3. Om adgang til å drive oppsøkende genetisk virksomhet
Sosial- og helsedepartementet sendte i 1997 ut høringsnotat med forslag om lovregulering av adgangen til å drive oppsøkende genetisk virksomhet. Bakgrunnen for dette var at det i enkelte deler av det medisinske fagmiljøet var gitt uttrykk for at det var behov for en ny vurdering av spørsmålet om oppsøkende genetisk virksomhet og veiledning, og om dette burde reguleres nærmere i loven. Forslaget innebar en adgang for lege til å oppsøke slektninger av en pasient med arvelig sykdom, med sikte på å tilby genetisk undersøkelse, veiledning og behandling. Adgangen var betinget av at nærmere bestemte vilkår var oppfylt, samt at sykdomskategorien på forhånd var godkjent av departementet.
Det kom inn 40 høringsuttalelser, og det uttales at høringsuttalelsene generelt kan oppsummeres slik at det var en utbredt skepsis til det utsendte lovforslaget, men at det både i det genetiske fagmiljø og blant sykehusene var klart delte meninger om i hvilken grad man bør tillate oppsøkende genetisk virksomhet.
Stortinget har behandlet to private forslag om oppsøkende genetisk virksomhet (Dokument nr. 8:51 (1997-1998) og Dokument nr. 8:65 (1997-1998). Sosialkomiteen behandlet forslagene i Innst. S. nr. 171 (1997-98) og avga følgende tilråding som ble vedtatt av Stortinget:
«Stortinget ber Regjeringen snarest fremme forslag til endring i lov om medisinsk bruk av bioteknologi slik at det blir adgang for leger til på visse vilkår å drive oppsøkende genetisk virksomhet».
Det vises til at helseminister Dagfinn Høybråten oppsummerte debatten i Stortinget slik:
«Det er enighet om at det ikke skal åpnes for systematisk og generell oppsøkende genetisk virksomhet. Jeg opplever også at det er bred enighet om at hovedmønsteret skal være at pasienten selv informerer eller gir sitt samtykke til informasjon. Det er heller ingen som har tatt til orde for at legen skal ha plikt i noen sammenheng her. Det vi snakker om, er oppsøkende virksomhet som er basert på unntak, og unntakene skal være basert på klare kriterier med begrenset åpning, som vi skal komme tilbake til ved behandlingen av proposisjonen.»
Med dette utgangspunkt har departementet utarbeidet det foreliggende forslaget til endring i lov om medisinsk bruk av bioteknologi § 6a-1.
I redegjørelsen om gjeldende rett framholdes det at det er tre regelsett som er av særlig betydning for om oppsøkende genetisk virksomhet kan gjennomføres, nemlig reglene om taushetsplikt (jf. legeloven §§ 31 flg., forvaltningsloven §§ 13 flg. og lov om helsepersonell §§ 21 flg.), bioteknologiloven og personregisterloven.
Med hensyn til taushetspliktbestemmelsene uttales det at det er vanskelig å tenke seg at man kan drive oppsøkende genetisk virksomhet overfor slektninger av en pasient uten at man røper, eller står i akutt fare for å røpe, taushetsbelagte opplysninger om pasienten. Som hovedregel vil derfor en lege eller annet helsepersonell være avskåret fra å oppsøke pasientens slektninger for å underrette om mulig risiko for sykdom. Unntak fra dette utgangspunktet gjelder hvis pasienten samtykker i at de nødvendige opplysninger om ham gis til slektningene. Legeloven § 31 åpner også for at opplysninger kan gis uavhengig av samtykke «når det av andre særlige grunner må anses rettmessig å meddele opplysninger». Det vises i denne sammenheng til Rundskriv IK-7/98 fra Statens helsetilsyn der det bl.a. heter at det neppe er hjemmel for «en generell adgang til å drive oppsøkende genetisk virksomhet annet enn ved svært spesielle anledninger», men at «Etter Helsetilsynets oppfatning setter legelovens taushetspliktbestemmelser … ikke noe absolutt forbud mot oppsøkende genetisk virksomhet.» Det er i rundskrivet satt opp fem sentrale vurderingskriterier som det bør legges vekt på ved vurderingen av om oppsøkende genetisk virksomhet skal foretas. Sosial- og helsedepartementet sier seg enig i Statens helsetilsyns konklusjon.
