3.1 Utvidelse av husdyrlovens virkeområde

Husdyrloven gjelder i utgangspunktet alle slags sykdommer hos alle slags dyr, jf. Innst. O. VI (1961-1962). Loven omfatter også dyresykdommer som kan overføres til mennesker (zoonoser). Loven gjelder derfor i dag alle dyresykdommer som ved direkte eller indirekte smitte overføres til dyr eller mennesker, herunder smitte som overføres gjennom næringsmidler eller fôr.

Det finnes imidlertid smittestoffer som kan overføres fra dyr til mennesker og som ikke - eller som bare i liten grad - gir sykdom hos dyr. Det antas at det ikke er hjemmel i loven for å bekjempe slike smittestoffer. Departementet foreslår at husdyrloven utvides til å gjelde hensynet til folkehelsen i forhold til de smittestoffer som kan overføres fra dyr til mennesker, men som bare gir sykdom hos mennesker.

Husdyrloven gjelder i dag ikke for fremmedstoffer. Det er derfor ikke adgang til å treffe tiltak på besetningsnivå i medhold av denne lov for å regulere forekomst og bruk av slike stoffer hos dyr, med sikte på å trygge folkehelsen. Departementet foreslår derfor at hjemmel til å treffe slike tiltak tas inn i husdyrloven.

Endring av husdyrlovens virkeområde innebærer at lovens øvrige bestemmelser skal gjelde tilsvarende så langt de passer.

3.2 Avgift på fôr til selskapsdyr og gebyr for offentlige tjenester og ytelser

Dagens avgift på fôr til hund og katt har vært innkrevet siden 1998. Grunnlaget for innkrevingen er Stortingets årlige skattevedtak i tilknytning til budsjettbehandlingen. Husdyrloven gir ikke hjemmel for innkreving av slik avgift.

Midlene bidrar blant annet til å sikre trygg produksjon og omsetning av fôr til selskapsdyr og finansierer forskjellige overvåkings- og kartleggingsprogram knyttet til fôr til selskapsdyr. Formålet med programmene er å drive forebyggende helsearbeid. Avgiften pålegges produsent eller importør av fôr til hund og katt. Avgiftsplikten utløses av omsetning i form av nasjonal handel eller innførsel og utførsel av fôr.

Hjemmel for innkreving av avgift skal utvides til å omfatte fôr til andre selskapsdyr enn hund og katt. Bestemmelsen skal ikke gi adgang til å avgiftsbelegge fôr beregnet til produksjonsdyr.

Departementet har valgt et system med avgift i stedet for gebyr, fordi fôravgiften ikke kan regnes som betaling for en konkret utført tjeneste eller ytelse. Avgiftsmidlene skal på samme måte som tidligere finansiere visse helseforebyggende tiltak hos selskapsdyr. Videre skal midlene kunne benyttes til veterinær vaktordning for slike dyr.

Etter gjeldende rett skal importør eller eksportør dekke utgifter som påløper i forbindelse med veterinærkontroll ved innførsel og utførsel av dyr eller produkter. Dekningen skjer ved hjelp av en innkrevingsordning hvor det betales en fast takst som går til dekning av statens utgifter.

Departementets forslag til hjemmel skal omfatte adgang til å kreve gebyr til dekning av tjenester og ytelser den enkelte plikter å motta. Beløpet som innkreves skal gjenspeile de faktiske utgiftene det offentlige pådrar seg i forbindelse med gjennomføring av virksomheten. Adgang til å kreve betaling i form av gebyr vil bety store administrative forenklinger, og videre bidra til å dekke importørens eller eksportørens rimelige behov for forutberegnelighet. Departementets forslag harmonerer med utviklingen i EØS-regelverket, der brukerne i økende grad skal finansiere lovpålagte dokumentasjons- og kontrolltiltak.

Endelig foreslås en bestemmelse om renter ved forsinket betaling av avgift og gebyr. Bestemmelsen skal stimulere til rettidig betaling og samtidig gi en sanksjonsmulighet til bruk ved betalingsmislighold.

Høringsinstansene har påpekt at avgift og gebyr innebærer økt økonomisk belastning og dermed innstramming av rammebetingelsene for jordbruket. Høringsinstansene uttrykte videre motstand mot gebyr for offentlige oppgaver med å dokumentere helsesituasjonen i norsk husdyrpopulasjon. GENO og Norsvin fremholdt at overvåkings- og kontrollprogram er kompensatoriske tiltak til redusert zoosanitært grensevern i forbindelse med gjennomføring av EØS-avtalen. Kostnadene ved slike tiltak bør derfor være et nasjonalt anliggende.

3.3 Internkontroll

Med internkontroll menes en overgang fra et tilsyn utelukkende basert på tradisjonell inspeksjonsvirksomhet, til et tilsyn som også baseres på at virksomheten selv er ansvarlig for å dokumentere at den oppfyller krav satt i eller i medhold av lov.

