Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

2. De enkelte punkter i lovforslaget

Vaktvirksomhetsloven § 1 første ledd bestemmer at loven kommer til anvendelse på «ervervsmessig vaktvirksomhet», hvor personer utfører de typer vaktvirksomhet som er listet opp i lovens § 1 første ledd bokstav a-f, dvs. tilsyn med privat eller offentlig område, kontrolltjenester, verditransport, beskyttelse av personer, behandling av alarmsignal fra innbruddsanlegg eller kontroll med virksomheter som nevnt.

Loven gjelder ikke for «egenvakthold eller for nabohjelp eller andre vaktoppdrag av sporadisk art, lite omfang eller mot liten godtgjørelse». Loven gjelder heller ikke for vaktvirksomhet som utøves av statlige eller kommunale myndigheter. Justisdepartementet foreslo i proposisjonen til nåværende vaktvirksomhetslov at vaktvirksomhet som ble utøvet av offentlige myndigheter skulle være omfattet av loven i det omfang departementet bestemte. Justiskomiteen så imidlertid ikke tilstrekkelig behov for å lov- eller forskriftsregulere slik vaktvirksomhet.

Vaktvirksomhetslovutvalget mener kriteriet «mot liten godtgjørelse» er lite heldig, og ikke bør opprettholdes i den nye loven. Utvalget foreslår videre at lovens virkeområde endres slik at også ervervsmessig vaktvirksomhet som utøves av statlige og kommunale myndigheter, omfattes av loven. Det foreslås for øvrig å fjerne bestemmelsen i § 1 første ledd bokstav f, om vaktvirksomhet som består i at det føres kontroll med virksomhet som nevnt i bokstav a-e.

I proposisjonen er gjengitt høringsuttalelser som knytter seg til den generelle utforming av lovforslaget § 1. Forslaget om at loven skal inkludere statlig og kommunal vakttjeneste får støtte, men Konkurransetilsynet er kritisk til definisjonen av egenvakthold i forhold til kommunale vakttjenester. Det gis videre uttrykk for skepsis til at vaktselskaper kan tilby livvakttjenester.

Departementet er enig i at statlige og kommunale virksomheter som tilbyr vakttjenester i konkurranse med private vaktselskaper, bør omfattes av loven.

Vaktoppdrag som utføres sporadisk og har lite omfang, vil etter forslaget fortsatt ikke være omfattet av loven. Departementet er enig med utvalget i at alternativet «mot liten godtgjøring» kan sløyfes, og at loven fortsatt ikke bør gjelde for egenvakthold.

Departementet er noe i tvil hvorvidt vaktselskaper bør tillates å utføre livvakttjeneste, men konkluderer med å opprettholde forslaget. Det kan være betenkeligheter ved å forby vaktselskaper å utføre slik tjeneste, da slike oppdrag ellers vil kunne foregå i det skjulte og helt uten noen form for kontroll. For øvrig mener departementet at en riktigere betegnelse på denne type tjeneste er «ledsagertjeneste», jf. lovutkastet § 1 bokstav d.

Det foreslås en hjemmel for Kongen til å bestemme i hvilken utstrekning loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Morten Olsen, Astrid Marie Nistad og Jan Petter Rasmussen, fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L. Stang, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet, Tor Nymo, er enig i at også statlige og kommunale virksomheter som tilbyr vakttjenester i konkurranse med private vaktselskaper bør omfattes av loven.

Komiteen støtter en videreføring av gjeldende praksis når det gjelder livvakttjeneste slik departementet legger opp til. Komiteen slutter seg for øvrig til at slik virksomhet fra vaktselskapene betegnes som ledsagertjeneste.

Vaktvirksomhetsloven § 2 inneholder et krav om at den som skal utøve vaktvirksomhet, må ha tillatelse til dette. Han må være myndig norsk borger, ha fast bopel her i landet, være fylt 21 år, ha tilfredsstillende vandel, og for øvrig ikke anses uskikket til å kunne utføre vaktvirksomhet på forsvarlig måte i samsvar med god skikk innenfor bransjen.

