2. Forslag til mindre endringer og justeringer i helsepersonelloven
- 2.1 Helsepersonelloven § 3 om definisjoner
- 2.2 Helsepersonelloven § 40 om krav til journalens innhold m.m.
- 2.3 Helsepersonelloven § 43 om sletting av journalopplysninger
- 2.4 Helsepersonelloven § 46 om krav til elektronisk pasientjournal
- 2.5 Helsepersonelloven § 48 om autorisasjon
- 2.6 Helsepersonelloven § 53 om tildeling av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
- 2.7 Helsepersonelloven § 54 om bortfall av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
- 2.8 Helsepersonelloven § 68 om Statens helsepersonellnemnd
- 2.9 Helsepersonelloven § 71 om domstolsprøving av suspensjon, tilbakekall og begrensning
- 2.10 Helsepersonelloven § 76 om forskrifter
Helsepersonelloven § 3 første ledd nr. 3 definerer elever og studenter som yter helsehjelp som helsepersonell. Helsehjelp er definert i tredje ledd som enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller rehabiliterende mål og som utføres av helsepersonell.
Departementet vurderer det nå slik at det oppstår en sirkeldefinisjon ved at begrepet «helsepersonell» i første ledd nr. 2 og nr. 3 defineres ved bruk av begrepet «helsehjelp», mens «helsehjelp» i tredje ledd defineres ved bruk av begrepet «helsepersonell». Det uttales at man vil oppnå bedre logikk i § 3 ved å endre § 3 første ledd nr. 2 og nr. 3 fra «... som yter helsehjelp» til «... som utfører handlinger som nevnt i tredje ledd».
I tillegg mener departementet at første ledd nr. 3 om elever og studenter bør utformes slik at den bare omfatter dem som i forbindelse med helsefaglig opplæring yter slik hjelp.
Kravet som nå stilles til journalens innhold, er at opplysninger om pasienten og helsehjelpen skal være «korrekte og fullstendige». Departementet er av den oppfatning at betegnelsen «relevante og nødvendige» er en bedre avgrensning for hva som må være med i journalen, og viser til at dette korresponderer med det som framgår av de særskilte merknadene til bestemmelsen i forarbeidene, jf. Ot.prp. nr. 13 (1998-1999), der det står at journalansvarlig person har ansvar for å fjerne opplysninger fra journalen på grunn av «irrelevans». Departementet foreslår ut fra dette en endring i § 40 første ledd første punktum slik at «korrekte og fullstendige» endres til «relevante og nødvendige».
Departementet foreslår også et tillegg i tredje ledd slik at hjemmelen for hva det kan gis forskrift om, utvides til også å omfatte oppbevaring, overdragelse, opphør og tilintetgjøring av journal.
Bestemmelsen i helsepersonelloven § 43 stiller vilkår for når journalopplysninger kan slettes, enten etter krav fra den journalopplysningene gjelder eller av helsepersonells eget tiltak.
Det vises til at arkivloven § 9 første ledd bokstav c) stiller opp et forbud mot å kassere offentlig arkivmateriale uten etter samtykke fra Riksarkivaren eller bestemmelser gitt i medhold av arkivloven § 12. Dette forbudet går foran bestemmelser i eller i medhold av andre lover om kassasjon bortsett fra bestemmelsene i personregisterloven. Arkiv som befinner seg som journalarkiv på sykehus, fylkeskommunale tannklinikker, kommunale legesentere, sykehjem osv., faller inn under arkivlovens bestemmelser om offentlig arkiv. Arkivloven § 18 stiller opp en tilsvarende forbudsregel for ødeleggelse av privat arkiv, herunder retting og sletting.
Det framholdes at når fylkeslegen mottar klage på avslag om krav om sletting etter § 43 første ledd, er det nødvendig at Riksarkivaren har uttalerett i de tilfellene der fylkeslegen mener at de medisinskfaglige hensynene bør veie så tungt at sletting av journalopplysninger må kunne foretas til tross for at det vil være i strid med arkivloven §§ 9 eller 18. Fylkeslegen har endelig avgjørelsesmyndighet. Det uttales at det faktum at Stortinget ved behandling av Ot prp. nr. 13 (1998-1999) støttet forslaget om at det skal bli enklere å få slettet opplysninger fra pasientjournal, må tas hensyn til når fylkeslegen foretar sin vurdering.
