsbrosjyre, «Fra anmeldelse til dom», som i første rekke er beregnet på ofre for kriminalitet, og som forefinnes i alle politidistriktene. Når anmeldelse mottas informeres det også fra politiet om fornærmedes muligheter til å kreve erstatning eller oppreisning.

Komiteen synes det er veldig bra at informasjonen til ofre for kriminalitet er betraktelig bedret i det siste. Kriminalitetsofre har ofte et stort behov for bistand, og er i en utsatt situasjon som gjør at evnen til å oppsøke bistanden blir redusert. Komiteen understreker at informasjonsbrosjyren må være lett tilgjengelig og godt synlig på alle politistasjoner og lensmannskontorer, og at politiet aktivt må formidle kontakt til hjelpeapparatet så langt det er mulig.

Regjeringen la i februar 2000 frem en handlingsplan for å bekjempe vold mot kvinner. Mangel på adekvat bistand, samt manglende samarbeid mellom ulike instanser, nevnes i planen som et hovedproblem. Det er opprettet en egen stilling i Justisdepartementet med hovedansvar for å følge opp handlingsplanen.

I september 2000 besluttet Justisdepartementet å opprette et kvinnevoldsforum i forbindelse med gjennomføringen av handlingsplanen. I tillegg til at det er etablert et koordinerende tverrdepartementalt utvalg for slike oppgaver, skal det opprettes en ressurs- og nettverksgruppe.

Komiteen ser positivt på at handlingsplanen for å bekjempe vold mot kvinner ser ut til å få en skikkelig oppfølging, og komiteen ser det som sentralt i det arbeidet at det nedsettes et kvinnevoldsutvalg eller -forum. Det er avgjørende at de mange ulike tiltakene og hjelpetilbudene blir samordnet. Like viktig er det at det blir sørget for at det blir informert om hjelpetilbud og ofres rettigheter på en best mulig måte. Forumet må også videreutvikle planen, konkretisere den ytterligere, finne ut hvilke tiltak som er virkningsfulle, og hvilke nye tiltak som bør settes i verk.

Bergen politidistrikt iverksatte en tiltaksplan mot familievold 1. september 1999. Virkemidlene er bl.a. å registrere og systematisere opplysninger for å få et tilstrekkelig grunnlag for å iverksette aktiv etterforskning. Det er utpekt en egen familievoldskoordinator i politidistriktet.

Politimesteren i Oslo har besluttet å etablere en prosjektgruppe som skal utforme en tiltakspakke for oppfølging av familievold. Det skal bl.a. utpekes en egen familievoldskoordinator ved alle politistasjonene i Oslo politidistrikt.

Komiteen synes det er bra med fokuset som er satt på vold i hjemmet den siste tiden. Det kan virke som om det lenge har vært slik at den «åpne» volden har vært mer fokusert og hatt høyere prioritet hos politiet. Komiteen viser til at 90 pst. av de som utsettes for vold i hjemmet er kvinner. Politiets arbeidsmetoder må rettes inn mot å avdekke og dokumentere hjemmevold, og rutinene for registrering og rapportering må bedres. Det må i større grad etterforskes og vurderes offentlig påtale i saker hvor anmeldelsen trekkes tilbake.

Komiteen ber om at Politidirektoratet følger opp de prosjektene som er satt i gang i Bergen og Oslo, og stimulerer til at lignende opplegg settes i gang i flere politidistrikter.

Tidligere ville en ektefelle til en person som er bosatt i Norge miste retten til opphold i riket dersom vedkommende flyttet fra ektefellen før tre år var gått. Fra 1. juli 2000 er utlendingsforskriften endret slik at kvinner som er blitt tvangsgiftet får bli i Norge selv om de flytter fra ektefellen. Forutsetningen er at de reiser søksmål, og får kjent ekteskapet ugyldig i Norge.