Utvalget foreslår at tillatelser bare gis til foretak, og ikke til enkeltpersoner som i dag. Videre foreslås at alle foretak, også enkeltmannsforetak, må være registrert i Foretaksregisteret før tillatelse kan gis. Kravene om alder, vandel og skikkethet som i dag følger av vaktvirksomhetsloven opprettholdes. På grunn av EØS-avtalen kan imidlertid ikke vilkårene om norsk statsborgerskap og fast bopel i riket opprettholdes. Utvalget foreslår at det oppstilles krav om at innehaver (og eventuelt daglig leder) er statsborger i EØS-stat. I de tilfeller der vaktforetaket er en juridisk person, skal det stilles krav til vandel og skikkethet hos foretakets ledelse og styremedlemmer.

Ansvaret for godkjenning og kontroll med vaktselskapene foreslås lagt til de fem landsdelspolitimestrene. Dette støttes av høringsinstansene, med unntak av noen få politimestre.

Departementet er enig med utvalget i at vilkårene for å få tillatelse bør skjerpes, og at alle tillatelser skal gis til foretak, og ikke til enkeltpersoner som i dag. En tillatelse kan imidlertid ikke gis til enpersonsforetak som sådant, det er den fysiske personen som eier et slikt foretak som får tillatelsen. Det må derfor gjøres visse endringer i forhold til forslaget fra utvalget ved at det stilles som vilkår at innehaveren må registrere enpersonsforetaket i Enhetsregisteret.

Det foreslås at det tas inn en bestemmelse som gir fullmakt til forskriftsmyndigheten å avgjøre hvem som skal være tillatelses- og kontrollinstans samt nærmere bestemmelser om dette.

Departementet er for øvrig enig i at man bør opprettholde gjeldende krav til innehaver av enpersonsforetak om alder, vandel og skikkethet.

Ansvaret for godkjenning og kontroll med vaktselskapene skal etter komiteens mening legges til politimestrene.

Komiteen støtter departementets syn om at vilkårene for å få tillatelse bør skjerpes og at alle tillatelser skal gis til foretak, og ikke til enkeltpersoner som i dag. Komiteen har merket seg at en tillatelse likevel ikke kan gis til énpersonsforetak som sådant; det er den fysiske personen som eier et slikt foretak som får tillatelsen.

Komiteen ser det som viktig at man opprettholder gjeldende krav til innehaver av foretaket om alder, vandel og skikkethet, og at disse reglene også gjelder medlemmene i et selskaps styre, samt daglig leder.

Komiteen peker på at det fortsatt skal kunne stilles vilkår for å gi tillatelse til å drive vaktselskap.

Ifølge vaktvirksomhetsloven § 4 må ansatte i foretak som omfattes av loven ha «tilfredsstillende vandel», og vekterne må være fylt 18 år.

Lovens forskrifter § 4 bestemmer at det skal kreves uttømmende politiattest når vandelen skal vurderes. Er vedkommende tidligere straffet, må det vurderes om forholdet gir grunn til å frykte for misbruk av adgangen til å utøve vaktvirksomhet. Ikke enhver liten plett på en persons vandel skal diskvalifisere vedkommende fra ansettelse i et vaktselskap, men dreier det seg om volds- eller vinningskriminalitet må man være svært tilbakeholdne med å gi tillatelse.

Utvalget har vurdert om man burde skjerpe kravene til vandel hos ansatte i vaktselskaper, men har kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunn til dette. Det bør imidlertid presiseres at kravet til vandel bør gjelde alle personer som utfører arbeid eller tjeneste for vaktselskapet. Det foreslås videre at departementet i forskrift til loven bestemmer at det skal være adgang til å rekvirere vandelsattest også på et senere stadium i ansettelsesforholdet. Utvalget har under noen tvil ikke foreslått at vandelskontrollen løftes fra det enkelte vaktselskap til landsdelspolitimesteren.

Høringsinstansene har noe ulike syn på om vandelskravet til de ansatte bør skjerpes.

Departementet er enig i utvalgets forslag om å opprettholde kravet om tilfredsstillende vandel. Dagens regelverk har ikke fanget opp tilfeller hvor vekterne begår kriminalitet under ansettelsesperioden, og departementet ser at det vil kunne være behov for å foreta etterfølgende kontroll i forhold til de ansatte i vaktselskapene under hele ansettelsesperioden.

Komiteen er enig i at kravet om tilfredsstillende vandel opprettholdes. Komiteen har merket seg at dagens regelverk ikke fanger opp tilfeller hvor vekterne begår kriminalitet under ansettelsesperioden, og at departementet mener regler som gir adgang til etterfølgende vandelskontroll bør gis ved forskrift. Komiteen ber departementet utarbeide forskrifter som sikrer en vandelskontroll også etter tilsetting, eventuelt ved at kontrollen foretas i forbindelse med den årlige rapporteringen.