Om bioteknologiloven heter det bl.a. at den er under evaluering og at det vil bli framlagt et eget stortingsdokument om dette, der departementet vil komme tilbake til en nærmere drøfting av hvordan de ulike bestemmelser i loven er blitt tolket, og hvilke problemstillinger dette har reist i praksis. Det uttales at i denne sammenheng er det sentrale at loven ikke inneholder bestemmelser som spesifikt regulerer bruken av genetiske undersøkelser etter fødselen i forbindelse med oppsøkende genetisk virksomhet. Et annet forhold er at dersom slektningen henvises til genetisk undersøkelse, vil lovens bestemmelser om samtykke, genetisk veiledning m.v. komme til anvendelse. Det vises til at det i forarbeidene til loven er enkelte uttalelser som kan tyde på at man mente at helsevesenet ikke skulle ha adgang til å drive oppsøkende genetisk virksomhet overfor slektninger, men at disse uttalelsene ikke ble fulgt opp med lovforslag. Det uttales at bioteknologiloven således ikke setter noe forbud mot å drive oppsøkende genetisk virksomhet.
Det påpekes at personvernlovgivningen også kan komme til anvendelse ved oppsøkende genetisk virksomhet, men at det er mulig å innrette seg slik at det kan drives oppsøkende genetisk virksomhet overfor slektninger uten at personregisterloven kommer til anvendelse. Opprettelsen av egne helseregistre i tilknytning til slik virksomhet vil imidlertid i sin alminnelighet være konsesjonspliktige. Spørsmål i tilknytning til registrering og journalføring av resultater fra genetiske undersøkelser vil bli vurdert i forbindelse med evaluering av bioteknologiloven.
Det redegjøres for høringsnotatet om adgangen til å drive oppsøkende genetisk virksomhet fra 1997 og for høringsuttalelsene til dette. Det framholdes at de fleste høringsinstansene var svært skeptiske til lovforslaget. Av høringsinstanser som var skeptiske eller negative til lovforslaget nevnes Statens helsetilsyn, Den norske lægeforening, Rikshospitalet, Regionsykehuset i Tromsø, Haukeland sykehus, Datatilsynet, LO, Senter for medisinsk etikk, Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og Bioteknologinemnda, mens de fleste øvrige sykehusene som uttalte seg, var positive til forslaget.
I redegjørelsen om internasjonal lovgivning og retningslinjer omtales Europarådets konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin som Norge undertegnet i 1997 med forbehold om Stortingets samtykke. Det uttales videre at det verken i Danmark eller Sverige har vært særlig debatt om adgangen til å drive oppsøkende genetisk virksomhet, og at disse landene ikke har lovgivning som særskilt regulerer spørsmålet. I uttalelser i enkeltsaker har imidlertid det danske Sundhetsministeriet konkludert med at det er en viss adgang til å oppsøke en pasients slektninger. Det framholdes at det i Sverige er planer om å oppnevne et eget utvalg som skal vurdere forskjellige problemstillinger ved genetiske undersøkelser, blant annet forholdet til forsikring og arbeidslivet, og at det diskuteres om spørsmålet om adgangen til å drive oppsøkende genetisk virksomhet skal tas i denne sammenheng.
I sin vurdering av behovet for lovregulering i Norge legger departementet til grunn at det til tross for at gjeldende lovgivning i særlige tilfeller åpner for en adgang til oppsøkende genetisk virksomhet i forhold til en pasients slektninger, kan være et behov for særskilt regulering av spørsmålet, og særlig for regulering av på hvilke nærmere bestemte vilkår slik virksomhet skal kunne skje.
Departementet har vært i tvil om lovforslaget også bør omfatte de tilfeller hvor pasienten samtykker til at legen informerer slektningene, men er kommet til at for slektningene vil informasjon med eller uten pasientens samtykke kunne oppleves på samme måte, og at en regulering av adgangen til å drive oppsøkende genetisk virksomhet derfor bør omfatte alle de tilfeller hvor en lege tar kontakt med en pasients slektninger uten at disse har bedt om det.