Omskjæring av kvinner er forbudt etter norsk lov. Det forekommer likevel at norske kvinner med fremmedkulturell bakgrunn bringes til utlandet for å bli omskåret der. Det er derfor i oktober 2000 bestemt at det skal nedsettes en tverrdepartemental arbeidsgruppe for å utforme tiltak mot dette.

Komiteen hilser velkommen avtalen om arbeid mot tvangsekteskap som det nylig er blitt enighet om mellom Norge og Pakistan. Det er en svært viktig avtale både reelt og symbolsk. Selv om det er forbudt å tvinge noen til å gifte seg med en spesiell person, er dette svært vanskelige saker. Norge er avhengig av samarbeid med land hvor slik praksis forekommer. Komiteen oppfordrer til at Regjeringen tar initiativ til å få i stand lignende avtaler også med andre, relevante land.

Komiteen viser til Regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse som ble lagt fram 23. januar 2001. Komiteen ser positivt på bredden i handlingsplanen. Det er viktig at det settes inn konkrete tiltak lokalt og nasjonalt, og at Norge også er en pådriver for å løfte temaet enda tydeligere opp på den internasjonale agendaen. Det ser ut til at lovverket i Norge er tilfredsstillende på området, men uansett lovregler og forbud er man avhengig av å nå fram til miljøene dette skjer i, og prøve å få til en holdningsendring gjennom opplysning om farene og internasjonal fordømmelse av praksisen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at problemstillingen med personer som har ekteskap som grunnlag for opphold i Norge, og som dermed vil miste oppholdstillatelsen dersom ekteskapet tar slutt før tre år er gått og ikke annet gyldig grunnlag for opphold foreligger, ved flere anledninger har vært oppe i Stortinget og medført regelendringer. Flertallet mener at det ikke er akseptabelt om kvinner blir værende i et ekteskap med vold fordi de frykter at de ellers vil bli sendt ut av landet.

På samme måte må heller ikke frykten for utsendelse av landet hindre kvinner i å bryte ut av tvangsekteskap. Flertallet ser positivt på forskriftsendringen som åpner for at kvinner kan få bli i landet dersom de har brutt ut av et tvangsekteskap, og fått ekteskapet kjent ugyldig. Flertallet ber om at utviklingen følges nøye, for å se om forskriftsendringen virker etter intensjonen.

Flertallet viser også til at det i vurderingen av oppholdstillatelse må legges større vekt på å finne ut om kvinner kan ha et grunnlag for oppholdstillatelse i Norge utover familiegjenforening med sin mann. Det gjelder både når de kommer til landet, og når de bryter ut av ekteskapet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet har fremmet flere forslag som ville ha tilnærmet umuliggjort tvangsekteskap dersom de hadde blitt vedtatt.

Kompetansesenteret for voldsofferarbeid har vært drevet som et forsøksprosjekt i fire år. Det skal samle kunnskap om vold som fenomen, spre kunnskap og informasjon, samt utvikle ny kunnskap om vold og voldsofre gjennom forskning.

Senteret er foreløpig besluttet videreført til og med utgangen av 2003, men med et noe annet mandat enn tidligere. I det nye mandatet blir det fremhevet at kvinne- og kjønnsperspektivet skal ha en mer fremtredende plass enn til nå.

Komiteen slutter seg til at kompetansesenteret i sitt videre arbeid legger større vekt på kvinne- og kjønnsperspektivet. Selv om vold rammer alle, er kvinner mer utsatt enn menn. En stor del av den volden som oftest rammer kvinner - hjemmevolden - har opp til nylig ikke på langt nær fått den samme oppmerksomheten og prioriteten som den typen vold - gatevolden - som oftest rammer menn.

Komiteen viser til at det er viktig at kompetansesenteret også har et samarbeid med andre instanser og organisasjoner som arbeider mot vold.