Hvis vektere er siktet i alvorlige straffbare handlinger, må arbeidsgiver etter komiteens mening kunne varsles spesielt om dette.

Komiteen ber om en tilbakemelding til Stortinget om hvordan intensjonen om regelmessig vandelskontroll og varsling om straffbare handlinger vil bli ivaretatt.

Vaktvirksomhetsforskriften § 5 har nærmere bestemmelser om utdanning av vektere. Det kreves at en vekter skal ha gjennomgått 80 timers grunnutdanning innen seks måneder etter at tjenesten er påbegynt. Vaktselskap skal selv besørge opplæringen av sine ansatte.

Det er utvalgets mening at det hefter betydelige svakheter ved gjeldende regler om utdanning, og at vekterutdanningen i større grad bør være et offentlig ansvar. Utvalget anbefaler at dette utredes særskilt. Det foreslås dessuten at det umiddelbart innføres et obligatorisk 15-timers introduksjonskurs for nyansatte vektere som må være gjennomgått før vekteren tillates selvstendig arbeid i selskapet. Kurset, som skal komme i tillegg til dagens grunnutdanning, er det enkelte foretak selv ansvarlig for, og skal skje senest seks måneder etter påbegynt tjeneste. Utvalget foreslår også at det enkelte selskap pålegges en plikt til å forhåndsinnmelde undervisningen.

Høringsinstansene er overveiende positive til skjerpede utdanningskrav. Enkelte peker på at dette vil føre til økte kostnader for selskapene.

Departementet har registrert at utvalget anbefaler særskilt utredning av hvorvidt vekterutdanningen i større grad bør være et offentlig ansvar, og vil ta dette opp med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Departementet går inn for å lovregulere at person som skal utføre vakttjeneste må gjennomføre godkjent utdanning for vektere, og at nærmere bestemmelser om dette gis i forskrifter. I likhet med utvalget mener departementet at det bør foretas enkelte endringer i vekterutdanningen. Det vil være en kvalitetssikring at undervisning innmeldes til politiet og at kontroll av kompetansen ligger der. Nærmere krav til kontroll, bør reguleres i forskrifter.

Komiteen er opptatt av at det er et godt og tilfredsstillende utdanningstilbud til verkterne.

Komiteen er enig med utvalget i at tilbud om vekterutdanningen i større grad bør være et offentlig ansvar. Komiteen har merket seg at dette spørsmålet vil bli tatt opp med Kirke-, utdannings- og forsk­ningsdepartementet. I den forbindelse ber komiteen departementet vurdere om et tilfredsstillende utdanningstilbud kan organiseres og gjennomføres av Politihøgskolen på en slik måte at Politihøgskolen har det faglige ansvaret for utviklingen av kursene, og at det eventuelt blir tilbudt som oppdragsvirksomhet fra Politihøgskolen til vaktselskapene.

Dagens lovverk stiller ingen spesielle krav til bakvaktsapparat hos vaktforetakene. En rekke vaktselskaper skal imidlertid ha etablert dette. Det tidligere Vaktselskapsutvalget foreslo at det burde stilles krav om etablering av sikkerhetsrutiner i form av en bakvaktsordning, og dette ble fulgt opp av departementet. Justiskomiteen gikk imidlertid imot å lovfeste krav om dette.

Vaktvirksomhetsutvalget mener at kravet til bakvaktsordning og kommunikasjonsutstyr bør inntas i loven. Den nærmere regulering av kravene til en slik ordning bør skje i forskrifter.

De høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet, herunder Norske vaktselskapers landsforening (NVL), støtter forslaget.

Departementet er enig i at krav om bakvaktsordning bør lovreguleres, jf. lovutkastet § 13 om krav til kommunikasjonsutstyr under utførelsen av tjenesten.

Komiteen er enig i at krav om bakvaktsordning bør lovreguleres. Komiteen mener det er grunn til økt fokus på ivaretakelse av vekternes sikkerhet, og at et lovfestet krav til en bakvaktsordning vil markere dette.

Vaktvirksomhetsforskriftenes § 6 fastsetter at personer som utfører vakttjeneste skal bære uniform godkjent av politiet. Politiet kan gjøre unntak fra regelen om uniformering i særskilte tilfelle.