Det foreslås endringer i helsepersonelloven i overensstemmelse med arkivlovens krav ved sletting. Slettingen skal ikke stride mot bestemmelser i eller i medhold av arkivloven §§ 9 eller 18. Fylkeslegen skal innhente uttalelse fra Riksarkivaren dersom han mener sletting kan være i strid med disse bestemmelsene.
Bestemmelsen i helsepersonelloven § 46 gir Kongen hjemmel til å kunne gi forskrift om bruk av elektronisk journal.
Departementet har under arbeidet med ny forskrift om journal sett behovet for at det i helsepersonelloven er en uttrykkelig hjemmel for å kunne føre pasientjournaler elektronisk. I dag finnes hjemmel for å kunne føre journaler elektronisk i personopplysningsloven.
Det vises til at det i forslag til lov om helseregistre (jf. Ot.prp. nr. 5 (1999-2000)) er det også hjemmel for å kunne føre journal elektronisk. Departementet mener det er både hensiktsmessig og pedagogisk at hjemmelen går frem av helsepersonelloven, slik at hjemmelen for å føre elektronisk journal er lett tilgjengelig for brukere av helsepersonelloven.
Departementet foreslår på denne bakgrunn et nytt første ledd i bestemmelsen der det framgår at journaler kan føres elektronisk.
Helsepersonelloven § 48 andre ledd stiller opp vilkår for rett til autorisasjon.
Departementet foreslår endringer i § 48 slik at i andre ledd bokstav a) som omhandler eksamen, endres ordlyden fra «avlagt» til «bestått» idet det viser til at kravet om å ha avlagt eksamen ikke nødvendigvis vil si at man tilfredsstiller minstekravene til å bestå eksamen. Videre foreslås bokstav c) som inneholder krav om skriftlig løfte, opphevet med den konsekvens at bokstavene d) og e) blir c) og d), mens bokstav e) utgår.
Bestemmelsen i § 53 fastsetter hvem som skal gi autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning og på hvilket grunnlag autorisasjon kan nektes.
I andre ledd står at «En søker kan nektes autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning hvis det foreligger grunnlag for tilbakekall etter § 57».
Denne formuleringen er etter departementets oppfatning ikke heldig, da det på det tidspunktet det skal vurderes å gi autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, ikke er noe å tilbakekalle etter § 57.
Det framholdes at meningen med bestemmelsen er at dersom de samme forholdene som kan føre til tilbakekall etter § 57, foreligger på tidspunktet for søknad om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning, kan dette være grunnlag for å ikke gi autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning.
Det foreslås en endring av andre ledd slik at en søker skal kunne nektes autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning hvis det foreligger omstendigheter som ville gitt grunnlag for tilbakekall etter § 57.
Bestemmelsen i helsepersonelloven § 54 viderefører aldersgrensen i gjeldende rett for leger og tannleger. Denne er ved ny helsepersonellov gjort gjeldende for alle grupper autorisert helsepersonell. Departementet har dermed ikke hjemmel til å gi forskrifter som gjør unntak fra aldersgrensen på 75 år, og mener det er nødvendig med en slik hjemmel. Departementet foreslår med henvisning til Innst. O. nr. 58 (1998-1999) en tilføyelse i § 54 slik at det framgår at helsepersonell over 75 år på visse vilkår kan gis lisens og spesialistgodkjenning.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Reidun Gravdahl, Asmund Kristoffersen, Karin Lian, Einar Olav Skogholt og Gunhild Øyangen, fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Are Næss, fra Høyre, Annelise Høegh og Sonja Irene Sjøli, fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, og fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo, slutter seg til departementets forslag om en tilføyelse slik at det fremgår at helsepersonell over 75 år likevel kan gis lisens og spesialistgodkjenning.
