I proposisjonen legger Barne- og familiedepartementet fram forslag til endringer i lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven).

Endringene gjennomfører direktiv om sammenlignende reklame og bestemmelser om markedsføring i direktiv om vern av forbrukerne med hensyn til avtaler som inngås ved fjernsalg. Begge direktivene er innarbeidet i EØS-avtalen. Gjennomføringsfristene er henholdsvis 4. juni og 23. april 2000.

Det foreslås at direktivet om sammenlignende reklame gjennomføres ved forskrift, og at hjemmelen for dette tas inn i markedsføringsloven.

Direktivet om fjernsalg er et minimumsdirektiv, og forslaget går på flere punkter lenger i forbrukerbeskyttelse enn det som følger av direktivet.

Det foreslås et forbud mot at næringsdrivende krever betaling for varer, tjenester eller andre ytelser så lenge det ikke foreligger en avtale. Forbudet gjelder slike krav enten de fremmes overfor forbrukere eller næringsdrivende. Bestemmelsen er i første rekke ment å ramme virksomhet som består i å sende ut fakturaer for ytelser som ikke er avtalt eller levert. Eksempler på slik virksomhet kan være et selskap som sender ut faktura til forbrukere for telefonsamtaler som aldri har funnet sted, eller et selskap som sender ut faktura til næringsdrivende for oppføring i en ikke-eksisterende katalog. Denne formen for virksomhet er blitt et stadig større problem, og det foreslås derfor at det tas inn et uttrykkelig forbud i markedsføringsloven.

Stortinget har tidligere tatt opp denne problemstillingen og ba i Dokument nr. 8:10 (1997-1998) regjeringen legge fram forslag om endring i markedsføringsloven med sikte på å bekjempe såkalte «kataloghaier».

Det foreslås videre et forbud mot å levere varer, tjenester eller andre ytelser uten avtale med mottakeren, hvis leveransen er forbundet med et krav om betaling. Regelen innebærer et forbud mot såkalt «negativt salg», som består i at avsenderen gir inntrykk av at mottakeren har en betalingsforpliktelse hvis han eller hun ikke returnerer det mottatte. Slik praksis antas å være i strid med markedsføringsloven, men departementet foreslår likevel at det tas inn et uttrykkelig forbud i loven.

Det fremmes videre forslag om begrensninger i bruk av visse kommunikasjonsmetoder til markedsføring overfor forbrukere. Etter forslaget kan markedsføringshenvendelser via f.eks. elektronisk post, tekstmeldinger til mobiltelefon og telefaks bare skje når forbrukeren på forhånd har samtykket til dette. Formålet med forslaget er å gi forbrukeren bedre kontroll med hvilke markedsføringshenvendelser han eller hun mottar, uansett medium. I personopplysningsloven § 2 nr. 7 defineres «samtykke» som «en frivillig, uttrykkelig og informert erklæring» fra en person. Bestemmelsen gjelder samtykke til behandling av personopplysninger. Departementet antar at denne forståelsen av samtykkebegrepet også bør kunne legges til grunn når det gjelder samtykke til å motta markedsføring, og er kommet til at det ikke bør tas inn nærmere bestemmelser om krav til innholdet av et samtykke i markedsføringsloven.

Utgangspunktet må være at forbrukeren skal stå helt fritt både til å gi og tilbakekalle sitt samtykke. Det er slik sett ingen ting i veien for at det opprettes et register over forbrukere som er villige til å motta markedsføringshenvendelser fra alle næringsdrivende. Hovedregelen vil nok likevel være at næringsdrivende må foreta seg noe aktivt for å innhente samtykke.

Departementet er av den oppfatning at forespørsel om samtykke til markedsføring også må regnes som markedsføring, og dermed ikke kan foretas uten forutgående samtykke. En annen løsning ville harmonere dårlig med bestemmelsens formål.

Det foreslås et særlig unntak fra kravet til forhåndssamtykke for telefonmarkedsføring. Departementet mener at den beste forbrukerbeskyttelsen vil oppnås ved at det stilles krav til forbrukerens forutgående samtykke før telefonmarkedsføring kan finne sted.

Departementet ser imidlertid at et slikt forslag vesentlig innskrenker markedsføringsmulighetene til en del næringsdrivende og at forslaget kan ha store økonomiske følger, særlig for aktører som må basere mye av sin virksomhet på telefonmarkedsføring fordi de har få eller ingen faste utsalgssteder. Et krav til forhåndssamtykke vil ha så store konsekvenser at en grundigere utredning må gjennomføres før et slikt forslag kan fremmes.

