Siktede har ingen plikt til å tilstå det straffbare forhold han er siktet for. Velger han likevel å tilstå, vil dette kunne anses som en formildende omstendighet ved straffeutmålingen. I tillegg kan straffen etter straffeloven § 59 settes under minimum eller til en mildere straffart dersom gjerningspersonen «selv (har) angivet seg og aflagt fuldstændig Tilstaaelse».

Har den siktede på annen måte enn ved å tilstå bidratt til å oppklare et straffbart forhold, kan også dette få betydning for straffeutmålingen, men da bare innenfor strafferammen.

Departementet etablerte sommeren 1999 et eget prosjekt for hurtigere straffesaksavvikling. En av arbeidsgruppene har foreslått å endre straffeloven § 59, slik at tilståelser og andre forklaringer som i vesentlig grad bidrar til å oppklare saken, blir tillagt større vekt enn i dag ved straffeutmålingen.

Arbeidsgruppen peker i sin innstilling på en rekke hensyn som taler for at tilståelser bør tillegges større vekt ved straffeutmålingen enn tilfellet er i dag, blant annet prosessøkonomiske hensyn og hensynet til fornærmede. Politiet og påtalemyndigheten har et bestemt inntrykk av at mistenkte tilstår sjeldnere nå enn før.

Arbeidsgruppen peker også på enkelte mothensyn som gjør seg gjeldende. Man kan risikere at uskyldige erkjenner straffeansvar fordi de ikke tar sjansen på å bli dømt uansett og da få en strengere reaksjon. En annen innvending er at straffenivået vil bli senket. Disse innvendingene er imidlertid etter gruppens oppfatning ikke så tungtveiende at de oppveier argumentene som taler for økt vektlegging av tilståelse.

De fleste høringsinstansene er positive til forslaget om å legge større vekt på tilståelser ved straffeutmålingen, selv om enkelte har innvendinger mot den nærmere utformingen av forslaget. Noen høringsinstanser er skeptiske, og peker på at det kan reises prinsipielle og praktiske innvendinger mot å lovfeste betydningen av ett enkeltstående straffeutmålingsmoment. Enkelte høringsinstanser mener at en lovfesting kan svekke straffens preventive funksjon.

Departementet har merket seg at en rekke av høringsinstansene deler arbeidsgruppens syn på at straffen i tilståelsessaker ofte ikke skiller seg nevneverdig fra den straff som utmåles i andre saker. Departementet er enig i at tilståelser bør tillegges større vekt ved straffeutmålingen enn tilfellet er i dag. Det gjelder først og fremst ved de mer alminnelige tilståelsessaker, men kan også gjelde i mer alvorlige saker. Det fremmes forslag til endring av straffeloven § 59 i tråd med dette.

Arbeidsgruppen viser til at det kan ha vesentlig betydning for muligheten til oppklaring og iretteføring at en siktet kan motiveres til å bidra med opplysninger. Den beste motivasjonen vil være en begrunnet utsikt til å få en reduksjon i egen straff. Både hensynet til å oppklare alvorlig kriminalitet og prosessøkonomiske hensyn tilsier at det bør gis større «rabatt» ved straffeutmålingen enn i dag når siktede bidrar med opplysninger.

Flere høringsinstanser støtter arbeidsgruppens forslag på dette punktet. Høyesterett mener at spørsmålet bør forelegges Straffelovkommisjonen for en mer prinsipiell vurdering av spørsmålet om å lovfeste straffeutmålingsprinsipper. Borgarting lagmannsrett, Oslo statsadvokatembeter og Oslo politidistrikt går imot forslaget.

Etter departementets syn er betenkelighetene ved å lovfeste en straffeutmålingsregel om betydningen av bistand til politiet langt større enn betenkelighetene ved en tilsvarende bestemmelse om tilståelse. Det vil lett kunne oppstå tvil om siktedes forklaring er sannferdig, og det kan dessuten være prinsipielt betenkelig å lovfeste regler som oppfordrer til angiveri, og som øker risikoen for at den siktede blir utsatt for represalier. Departementet fremmer etter dette ikke forslag om lovendringer på dette punkt.