Fornærmede i de fleste typer sedelighetssaker har rett til bistandsadvokat. Også i andre typer straffesaker kan retten på visse vilkår oppnevne advokat for fornærmede.

Når det gjelder sivile saker, ble det i 1989 innført en ordning med fri rettshjelp til voldsofre uten behovsprøving ved erstatningssøksmål mot skadevolder. Det føres imidlertid en streng praksis ved søknad om fritt rettsråd for bistand til å fremme søknad om voldsoffererstatning for fylkesmannen, og det gis som hovedregel ikke fri rettshjelp i disse sakene. Justisdepartementet foreslo ikke endringer i disse reglene i St.meld. nr. 25 (1999-2000) Om fri rettshjelp.

Dersom lovforslaget i proposisjonen her vedtas, vil det kunne oppstå flere rettslige spørsmål der det er behov for rettshjelp enn etter dagens ordning. Departementet vil derfor se nærmere på behovet for å utvide mulighetene for fri rettshjelp i saker om voldsoffererstatning.

Komiteen ser at det som regel vil være større behov for rettshjelp ved et sivilt søksmål om erstatning mot skadevolder enn ved en søknad om voldsoffererstatning. Komiteen vil likevel understreke at også ved slike søknader kan det være et komplisert arbeid å samle relevant dokumentasjon, og at hjelpen fra forvaltningen og offentlige myndigheter ofte vil være begrenset. Manglende mulighet til å fremme fullverdig søknad og for dårlig rettshjelpstilbud må ikke avskjære voldsofre fra å få sine rettigheter. Dette er særlig viktig når voldsoffererstatningen nå blir et lovfestet rettskrav. Komiteen mener derfor at det bør gis fri rettshjelp også ved slike saker i større grad enn i dag. Under oppfølgingen av meldingen om fri rettshjelp bør det sees nærmere på hensiktsmessige grensedragninger, for eksempel i forhold til hvilke rettslige spørsmål saken reiser, om det dreier seg om anke og mulige standarddekninger.

Voldsofre kan fanges opp av de generelle sosiale trygde- og støtteordningene. Regjeringen tar sikte på å vurdere om voldsofre bør gis enkelte særfordeler i forhold til yrkesrettet attføring på lignende måte som yrkesskadde er gitt det.

Komiteen slutter seg til at det synes mest hensiktsmessig at voldsofre får dekket sine utgifter gjennom ordningen med voldsoffererstatning framfor å innføre særregler i trygdesystemet som vil komplisere dette regelverket ytterligere.

Komiteen er også enig i at det er riktig å gi voldsofre særfordeler i forhold til yrkesrettet attføring på samme måte som yrkesskadde er gitt det. Det er en type støtte som er vanskeligere å gi gjennom voldsoffererstatningsordningen. Det vil heller ikke bidra til å komplisere trygdesystemet, siden vi allerede har regler om slik attføring for yrkesskadde.

Stortinget ba 6. februar 1996 Regjeringen om å utrede etablering og finansiering av et voldsofferfond med sikte på å fremme forslag om en slik ordning, jf. Innst. S. nr. 96 (1995-1996). Fondet skulle eventuelt gi støtte til voldsofre, og finansieres gjennom en engangsavgift som skulle betales av samtlige personer som blir dømt for lovbrudd som kan medføre fengselsstraff.

Som følge av dette opprettet Justisdepartementet en arbeidsgruppe som avga sin utredning i form av NOU 1997:11 Lov om kriminalitetsofferfond.

Arbeidsgruppen foreslo at det ble etablert et kriminalitetsofferfond som skulle finansieres ved at alle som blir ilagt en straffereaksjon skulle betale en avgift til fondet tilsvarende ett rettsgebyr (for tiden kr 600). Midlene ble foreslått brukt til å finansiere den statlige voldsoffererstatningsordningen, andre tiltak for å reparere skader etter kriminalitet og forskning rundt kriminalitet, ofre og skadevirkninger. Driftskostnadene ved ordningen ble anslått til ca. 7 mill. kroner i året.

