13. Forslag om andre endringer i kredittilsynsloven,verdipapirhandelloven og finansieringsvirksomhetsloven
- 13.1 Endringer i kredittilsynsloven
- 13.2 Adgang for ansatte i offentlige fond og offentlige institusjoner som driver investeringsvirksomhet til å være medlem i bedrifts- forsamlinger - forslag om endring av verdipapirhandelloven § 2a-4.
- 13.3 Endring i kredittilsynsloven § 9
- 13.4 Endring i finansieringsvirksomhetsloven - kompetanse til å gi forskrift som begrenser kredittinstitusjoners adgang til å bruke opplysninger vedrørende innskudds- garantiordningen i sin markedsføring
Finansdepartementet sendte ved brev 22. desember 1998 ut et høringsnotat med forslag til endringer i kredittilsynsloven. Høringsnotatet var utarbeidet av Kredittilsynet. Fristen for merknader ble satt til 19. mars 1999.
Det er i proposisjonen redegjort nærmere for høringen.
Etter lov av 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven) § 4 nr. 8 kan Kredittilsynet pålegge de institusjoner det har tilsyn med «å rette på forholdet dersom en institusjons organer har handlet eller forsømt seg i strid med sine plikter etter lovgivning eller vedtektene». Et pålegg om retting vil si at Kredittilsynet fatter et enkeltvedtak etter forvaltningsloven der institusjonen påbys å opptre i samsvar med vedtakets innhold. Et slikt pålegg vil være rettslig bindende for den det er rettet mot, og manglende oppfyllelse av pålegget vil blant annet kunne være grunnlag for videre sanksjoner i form av daglig løpende mulkt eller straff. Et pålegg fra Kredittilsynet kan påklages til Finansdepartementet i henhold til reglene i forvaltningsloven kapittel VI (i inkassosaker er det Justisdepartementet som er klageinstans). Gyldigheten av et pålegg kan også prøves for domstolene.
Etter kredittilsynsloven § 4 nr. 8 kan pålegg om retting bare ilegges dersom institusjonene har overtrådt sine plikter etter lovgivning, dvs. lov eller forskrift, eller etter institusjonens vedtekter. Brudd på plikter fastsatt på annet grunnlag kan etter dagens regelverk ikke møtes med pålegg om retting fra Kreditttilsynets side.
Det er i høringsnotatet av 22. desember 1998 vist til at det kan være behov for å ha mulighet til å pålegge retting også utenfor de tilfeller der det foreligger brudd på lovgivning eller vedtekter. Det er derfor foreslått en utvidelse av Kredittilsynets adgang til å gi pålegg om retting etter kredittilsynsloven § 4 nr. 8.
Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag i høringsnotatet om at Kredittilsynet bør ha mulighet til å gi pålegg om retting ved brudd på konsesjonsvilkår. Adgangen til å sette vilkår ved konsesjon benyttes i en god del tilfeller i praksis. Konsesjonsvilkår kan være aktuelt når det er særskilte forhold ved den enkelte virksomhet som søker konsesjon, som det er behov for å hensynta ved å sette vilkår for konsesjonen. Dessuten gjør den raske utviklingen i finansmarkedet at lovgivningen i enkelte tilfeller vil kunne være i etterkant av utviklingen og ikke fullt ut tilpasset aktuelle forhold. Det vil da være behov for å kunne sette konsesjonsvilkår som supplerer lovgivningen. Departementet viser til at brudd på slike vilkår bør kunne følges opp med pålegg om retting fra Kredittilsynets side.
Departementet går videre inn for at brudd på interne retningslinjer skal kunne gi grunnlag for pålegg om retting fra Kredittilsynets side. Departementet slutter seg til forslaget i høringsnotatet om at dette bare skal gjelde for den type interne retningslinjer som institusjonen er pålagt å fastsette etter lov eller forskrift. Departementet viser til at det i dag er regler om fastsettelse av interne retningslinjer i verdipapirhandelloven § 9-1. Det antas at krav om at institusjonene skal fastsette interne retningslinjer vil få stadig større betydning i fremtidig lovgivning. For at Kredittilsynet skal kunne ha et effektivt middel mot manglende overholdelse av slike retningslinjer, anser departementet at det er behov for en hjemmel til å kunne gi pålegg om retting også i slike tilfelle.