Arbeidsgruppen går inn for at bestemmelsen skal være generell, og får bred tilslutning til dette blant høringsinstansene. Departementet er enig i dette.

Når det gjelder spørsmålet om en tilståelse i den enkelte sak skal lede til straffereduksjon og i tilfelle hvor mye, uttaler arbeidsgruppen at dette må avgjøres av dommeren ut fra en konkret vurdering.

Mange av høringsinstansene har forstått arbeidsgruppens forslag slik at tilståelser alltid skal lede til straffereduksjon, og de fleste går imot dette. Arbeidsgruppen er imidlertid på dette punktet misoppfattet. Departementet er enig i at en tilståelse ikke automatisk bør føre til straffereduksjon.

Arbeidsgruppen foreslår at «rabattens» størrelse skal bero på en konkret vurdering i den enkelte sak der det først og fremst legges vekt på hvilken betydning tilståelsen har hatt for offeret og på hvor stor prosessøkonomisk gevinst den har medført. Arbeidsgruppen mener at man i forarbeidene bør angi et «normalnivå» som bør utgjøre 1/3 av den straff som ville blitt ilagt uten tilståelse, mens retten i særlige tilfeller må kunne gå ned mot halv straff.

Høringsinstansene er enige i at tilståelsens betydning må bero på en konkret vurdering etter de retningslinjer som arbeidsgruppen antyder. Oppfatningene er derimot mer delt når det gjelder spørsmålet om det bør angis et normalnivå i forarbeidene, og hvor dette nivået i tilfelle skal ligge. Også departementet er enig i de retningslinjer som arbeidsgruppen gir for vurderingen av «rabatten»s størrelse. Etter departementets oppfatning er det imidlertid ikke grunn til å angi noe «normalnivå» i forarbeidene, og departementet stiller seg tvilende til om straffen i unntakstilfelle bør kunne settes til halvparten av det som ellers ville blitt ilagt.

For at «rabatten» skal synliggjøres både for den domfelte og for andre, bør lovgiver etter arbeidsgruppens syn gjennom forarbeidene oppfordre domstolene til å angi hvilken straff som ville blitt idømt om gjerningsmannen ikke hadde tilstått. Høringsinstansenes syn er på dette punkt delt. Departementet uttaler at retten bør angi betydningen av tilståelsen i mer generelle vendinger.

Komiteens merknader

Komiteen finner grunn til å peke på at komiteen tidligere ved flere anledninger har gitt uttrykk for at straffeutmålingen for ulike typer forbrytelser generelt bør skjerpes, bl.a. når det gjelder vold mot barn, seksualforbrytelser og grov voldsbruk og når det gjelder gjentatt vinningskriminalitet. Komiteen ønsker nok en gang å understreke disse synspunktene.

Et flertall i komiteenhar for eksempel i Innst. S. nr. 168 (1997-1998), jf. Innst. O. nr. 63 (1998-1999), bl.a. gitt uttrykk for at man mener en skjerping av straffenivået for grove voldsforbrytelser vil være i tråd med den alminnelige rettsfølelse hos folk flest. Det pekes videre på at dagens strafferammer gir rom for en klar økning av straffenivået for eksempel når det gjelder voldtekt som i utgangspunktet har en strafferamme på opp til 10 års fengsel.

I Innst. O. nr. 92 (1999-2000) om seksuallovbrudd heter det bl.a.:

«Komiteen har flere ganger på pekt at straffenivået for seksuelle overgrep ligger for lavt, og finner grunn til å gjenta dette. Komiteen forventer at domstolene tar hensyn til lovgivers synspunkter.»

Når det spesielt gjelder overgrep mot barn uttalte komiteenbl.a.:

«Komiteen mener at straffeutmålingen i mange tilfeller ikke er i overensstemmelse med den alminnelig rettsoppfatning, og at det er viktig at straffeutmålingen skjerpes, slik at den står i forhold til forbrytelsens grovhet.»

Når det gjelder vinningskriminalitet viser komiteen til uttalelsen i Budsjett-innst. S. nr. 4 (1998-1999), jf Innst. O. nr. 63 (1998-1999) og Innst. S. nr. 101 (1999-2000), der det heter at det må tilstrebes en strengere straffeutmåling for gjentatt vinningskriminalitet, og legges vekt på økt konsentrasjon om gjengangerne.