Det har vært reist spørsmål ved at en del av uniformene lett kan forveksles med politiets uniformer. Utvalget viser til at dette problemet ofte skyldes at politiet selv enten ikke har vært nøye nok med forhåndsgodkjenningen eller ikke senere har fulgt opp med kontroller og pålegg. Det foreslås ikke endringer i gjeldende regler her.

Flere høringsinstanser peker på behovet for mer utfyllende retningslinjer for hvilke typer uniformer som skal godkjennes.

Departementet foreslår ikke endringer i gjeldende regelverk, jf. lovutkastet § 9. På den ene side vil det kunne være hensiktsmessig med lik uniformering av alle vektere ansatt i vaktselskap. På den annen side vil dette reise spørsmål om hvilke kriterier som skal legges til grunn.

Nærmere regler om vekternes uniformering reguleres i forskrifter til loven.

Det er etter komiteens mening viktig at det er synlig forskjell på uniformen til politi- og lensmannsetaten og vekterne. Komiteen ber departementet utarbeide sentrale retningslinjer for uniformering av vekterne som ivaretar dette hensynet.

Iht. vaktvirksomhetsloven § 7 må vekteren medbringe legitimasjonskortet under tjenesten og dette skal forevises til politiet ved forlangende. Etter dagens regler har vekterne ingen plikt til å legitimere seg overfor publikum.

Utvalget foreslår at det også etableres en plikt for vektere til å legitimere seg overfor borgere som det er grepet inn overfor, når dette forlanges.

I høringsomgangen har det fremkommet innvendinger i forhold til dette, og høringsinstansene er delt i synet på dette forslaget. NVL viser bl.a. til at vekterne allerede i dag har betydelige problemer i form av trusler og represalier.

Departementet er enig med utvalget i at vekteren skal medbringe legitimasjon, og at legitimasjon skal fremvises for politiet når dette forlanges, og også overfor person som det er grepet inn overfor. Av hensyn til vekternes sikkerhet bør det kunne være tilstrekkelig at legitimasjonskortene sikrer muligheten av senere å kunne identifisere vedkommende vekter, eksempelvis ved at kortet inneholder opplysninger om selskap, stilling og ansettelsesnummer, eventuelt navn bare påført legitimasjonskortets bakside.

Etter komiteens mening bør vekteren medbringe legitimasjon, og legitimasjon skal fremvises for politiet når det forlanges. Det samme gjelder overfor person som det er grepet inn overfor. Legitimasjonskortene skal inneholde opplysninger om selskap, stilling, ansettelsesnummer og navn.

Komiteen har merket seg innvendinger fra vaktselskapene mot legitimering bl.a. pga. økt fare for trusler og represalier. Komiteen har forståelse for ønsket om å bedre sikkerheten for vekterene. Komiteen mener derfor det kan være behov for økt strafferettslig vern for vekterne og viser til merknadene nedenfor under pkt. 2.13.

Vaktvirksomhetsforskriften § 8 bestemmer at hund kan benyttes til egenbeskyttelse. Justisdepartementet ga i Ot.prp. nr. 84 (1986-1987) uttrykk for at utplassering av hunder på vaktobjekter er en form for vakttjeneste som det ikke bør være tillatt å tilby.

Etter utvalgets oppfatning bør hund kun tillates brukt til egenbeskyttelse av vektere. Det bør være forbudt for vektere å sende hunder på søk eller rundering eller til å tilby bombe- og narkotikahundetjeneste.

I henhold til gjeldende forskrifter skal vedkommende vaktselskap selv utarbeide en instruks for opplæring, godkjenning m.v. av hund, og instruksen skal være godkjent av politiet. Utvalget mener departementet bør utarbeide en normalinstruks som inneholder visse minimumskrav til godkjenning og opplæring av hunder. Utvalget foreslår at regulering av hundebruk tas inn i loven, mens nærmere regulering av kravene til instruks m.v. fastsettes i forskrift.

Noen av høringsinstansene har fremsatt innvendinger i forhold til innskjerping av hundebruken.

Departementet mener at hunder som hovedregel kun skal benyttes som egenbeskyttelse for vekteren, jf. § 11. Det gis imidlertid i tredje ledd en mulighet til å gjøre unntak fra hovedregelen. Det bør normalt ikke gis adgang til å utplassere hunder til vakthold. Videre mener departementet at hundene ikke bør benyttes som søkehunder, da dette kan medføre store etterforsk­ningsmessige problemer for politiet.