Departementet viser til at det i høringsnotatet også er foreslått at Kredittilsynet skal kunne gi pålegg for å hindre fremtidige overtredelser. Både Sparebankforeningen i Norge og Norges Fondsmeglerforbund har uttrykt skepsis mot dette forslaget. Det vises blant annet til at det er betenkelig dersom Kredittilsynet skal kunne gi pålegg i en situasjon der det kan være tvil om tolkningen av regelverket. Den norske Bankforening og Finansieringsselskapenes Forening uttaler at det må være en forutsetning for å bruke hjemmelen at det er på det rene at handlingen vil være urettmessig.
Departementet ser det slik at en hjemmel til å gi pålegg for å hindre fremtidige handlinger bare vil kunne benyttes der det er rimelig klart at handlingen vil bli foretatt. Det kan vanskelig tenkes at dette vil være tilfelle uten at Kredittilsynet har vært i kontakt med institusjonen og fått opplysninger om hva institusjonen har planer om. Dersom Kredittilsynet anser at handlingen, dersom den foretas, vil innebære en overtredelse av regelverket, vil det etter departementets syn være naturlig at Kredittilsynet går i dialog med institusjonen om dette. Departementet legger til grunn at en institusjon neppe vil velge å foreta handlingen dersom det er åpenbart eller overveiende sannsynlig at den innebærer et brudd på regelverket. Departementet ser det derfor slik at spørsmålet om Kredittilsynet skal gi pålegg for å hindre en fremtidig handling, i praksis bare vil oppstå der det er rimelig tvil om hvordan regelverket skal forstås, og hvor institusjonen og Kredittilsynet har forskjellig syn på hva som er riktig forståelse. I en slik situasjon vil det etter departementets syn være prinsipielt uheldig om det skal kunne gis bindende pålegg før handlingen er foretatt.
Departementet kan ikke slutte seg til synspunktet som Kredittilsynet har gitt uttrykk for i høringsnotatet, om at det av hensyn til institusjonens klagerett er en fordel at det gis et bindende pålegg fremfor at Kredittilsynet gir en ikke bindende uttalelse om sin forståelse av regelverket. Dersom det ikke gis noe bindende pålegg i forkant av handlingen, vil det være opp til institusjonen å vurdere om den vil gjennomføre handlingen eller ikke. Institusjonen vil uansett ha klagerett dersom den velger å utføre handlingen, og Kredittilsynet deretter ilegger sanksjoner.
Departementet finner på denne bakgrunn at spørsmålet om mulige overtredelser knyttet til institusjonenes fremtidige handlinger, mest hensiktsmessig vil kunne håndteres ved at Kredittilsynet gir uttalelse om sin forståelse av regelverket og eventuelt varsel om at pålegg om retting vil bli gitt dersom handlingen utføres, uten at det gis pålegg i forkant av handlingen. Departementet fremmer etter dette ikke forslag om at Kredittilsynet kan gi pålegg for å hindre fremtidige handlinger.
Departementet viser til at Den norske Bankforening i sin høringsuttalelse har reist spørsmål om utferdigelse av pålegg overfor selskaper som inngår i finanskonsern. Bankforeningen har bedt om at det overveies å utferdige en regel som sikrer at morselskapets ledelse skal varsles før Kredittilsynet utferdiger rettingspålegg overfor et datterselskap innenfor konsernet. Departementet viser til at det må være datterselskapets ansvar å holde morselskapet informert om dette. Det er etter departementets vurdering unødvendig å lovfeste en slik varslingsregel overfor morselskapet.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til nytt nr. 7 i § 4 første ledd i kredittilsynsloven.
