3. Bør anvendelsesområdet for varetekt utvides?
- 3.1 Varetektsfengsling ved gjentagelsesfare
- 3.2 Rettshåndhevelsesarrest
- 3.3 Straffeprosessloven § 187
Etter straffeprosessloven § 171 kan en person pågripes bl.a. når han med skjellig grunn mistenkes for handlinger som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder og pågripelse antas påkrevd for å hindre gjentagelse. § 184 gir bestemmelsen tilsvarende anvendelse som hjemmel for varetektsfengsling. Det kreves en sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at det foreligger tilbakefallsfare; tidligere domfellelser er i seg selv ikke nok.
Stortinget har bedt Regjeringen om å utrede økt bruk av varetekt overfor gjengangerforbrytere, og effektivisering av prosessen med de som blir tatt på fersk gjerning, jf. Budsjett-innst. S. nr. 4 (1998-1999). På bakgrunn av Stortingets vedtak ba Justisdepartementet om riksadvokatens syn på om gjeldende regler og praksis om varetektsfengsling ved gjentagelsesfare oppfattes som problematisk.
Riksadvokaten uttalte at politi og påtalemyndighet i forhold til en kjerne av meget aktive vinningskriminelle har sett behov for økt bruk av varetekt. Det samme kan gjelde for personer som repeterende begår mindre alvorlige voldshandlinger. Riksadvokaten uttaler likevel at det ikke ser ut til å være noe særlig behov for lovendringer.
Departementet uttalte i høringsnotatet at dersom § 171 skal utvides, må det skje ved at kravet til sannsynlighet blir endret. Vilkåret «antas påkrevd» kunne for eksempel erstattes med et krav om «nærliggende fare» for nye straffbare handlinger.
Bare to høringsinstanser er positive til å endre straffeprosessloven § 171, men begge instanser er noe forbeholdne. Flertallet av høringsinstansene går imot å utvide adgangen til å varetektsfengsle. Høringsinstansene mener gjennomgående at dagens regelverk dekker de tilfeller hvor det er behov for varetektsfengsling ved gjentagelsesfare.
Departementet er enig i at varetekt bør nyttes aktivt i kampen mot den gjentatte vinningskriminaliteten. Varetektsfengsling er imidlertid et inngripende tvangsmiddel, og anvendelsesområdet bør derfor bare utvides hvis det er dokumentert et klart behov for det. Verken riksadvokaten eller det store flertallet av høringsinstanser mener at det er behov for å utvide hjemmelen til å varetektsfengsle på grunn av fare for gjentagelse. Departementet går på denne bakgrunnen ikke inn for at § 171 endres.
Komiteen understreker at det fra justiskomiteens side har vært gitt entydige signaler om ønske om økt bruk av varetekt mot gjengangerkriminalitet. I tillegg til Budsjett-innst. S. nr. 4 (1998-1999), viser komiteen til at Stortinget også ved behandlingene av Dokument nr. 8:12 (1998-1999) og Dokument nr. 8:2 (1999-2000) har lagt vekt på økt bruk av varetektsfengsling som et av tiltakene mot gjengangerkriminaliteten. Komiteen mener fare for nye voldshandlinger er et klart kriterium for bruk av varetekt, og at dette er et viktig virkemiddel for å stoppe voldsutøvere i en tidlig fase.
Komiteen merker seg Riksadvokatens uttalelse om at politi- og påtalemyndighet i forhold til en kjerne av meget aktive vinningskriminelle, og likeledes overfor personer som repeterende begår mindre alvorlige voldshandlinger, har sett behov for økt bruk av varetekt.
På bakgrunn av denne uttalelse og komiteens tidligere behandling av samme tema, ville det ikke være urimelig å utvide § 171 første ledd nr. 3, ved å endre vilkåret «antas påkrevd» til «nærliggende fare» for nye straffbare handlinger. Komiteen registrerer imidlertid at verken Riksadvokaten eller det store flertall av høringsinstansene mener det er nødvendig å utvide hjemmelen i § 171 for å benytte varetektsfengsling aktivt i forhold til de mest aktive gjengangerne.
Komiteen tar Riksadvokatens anbefaling til etterretning, men forutsetter at Riksadvokatens intensjon om økt bruk av varetekt overfor de grupper han nevner blir fulgt opp innenfor gjeldende regelverk.
Komiteen understreker at selv om det er full enighet om økt bruk av varetekt overfor gjengangere, har det vært et ønske om å redusere antall varetektsdøgn ved raskere straffesaksbehandling og om at belastningen for varetektsinnsatte med restriksjoner må begrenses så langt som mulig.
Når noen mistenkes for en forbrytelse som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, kan han iht. straffeprosessloven § 172 pågripes selv om de alminnelige vilkårene for pågripelse i straffeprosessloven § 171, for eksempel om gjentagelsesfare, ikke er oppfylt. Vilkåret er at det foreligger tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken. § 184 gir § 172 tilsvarende anvendelse som hjemmel for varetektsfengsling. Slik varetektsfengsling betegnes gjerne som rettshåndhevelsesarrest. Formålet med bestemmelsen er å motvirke at folk mister tilliten til rettssystemet fordi personer som begår grove forbrytelser, går fri frem til domfellelsen. Bestemmelsen er i den senere tiden mest brukt i grove narkotikasaker.