Bruk av hund under vakttjeneste skal være godkjent av vedkommende vaktforetak. Vaktforetaket skal utarbeide instruks for utdanning, godkjenning m.v. og bruk av hund, jf. § 11. Nærmere bestemmelser om krav til hundebruk reguleres ved forskrifter til loven.

Komiteen slutter seg til forslaget.

Komiteen har for øvrig merket seg at Norske Vaktselskapers Landsforening har endret standpunkt etter høringsrunden, og at de nå i utgangspunktet er positive til forslaget. Komiteen mener det er riktig å legge lovbestemte restriksjoner på vaktselskapenes bruk av hund, både av etterforskningshensyn og av hensyn til den økte fare for skader bruk av hund kan representere.

Etter våpenforskriften kan vaktselskaper gis tillatelse til å ha skytevåpen til bruk for ansatte som på grunn av sitt arbeid har et påtrengende behov for slike våpen.

Utvalget mener at vaktselskaper ikke bør ha anledning til å utstyre sine vektere med skytevåpen, hva enten dette gjelder gassvåpen eller skarpe skytevåpen, og foreslår at våpenlovens forskrift endres i tråd med dette. Det foreslås ingen endring av vaktselskapenes mulighet til å utstyre sine vektere med køller eller batonger.

Det er ikke fremsatt innvendinger til dette fra høringsinstansene.

Departementet er enig i forslaget. Det synes å være behov for en nærmere avklaring i forhold til hva slags type kølle/batong som vaktselskapene skal kunne benytte. Nærmere bestemmelser om dette bør kunne gis i forskrifter til loven.

Komiteen er enig med utvalget og departementet i at adgangen for vaktselskapenes ansatte til å bære skytevåpen bør opphøre, og viser til den restriktive holdning til bevæpning som også gjelder i politiet. Komiteen har også merket seg at det ikke er kommet innvendinger fra bransjen til endringen.

Vaktvirksomhetsloven § 7 forutsetter at politiet skal øve kontroll med at vaktvirksomheten drives i samsvar med loven.

Utvalget foreslår at det etableres en rapporteringsordning, og høringsinstansene har ikke fremsatt noen innvendinger til dette.

Departementet er enig i forslaget om at selskapene pålegges en plikt til årlig å innsende en rapport til godkjenningsmyndigheten, jf. § 14.

Komiteen slutter seg til forslaget.

Komiteen viser til at en hovedinnvending mot gjeldende ordning har vært mangel på kontroll. En rapporteringsrutine som foreslått vil sikre en jevnlig oppdatering av tilsynsmyndigheten, og gi denne grunnlag for å reagere på eventuelle uregelmessigheter. Komiteen mener dette er en viktig forutsetning for bedre kontroll. Komiteen viser for øvrig til sine merknader under pkt. 4 nedenfor.

Dagens regelverk stiller ingen krav om at den som vil utøve vaktvirksomhet skal tegne forsikring eller stille sikkerhet for det ansvar vedkommende kan pådra seg.

Utvalget mener det bør innføres et krav om at den som vil utøve vaktvirksomhet, på forhånd må tegne ansvarsforsikring. Det er vist til tilsvarende krav om tvungen sikkerhetsstillelse/ansvarsforsikring for andre bransjer og yrkesgrupper. Detaljerte bestemmelser om kravene til ansvarsforsikring forutsettes gitt i forskrifter.

Det er ulike syn blant høringsinstansene.

Departementet følger opp forslaget, jf. § 12.

Komiteen viser til at et hovedformål med loven er å bedre kontrollen med vaktselskapene og å hindre useriøse aktører i å opptre på dette markedet. I denne sammenheng er det etter komiteens mening et viktig tiltak å stille krav om forsikring fra selskapenes side. Komiteen peker på at selskapenes virksomhet er av en slik art at berettigede krav om erstatning vil kunne forekomme.

Komiteen støtter etter dette forslaget.

Datatilsynet har gitt Justisdepartementet og politiet konsesjon til å føre henholdsvis et sentralt register og lokale registre over vaktselskaper.

Utvalget antar at det - i tillegg til det sentrale register - bør føres et register som omfatter det enkelte landsdelspolitikammer. Departementet uttaler at dette er noe man eventuelt får komme tilbake til senere.