Bestemmelsen i helsepersonelloven § 68 slår fast at det skal opprettes en Statens helsepersonellnemnd (HPN) som skal være klageorgan for vedtak truffet etter visse bestemmelser i helsepersonelloven.
Det vises til at det i apotekloven § 9-1 fastslås at Kongen kan fastsette at Statens helsepersonellnemnd skal være klageinstans for vedtak etter kap. 3, 4, 7, 8 og 9 i apotekloven. I slike saker skal nemnda kalle seg Apotekklagenemnd (AKN).
At HPN også kan opptre som AKN, bør etter departementets oppfatning framgå av helsepersonellloven § 68, både i overskriften og i selve lovteksten. Det foreslås derfor tatt inn i § 68 at HPN for visse typer vedtak etter apotekloven skal kalle seg Apotekklagenemnd. Departementet mener videre det bør følge av § 68 andre ledd hvilke bestemmelser etter apotekloven AKN skal være klageorgan for, slik det gjør for vedtak etter helsepersonelloven. Disse presiseringene foreslås tatt inn i lovteksten.
Departementet foreslår også at det skal framgå av kapitteloverskriften at Apotekklagenemnda er omhandlet i kapitlet og foreslår at kap. 12 får overskriften Statens helsepersonellnemnd og Apotekklagenemnd.
Ordlyden i § 71 med avgrensning til domstolsprøving for vedtak om suspensjon, tilbakekall og begrensning utelukker full prøving for domstolene av følgende saker:
§ 53 om avslag på søknad om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
§ 56 om advarsel
§ 62 om avslag på søknad om ny autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning.
Den ulovfestede adgangen til å bringe vedtak inn for retten er imidlertid til stede også for disse. Domstolen har da imidlertid ikke adgang til å prøve skjønnet i forvaltningsavgjørelsen, fordi dette ikke er uttrykkelig fastslått i loven.
Departementet kan ikke se noen grunn til at de vedtakene som etter § 71 faller utenfor den fulle prøvingsadgangen til domstolen, er av en slik karakter at de ikke skal kunne prøves i sin fulle bredde på lik linje med de vedtakene som etter vedtatt ordlyd omfattes av § 71.
Det foreslås at domstolene ikke skal kunne prøve forvaltningens frie skjønn i saker der Apotekklagenemnda har fattet vedtak. Departementets oppfatning er at det ikke er grunn til å lovfeste særskilt adgang for retten til å kunne prøve det frie skjønnet i disse sakene.
Det foreslås at ordlyden i § 71 skal henvise til de typer av vedtak som § 68 fastslår at HPN skal være klageorgan for. Overskriften foreslås endret til «Domstolsprøving».
Departementet er innforstått med at det kan bli stilt krav om økte ressurser dersom det viser seg at det blir økt omfang av denne typen saker for domstolene i framtida.
Bestemmelsen i helsepersonelloven § 76 regulerer virkningene for forskrifter gitt med hjemmel i lover som oppheves eller endres når helsepersonelloven trer i kraft. Videre regulerer bestemmelsens andre ledd at de som har autorisasjon/offentlig godkjenning eller lisens når helsepersonelloven trer i kraft, beholder denne. I tredje ledd gir den hjemmel for å kunne gi forskrifter til gjennomføring av loven, herunder overgangsbestemmelser.
Overskriften til § 76 viser til at bestemmelsen handler om forskrifter. Dette er tilfellet for første og tredje ledd i bestemmelsen, mens andre ledd har et annet innhold enn resten av § 76 idet det omhandler helsepersonell som ved lovens ikrafttredelse har autorisasjon, offentlig godkjenning som helsepersonell eller lisens.
Departementet fremmer forslag om at overskriften i § 76 endres slik at den også dekker det som er omhandlet i andre ledd, og at det tas inn i bestemmelsen at også spesialistgodkjenning beholdes ved ikrafttredelse av ny lov.