Lovforslaget i proposisjonen regulerer de rettslige rammebetingelsene for bruk av elektronisk signatur og tilknyttede tjenester. Et viktig formål er å sikre kommunikasjon mellom to parter som ikke kjenner hverandre, og slik legge til rette for elektronisk handel.

For å sikre tillit mellom avsender og mottaker utstedes signaturen sammen med et tilhørende elektronisk sertifikat av en tredje part, i loven omtalt som sertifikatutsteder. Sertifikatutstederen skal bl.a. kontrollere identiteten til den som signerer. Loven skal legge til rette for at signaturene og tilhørende sertifikater som tilbys på det norske markedet, oppfyller et bestemt sikkerhetsnivå. Disse produktene omtales som kvalifiserte eller sikre. De nærmere tekniske kravene vil bli regulert i forskrifter til loven. Loven åpner for at det kan stilles tilleggskrav ved kommunikasjon med og i forvaltningen.

Loven gir ingen generell rett til å kommunisere elektronisk, men gjelder der lovgivningen for øvrig åpner for elektronisk kommunikasjon. Når det stilles krav om underskrift, vil bruk av kvalifisert elektronisk signatur alltid oppfylle et slikt krav, så fremt disposisjonen kan skje elektronisk. Dette betyr at en kvalifisert elektronisk signatur gis samme rettsvirkning som en håndskreven signatur. En har valgt å være så nøytral som mulig i forhold til valg av tekniske løsninger.

Loven er en gjennomføring av EU-direktivet om en fellesskapsramme for elektroniske signaturer.