Departementet har også vært i tvil om i hvilken grad lovforslaget bør regulere forskning og masseundersøkelser/screening, og uttaler at en eventuell lovregulering av dette området vil bli vurdert i forbindelse med evaluering av bioteknologiloven.
Det understrekes at både høringsrunden og Stortingets behandling av Dokument nr. 8:51 (1997-1998) og Dokument nr. 8:65 (1997-1998) tilsier at hovedregelen bør være at pasienten selv informerer sine slektninger. Departementet legger dette til grunn for lovforslaget og foreslår lovregulert de tilfeller hvor legen tar kontakt med slektninger med eller uten pasientens samtykke.
Det foretas i proposisjonen en drøfting av hvilke vilkår som bør stilles for at oppsøkende genetisk virksomhet skal kunne skje med utgangspunkt i de vurderingskriteriene som er framholdt i uttalelsen fra Statens helsetilsyns rundskriv og vilkår som er framholdt i flertallsmerknad i Innst. S. nr. 171 (1997-1998).
På bakgrunn av denne drøftingen foreslås det i proposisjonen at følgende vilkår må være oppfylt for at leger uhindret av taushetsplikt skal kunne oppsøke en pasients slektninger for å informere om en mulig disposisjon for arvelig:
1. det gjelder en sykdom med vesentlige konsekvenser for den enkeltes liv eller helse,
2. det er en rimelig grad av sannsynlighet for at også slektningene har et arvelig sykdomsanlegg som kan føre til sykdom senere i livet,
3. det foreligger en sikker dokumentert sammenheng mellom det arvelige sykdomsanlegget og utvikling av sykdom,
4. de genetiske undersøkelser som benyttes for å fastslå det arvelige sykdomsanlegget er sikre, og
5. sykdommen kan forebygges eller behandles med god effekt.
Med hensyn til hva som skal tilbys ved oppsøkende genetisk virksomhet, er det etter departementets oppfatning viktig at den informasjon som gis om genetiske disposisjoner enten det er til den enkelte pasient eller til dennes slektninger, er saklig og av god kvalitet. Departementet vil komme tilbake til spørsmålet om hvilke krav som bør stilles til genetisk informasjon, i forbindelse med evaluering av bioteknologiloven.
Det vises til at det i det tidligere høringsnotatet ble reist spørsmål om slektningene som oppsøkes, bør få en rett til å motta det nødvendige tilbud. Etter departementets oppfatning bør det ikke innføres en slik generell rett.
Det vises videre til at det har vært reist spørsmål om det bør opprettes en egen fagnemnd som leger kan henvende seg til i de tilfeller hvor legen er i tvil om lovens vilkår er oppfylt eller ikke. Departementet finner ikke grunn til å foreslå at det opprettes egne organer med det formål å rådgi leger i denne type situasjoner, men peker på at en lege her som på andre områder kan be Statens helsetilsyn om en generell uttalelse om hvordan loven skal fortolkes.
Departementet er kommet til at det ikke bør lovreguleres hvilke slektninger det kan drives oppsøkende genetisk virksomhet i forhold til.
Det framholdes at lovforslaget kun innebærer en adgang for legen til i unntakstilfelle å drive oppsøkende genetisk virksomhet, og at ingen vil ha rett til å bli oppsporet etter lovforslaget.
Etter forslaget er det departementet som skal ha myndighet til å godkjenne sykdommer som kan gjøres til gjenstand for oppsøkende genetisk virksomhet. Det vil ikke være tillatt å drive oppsøkende genetisk virksomhet i forhold til andre sykdommer enn de som er godkjente. Det vises til at selv om en sykdom er godkjent av departementet, innebærer ikke dette en blankofullmakt til å drive oppsøkende genetisk virksomhet idet hvert enkelt tilfelle må vurderes konkret.
