I dagens samfunn hvor det er en økende grad av samlivsbrudd mellom voksne, vokser svært mange barn opp i hjem hvor deres foreldre ikke bor sammen.

Sett med barnas behov så er dette uheldig, fordi barn har behov for en nær kontakt med begge sine foreldre.

Barnet blir hyppig en kasteball i striden mellom foreldrene og mister ofte all - eller bortimot all - kontakt med den ene av foreldrene.

Barneloven er en av de mest inngripende styringslover i det norske lovverket. En barnefordelingssak gir statsmakten en mulighet til å regulere og kontrollere menneskers privatliv i detalj.

Forslagsstillerne vil også vise til Innst. O. nr. 23 (1987-1988) hvor komiteen peker på at nyere forskning viser at barns behov for regelmessig kontakt med begge sine foreldre er større og mer grunnleggende enn tidligere antatt. Komiteen ber videre departementet følge nøye med i utviklingen og vurdere eventuelle lovendringer. Departementet var den gang i tvil om hvorvidt samværsretten skulle være lovens utgangspunkt i alle situasjoner. Dette er sannsynligvis like aktuelt, om ikke mer, i 1999.

Den gang viste også komiteen til Foreningen 2 Foreldres kritiske kommentarer som også pekte på at forskning dokumenterte den meget store betydning det har for barn at de sikres god og regelmessig kontakt med begge sine foreldre, og de alvorlige skadevirkningene det har for barnet om så ikke skjer. Foreningen 2 Foreldre viste den gang til USA der 30 stater hadde tatt konsekvensen av denne forskningen og hadde innført delt omsorg som hovedregel i sin lovgivning etter 1980. I dag er det 37 stater i USA som har innført dette. I Europa har Tyskland også tatt denne konsekvensen og innført delt omsorg som hovedregel.

I dag vokser over 200 000 barn opp i hjem hvor deres foreldre ikke bor sammen, de fleste av disse i hjem hvor far ikke er til stede.

Samtidig ser vi en økende grad av vold blant barn og unge i samfunnet. Mye kan tyde på at dette er en konsekvens av at far er skjøvet over på sidelinjen i den daglige omsorgen, og at mange mangler klare identifikasjonsfigurer hjemme som kan sette klare grenser i deres hverdag.

Et annet problem i mange barnefordelingssaker er at en av partene har fri sakførsel (som regel den som får hovedomsorg). Forslagsstillerne kommer med et forslag til endring av regelene om fri rettshjelp på dette punkt.

Etter forslagsstillers oppfatning må lovgivningen gi et sterkere vern mot sabotering av samvær og strengere sanksjoner mot den som hindrer samvær.

Den enkleste måten å komme dette problemet til livs er at begge foreldre gis et likt ansvar over sine felles barn og en lovbestemt og unntaksfri rett til likt samvær.

Dagens lovgivning lov om barn og foreldre, har et sterkt skille mellom rettighetene til foreldrene der hvor den ene av dem er tilkjent foreldreretten. Loven opererer med et system der en av foreldrene defineres som hovedomsorgsperson. Hovedomsorgsforelderen har barnet hos seg hoveddelen av tiden, bestemmer hvor barnet skal bo, er bidragsberettiget og treffer alle daglige beslutninger som gjelder barnet. Det er også omsorgsforelderen alle offentlige myndigheter forholder seg til.

Den andre forelderen - sekundærforelderen - har en minimal innflytelse på barnets hverdag. Sekundærforelderen har kun krav på et begrenset samvær med sine barn.

Dette er uheldig, tatt i betraktning at lovens utgangspunkt er «barnets beste».

Såkalt «vanlig samvær» gir en liten grad av samvær mellom barnet og den ene av foreldrene.

Derfor er det uheldig at dagens lovgivning gir den ene av foreldrene en fortrinnsrett over barnets hverdag i forhold til den andre forelderen.

Lovgivningen konstruerer en vinner og en taper; en primær og en sekundær forelder. Dagens lovgivning fører til en kamp mellom foreldrene om barnet, noe som gjør at barnet blir presset mellom sine foreldre på en uheldig måte.

Begge foreldre må gis et lovmessig vern til en lik rett til å ha innflytelse på sine barns hverdag. Forslagets § 34 a fjerde ledd styrker den enkelte forelders vern av sin posisjon som forelder.