Komiteen viser til at ordningen med landsdelspolitikamre er vedtatt avviklet i forbindelse med opprettelsen av politidirektoratet, jf. Innst. O. nr. 40 (1999-2000) om endringer i politiloven.

Spørsmålet om å gi ansatte i vaktselskaper samme strafferettslige beskyttelse som bl.a. polititjenestemenn, ble drøftet under Stortingets behandling av departementets proposisjon om vaktvirksomhetslov. Resultatet ble at vektere ansatt i private selskaper ikke fikk den strafferettslige beskyttelse som straffeloven § 127 gir offentlige tjenestemenn.

Utvalget er kommet til at det ikke er grunnlag for å foreslå endringer i forhold til gjeldende rettstilstand her.

NVL uttaler bl.a. at arbeidsgiversiden har ytret ønske om at vekterne likestilles med offentlig tjenestemann i relasjon til straffeloven § 127.

Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å foreslå endringer i forhold til gjeldende rett.

Komiteen viser til at vekternes oppgaver utgjør et supplement til politiets arbeid, og at selv om bruk av makt er politiets oppgave, vil også vekteres arbeid kunne omfatte truende og potensielt farlige situasjoner. Vekterne utfører et viktig arbeid for å bidra til økt trygghet i samfunnet, og den risiko slikt arbeid innebærer har etter komiteens syn økt de senere årene som følge av at kriminaliteten er blitt grovere. Det kan derfor være naturlig på nytt å vurdere et bedre strafferettslig vern for vold mot vektere, på linje med reglene i straffeloven § 127 om vold mot offentlig tjenestemann. Komiteen ber departementet komme tilbake med et forslag til bedret strafferettslig vern for vektere.

Vaktvirksomhetsloven § 2 annet ledd oppstiller vilkår om at en person må være norsk statsborger og ha fast bopel i Norge for å få tillatelse til å drive vaktvirksomhet. Disse vilkårene antas å være i strid med EØS-avtalen, og utvalget har under utformingen av sitt utkast til ny § 2 tatt hensyn til dette.

Kommunal- og regionaldepartementet har hatt innsigelser i forhold til forskjellsbehandling mellom EØS-borgere og borgere fra andre stater i forhold til lovforslagets § 2.

I likhet med utvalget har departementet ved utformingen av forslaget til ny § 2, harmonisert bestemmelsen i samsvar med EØS-avtalen, jf. lovforslagets § 2 tredje ledd pkt. c som gjelder statsborger i stat som er part i EØS-avtalen. Departementet går inn for å begrense endringen til å gjelde EØS-borgere. For de ansatte i vaktselskap er det ingen krav til statsborgerskap.

Også forskriftenes §§ 4 og 5 må tilpasses EØS-avtalen. Kravet i forskriften § 4 om at det skal kreves uttømmende politiattest for vektere kan ikke opprettholdes. Hva som kan kreves fremlagt for å dokumentere tilfredsstillende vandel, følger av Rådsdirektiv 92/51/EØF artikkel 10 nr. 1. Statsborgere i en EØS-stat har ifølge denne artikkelen bl.a. rett til å legge frem «dokumenter utstedt av vedkommende myndigheter i hjemstaten eller seneste oppholdsstat, som viser at disse kravene er oppfylt».

Når det gjelder § 5 om krav til opplæring, må det fremgå at statsborgere i andre EØS-stater tilfredsstiller kravet ved å legge frem kompetansebevis som kreves i en annen medlemsstat, der dette beviset ble utstedt i en medlemsstat, eller dersom vedkommende kan dokumentere kvalifikasjoner han har tilegnet seg i andre medlemsstater. Nærmere regler forutsettes gitt i forskrift.

Komiteen slutter seg til forslaget.

I henhold til vaktvirksomhetsloven § 8 straffes den som «forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av loven» med bøter eller fengsel i inntil tre måneder.

Etter utvalgets oppfatning er bestemmelsene om straffesanksjoner i dagens lovverk tilstrekkelige. Straffelovkommisjonen mener det kan stilles spørsmål ved om det er behov for en slik egen straffebestemmelse i vaktvirksomhetsloven.

Departementet mener at det ikke er grunn til å sette seg utover utvalgets vurdering vedrørende bestemmelse om straffesanksjon.

Komiteen slutter seg til forslaget.

Forrige kapittelNeste kapittel