Departementet er etter dette kommet til at telefonmarkedsføring bør unntas fra kravet til forhåndssamtykke i denne omgangen. Forbrukerne vil etter personopplysningsloven § 26 ha rett til å reservere seg mot slik markedsføring. Et krav til forhåndssamtykke også ved telefonmarkedsføring vil bli utredet nærmere, og departementet vil komme tilbake til dette etter at et slikt forslag har vært på høring.

Det finnes i dag ikke bestemmelser i markedsføringsloven om uadressert reklame. Forbrukerombudet har imidlertid tolket loven slik at å gjøre markedsføringsframstøt overfor forbrukere som klart har frabedt seg slike, i visse tilfeller anses som urimelig overfor forbrukerne og dermed i strid med markedsføringsloven § 1.

Det foreslås videre forbud mot uadressert markedsføring overfor forbrukere som ved merking av postkasse eller lignende klart har tilkjennegitt at de ikke ønsker å motta slik markedsføring. Formidlerens ansvar i utgangspunktet begrenses ved at formidleren ikke skal vurdere sendingens innhold.

Departementet foreslår at ansvarsbegrensningen for formidleren bør gjelde bare hvis formidleren positivt har fått opplyst at sendingen ikke er reklame, og formidleren har grunn til å anta at dette er tilfelle. Selv om det er opplyst at sendingen ikke er reklame, kan ikke formidleren levere den ut til alle husstander hvis oppdragsgiver åpenbart har gitt gale opplysninger.

Departementet legger til grunn at uadressert reklame rammes uansett distribusjonsform. Om den distribueres som innstikk i aviser, gratisaviser, blader og kataloger er ikke avgjørende.

Grensen mellom hva som er reklame og hva som er alminnelig informasjon er imidlertid flytende. Departementet foreslår at lovbestemmelsen bare får anvendelse på uadressert reklame.

Prinsippet om at markedsføring skal framstå som markedsføring foreslås tatt inn i loven.

Markedsføringsloven § 17 foreslås endret ved at strafferammen økes fra tre til seks måneders fengsel, at det fastsettes samme strafferamme for uaktsomme og forsettlige overtredelser og at det blir mulig å fastsette bøtestraff i tillegg til fengselsstraff. Overtredelser skal fortsatt anses som forseelser.

Det innarbeides en forskriftshjemmel i markedsføringsloven § 2 som hjemmel for gjennomføring av direktivet om sammenlignende reklame ved forskrift.

Lovforslaget gjelder endringer i markedsføringsloven som er en offentligrettslig lov.

Markedsføringsloven inneholder bestemmelser som regulerer forholdet mellom næringsdrivende og forbrukere, og næringsdrivende imellom. Bestemmelsene som beskytter forbrukerne, håndheves av Forbrukerombudet med Markedsrådet som klageinstans. Forhold mellom næringsdrivende må bringes inn for domstolene dersom partene ikke blir enige på annen måte.

Forslaget om et uttrykkelig forbud mot negativt salg vil ikke medføre vesentlige endringer i gjeldende rett. Det tas inn en klar regel i loven, og dette vil gjøre tilsyn og håndheving av forbudet mot negativt salg mer effektivt. Forbudet mot «kataloghaivirksomhet» ventes å gi påtalemyndigheten bedre muligheter til å håndheve forbudet.

Forslaget om et forbud mot bruk av visse kommunikasjonsmetoder til markedsføring overfor forbrukere uten mottakerens forutgående samtykke, er en ny bestemmelse. For Forbrukerombudet som håndhever av loven, må forslaget derfor forventes å få både økonomiske og administrative konsekvenser. Økte krav til innsats med informasjonsarbeid, behandling av klagesaker og behov for framforhandling av nye avtalevilkår vil følge av den nye bestemmelsen. Dette vil medføre et behov for økte budsjettrammer for etaten.

Forslaget til forbud mot negativt salg, forventes å få positive følger for private ved at omfanget av problemene knyttet til fakturasvindel og annet negativt salg reduseres.

Forslaget om begrensninger i bruk av visse telekommunikasjonsteknikker til markedsføring overfor forbrukere, forventes å få visse økonomiske og administrative konsekvenser. Næringsdrivende må innhente forhåndssamtykke fra forbrukerne, og ha oversikt over hvilke forbrukere som har gitt sitt samtykke.