Under høringen av utredningen hadde mange av høringsinstansene innvendinger mot arbeidsgruppens forslag. En innvending fra bl.a. representanter for politi og påtalemyndighet var at avgiftsplikten ikke bør ramme alle typer lovovertredelser likt og at de som blir ilagt forenklet forelegg for mindre forseelser ikke bør pålegges å betale avgift til fondet.

Departementet bemerker at det vil kunne støte an mot den alminnelige rettsfølelsen å pålegge avgift til et kriminalitetsofferfond for forseelser og forbrytelser som har liten sammenheng med fondets formål. Begrenses fondet til voldsforbrytere, vil det ofte være lite eller intet å hente. Et selvstendig kriminalitetsofferfond vil dessuten ikke være i samsvar med sentrale budsjettprinsipper.

På denne bakgrunn er departementet av den oppfatning at de beste grunner taler for at det ikke opprettes et voldsofferfond, men at voldsoffererstatningsordningen og andre tiltak for voldsofre i stedet fortsatt finansieres over statsbudsjettet.

Komiteen viser til at Stortinget 6. februar 1996 ba Regjeringen utrede etablering og finansiering av et voldsofferfond med sikte på å fremme forslag om en slik ordning. Intensjonen bak fondet var at det skulle gi økonomisk støtte til voldsofre, og ellers finansiere tiltak for voldsofre. Komiteen uttalte bl.a.:

«Komiteen viser til at den svenske ordningen finansieres ved at personer som dømmes for et lovbrudd som kan gi fengselsstraff, må betale 300 kroner. Komiteen vil ikke nå anbefale et beløp, men vil komme tilbake til dette når saken foreligger fra Regjeringen.»

Komiteen viser til at stortingsvedtaket ble raskt fulgt opp med nedsettelse av et utvalg som la fram NOU 1997:11 Lov om kriminalitetsofferfond. Komiteen mener det nå har gått kritikkverdig lang tid før saken legges fram for Stortinget.

Komiteen peker på at det viktigste er at voldsofre ikke lider økonomisk tap, at de sikres rettshjelp til å få sine rettskrav oppfylt, og at det drives et aktivt og samordnet arbeid mot vold på mange ulike områder.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser at det kan være gode grunner til å opprette et eget voldsofferfond som er tenkt å gi direkte og indirekte støtte til voldsofre og voldsofferarbeid. Imidlertid viser departementets overslag at det vil være vanskelig å få noen størrelse på dette fondet uten at man skal kreve bidrag fra de som begår forseelser, og som det vil framstå urimelig å kreve det fra.

Flertallet viser til at det vil synes urimelig å kreve bidrag til voldsofferfondet fra de som begår forseelser mot vegtrafikkloven. Holdes disse utenfor, vil resterende forseelser og forbrytelser gi en sum på 23 mill. kroner årlig. Imidlertid er det flere typer forseelser det vil virke urimelig å kreve bidrag til et voldsofferfond fra.

Flertallet peker på at dersom handlingen overhodet ikke har noen sammenheng med vold, kan det framstå som en urimelig ekstrabelastning. Dersom det bare skal kreves fra de som begår forbrytelser mot liv, legeme, helbred og sedelighet, blir beløpet kun 1,5 mill. kroner. Dette vil ikke på langt nær dekke driftskostnadene ved en slik ordning.

