4. Er det behov for å endre reglene om rettigheter i forbindelse med pågripelse?
- 4.1 Informasjon om rettigheter til personer som blir pågrepet av politiet
- 4.2 Retten til forsvarer
- 4.3 Krav til begrunnelse av kjennelse
Etter straffeprosessloven § 232 og påtaleinstruksen § 8-1 skal en person som er mistenkt for en straffbar handling, første gang han avhøres av politiet gjøres kjent med hva saken gjelder, hva en eventuell siktelse går ut på og at han ikke har plikt til å forklare seg. Også første gang den siktede møter for retten skal han gjøres kjent med at han ikke har plikt til å forklare seg, jf. § 90.
Riksadvokaten vil i samarbeid med Justisdepartementet utarbeide en folder hvor det informeres om rettighetene til den som er pågrepet.
I USA må politiet, for at det skal kunne føre uttalelser eller forklaringer fra siktede som bevis, informere ham om visse rettigheter før han avhøres.
Departementet drøftet i høringsnotatet om siktede bør ha krav på å bli informert om sine rettigheter på et tidligere tidspunkt enn det som følger av dagens regler, og om det eventuelt bør innføres endringer i straffeprosessloven. Etter departementets syn bør man se an ordningen med utdeling av foldere til personer som er pågrepet, før man eventuelt endrer den lovbaserte fristen for når den mistenkte skal gjøres kjent med sine rettigheter. Departementet fremmer derfor ikke forslag til lovendring.
De fleste høringsinstansene støtter forslaget om at det deles ut en folder til den pågrepne med informasjon om hans rettigheter. Et flertall av høringsinstansene mener det bør høstes erfaring med dette tiltaket før det vurderes å endre straffeprosessloven.
Komiteen er enig i at det utarbeides en folder som informerer en pågrepet person om de rettigheter han/hun har. Komiteen deler Riksadvokatens syn om at folderen deles ut på det tidspunkt den siktede settes inn i arresten.
Komiteen har merket seg at Europarådets torturovervåkingskomité (CPT) i sin rapport 10. mars 2000 ønsker dette tiltaket velkommen.
Komiteen vil peke på nødvendigheten av at folderen oversettes til flere relevante språk, og at innholdet må utformes slik at det er lett tilgjengelig for den innsatte. I den forbindelse vil komiteen understreke at politiet bør forsikre seg om at den innsatte har gode nok lesekunnskaper til å forstå innholdet i folderen.
Komiteen mener at det må høstes erfaringer med dette tiltaket før en eventuelt vurderer å endre den lovbaserte fristen i straffeprosessloven for når den mistenkte skal gjøres kjent med sine rettigheter.
Etter gjeldende rett har både mistenkte og siktede personer rett til å la seg bistå av forsvarer på ethvert trinn av saken, også under politiavhør. Den mistenkte eller siktede har imidlertid ikke krav på offentlig oppnevnt forsvarer under etterforskningen, bortsett fra etter § 97 (bevisopptak til bruk for hovedforhandlingen), § 98 (fengslingsmøte), og ellers når særlige grunner taler for det, jf. § 100 annet ledd.
Departementet tok i høringsnotatet ikke opp spørsmålet om det bør åpnes en generell adgang til å få oppnevnt forsvarer under etterforskningen. Derimot vurderte departementet om personer som er pågrepet, bør ha krav på offentlig oppnevnt forsvarer når de avhøres av politiet.
Departementet finner det naturlig å behandle forsvarerspørsmålet sammen med spørsmålet om å forlenge fremstillingsfristen for varetekt. Departementet kommer derfor ikke nærmere inn på spørsmålet i denne proposisjonen.
Komiteen støtter departementet i at en lar spørsmålet om pågrepne personer bør ha krav på offentlig oppnevnt forsvarer når de avhøres av politiet eller ei, utstå til spørsmålet om å forlenge framstillingsfristen for varetekt blir behandlet.
Når hensynet til etterforskningen tilsier det, kan retten bestemme at en person som er fengslet skal ilegges brev- og besøksforbud - eller kontroll. Avgjørelsen skal treffes av retten ved kjennelse. En kjennelse skal ha grunner, men loven stiller ikke noe nærmere krav til innholdet i premissene, slik den gjør for dommer, med mindre det dreier seg om kjennelser om varetektsfengsling.
Loven har ikke noe krav om at det må gå frem av kjennelsen at inngrepet ikke er uforholdsmessig. Men det er lagt til grunn i rettspraksis at en slik begrunnelse etter omstendighetene bør gis.
Europarådets torturovervåkingskomité (CPT) har vært opptatt av forholdene for varetektsinnsatte som er underlagt restriksjoner. Norske myndigheter mener straffeprosessloven gir gode nok rettslige rammer for å etterkomme komiteens merknader og anbefalinger, men andre tiltak er satt i verk: Riksadvokaten har sendt ut rundskriv for å bevisstgjøre påtalemyndigheten om kritikken som er reist, domstolene er blitt informert, og fengselsvesenet har fått retningslinjer for behandling av fanger som er underlagt restriksjoner.
Departementet foreslo i høringsnotatet å innføre en lovbestemt plikt for retten til å begrunne kjennelser om bruk av restriksjoner. Det ble også reist spørsmål om det ikke bør gå frem av kjennelsen at varetekt eller forbudet/kontrollen ikke vil være et uforholdsmessig inngrep.
Flere høringsinstanser mener at det bør innføres et nærmere krav om begrunnelse både for spørsmålet om bruk av restriksjoner og for spørsmålet om varetektsfengsling er et uforholdsmessig inngrep. Fire instanser mener at det ikke er behov for å stille et krav om begrunnelse for vilkåret om at fengsling ikke skal være et uforholdsmessig inngrep.
Departementet legger særlig vekt på at det dreier seg om det mest inngripende tvangsmidlet - varetektsfengsling - gjennomført på den mest restriktive måten, og foreslår at det innføres et krav til begrunnelse for kjennelser som tillater bruk av restriksjoner. Begrunnelsesplikten bør også gjelde for kravet om at tiltaket ikke skal være et uforholdsmessig inngrep.
Komiteen har merket seg at CPT har vært opptatt av forholdene for varetektsinnsatte som er underlagt restriksjoner.
Komiteen har videre merket seg Riksadvokatens rundskriv for bevisstgjøring av påtalemyndighetene om den kritikk som er reist, at domstolene er informert, og at fengselsvesenet har fått retningslinjer for behandling av fanger som er underlagt restriksjoner. Etter komiteens syn viser dette alvoret i situasjonen, og nødvendigheten av at spørsmålet nå er tatt opp til drøfting.
Ut ifra det faktum at varetektsfengsling er det mest inngripende tvangsmidlet og at brev og besøksforbud/kontroll i tillegg betyr at fengslingen blir gjennomført på den mest restriktive måte, støtter komiteen departementet i at det innføres et krav til begrunnelse for kjennelser som tillater bruk av restriksjoner. Komiteen er enig i at begrunnelsesplikten også bør gjelde for kravet om at tiltaket ikke er et uforholdsmessig inngrep.