Institusjonenes opplysningsplikt overfor Kreditttilsynet fremgår i hovedsak av kredittilsynsloven § 3 annet ledd og § 4 første ledd nr. 3. Etter § 3 annet ledd kan Kredittilsynet «granske regnskaper og andre oppgaver fra institusjonene» samt «gjøre de undersøkelser om deres stilling og virksomhet som tilsynet finner nødvendig». Institusjonene plikter «når som helst å la tilsynet få gå gjennom institusjonens protokoller, registerte regnskapsopplysninger, regnskapsmateriale, bøker, dokumenter og beholdninger av enhver art og gi alle opplysninger som tilsynet måtte kreve». Etter § 4 første ledd nr. 3 kan Kredittilsynet pålegge institusjoner under tilsyn «å sende inn andre oppgaver og opplysninger som tilsynet mener det trenger for å utføre sitt verv». Bestemmelsen anvendes blant annet som hjemmel for å pålegge institusjonene periodiske rapporteringer til Kredittilsynet i forbindelse med det dokumentbaserte tilsynet.
I høringsnotatet foreslås for det første at kredittilsynsloven § 3 annet ledd presiseres slik at det klarere fremgår hva slags opplysninger som omfattes av institusjonenes opplysningsplikt, særlig med henblikk på elektronisk lagret informasjon. Videre foreslås at det i samme bestemmelse presiseres at Kredittilsynet kan kreve materiale som omfattes av opplysningsplikten utlevert for kontroll. Endelig foreslås at Kredittilsynet skal kunne bestemme på hvilken måte opplysningene fra institusjonene skal gis. Dette vil blant annet gi Kredittilsynet hjemmel til å kreve elektronisk rapportering.
Det er i proposisjonen redegjort nærmere for høringen.
Departementet slutter seg til vurderingen i høringsnotatet om at det er behov for en opprydding i bestemmelsene om opplysningsplikt i kredittilsynsloven. Bestemmelsene om opplysningsplikt i kredittilsynsloven er dels gitt i § 3 annet ledd og dels i § 4 første ledd nr. 3. Det vises til redegjørelsen for dette i punkt 15.1.4.1. i proposisjonen.
Departementet viser til at ordlyden i kredittilsynsloven § 3 annet ledd annet punktum i dag er svært vid, ved at «dokumenter og beholdninger av enhver art» omfattes av opplysningsplikten. I praksis må ordlyden antas å omfatte alt av skriftlig dokumentasjon og dokumentasjon som er lagret elektronisk eller finnes på andre tekniske hjelpemidler, som lydbånd og video. Departementet er likevel enig med Kredittilsynet i at det kan være hensiktsmessig at dette i større grad klargjøres i lovteksten.
Departementet viser til at Norsk Oppgjørssentral har påpekt at elektronisk lagret informasjon ikke nødvendigvis er lagret på selve datamaskinen, men vil kunne «pakkes opp» ved bruk av maskinen. Det vises til at en ved utformingen av lovteksten bør bygge på bestemmelsen i konkurranseloven § 6-1 tredje ledd, hvor denne distinksjonen kommer klart frem. Departementet er enig i at det i samsvar med formuleringen i konkurranseloven bør presiseres i kredittilsynsloven § 3 annet ledd annet punktum at opplysningsplikten gjelder materiale som er tilgjengelig ved bruk av datamaskin eller annet teknisk hjelpemiddel. Dette vil både omfatte materiale som er lagret på datamaskin eller annet teknisk hjelpemiddel, og materiale som kan hentes frem ved bruk av slike hjelpemidler.
I høringsnotatet er det videre foreslått å presisere at Kredittilsynet kan kreve materiale som omfattes av opplysningsplikten utlevert for kontroll. Norges Fondsmeglerforbund har i tilknytning til dette forslaget etterlyst en mer prinsipiell vurdering av forholdet mellom forvaltningslovens og straffeprosesslovens regler. Det vises til at det vil være betenkelig om Kredittilsynet ved en eventuell anmeldelse av straffbare forhold, kan overlevere til påtalemyndigheten materiale de har fått utlevert fra institusjonen, uten at dette er vurdert og behandlet etter straffeprosesslovens regler.