Flertallet mener at denne proposisjonen ivaretar intensjonen bak et voldsofferfond på en bedre måte enn hva et fond kunne ha gjort. Med en lovfestet rett til voldsoffererstatning og et tak på en million kroner, vil voldsofre være sikret full økonomisk erstatning. Den generelle gjennomgangen av ulike tiltak for å styrke voldsofres stilling, viser at dette best ivaretas gjennom ordninger som krever årlige bevilgninger over statsbudsjettet, framfor bidrag fra et voldsofferfond.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at hovedbegrunnelsen for at departementet ikke følger opp Stortingets vedtak er at departementet ikke har klart å finne en fornuftig og naturlig avgrensning av hvem som skal betale til fondet. Disse medlemmer mener at et slikt praktisk spørsmål lett burde vært løst. En løsning kan eksempelvis være at samtlige personer som blir dømt til fengselsstraff, betinget eller ubetinget, betaler inn 1 000 kroner til et slikt fond, noe som vil gi en inntekt på ca. 17 mill. kroner i året. Det vil ikke være urimelig om personer som har begått så alvorlige lovbrudd at de blir dømt til fengselsstraff blir ilagt en slik ekstrastraff der pengene blir brukt til å hjelpe personer som har vært utsatt for kriminalitet, selv om den kriminalitet de er blitt utsatt for er av en annen type enn den som er begått av betalerne. Disse medlemmer er også overbevist om at det finnes andre måter å sette grensene på som vil gi et betydelig beløp til fondet, og som vil virke oppdragende for de som må betale. Midlene fra fondet må komme i tillegg til de midlene som bevilges over statsbudsjettet, og ikke føre til at disse blir redusert.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen følge opp Stortingets vedtak fra 6. februar 1996 om å fremme forslag om et voldsofferfond.»

I forbindelse med FNs arbeid med konvensjon mot transnasjonal organisert kriminalitet er det bestemt at det også skal utarbeides en tilleggsprotokoll som gjelder grenseoverskridende handel med mennesker, herunder tvangsarbeid, prostitusjon og handel med menneskedeler. Arbeidet er planlagt ferdigbehandlet i oktober/november 2000.

I Innst. S. nr. 113 (1999-2000) ber justiskomiteen Regjeringen vurdere «om det kan være hensiktsmessig å arbeide for et tillegg til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) som styrker vernet om voldsofre».

Det er bare stater som har forpliktelser etter EMK, og bare disse som kan bringes inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Et vern mot overgrep fra andre må derfor formuleres som en positiv plikt for staten til å sørge for et slikt vern.

Positive plikter for statene vil i stor grad være et spørsmål om å regulere statens bruk av ressurser. Det er vanskelig å formulere regler om dette på en slik måte at de kan håndheves rettslig. Videre er klimaet i dag slik at det er meget vanskelig å få gjennomslag for nye protokoller til konvensjonen.

På denne bakgrunn tviler departementet på om det fra norsk side bør igangsettes et arbeid for et tillegg til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen om vern av voldsofre.

Komiteen viser til Innst. S. nr. 113 (1999-2000) der komiteen ba Regjeringen vurdere «om det kan være hensiktsmessig å arbeide for et tillegg til Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) som styrker vernet om voldsofre».

Komiteen har merket seg argumentene fra departementet om at det bare er stater som har forpliktelser etter EMK, og at det bare er de som kan bringes inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ber likevel om at Regjeringen arbeider med konvensjonen for å finne muligheter for å styrke voldsofres stilling. Flertallet mener det i denne saken er viktig at Norge går foran for å få gjennomslag for en internasjonal konvensjonsbeskyttelse av voldsofrenes rettigheter. Det må gjøres på den måten som ansees mulig og hensiktsmessig.

Flertallet mener at vern mot overgrep bør formuleres som en positiv plikt for stater. Det vil etter flertallets oppfatning ha en forebyggende effekt at statene gir uttrykk for en overordnet politisk prioritering. Flertallet vil dessuten peke på at gjerningsmenn i dag har et praktisk og håndhevbart menneskerettslig vern etter konvensjonen, mens voldsofre ikke har et tilsvarende vern.

Flertallet har merket seg at departementet peker på at fordi konvensjonen er generelt utformet, kan tiltak som kommer voldsofre til gode allerede tolkes inn i den.

Forrige kapittelNeste kapittel