Nåværende lov gir hjemmel til å fastsette forskrifter om særskilte kontrolltiltak som internkontroll. Det er imidlertid usikkert om loven gir tilstrekkelig hjemmel for bestemmelser om hvordan internkontrollrutinene skal gjennomføres. Departementet fremmer derfor forslag om endring av loven for å sikre slikt hjemmelsgrunnlag.

Hjemmel for å pålegge internkontroll finnes i dag i en rekke lover på matproduksjonssiden. Innføring av tilsvarende hjemmel i husdyrloven foreslås for å gjennomføre prinsippet om internkontroll også i husdyrhold og i de virksomheter som behandler animalske råvarer til fôr ettersom disse virksomhetene utgjør en viktig del i matproduksjonskjeden.

3.4 Standardiserte satser for erstatning for dyr

Det fremgår av husdyrloven at eier har krav på erstatning for dyr som pålegges avlivet og for gjennomføring av tiltak for å fjerne mulige smittestoffer. Erstatningen skal fastsettes ved skjønn. Skjønnsretten foretar en konkret, individuell vurdering av de dyr eller gjenstander som skal erstattes. En part som er misfornøyd med verdifastsettelsen kan begjære overskjønn etter reglene i skjønnsprosessloven. Overskjønnet kan igjen påankes til en overordnet instans, som regel lagmannsretten.

Husdyrloven åpner videre for fastsettelse av maksimalsatser for erstatning for dyr. Stortinget har samtykket i fastsettelse av forskrift om maksimalsatser, jf. St.prp. nr. 17 (1997-1998) og Innst. S. nr. 36 (1997-1998). Departementet tar sikte på at forskrift om maksimalsatser for dyr kan vedtas i løpet av sommeren 2000. Denne ordningen vil da gjelde frem til ordningen erstattes av bestemmelser i husdyrloven om adgang til å fastsette standardiserte satser.

Etter samråd med Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag fremmes forslag om standardiserte satser for erstatning for dyr. Det er enighet om at en slik ordning vil være mer rasjonell enn erstatningsfastsettelse ved skjønn, og bruk av maksimalsatser slik husdyrloven i dag gir hjemmel til.

En ordning med standardiserte satser innebærer en administrativt enklere behandling enn konkret erstatningsutmåling ved skjønn. Skjematisk utmåling ved bruk av standardiserte satser for erstatning kan medføre at erstatningen ikke fullt ut dekker dyrenes faktiske verdi. Det understrekes imidlertid at dyreeier allerede, i kraft av hjemmelen for maksimalsatser, risikerer å bli underkompensert i forhold til markedsverdien. Eiere med verdifulle dyr kan videre tegne privat forsikring på verdien ut over de standardiserte satsene.

Flere av høringsinstansene ønsket en ordning hvor de standardiserte satsene bare skulle benyttes dersom eier ikke kunne fremsette dokumentasjon på annen verdi.

Etter departementets oppfatning vil gevinsten ved en standariseringsordning falle bort med satser som i realiteten fungerer som minimumserstatning i tilfeller der eier ikke kan dokumentere høyere verdi. Det blir imidlertid ikke aktuelt å lage standardiserte satser for erstatning for alle dyrearter. Erstatning for dyr som det ikke er utarbeidet standardsatser for på det tidspunktet det blir fattet vedtak om nedslakting/destruksjon, skal utmåles etter skjønn.

3.5 Erstatning for innførte dyr

EØS-avtalen inneholder et forbud mot kvantitative importrestriksjoner eller tiltak med tilsvarende virkning, jf. avtalen art. 11. Dette omfatter bestemmelser som kan medføre at importvolumet er redusert i forhold til situasjonen uten tiltaket.

Departementet er av den oppfatning at nåværende bestemmelse om begrenset erstatningsansvar for innførte dyr representerer en forskjellsbehandling mellom innenlandske og utenlandske dyr. Enhver handel, internasjonal og nasjonal, kan innebære en viss smitterisiko. Erstatning er videre et viktig virkemiddel i sykdomsbekjempelsen fordi dyreeier stimuleres til å melde fra ved mistanke om sykdom. Departementet foreslår at det offentliges erstatningsansvar utvides ved at det ytes erstatning for dyr uavhengig av om dyret er norskfødt eller ikke. Konsekvensen av forslaget blir et utvidet erstatningsrettslig vern ved import av dyr.

I forbindelse med handel og offentlig kontroll understrekes at dyreeiers interesse i at sykdommer avdekkes, ikke er erstatningsrettslig vernet.

Høringsinstansene er i hovedsak kritiske til lik erstatning for innførte og norskfødte dyr. Bakgrunnen er at instansene frykter at lovforslaget vil øke faren for innførsel av smittestoffer.