Det uttales at lovforslaget ikke vil medføre store endringer i forhold til dagens ressursbruk, og at det ikke vil ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at lovforslaget på nærmere bestemte vilkår gir adgang for en lege til å oppsøke en pasients slektninger med sikte på å tilby genetisk veiledning, undersøkelse og evt. behandling. Forslaget innebærer ikke en adgang til å drive generell systematisk oppsøkende genetisk virksomhet, og hovedregelen skal være at pasienten selv informerer sine slektninger, men dersom pasienten selv ikke kan eller vil informere eller samtykke til at legen informerer, kan legen likevel i unntakstilfelle gjøre dette når vilkårene er oppfylt. Flertallet forutsetter at det etter den oppsøkende genetiske virksomhet vil skje en forsvarlig oppfølgende medisinsk virksomhet i de tilfeller hvor det påvises sykdom.
Flertallet er enig i at lovbestemmelsen under kap. 6a må gjelde pasienter som har fått dokumentert disposisjon for eller faktisk påvist arvelig sykdom som kan gjøres til gjenstand for oppsøkende genetisk virksomhet. Flertallet er oppmerksom på at disposisjon for arvelig sykdom ikke nødvendigvis medfører at man blir syk.
Flertallet er enig i at lovbestemmelsen kun skal gi adgang, ikke plikt til å drive oppsøkende genetisk virksomhet. Flertallet vil i den forbindelse vise til begrensningene i taushetsplikten i helsepersonellovens § 23. Flertallet finner det ikke riktig å pålegge legen en plikt til dette, men forutsetter at legen utfører et forsvarlig skjønn i samsvar med helsepersonellovens § 4.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, viser til at det i forslagets § 6a-1, fjerde ledd pkt. 3 kreves sikker dokumentert sammenheng mellom det arvelige sykdomsanlegget og utvikling av sykdom. Dette flertallet finner det tilstrekkelig at det i fagmiljøene foreligger en akseptert sammenheng mellom den genetiske disposisjon og sykdomsutviklingen og foreslår derfor at ordet «sikker» tas ut. Det må være tilstrekkelig at det er dokumentert sammenheng. Selv om dokumentert sammenheng finnes, er dette flertallet klar over at ikke alle som har et arvelig sykdomsanlegg, vil utvikle sykdom. På samme måte er dette flertallet enig i at det må stilles krav til at undersøkelsene som benyttes er sikre, og at sykdommen kan forebygges eller behandles med god effekt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig i at departementet i forskrift eller i det enkelte tilfelle kan bestemme hvilke sykdommer som kan gjøres til gjenstand for oppsøkende genetisk virksomhet. Flertallet forutsetter at departementet i slike tilfeller bygger på nær kontakt med fagmiljø og tilsynsmyndigheter.
Komiteen forutsetter at hovedregelen skal være at pasienten selv oppfordres til å informere slektninger om risiko for arvelig betinget sykdom. Videre legges til grunn at pasienten avgir informert samtykke til at slik informasjon gis av helsepersonell, dersom pasienten finner dette ønskelig. Slikt samtykke er naturlig når pasienten ber helsepersonell om å informere for å sikre kvaliteten på den informasjon som skal formidles.
Komiteen vil også peke på at legen må ha et visst ansvar for å kvalitetssikre den informasjon pasienten selv ønsker å gi til sin nære familie.
Komiteen antar at fastlegen til familiemedlemmer i risikosonen vil være naturlig kontaktperson ved oppsøkende genetisk veiledning, når pasienten selv ikke ønsker å kontakte slektninger.
Komiteen mener det er viktig at det overfor helsepersonell klart synliggjøres hovedregelen om samtykke til bruk av taushetsbelagte opplysninger, men ser at det kan være nødvendig med en lovhjemlet dispensasjonsadgang på bestemte vilkår uten slikt samtykke.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, fremmer følgende forslag:
«I lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi skal § 6a-1 fjerde ledd pkt. 3 lyde:
3. det foreligger en dokumentert sammenheng mellom det arvelige sykdomsanlegget og utvikling av sykdom,»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil subsidiært stemme for flertallsforslaget.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
«I lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi skal § 6a-1 fjerde ledd pkt. 3 lyde:
4. det foreligger en sikker dokumentert sammenheng mellom det arvelige sykdomsanlegget og utvikling av sykdom,»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, finner det riktig å legge til grunn at den undersøkelsesform som nyttes, er sikker, jf. forslag til § 6a-1 pkt. 4.