Departementet viser til at materiale som Kredittilsynet vil få utlevert til kontroll med hjemmel i kredittilsynsloven, vil kunne være undergitt reglene om taushetsplikt i kredittilsynsloven og forvaltningsloven. Etter forvaltningsloven § 13 b nr. 6 er taushetsplikt likevel ikke til hinder for at forvaltningsorganet «anmelder eller gir opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet, når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølging av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver». Det er i juridisk teori uttalt at adgangen til å anmelde et forhold også vil gi adgang til å stille til rådighet de opplysninger som foreligger og som belyser spørsmålet om straffeskyld og behovet for påtale (Frihagen - taushetsplikt etter forvaltningsloven. Bergen 1979). I lovforarbeidene er det imidlertid understreket at forvaltningsorganet ikke uten videre kan sende påtalemyndigheten alle dokumenter i saken. Det må trekke ut de opplysninger og dokumenter som tjener til å belyse spørsmålet som nevnt foran. Se Ot.prp. nr. 3 (1976-1977) side 154.
Departementet viser til at forslaget om hjemmel for Kredittilsynet til å kreve utlevering av materiale, ikke stiller Kredittilsynets adgang til å overlevere opplysninger til påtalemyndigheten i noen annen stilling enn tidligere. Dersom tilsynsarbeidet avdekker forhold som gjør det påkrevet å bringe saken inn for påtalemyndigheten, vil spørsmålet om Kredittilsynet i denne forbindelse kan gi opplysninger, bero på forvaltningsloven § 13 b nr. 6 på samme måte som for de opplysninger Kredittilsynet i dag innhenter. Forslaget om at institusjonene skal ha plikt til å utlevere materiale vil ikke utvide Kredittilsynets tilgang til opplysninger fra institusjonene i forhold til i dag. Etter kredittilsynsloven § 3 annet ledd kan Kredittilsynet i dag kreve å «få gå gjennom» alt materiale som er omfattet av institusjonenes opplysningsplikt.
Flere høringsinstanser har gitt uttrykk for at det må være en forutsetning for utleveringen at det utleverte materiale blir tilbakelevert snarest mulig. Departementet er enig i dette. Norsk Oppgjørssentral har dessuten reist spørsmål ved om det i tilknytning til materiale som er lagret i elektronisk form, er nødvendig at Kredittilsynet får utlevert selve datamaskinen. Det vises til at det vesentlige må være at Kredittilsynet gis tilgang til maskinen, slik at en kan benytte den programvaren som ligger på maskinen for å få tilgang til elektronisk lagret informasjon. Departementet er enig i at det i de fleste tilfeller antagelig vil være mest praktisk at datamaskiner mv. ikke fjernes fra institusjonens lokaler, men at en kun benytter maskinen til å hente ut informasjonen som enten er lagret elektronisk i maskinen eller kan hentes ut ved bruk av maskinen. Departementet mener likevel at dette er en vurdering som bør tas av Kredittilsynet i hvert enkelt tilfelle. Det kan for eksempel være at en av hensyn til at materiale ikke skal bli ødelagt eller fjernet, vil finne det sikrest å ta maskinene med seg.
Departementet foreslår etter dette at Kredittilsynet gis hjemmel til å kreve utlevert til kontroll materiale som er omfattet av opplysningsplikten etter kredittilsynsloven § 3 annet ledd.
Departementet slutter seg videre til forslaget i høringsnotatet om at Kredittilsynet skal kunne pålegge institusjonene å sende inn oppgaver og opplysninger på den måten Kredittilsynet bestemmer. Ut fra hensynet til et effektivt tilsyn vil det i denne sammenheng for eksempel kunne settes krav om elektronisk rapportering. Departementet viser til at Kredittilsynet må påse at hensynet til sikre tekniske løsninger står sentralt ved valg av rapporteringsmetoder. Dette er også understreket av Datatilsynet. Videre må Kredittilsynet ta hensyn til at institusjonene kan ha forskjellig nivå på sitt IT-utstyr, og at en form for rapportering som er uproblematisk for enkelte institusjoner vil være byrdefull for andre. Kredittilsynet må her legge vekt på å vise fleksibilitet og å finne løsninger som er teknisk gjennomførbare.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til endringer i kredittilsynsloven § 3 annet ledd annet punktum og § 4 første ledd nr. 2 og 3.
I kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 1-9 stilles opp de ulike pålegg Kredittilsynet har til rådighet overfor de institusjoner det har tilsyn med. Bestemmelsen gir Kredittilsynet hjemmel til blant annet å pålegge institusjonene å innrette sin revisjon etter de regler Kredittilsynet fastsetter, å sende inn regnskapsopplysninger og andre opplysninger, å ha høyere ansvarlig kapital enn de lovbestemte minstekrav, å rette på forhold dersom institusjonen har handlet eller forsømt seg i strid med sine plikter og å rette på misforhold i plasseringen av institusjonens midler. Det har kun vært foretatt mindre endringer i bestemmelsen siden lovens vedtakelse i 1956. Ved vedtakelsen av lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner og ved vedtakelsen av lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap mv. ble det foretatt enkelte endringer i bestemmelsen.
I høringsnotatet foreslås en redaksjonell opprydding i kredittilsynsloven § 4. Det foreslås at Kredittilsynets adgang til å gi nærmere bestemmelser om krav til gjennomføring og dokumentasjon av den interne kontroll i institusjonene fremgår som et eget punkt i bestemmelsen. Det foreslås videre en sammenslåing av bestemmelsens nr. 2 og 3, som begge gir Kredittilsynet hjemmel til å pålegge institusjonene å sende inn oppgaver og opplysninger. Det foreslås også å oppheve bestemmelsens nr. 4 som gir Kredittilsynet hjemmel til å pålegge institusjonene å følge en bestemt type forskrifter om innskuddsbevis m.m.
Det er i proposisjonen redegjort nærmere for høringen.
Departementet slutter seg til forslaget i høringsnotatet om at det bør gis en klar hjemmel for Kredittilsynet til å kunne gi tilsynsenhetene pålegg om å innrette sin internkontroll i samsvar med forskrifter utarbeidet av Kredittilsynet. Forslaget vil også innebære at Kredittilsynet gis en klar hjemmel til å fastsette forskrifter om hvordan internkontrollen skal innrettes.
Flere høringsinstanser har påpekt at ansvaret for internkontrollen hører under institusjonens ledelse. En for vidtgående adgang for Kredittilsynet til å fastsette bestemmelser om innholdet i internkontrollen, vil lett kunne gripe inn i ledelsens ansvarsområde. Norges Fondsmeglerforbund har vist til at dette kan bidra til ansvarspulverisering. Departementet viser til at forslaget om at Kredittilsynet skal kunne gi forskrifter om hvordan internkontrollen skal innrettes, innebærer at Kredittilsynet i forskrift kan gi nærmere regler om hvordan den interne kontroll skal gjennomføres, hvordan rapportering skal skje, hvilken dokumentasjon som kreves mv. Hensikten med slike regler er å sikre at institusjonene har rutiner som legger til rette for at internkontrollen kan ivaretas på en forsvarlig måte. Det nærmere innhold av internkontrollen er institusjonsledelsens ansvar, og det er ikke forutsetningen at Kredittilsynet skal gi bestemmelser om dette.
Departementet foreslår videre at kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 2 og 3 slås sammen, slik at hjemmelen til å kreve oppgaver og opplysninger følger av ett punkt i § 4. Forslaget medfører ingen endringer i innholdet av opplysningsplikten, men gir en ryddigere utforming av bestemmelsen. For at det ikke skal være noen tvil om at Kredittilsynet fortsatt skal kunne pålegge institusjonene opplysningsplikt ut fra statistiske formål, foreslås dette presisert i § 4 første ledd nr. 3.
Departementet foreslår også å oppheve kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 4. Som det er redegjort for i høringsnotatet, kan bestemmelsen ikke ses å ha selvstendig betydning. Det vises til at bestemmelsen gir hjemmel til å gi pålegg om å følge eksisterende forskrifter, noe som vil kunne gis som pålegg om retting etter kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 8.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til endringer i kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 4-8.
