3. Egenkapitalmetoden
Etter de generelle vurderingsreglene for anleggsmidler (kostmetoden) skal investeringer i selskapsandeler vurderes til anskaffelseskost, og nedskrives ved et eventuelt verdifall som ikke forventes å være forbigående, jf. regnskapsloven § 5-3. Utbytte og andre utdelinger fra datterselskap resultatføres.
Både egenkapitalmetoden og bruttometoden er unntak fra de generelle vurderingsreglene.
Vurdering etter egenkapitalmetoden innebærer etter regnskapsloven § 5-17 tredje ledd at:
1. Investeringen skal vurderes til den regnskapspliktiges andel av egenkapitalen, og resultatandelen skal inntektsføres eller kostnadsføres.
2. På kjøpstidspunktet skal investeringen vurderes til anskaffelseskost.
3. Resultatandelen fratrukket utdelinger fra selskapet skal tillegges investeringen i balansen. Ved beregning av resultatandelen skal det tas hensyn til mer- eller mindreverdier på kjøpstidspunktet og interngevinster.
4. I selskapsregnskapet skal fond for vurderingsforskjeller være lik en positiv differanse mellom investeringens balanseførte verdi og dens anskaffelseskost.
Regnskapsføring etter bruttometoden innebærer at deltakeren regnskapsfører sin andel av inntekter, kostnader, eiendeler og gjeld, jf. regnskapsloven § 5-18 annet ledd. Metoden tilsvarer egenkapitalmetoden, men innebærer en mer omfattende spesifisering.
Det er i proposisjonen redegjort nærmere for gjeldende rett og EØS rett på dette området, for bakgrunnen for lovforslaget og for den høring som departementet gjennomførte med frist for merknader 12. mai 2000.
Departementet slutter seg i det vesentlige til de argumenter som er anført for å utsette den endelige vurderingen av om det bør være plikt til å anvende egenkapitalmetoden til evalueringen av regnskapsloven etter tre regnskapsår. Denne evalueringen kan påbegynnes etter innleveringen av årsregnskapene for 2001. Fristen for innlevering av årsregnskapene for 2001 er 1. august 2002. Departementet anser ut fra dette at den gjeldende overgangsregelen som gjør egenkapitalmetoden valgfri for regnskapsåret 1999, bør utvides til å omfatte regnskapsårene 2000 til og med 2003. I høringen av egenkapitalmetoden som er gjennomført nå, har departementet mottatt grundige innspill som bør kunne danne et godt utgangspunkt for en endelig vurdering av egenkapitalmetoden ved den kommende evalueringen av regnskapsloven. Det vises til forslag til endringer i regnskapsloven § 9-3 sjette ledd.
Departementet viser til at FNH, NHO og Kreditttilsynet mener at egenkapitalmetoden bør være obligatorisk for livsforsikringsselskaper. Departementet er enig med disse i at den særskilte funksjon livsforsikringsselskapenes regnskaper har ved at det danner grunnlag for overskuddsdeling mellom eiere og kunder, tilsier at egenkapitalmetoden bør være obligatorisk for disse selskapene. Departementet vil derfor fastsette en forskriftsendring om at egenkapitalmetoden skal være obligatorisk for livsforsikringsselskaper.
Departementet anser på samme måte som Kreditttilsynet at tilsynshensyn taler for at egenkapitalmetoden bør være obligatorisk også for banker, finansieringsforetak og skadeforsikringsselskaper. På den annen side legger departementet vekt på at finansinstitusjonene i den foreslåtte overgangsperioden fram til evalueringen av regnskapsloven bør ha samme fleksibilitet som andre regnskapspliktige på dette punktet. I 1999 hadde disse institusjonene samme valgadgang som andre foretak. Departementet har etter en konkret avveining kommet til at det fortsatt bør være valgfrihet for banker, finansieringsforetak og skadeforsikringsselskaper, til tross for at dette kan innebære en viss svekkelse av myndighetenes analysegrunnlag. Departementet legger vekt på at dette foreløpig vil gjelde innen en overgangsperiode. Kredittilsynet opplyser at flere banker, finansieringsforetak og skadeforsikringsselskaper anvendte egenkapitalmetoden for 1999. Det vil være naturlig å se på utviklingen av bruken av egenkapitalmetoden blant disse institusjonene ved evalueringen av regnskapsloven fra 2002.