Flertallet ønsker ikke oppsøkende virksomhet for å tilby tiltak som vil ha liten eller ingen effekt. Foreligger kompetanse og mulighet for faktisk tilbud for forebygging eller behandling med god effekt, bør oppsøkende virksomhet kunne vurderes. På denne bakgrunn anbefales vilkår nr. 5 i § 6a-1, selv om forebyggende eller behandlende tiltak ikke kan garanteres et bestemt sted eller innen bestemt tid. Tilbud må imidlertid kunne gjøres tilgjengelig og innenfor et tidsperspektiv som gir forebyggingen eller behandlingen god effekt.
Flertallet slutter seg til bestemmelsen som regulerer informasjon til mindreårige under 16 år, men understreker at også yngre barns syn bør tillegges vesentlig vekt, når de har forstått hva informasjonen innebærer. Også barn under 16 år må kunne bestemme at de ikke vil la seg teste, fordi de har relevant grunn til ikke å ville vite mer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner at den foreslåtte overskriften til § 6a-1 (oppsøkende genetisk virksomhet) er for upresis og ikke dekkende for intensjonene i Dokument nr. 8:51 (1997-1998) eller i Innst. S. nr. 171 (1997-1998). Disse medlemmer vil mene at etter utredning med sikte på å finne ut om et gitt slektsmedlem har genetisk sykdomsrisiko, vil det tilbys veiledning om sykdomsforebyggende og helsefremmende livsstil og kosthold, og det kan legges opp et program for å avdekke sykdomsutvikling på et så tidlig stadium som mulig. I visse tilfeller kan det også være aktuelt å starte medikamentell behandling hos en tilsynelatende frisk person (eksempelvis hvis vedkommende har for høyt kolesterol som ikke lar seg redusere ved kostholdsendringer). I genetisk veiledning mener disse medlemmer at det dreier seg om sykdomsforebygging, medisinsk kontrollopplegg og i noen tilfeller medikamentell terapi. Disse medlemmer vil derfor fremme forslag om at overskriften skal være «Oppsøkende medisinsk virksomhet i slekter med genetisk sykdom eller sykdomsrisiko».
Disse medlemmer finner at kravet i forslaget til § 6a-1 «dokumentert at en pasient er disponert for eller har en arvelig sykdom» er for bastant, noe som kan føre til uklarhet, og lovteksten er etter disse medlemmers mening heller ikke i tråd med forslaget i Dokument nr. 8:51 (1997-1998) hvor det i forslagets pkt. 2 var anført slik forutsetning (»det er en rimelig grad av sannsynlighet for at også slektninger har den genetiske disposisjonen»). En må her etter disse medlemmers mening være klar over at ikke alle som har arvet et brystkreftgen, blir syke, og en må derfor ikke kunne forlange at det kan dokumenteres at vedkommende blir syk. Disse medlemmer mener at det bør slås fast i lovteksten at slektninger til en pasient som er disponert for arvelig sykdom, skal ha rett til å få vite det når det nå lovfestes rett til oppsøkende medisinsk virksomhet. Like klart bør det etter disse medlemmers mening fremgå av loven at slektninger har rett til å avslå å ta imot slik informasjon.
Disse medlemmer viser til at Stortingets intensjon i Innst. S. nr. 171 (1997-1998) var at legen skulle påta seg å gi den informasjonen som pasienten ikke ville eller kunne gi til nære familiemedlemmer. Skal Stortingets intensjon følges opp i foreliggende lovendring, må lovteksten i nåværende annet ledd endres. Ordet kan må byttes ut med skal informere i de tilfeller hvor pasienten selv ikke er i stand til å gi slik informasjon eller ikke vil gi slik informasjon til nære slektninger.