Komiteen mener at størrelsen på en eventuell rabatt i straffeutmålingen som følge av tilståelse må ta utgangspunkt i at straffenivået generelt må heves, og at lovendringen ikke skal forstås som en reduksjon av dagens straffenivå. Rabatten må vurderes konkret i hver enkelt sak, hvor det særlig legges vekt på om tilståelsen har hatt betydning for offeret. Størrelsen av den prosessøkonomiske gevinsten kan eventuelt også tas med i vurderingen. Komiteen er enig med departementet i at det ikke bør angis noe «normalnivå» i forarbeidene. Komiteen er dessuten høyst tvilende til om straffen i unntakstilfeller bør kunne settes til halvparten av det som ellers ville blitt resultatet.

Når det gjelder synliggjøring av «rabatten», mener komiteen, som Justisdepartementet, at retten bør angi betydningen av tilståelsen i generelle vendinger, og ikke ved angivelse av hvilken straff som ville blitt idømt hvis gjerningsmannen ikke hadde tilstått.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at en rekke hensyn tilsier at tilståelser bør tillegges større vekt ved straffeutmålingen enn tilfellet er i dag. Flertallet mener at både prosessøkonomiske hensyn og hensynet til fornærmede er viktige. Flertallet registrerer dessuten at påtalemyndigheten mener at mistenkte nå tilstår sjeldnere enn før, og at det i praksis i såkalte «hverdagssaker» er liten eller ingen strafferabatt for tilståelser. For større eller de mer spesielle sakene, merker flertallet seg at rabatt forekommer hyppigere.

Flertallet har også merket seg de mothensyn som nevnes, både at uskyldige lettere kan erkjenne straffeansvar og at straffenivået kan bli lavere. Flertallet synes dette er viktige motargumenter, men ikke sterke nok til at de oppveier de hensyn som tilsier økt vektlegging av en tilståelse.

Flertallet er enig i de foreslåtte endringer av straffeloven § 59, og mener som departementet at tilståelser bør tillegges større vekt ved straffeutmålinger enn tilfellet er i dag, først og fremst ved de mer alminnelige tilståelsessaker, men det kan også gjelde i mer alvorlige saker.

Flertallet deler Justisdepartementets syn om at det er større betenkeligheter ved å lovfeste en straffeutmålingsregel i tilfeller av bistand til politiet enn ved tilfeller av tilståelse. Flertallet støtter derfor departementet i at det ikke fremmes forslag om lovendringer for slike tilfeller.

Flertallet slutter seg til at bestemmelsen i § 59 i prinsippet må kunne anvendes uansett hvilket straffebud det dreier seg om, og uansett grovheten av overtredelsen. Bestemmelsen må også etter flertallets syn kunne anvendes for foretak som dømmes i medhold av § 48 a.

Flertallet vil understreke at § 59 ikke må tolkes dithen at en tilståelse automatisk skal føre til straffereduksjon. Komiteen mener at retten i de aktuelle tilfeller må vurdere hvilken betydning en tilståelse skal ha for straffeutmålingen, om noen i det hele tatt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker ikke at det åpnes adgang for økt bruk av straffereduksjon i forbindelse med tilståelser. Det vil i praksis bety at straffenivået blir lavere, noe som er helt uakseptabelt. Det bør regnes som en selvfølge at mistenkte samarbeider med politiet for å oppklare en sak. Konsekvensene av å motarbeide etterforskningen bør derfor bli en høyere straffeutmåling, og den mistenkte bør motiveres til å fortelle sannheten gjennom å vite om at konsekvensene dersom han ikke tilstår, men likevel blir dømt, blir negativ i form av lengre soningsperiode.

Disse medlemmer mener likevel at positivt og konstruktivt samarbeid med politiet, blant annet i form av tilståelser, bør kunne trekkes inn som et moment når straffen fastsettes, slik det gjøres i dag.

Disse medlemmer vil etter dette stemme imot forslaget til endring av straffeloven § 59.