Etter regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4 skal en positiv differanse mellom investering i datterselskap og tilknyttet selskap vurdert etter egenkapitalmetoden og dens anskaffelseskost avsettes til fond for vurderingsforskjeller. Fondet kan ikke være negativt. Tilsvarende gjelder for deltakelse i felles kontrollert virksomhet etter regnskapsloven § 5-18 annet ledd. I Ot.prp. nr. 43 (1998-1999) er det i særmerknaden til regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4 (s. 30) presisert at beregningen skal gjøres separat for hver investering. Det er videre angitt i proposisjonen pkt. 4.5 at det kan vurderes å åpne for negativt fond for vurderingsforskjeller i forbindelse med evalueringen av regnskapsloven etter tre regnskapsår. I høringsnotatet varslet departementet at denne vurderingen nå er framskyndet. Det legges i proposisjonen her opp til å vurdere egenkapitalmetoden fra 2002. En vil derfor ikke foreta en endelig vurdering av negativt fond for vurderingsforskjeller nå. Departementet ser likevel ikke vesentlige betenkeligheter ved å åpne for at den enkelte investering kan gi negativt bidrag til fond for vurderingsforskjeller, så lenge det samlede fondet ikke kan være negativt. Departementet går inn for en slik justering nå. Det foreslås å presisere dette i lovteksten ved å benevne investeringene i datterselskaper og tilknyttede selskaper i flertall. Se forslag til endringer i regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4.
Uklarheter knyttet til reglene om avsetning til fond for vurderingsforskjeller har vært anført som et særskilt problem i forhold til selskapsrettslige regler om fri og bundet egenkapital. Disse reglene kan videre ha skattemessig betydning, særlig for systemet med godtgjørelse i utbyttebeskatningen. Departementet har vurdert om det er særskilt behov for avklaring av problemstillinger knyttet til plikt til avsetning til fond for vurderingsforskjeller. Den norske Revisorforening har gjennomgått en rekke ulike egenkapitaltransaksjoner mv. der det kan være uklart hva som skal avsettes til fond for vurderingsforskjeller. Resultatet av gjennomgangen er sendt ut til foreningens medlemmer og fulgte som vedlegg til foreningens høringsuttalelse. Revisorforeningen har med dette antakelig gjennomført den til nå grundigste gjennomgangen av reglene om fond for vurderingsforskjeller. Departementet viser til at revisorforeningen konkluderer med at en endring av loven slik at fondets størrelse igjen skal fastsettes basert på inntektsstrømmer, løser noen problemer men samtidig skaper andre problemer. Foreningen anbefaler derfor å beholde lovregler basert på beholdninger. Departementet anser på samme måte som revisorforeningen at en antakelig ikke vil skape noen vesentlig klarere situasjon ved å endre reglene om fond for vurderingsforskjeller på dette punktet. Til dette kommer begrunnelsen i Ot.prp. nr. 43 (1998-1999) for å endre bestemmelsen fra å være basert på inntektsstrømmer til å være basert på beholdninger. Departementet la vekt på at dette vil gi en bedre beskrivelse av fondets virkemåte (proposisjonen pkt. 4.5 s. 17). Departementet anser ut fra dette at det vil være mest hensiktsmessig å vurdere en justering i loven på dette punktet i forbindelse med en mer endelig vurdering av egenkapitalmetoden fra 2002.
De problemer som har vært tatt opp i forhold til fond for vurderingsforskjeller, henger først og fremst sammen med ulike egenkapitaltransaksjoner (kapitalnedsettelse, kapitalforhøyelse, fusjon, fisjon mv.) eller transaksjoner mellom foretak i samme konsern. Det kan også være uklart hvordan kjøp og salg av aksjer i datterselskap og tilknyttet selskap på ulike tidspunkter og til ulik pris skal påvirke avsetningene til fond for vurderingsforskjeller (suksessive oppkjøp mv.). Departementet har vurdert om det bør fastsettes en generelt utformet særregel som angir at det for slike transaksjonstyper i samsvar med god regnskapsskikk kan avsettes til fond for vurderingsforskjeller slik at fri egenkapital ikke endres i forhold til om investeringen var vurdert etter generelle vurderingsregler (anskaffelseskost). Departementet antar at en på den måten vil unngå enkelte problemer som skyldes at behandlingen av enkelte transaksjoner etter ordlyden i gjeldende bestemmelse ikke vil samsvare med formålet med fond for vurderingsforskjeller. En slik bestemmelse vil for de transaksjoner som dekkes, angi avsetningene til fond for vurderingsforskjeller ut fra formålet med fondet. Størrelsen på avsetningene vil ikke være klart angitt i loven. Dette kan anses som en ulempe i forhold til at bestemmelsen har direkte betydning for den selskapsrettslige reguleringen av bundet egenkapital. Det er videre en fare for at uklarhet vil bestå også med en slik regel. Departementet legger vekt på at det bør være mulig å praktisere bestemmelsen om fond for vurderingsforskjeller innen tilsiktede rammer også i de tilfeller som er omtalt her. En bestemmelse som nevnt vil legge til rette for det. Det er etter departementets vurdering av betydning å legge til rette for praktikable løsninger, slik at flere foretak vil velge å ta egenkapitalmetoden i bruk. Departementet går derfor inn for en særregel som nevnt. Det vil være lite hensiktsmessig å fastsette detaljerte regler for alle de særtilfeller der det kan være uklart hva som skal avsettes til fond for vurderingsforskjeller. Det er heller ikke hensiktsmessig at departementet skal ta stilling til alle slike detaljspørsmål. En bestemmelse som nevnt anses å være en praktisk tilnærming til å oppnå praktikable løsninger. Ved vurderingen av de enkelte særtilfellene, vil god regnskapsskikk i enkelte tilfeller gi anvisning, jf. særlig de foreløpige regnskapsstandardene om konsernregnskap (1999) og investering i tilknyttet selskap og felles kontrollert virksomhet (1999). Den norske Revisorforenings gjennomgang vil også kunne være retningsgivende for de tilfeller som er dekket der. Departementet går etter en samlet vurdering inn for et tillegg til den gjeldende bestemmelsen om fond for vurderingsforskjeller i regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4 om at differanse mellom investeringens balanseførte verdi og dens anskaffelseskost som oppstår som følge av omsetning av andeler i selskapet, egenkapitaltransaksjoner eller transaksjoner mellom foretak i samme konsern skal avsettes til fond for vurderingsforskjeller, slik at fri egenkapital ikke endres i forhold til om investeringen var vurdert etter generelle vurderingsregler (anskaffelseskost). Det vises til forslag til regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4 nytt tredje punktum.
