Dagens voldsoffererstatningsordning reguleres i voldsoffererstatningsforskriften av 1981 som er gjengitt i punkt 3.10 i proposisjonen.

For at staten skal yte voldsoffererstatning kreves det at søkeren må være påført en personskade voldt ved forsettlig legemskrenking eller ved annen straffbar handling som bærer preg av vold eller tvang, jf. forskriften § 1. Staten yter dessuten erstatning for tilfeldig skade oppstått i forbindelse med hjelp til politiet under arrestasjon eller ved avverging av en straffbar handling m.m.

Erstatningsnemnda har lagt til grunn at det må kreves klar sannsynlighetsovervekt for at en straffbar handling som nevnt i forskriften har funnet sted. En frifinnende straffedom avskjærer imidlertid ikke erstatningsmyndighetene fra å yte voldsoffererstatning, og voldsoffererstatning kan også tilkjennes der straffesaken er henlagt.

Det ytes erstatning for tap av forsørger dersom personskaden har medført døden. Erstatningsnemnda har også tilkjent erstatning for annet tap som er en følge av den straffbare handlingen, typisk utgifter til begravelse, og har også gitt erstatning for ikke-økonomisk skade, dersom vilkåret om «særlige grunner» i forskriften § 6 første ledd nr. 4 er oppfylt.

Det gis som hovedregel kun erstatning for personskade. Skade på personlige bruksting som den skadelidte hadde på seg under skadetilfellet kan imidlertid erstattes. Ordningen omfatter som hovedregel kun skader som er voldt her i riket, men i særlige tilfelle kan erstatning ytes for skade som er voldt utenlands dersom skadelidte eller etterlatte har bopel i riket.

Etter forskriften § 5 kreves det bl.a. at den straffbare handling uten unødig opphold er anmeldt til politiet. I særlige tilfeller kan erstatning ytes selv om disse vilkårene ikke er oppfylt, f.eks. ved familievold.

Etter forskriften § 6 skal erstatning ytes med det beløp som finnes rimelig i det enkelte tilfelle. For øvrig gjelder de vanlige reglene i skadeserstatningsloven for utmålingen av erstatning, med enkelte særregler som fremgår av bestemmelsen. Det skal gjøres fullt fradrag for erstatning fra skadevolder og for trygde- og forsikringsutbetalinger m.v. som den skadelidte får. Ordningen er således subsidiær i forhold til slike erstatnings- eller hjelpeordninger.

Erstatning for ikke-økonomisk skade ytes når «særlige grunner» foreligger. Ikke-økonomisk skade omfatter både menerstatning og erstatning for tort og svie (oppreisning). Menerstatning tilkjennes bare hvor det foreligger varig og betydelig skade som har medført en medisinsk invaliditetsgrad på minst 15 pst.

Erstatningen kan settes ned eller helt falle bort dersom skadelidte eller etterlatte medvirket til skaden ved uforsiktighet eller annen skyld, eller det ikke er rimelig at staten yter erstatning.

Staten kan søke regress hos skadevolder, jf. forskriften § 7. Regresskravet kan ettergis bl.a. dersom utvist skyld, skadevolders økonomi eller forholdene ellers tilsier det. Det føres en relativt streng praksis for ettergivelse.

Det er fylkesmannen som behandler saker om voldsoffererstatning i førsteinstans. Klageinstans er Erstatningsnemnda for voldsofre. For søknader om nedsettelse eller bortfall av regress er likevel Justisdepartementet klageinstans. Justisdepartementet er dessuten sekretariat for nemnda.

I 1998 ble det bevilget ca. 38,4 mill. kroner til erstatningsutbetalinger under voldsoffererstatningsordningen. Fylkesmennene fikk til sammen inn 1 735 nye søknader i 1998. 57 pst. av de sakene som ble behandlet ble helt eller delvis innvilget.

I proposisjonen kap. 4 redegjøres det kort for ordningen i andre nordiske land på dette området.