Det følger av kredittilsynsloven § 10 første ledd at manglende oppfyllelse av pålegg gitt med hjemmel i kredittilsynsloven er sanksjonert med straff. Det følger av ordlyden at manglende oppfyllelse av pålegg gitt med hjemmel i annen lov enn kredittilsynsloven ikke omfattes av straffebestemmelsen. I disse tilfellene er det straffebestemmelsene i vedkommende særlov som gjelder.
Etter kredittilsynsloven § 10 annet ledd kan Kredittilsynet ilegge personer eller institusjoner en daglig løpende mulkt dersom pålegg av tilsynet ikke blir etterkommet. Det er ikke som i første ledd om straff presisert at det må dreie seg om pålegg gitt med hjemmel i kredittilsynsloven. I Kredittilsynets praksis har en lagt til grunn at dagmulkt kan ilegges både som følge av manglende oppfyllelse av pålegg gitt med hjemmel i kredittilsynsloven og pålegg gitt med hjemmel i særlov.
Det er i høringsnotatet vist til at Kredittilsynet har oppfattet og praktisert kredittilsynsloven § 10 annet ledd slik at dagmulkt kan ilegges både ved manglende oppfyllelse av pålegg gitt med hjemmel i kredittilsynsloven og pålegg gitt med hjemmel i annen lov. I juridisk litteratur er det imidlertid hevdet at det også i forhold til dagmulkt etter § 10 annet ledd må dreie seg om et pålegg hjemlet i kredittilsynsloven. Det vises til Karnov - norsk kommentert lovsamling (1996-utgaven). På denne bakgrunn er det i høringsnotatet foreslått at det i kredittilsynsloven §10 annet ledd presiseres at det kan ilegges dagmulkt også ved manglende oppfyllelse av pålegg gitt med hjemmel i en særlov. Det vises til at reguleringen av en slik sanksjon bør tas inn i kredittilsynsloven, som er den lov som generelt regulerer de virkemidler Kredittilsynet kan benytte i tilsynsarbeidet.
Det er i proposisjonen redegjort nærmere for høringen.
Departementet er enig med Kredittilsynet i at det bør presiseres i kredittilsynsloven § 10 annet ledd at dagmulkt kan ilegges også ved manglende oppfyllelse av pålegg gitt av Kredittilsynet med hjemmel i en særlov. Dette er i samsvar med slik bestemmelsen har vært praktisert, men uten at dette eksplisitt er kommet til uttrykk i loven.
Departementet ser ikke behov for at spørsmålet om hvorvidt Kredittilsynet skal gis kompetanse til å ilegge dagmulkt vurderes i forhold til hver enkelt særlov. Grunnlaget for ileggelse av dagmulkt er at institusjonene ikke har etterkommet pålegg gitt av Kreditttilsynet for handlinger eller forsømmelser i strid med regelverket for vedkommende institusjon. Før institusjonen ilegges dagmulkt skal det gis forhåndsvarsel etter forvaltningsloven § 16. Departementet kan ikke se at det vil være urimelig overfor institusjonene at Kredittilsynet gis hjemmel til å følge opp sine pålegg både med hjemmel i kredittilsynsloven og i særlov med ileggelse av dagmulkt, dersom pålegget ikke blir etterkommet. Det foreslås derfor at det i kredittilsynsloven § 10 annet ledd presiseres at dagmulkt kan ilegges ved manglende oppfyllelse av pålegg med hjemmel i bestemmelse gitt i eller i medhold av lov. Dette vil både omfatte pålegg med hjemmel i kredittilsynsloven og i annen lov.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til endring av kredittilsynsloven § 10 annet ledd.