Disse medlemmer stiller spørsmålstegn ved om fjerde ledd i § 6a-1 pkt. 3, 4 og 5 er i tråd med stortingsflertallets innstilling i Innst. S. nr. 171 (1997-1998). I pkt. 3 i fjerde ledd anføres det at det skal foreligge en sikker dokumentert sammenheng mellom arvelige sykdomsanlegg og utvikling av sykdom. Slik sikkerhet er det ikke mulig å gi, idet ikke alle pasienter med anlegg for utvikling av arvelig sykdom utvikler sykdom. Disse medlemmer foreslår derfor at «en sikker dokumentert sammenheng» erstattes med «rimelig grad av sannsynlighet» for at slektningene har et arvelig anlegg som kan føre til sykdom senere i livet.
Deler av lovteksten i § 6a-1 fjerde ledd pkt. 3, 4 og 5 mener disse medlemmer klart er i strid med flertallets intensjon i Innst. S. nr. 171 (1997-1998). Ordene «sikkert dokumentert» i pkt. 3. «Sykdomsanlegget er sikkert» i pkt. 4, «behandles med god effekt» i pkt. 5 er en kopi av den lovtekst mindretallet i Stortinget fremsatte i Innst. S. nr. 171 (1997-1998). Disse medlemmer vil påpeke at det ikke er mulig i denne sammenheng å snakke om sikker dokumentert sammenheng. Det må være tilstrekkelig med sannsynlig sammenheng ut fra medisinske kriterier. Det er heller ikke etter disse medlemmers mening mulig å fastslå med sikkerhet det arvelige sykdomsanlegget. Heller ikke er det mulig i medisinsk sammenheng å fastslå i forkant at en behandling gir god effekt. Disse medlemmer mener at sjette ledd i lovteksten bør utgå da disse medlemmer ikke finner det praktisk gjennomførbart og heller ikke medisinsk ønskelig at departementet i forskrift med sin relativt vage fagkompetanse skal kunne bestemme hvilke sykdommer som skal gjøres til gjenstand for oppsøkende genetisk virksomhet. Dette bør i tilfelle bli et ansvar for de regionale genetiske fagkomiteer.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi skal § 6a-1 lyde:
§ 6a-1 Oppsøkende genetisk virksomhet i slekter med genetisk sykdom eller sykdomsrisiko
Slektninger til en pasient som er disponert for eller har en arvelig sykdom, har rett til å få vite det, dersom de kan ha økt sykdomsrisiko, og forutsetningene for oppsøkende medisinsk genetisk virksomhet er til stede. Slektninger har rett til å avslå å ta imot slik informasjon.
Når det er dokumentert eller sannsynliggjort at en pasient er disponert for eller har en arvelig sykdom som kan gjøres til gjenstand for oppsøkende medisinsk virksomhet i slekten, skal pasienten anmodes om å orientere familiemedlemmene om at de kan ha økt sykdomsrisiko, og derfor kan få nytte av genetiske undersøkelser og veiledning om tiltak for å redusere sykdomsrisikoen eller sikre diagnose på et tidligst mulig tidspunkt. Legen bør ta på seg å kvalitetssikre slik informasjon fra pasienten.
Dersom pasienten finner det vanskelig eller av andre grunner ikke selv kan eller vil informere berørte slektninger, skal legen påta seg å informere disse, dersom vilkårene i femte ledd er oppfylt.
Dersom pasienten ikke kan eller vil samtykke til at legen informerer berørte slektninger, skal legen likevel gjøre dette, hvis vilkårene i femte ledd er oppfylt.
Før legen tar kontakt med slektningene skal han eller hun vurdere om
1. det gjelder en sykdom med vesentlige konsekvenser for den enkeltes liv eller helse,
2. det er rimelig grad av sannsynlighet for at også slektningene har et arvelig anlegg som kan føre til sykdom senere i livet,
3. sykdommen kan forebygges eller behandles.
Dersom slektningen er under 16 år skal bare foreldrene eller andre med foreldreansvar informeres.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Dokument nr. 8:65 (1997-1998), som ble fremmet av Høyre på bakgrunn av Jagland-regjeringens høringsutkast om adgangen til å drive oppsøkende genetisk virksomhet. Dette høringsutkastet la opp til å gi leger hjemmel til å oppsøke slektninger av pasienter med alvorlig lidelse med tilbud om genetisk undersøkelse, veiledning og behandling. Høyre advarte mot at forslaget ville kunne føre til omfattende registrering av familier med høy grad av risiko for alvorlige arvelige lidelser, uten at de har krav på hverken forebygging eller behandling.