Et av de grunnleggende problemene i norsk barnelovgivning er den fri flytteretten - retten til å flytte vekk med barna. Dette avskjærer i stor grad kontakt mellom barn og foreldre, jf. høye reisekostnader ved samvær kombinert med dårlig økonomi hos samværsforeldre.

I tillegg er det graverende at den av foreldrene som har foreldreansvaret fritt kan ta med seg barnet og flytte til utlandet.

Forslagsstillerne stiller også spørsmål om dagens lovgivning er i samsvar med internasjonale menneskerettigheter.

FNs konvensjon om barnets rettigheter artikkel 9 slår fast at barn har en ubetinget rett til å opprettholde en personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene på et regelmessig grunnlag.

Forslagsstillerne viser til at det internasjonalt er foretatt mye forskning om konsekvensene av at barna har for lite kontakt med sin far. Resultatene av undersøkelsene er forholdsvis alarmerende. Kostnadene for barna og samfunnet er store ved tap av fedrene, jf. undersøkelser fra USA.

Dersom den ene av foreldrene i en barnefordelingssak kvalifiserer for fri rettshjelp mens den andre ikke gjør det, stiller partene svært ulikt når de skal ivareta sine rettigheter.

Forslagsstillerne foreslår at det tas inn en ny bestemmelse i barneloven om at dersom den ene av partene kvalifiserer for fri sakførsel, bør dette i saker etter barneloven også innvilges motparten.

Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:

«Vedtak til lov

om endringer i lov av 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova).

I

I lov av 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) gjøres følgende endringer:

§ 34 skal lyde:

Foreldre har sams foreldreansvar for sams barn. Dersom sterke grunnar talar for det, kan det treffast avgjerd om at berre ein av foreldra skal ha foreldreansvaret. Saken skal handsamast for retten dersom partane ikkje er samde om å bringe saka inn for fylkesmannen.

Ny § 34 a skal lyde:

Foreldra skal ha sams omsorg i tida fram til avtale eller avgjerd om omsorgen er treft. I dette ligg det at borna skal bu annakvar veke hos kvar av foreldra dersom foreldra ikkje vert samde om noko anna.

Til barnet er eitt år har foreldra sams omsorg. Mora skal likevel bu med barnet det første leveåret dersom ikkje anna vert avtala. Faren har rett til å vere saman med barnet i rimeleg mon. Dersom moren motarbeider samveret med far, skal sams omsorg etter 3. ledd gjennomførast straks.

Etter at barnet er blitt eitt år, har foreldra sams omsorg. Barnet bur då like lenge hos kvar av foreldra. Dersom ikkje anna er avtalt, bur barnet annakvar veke hos kvar av foreldra. Dersom der er problem med gjennomføringa av dette, kan kvar av partane krevje fastsatt ei anna praktisk gjennomføring. Avgjerda vert treft av retten, men av fylkesmannen dersom begge er samde om det. Foreldra delar kostnadene til transport av barna mellom heimane.

Dersom ein av foreldra hindrar at sams omsorg kan gjennomførast, kan den andre av foreldra ved dom få omsorgen for barnet aleine for ein periode på inntil 6 månader.

§ 35 oppheves.

§ 38 første ledd skal lyde:

I rettssak om omsorgsretten kan retten fastsetje i ordskrud kven av foreldra som skal ha omsorgen for barn til rettskraftig avgjerd ligg føre dersom det er skjellig grunn til mistanke om at barnet eller forelderen blir mishandla.

§ 43 skal lyde:

Begge foreldra må samtykkje dersom barnet skal flytte til utlandet med den eine av foreldra. Dersom den andre foreldra ikkje samtykkjer, må saka avgjerast av retten. Retten kan berre gi samtykke dersom omsynet til barnet talar sterkt for det.

§ 43 b skal lyde:

Dersom den eine av partane i ei sak etter barnelova har rett til fri sakførsel, har den andre parten også slik rett utan omsyn til kva bruttoinntekt vedkommande har. Dette gjeld likevel ikkje dersom bruttoinntekta til den med den høgaste inntekta er meir enn tre gonger høgare enn maksimumsbeløpet for fri rettshjelp som fylgjer av rettshjelpslova § 18 nr. 1.

Kapittel 6 Samværsrett m.m. oppheves.

II

Loven trer i kraft straks.»