Verdipapirhandelloven kapittel 2a trådte i kraft 1. september 1999. Kapittelet omhandler adgangen ansatte i visse foretak har til å foreta egenhandel. Bestemmelsene gjelder i henhold til § 2a-1 for ansatte i blant annet verdipapirforetak, forvaltningsselskaper for verdipapirfond, finansinsitusjoner, foretak som inngår i finanskonsern med unntak av eiendomsselskaper og inkassoselskaper og pensjonskasser, som normalt har innsyn i eller arbeider med investeringstjenester eller forvaltning av finansielle instrumenter for foretaket eller foretakets kunders regning. Kapittel 2a gjelder også for Norges Kommunalbank, Statens Nærings- og distriktsutviklingsfond, Husbanken, Folketrygdfondet, Norges Bank, Statens Bankinvesteringsfond og Statens Banksikringsfond, jf. § 2a-1 første ledd nr. 6.
I tillegg til regler om ansattes egenhandel inneholder verdipapirhandelloven kapittel 2a regler om krav til ansattes habilitet ved investeringsbeslutninger i arbeidsgiverforetaket. Etter verdipapirhandelloven § 2a-4 første punktum må ansatte ikke delta i beslutninger i arbeidsgiverforetaket om kjøp, salg eller tegning av finansielle instrumenter som er utstedt av et selskap som vedkommende leder, eller har en ledende stilling i, eller hvor vedkommende er medlem av styret eller bedriftsforsamlingen.
Departementets forslag til anvendelsesområde for kapittel 2a omfattet ikke ansatte i offentlige fond og offentlige institusjoner. Ved Stortingets behandling av lovforslaget ble anvendelsesområdet til kapittel 2a utvidet til å omfatte ansatte i Norges Kommunalbank, SND, Husbanken, Folketrygdfondet, Norges Bank, Statens Bankinvesteringsfond og Statens Banksikringsfond. Folketrygdfondet har i brev av 5. oktober 1999 til departementet pekt på at endringen i § 2a-1første ledd nr. 6 som ble foretatt ved stortingsbehandlingen begrenser Folketrygdfondets mulighet til å sitte i bedriftsforsamlingen i selskaper hvor fondet eier aksjer. Folketrygdfondet anser dette som uheldig og uttaler:
«En antar at denne konsekvens ikke har vært tilsiktet, og muligens heller ikke overskuet, da det under stortingsbehandlingen ble vurdert å inkludere navngitte statlige finansinstitusjoner i §2a-1 med det siktemål å oppnå at lovens bestemmelser om ansattes egenhandel også skulle gjelde for ansatte i disse institusjoner.
En vil i denne forbindelse vise til at FTF siden 1992 har hatt adgang til å delta i bedriftsforsamling og tilsvarende organer i de selskaper hvor fondet har investert i aksjer og grunnfondsbevis. (...) Så vidt en er kjent med, har det i Stortinget ikke vært reist innsigelser mot at Folketrygdfondet skulle kunne delta i bedriftsforsamlinger og representantskap/forstanderskap.»
Folketrygdfondet viser til at det var en forutsetning for fondets økede adgang til å investere i aksjer i 1991 at fondet ikke skulle kunne delta i styrer i selskaper hvor fondet eier aksjer.
Departementet viser til at endringen som ble foretatt gjennom stortingsbehandlingen av § 2a-1 første ledd nr. 6 førte til at det ble vedtatt en begrensning i Folketrygdfondets adgang til å delta i bedriftsforsamlinger i selskaper hvor fondet eier aksjer. Departementet antar at dette ikke nødvendigvis var en tilsiktet konsekvens av den nevnte endring, men at hovedsiktemålet med denne var å underlegge ansatte i foretak som nevnt i verdipapirhandelloven § 2a-1 første ledd de samme regler for egenhandel som ansatte i de øvrige foretak nevnt i § 2a-1 første ledd.