Disse medlemmer viser til at Høyre la vekt på å videreføre den gjeldende hovedregel om at pasienten selv oppfordres til å informere sine nærmeste slektninger om risiko for alvorlige sykdommer. Legen skal kunne informere nære slektninger med pasientens informerte samtykke etter strenge kriterier: Legen må vurdere hvorvidt sykdommen er svært alvorlig, om det er sannsynlig at slektningene har eller vil få sykdommen, om sykdommen kan forebygges eller behandles med god effekt, og om et behandlingsapparat er tilgjengelig. I tilfeller der pasienten ikke selv ønsker eller kan gi slike opplysninger, la Høyre til grunn at legen etter en helhetsvurdering må ta stilling til om særlige grunner taler for å informere berørte slektninger.
Disse medlemmer mener det foreliggende lovforslaget i stor grad oppfyller de forutsetninger som lå til grunn for Høyres forslag i Dokument nr. 8:65 (1997-1998) og vil på denne bakgrunn gi sin tilslutning til dette.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at oppsøkende genetisk virksomhet medfører svært vanskelige etiske avveininger, også når det skjer etter forutgående samtykke hos testpersonen. Det må etter dette medlems syn være ethvert menneskes rett også å reservere seg mot medisinsk informasjon knyttet til egne, framtidige leveutsikter. Men hvis denne informasjonen formidles uten noe forutgående ønske fra den personen som mottar informasjonen, har man allerede i utgangspunktet tapt sin reservasjonsrett.
Dette medlem vil i denne forbindelse vise til erfaringer med genetisk veiledning i USA, der 7 000 amerikanske kvinner har valgt å fjerne sine bryster fordi gentestene tydet på forøket sannsynlighet for å utvikle brystkreft, men uten at det var gitt noe faglig råd om at brystene burde fjernes. Grunnen til at kvinnene likevel valgte denne utgangen, var at den mentale belastningen med å ha kjennskap til en forøket risiko for brystkreft ble for stor (Kilde: Der Spiegel, 17. mai 1999; «Fragwürdige Gentests»).
Dette medlem vil også vise til erfaringer med gentester fra Tyskland knyttet til brystkreft (Kilde: Se over). I Tyskland får ca. 43 000 mennesker brystkreft årlig. Men av disse vil bare 5 til 10 prosent utvikle brystkreft ut fra en påvisbar defekt i arvestoffene. For de resterende 90-95 prosent av tilfellene gir dagens gentester ingen svar, og vil heller ikke gjøre dette der årsaken skyldes miljø-, og ikke arvefaktorer. Det vil dermed være svært vanskelig å kunne forutse hvorvidt, og i tilfelle når, en kvinne vil komme til å utvikle brystkreft, uansett svar på gentesten. Å snakke om «sikre genetiske undersøkelser» slik det gjøres i lovforslagets fjerde ledd, pkt. 4, er dermed i beste fall upresist, i verste fall direkte misvisende, siden ingen av eksisterende gentester kan operere med annet enn større eller mindre grader av sannsynlighet, men altså ingen sikkerhet.
I tilfellet som er nevnt over, med negative tester for påvisning av brystkreft (som er en svært aktuell problemstilling for eventuell oppsøkende genetisk veiledning), vil langt de fleste kvinner (90-95 prosent) som utvikler brystkreft ikke ha noen utslag på gentesten. Det er nærliggende å tenke seg at dette vil bidra til færre egenomsorgstiltak (særlig selvundersøkelse av brystene), fordi den negative testen skaper grunnlag for falsk trygghet. Gentestene kan dermed i verste fall føre til flere, ikke færre, tilfeller av udiagnostisert brystkreft.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil legge stor vekt på de erfaringer en praktisering av loven vil gi. Flertallet mener at loven bør gjennomgås etter fem års praktisering av loven.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å gjennomføre en evaluering av erfaringene med oppsøkende genetisk veiledning og legge fram erfaringene for Stortinget etter at loven har vært praktisert i en femårsperiode.»