Etter gjeldende rett skal investeringer i tilknyttede selskaper og deltakelse i felles kontrollert virksomhet vurderes etter egenkapitalmetoden (bruttometoden) i konsernregnskapet. For foretak med slike investeringer men som ikke utarbeider konsernregnskap, er det nå valgfritt å anvende egenkapitalmetoden. Departementet viser til at Økokrim, NHO og FNH mener at en bør vurdere obligatorisk bruk av egenkapitalmetoden for store og mellomstore foretak som ikke har datterselskaper og dermed heller ikke utarbeider konsernregnskap, og som samtidig har investeringer i tilknyttede selskaper eller deltar i felles kontrollert virksomhet. Departementet anser at hensynene til informasjon og sammenlignbarhet tilsier en særskilt plikt for disse foretakene til å anvende egenkapitalmetoden (bruttometoden) i selskapsregnskapet. Departementet anser likevel at også denne vurderingen mest hensiktsmessig kan gjøres ved evalueringen av regnskapsloven etter tre regnskapsår og foreslår ikke særregler om dette i proposisjonen her.
Departementet viser til at Kredittilsynet har tatt opp at interngevinster etter gjeldende god regnskapsskikk ikke elimineres ved bruk av kostmetoden (i motsetning til ved bruk av egenkapitalmetoden). Dette innebærer at gevinster som oppstår ved transaksjoner mellom foretak i samme konsern kan danne grunnlag for utdeling av utbytte. Finansdepartementet anser som et klart utgangspunkt at det er uheldig at interngevinster kan danne grunnlag for utdeling av utbytte. Slike gevinster bør i denne sammenheng anses som ikke realiserte, slik betraktningsmåten er ved bruk av egenkapitalmetoden. Departementet har merket seg at Norsk RegnskapsStiftelse vurderer denne problemstillingen. Departementet vil overvåke utviklingen av god regnskapsskikk på området fram mot evalueringen av regnskapsloven fra 2002. Departementet vil ut fra dette vurdere om det er behov for særskilt regulering i regnskaps- eller aksjelovgivningen.
Eliminering av interngevinst, som etter gjeldende god regnskapsskikk skal foretas ved anvendelse av egenkapitalmetoden men ikke etter generelle vurderingsregler, kan medføre at balanseført verdi av investeringen reduseres i forhold til vurdering etter generelle vurderingsregler (anskaffelseskost). Etter regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4 skal differansen mellom disse størrelsene avsettes til fond for vurderingsforskjeller. Anvendelse av bestemmelsen kan derfor føre til at interngevinst gir grunnlag for utbytte også ved bruk av egenkapitalmetoden. Departementet anser at det er behov for en presisering i loven for å hindre at interngevinst eliminert etter egenkapitalmetoden på denne måten kan danne grunnlag for utdeling av utbytte. Det vises til forslag til regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4 nytt annet punktum.
Ved endringen av regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4 ved lov 18. juni 1999 nr. 41 (Ot.prp. nr. 43 (1998-1999)), er det ved en inkurie ikke lenger samsvar mellom bestemmelsene i aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-3 om fond for vurderingsforskjeller og regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4. Departementet foreslår tekniske endringer i aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-3 for å rette på dette.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til endringer i regnskapsloven § 9-3 sjette ledd, § 5-17 tredje ledd nr. 4, herunder nytt annet og tredje punktum, samt til de foreslåtte tekniske endringer i aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-3.