Internasjonale konvensjoner og rekommandasjoner setter vilkår for varetektsfengsling. Varetektsfengsling kan etter praksis i den europeiske menneskerettsdomstolen ikke anvendes til avsoning før endelig dom i saken (forskuttert straff). Det kreves at det kan bevises at rettsfølelsen ville bli krenket dersom den mistenkte ble løslatt; varetektsfengsling som skjer alene under henvisning til forbrytelsens grovhet, vil være i strid med konvensjonen. Europarådets ministerkomités resolusjon om varetektsfengsling av 27. juni 1980 tillater varetektsfengsling uten at de alminnelige fengslingsvilkår foreligger, bare i visse saker av alvorlig karakter. Resolusjonen tilsier at man er forsiktig med å utvide ordningen med rettshåndhevelsesarrest.
Et forslag om å endre straffeprosessloven § 172 i Dokument nr. 8:18 (1998-1999), gikk ut på at grensen for bruk av rettshåndhevelsesarrest skulle reduseres til forbrytelser med en strafferamme på minst 5 år. Forslaget ble avvist av flertallet i Odelstinget. Også Justisdepartementet gikk imot forslaget, men i sitt innlegg i Odelstinget uttalte den daværende justisministeren bl.a. at det kan være grunn til å vurdere en utvidet adgang til varetektsfengsling for enkelte forbrytelser, typisk forbrytelser av voldelig karakter, som har en lavere strafferamme enn fengsel i ti år.
I tråd med forslag fra Riksadvokaten ble det i høringsbrevet foreslått at straffeloven § 228 annet ledd annet straffealternativ, jf. § 232 eller § 229 annet straffealternativ jf. § 232, eller § 229 tredje straffealternativ eller forsøk på en slik forbrytelse, skal omfattes av § 172. Dette omfatter legemsfornærmelse med betydelig skade eller døden til følge, legemsbeskadigelse med visse alvorlige skadefølger og legemsbeskadigelse med døden eller betydelig skade som følge. I de to førstnevnte tilfeller er det et vilkår at det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter for at fengsling iht. § 172 kan skje.
Flere høringsinstanser er enig i forslaget. Fire høringsinstanser går imot å utvide § 172, og det uttales bl.a. at det ikke foreligger et reelt behov for en slik utvidelse. Få høringsinstanser har innvendinger mot departementets avgrensning av hvilke voldsforbrytelser som bør omfattes av § 172.
Departementet viser til at de legemskrenkelsene det er aktuelt å inkludere i § 172 har strafferammer på 8 og 9 år. Både den objektive handlingen og gjerningspersonens skyld er så alvorlig at det er forsvarlig å la de aktuelle bestemmelsene omfattes av § 172. Lovutkastet er etter høringen omformulert slik at forsøk bare refererer seg til forbrytelser med en strafferamme på minst 10 år.
Komiteen viser til at da bruken av rettshåndhevelsesarrest ble behandlet i Stortinget våren 1999 i tilknytning til Dokument nr. 8:18 (1998-1999) ble det ikke flertall for et forslag om å utvide bruken av rettshåndhevelsesarrest til forbrytelser med en strafferamme på 5 år eller mer. Daværende justisminister lovte likevel i debatten å vurdere en utvidelse av § 172 nærmere. Også Danmark har en ordning for bruk av varetekt/rettshåndhevelsesarrest ved kriminelle handlinger som ran og grov vold.
Komiteen viser til at strafferammen for ran i straffeloven § 267 ved en lovendring i 1984 ble redusert slik at disse lovbruddene etter dette falt utenfor fengslingsregelen i straffeprosessloven § 172.
Komiteen er enig i at en skal vise forsiktighet med rettshåndhevelsesordningen, og viser i den forbindelse til Europarådets ministerkomités resolusjon om varetektsfengsling av 27. juni 1980. Komiteen vil også peke på at varetektsfengsling ifølge praksis i den europeiske menneskerettsdomstolen ikke kan anvendes til avsoning (forskuttert straff) før endelig dom i den aktuelle saken foreligger.
På den annen side vil komiteen peke på at formålet med § 172 er å motvirke at folk mister tilliten til rettssystemet ved at personer som begår alvorlige forbrytelser som drap, voldtekt, grovt ran og alvorlige narkotikaforbrytelser går fri frem til domfellelsen. Komiteen vil understreke at vilkåret for anvendelse av § 172 fremdeles må være at det foreligger tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken.
