Proposisjonen tar i det vesentlige opp ulike spørsmål som gjelder varetektsfengsling.

I proposisjonen drøftes bl.a. utvidet bruk av varetekt, og departementet konkluderer med at behovet for å fengsle kriminelle gjengangere kan dekkes innenfor rammen av gjeldende lovgivning. Det fremmes derfor ikke forslag om lovendring. Derimot mener departementet at det er behov for å utvide anvendelsesområdet for straffeprosessloven § 172 om såkalt rettshåndhevelsesarrest til også å omfatte enkelte alvorlige legemskrenkelser som har en strafferamme lavere enn 10 år, og derfor ikke kommer inn under dagens regler. Det fremmes videre forslag om noen mindre justeringer i straffeprosessloven § 187 om fortsatt fengsling når den siktede er varetektsfengslet på den tiden dom blir avsagt.

Departementet vil i en senere proposisjon foreslå tiltak for å redusere varetektstidens lengde. Samtidig vil en del spørsmål som gjelder bruken av restriksjoner ved varetektsfengsling, bli vurdert.

I proposisjonen drøftes også spørsmålet om utvidede rettigheter for personer som er varetektsfengslet. Departementet vil i samarbeid med riksadvokaten utarbeide en folder som informerer pågrepne personer om deres rettigheter, bl.a. om retten til ikke å forklare seg. Departementet foreslår også at det gis bestemmelser om at retten plikter å begrunne særskilt avgjørelser om bruk av restriksjoner ved varetektsfengsling.

Det foreslås videre å endre strafferammen for brudd på besøksforbud m.v. slik at brudd på besøksforbud skal kunne gi grunnlag for pågripelse og varetektsfengsling, og slik at man åpner for bruk av forelegg. Alle former for medvirkning til brudd på besøksforbud m.v. skal være straffbare; i dag rammes bare visse former for psykisk medvirkning. Også forsøk på overtredelse skal være straffbart.

Departementet foreslår videre at straffeloven § 59 endres slik at det ved straffeutmålingen skal legges større vekt på at det foreligger tilståelse.

Det foreslås for øvrig en presisering i straffeprosessloven § 216 d om kommunikasjonskontroll.

Forslagene til lovendringer har ikke vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.