Komiteen har merket seg at Justisdepartementets forslag i høringsbrevet angående utvidelse av § 172 samsvarer med Riksadvokatens anbefaling. Komiteen støtter det foreliggende forslag ut i fra at både legemsfornærmelse med betydelig skade eller døden til følge, legemsbeskadigelse med visse alvorlige skadefølger og legemsbeskadigelse med døden eller betydelig skade til følge er kategorier forbrytelser hvor folks tillit fort kan komme på prøve hvis sannsynlige gjerningsmenn går fri i påvente av rettssak. Komiteen viser til at de legemskrenkelser det her er snakk om har strafferammer på 8 og 9 år. Etter komiteens syn er det da ikke betenkelig at en endrer vilkåret i § 172 om at bestemmelsen bare skal gjelde for forbrytelser med en strafferamme på minst 10 år. Når det gjelder forsøk på forbrytelse omfattet av § 172, er komiteen enig med departementet om at da må fortsatt 10-årsgrensen gjelde.
Komiteen er tilfreds med at varetekt etter endringsforslaget kan brukes ved flere tilfeller av grove voldshandlinger der gjerningsmannen er kjent. Komiteen mener denne ordningen skal brukes til å holde voldsutøvere borte fra gaten i påvente av rettssak eller soning, og understreker at dette er viktig for å bevare den alminnelige respekt for rettsordenen.
Komiteen peker for øvrig på at ran regelmessig vil bli bedømt som grove ran der rettshåndhevelseshensyn gjør seg gjeldende, og dermed allerede være omfattet av § 172.
Komiteen ser svært alvorlig på voldsutviklingen både i tilknytning til mc-miljøer, kriminelle organiserte gjenger og ekstreme nasjonalistiske miljøer. Terskelen for utøvelse av ran og grov vold er senket og samfunnet må reagere tydeligere og tidligere. Ikke minst av hensyn til ofrene, av hensyn til den alminnelige rettsoppfatning og av hensyn til forebygging av nye voldshandlinger, er det viktig å bruke varetekt for slike handlinger. Det vil vise at slike grove handlinger blir møtt med en umiddelbar reaksjon fra samfunnets side.
Straffeprosessloven § 187 første ledd fastsetter at en siktet person som sitter i varetektsfengsel når det avsies ubetinget dom på frihetsstraff, fortsatt kan holdes fengslet i inntil fire uker.
Bestemmelsen kommer til anvendelse også når ankeinstansen avsier ubetinget dom. Ankeinstansens avgjørelse skal imidlertid ikke alltid treffes ved dom, i noen tilfeller avgjøres anken ved kjennelse. Justisdepartementet har antatt at en kjennelse som forkaster en anke kan likestilles med en dom i relasjon til § 187 første ledd, men mener at dette bør gå uttrykkelig frem av loven. Ingen av høringsinstansene går imot dette forslaget som følges opp i proposisjonen.
En siktet person som frifinnes, skal straks løslates, jf. § 187 annet ledd. Det samme gjelder når han får betinget dom, blir ilagt bot eller fengsel som er avsonet ved varetektsfengsel. Etter at samfunnstjeneste ble innført som en selvstendig straff, burde bestemmelsen også nevne samfunnstjeneste, og dette foreslås nå tilføyd. Ingen av høringsinstansene går imot forslaget på dette punktet.
Blir det «på stedet avgitt erklæring om anke», kan retten når særlige grunner taler for det, beslutte å holde den siktede fengslet til tross for at han er frifunnet eller idømt annen straff enn fengselsstraff. Bestemmelsen forutsetter at det ankes i det rettsmøtet hvor dommen avsies. Dette skaper problemer når det ikke er den påtalemyndighet som har ankekompetanse, som aktorerer saken. Det skjer ofte i praksis at den møtende aktor ikke har ankekompetanse.
Departementet foreslo i høringsbrevet at en erklæring fra møtende aktor om at det vil bli avgitt innstilling om anke, bør være tilstrekkelig til at retten skal kunne vurdere fengslingsspørsmålet. I de tilfeller hvor det kan være aktuelt å begjære fortsatt fengsling, bør partene varsles om rettsmøtet for domsavsigelse. Bare Tønsberg byrett går imot forslaget på dette punktet, og departementet viderefører forslaget i proposisjonen, jf. lovutkastet § 187 annet ledd tredje punktum.
Komiteen er enig i at en kjennelse som forkaster en anke må likestilles med en dom i relasjon til § 187 første ledd, og at dette bør gå klart fram av loven. Det vesentligste etter komiteens syn er at en siktet person som er fengslet og som blir idømt ubetinget frihetsstraff, ikke blir løslatt, uansett om det skjer ved dom eller kjennelse.
Som en følge av at samfunnstjeneste er innført som selvstendig straff, støtter komiteen den foreslåtte tilføyelse i § 187 annet ledd annet punktum, slik at det går klart fram at den fengslede også skal løslates hvis han blir idømt samfunnstjeneste.
Komiteen har stor forståelse for den vanskelige situasjon som kan oppstå når det er aktuelt å påanke en frifinnelse og den påtalemyndighet som har ankekompetanse ikke er til stede i retten. Komiteen vil spesielt peke på de bemerkninger Riksadvokaten har gjort om slike tilfeller. Komiteen ser det derfor som helt nødvendig at en erklæring fra møtende aktor om at det vil bli avgitt innstilling om anke, skal være tilstrekkelig for at retten skal vurdere fengslingsspørsmålet. Komiteen støtter forslaget til endring av § 187 annet ledd tredje punktum.