§ 2a-4 avskjærer ansatte i Folketrygdfondet som deltar i investeringsbeslutninger i et selskap fra å sitte i bedriftsforsamlingen til dette selskapet. Folketrygdfondet er en relativt liten organisasjon, det er vanskelig å praktisere et tett skille mellom de som fastsetter investeringsbeslutninger og øvrige ansatte som kunne være aktuelle som medlemmer i en bedriftsforsamling. Bestemmelsen innebærer således i praksis at Folketrygdfondet helt blir avskåret fra å delta i bedriftsforsamlinger. Folketrygdfondet vil derfor ikke ha samme tilgang på informasjon til å ivareta sine aksjonærinteresser på lik linje med andre aksjonærer. Departementet antar at muligheten for Folketrygdfondet til å sitte i bedriftsforsamlinger er viktigere enn for mange andre investorer, blant annet fordi Folketrygdfondet er avskåret fra å være representert i selskapenes styrer. Disse spørsmålene ble ikke belyst under lovbehandlingen ettersom bestemmelsen ble gjort gjeldende for Folketrygdfondet uten at fondet fikk anledning til å uttale seg.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at ansatte i Folketrygdfondet likevel skal kunne delta i investeringsbeslutninger som gjelder et selskap hvor vedkommende sitter i bedriftsforsamlingen. Det foreslås at departementet i forskrift skal kunne gjøre tilsvarende unntak for ansatte i Statens Nærings- og distriktsutviklingsfond, Husbanken, Norges Bank, Statens Bankinvesteringsfond og Statens Banksikringsfond. Det vises til forslaget til endring av § 2a-4 i verdipapirhandelloven. Det understrekes at departementets forslag ikke innebærer endring i anvendelsesområdet for bestemmelsene om ansattes egenhandel i verdipapirhandelloven kapittel 2a.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til nytt tredje punktum i § 2a-4 i verdipapirhandelloven.
Etter kredittilsynsloven § 9 første ledd skal utgiftene ved tilsynet utliknes på de institusjoner som i henhold til § 1 eller annen særskilt lovhjemmel er under tilsyn ved begynnelsen av budsjettåret. Utgiftene fordeles på de ulike grupper av institusjoner etter omfanget av tilsynsarbeidet. Utgiftene ved tilsynet med overholdelsen av de alminnelige bestemmelser om verdipapirhandel utliknes ikke på eiendomsmeglerforetak og inkassoforetak og revisorer eller revisjonsselskap.
I brev av 11. april 2000 har Kredittilsynet foreslått en endring av kredittilsynsloven, slik at også regnskapsførere skal unntas fra utligningen av utgiftene til «tilsynet med overholdelsen av de alminnelige bestemmelsene om verdipapirhandel» (transaksjonstilsynet).
Det er i proposisjonen redegjort nærmere for forslaget.
Departementet er enig med Kredittilsynet i at regnskapsførere bør unntas fra utligningen av utgiftene ved transaksjonstilsynet, på linje med eiendomsmeglerforetak, inkassoforetak og revisorer. Departementet foreslår på denne bakgrunn en endring i kredittilsynsloven § 9 om utligning av Kredittilsynets utgifter. Det vises til lovforslaget § 10-3 nr. 1.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til endring av kredittilsynsloven § 9 annet ledd fjerde punktum.
Departementet foreslår en endring i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner. Forslaget fremmes uten forutgående høring.
EØS-forpliktelser som svarer til Europaparlaments- og Rådsdirektiv 94/19/EF av 30. mai 1994 om innskuddsgarantiordninger er gjennomført ved lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner. I henhold til direktivets artikkel 9 tredje ledd skal medlemsstatene fastsette regler som begrenser bruk av opplysninger om innskytergarantiordninger til reklameformål, for å unngå at slik bruk skader banksystemets stabilitet eller kundenes tillit. Kreditttilsynet fører tilsyn med kredittinstitusjoners markedsføring som del av det alminnelige tilsynet med kredittinstitusjoner etter kredittilsynsloven. Etter det departementet er kjent med har det hittil ikke forekommet tilfeller av markedsføring som nevnt. EFTAs overvåkingsorgan har imidlertid reist spørsmål ved om bestemmelsen er tilstrekkelig gjennomført i norsk rett. Departementet vil derfor foreslå at det gis en hjemmel til å gi forskrift som angitt i EØS-reglene som svarer til det nevnte direktivet. Det foreslås at bestemmelsen tas inn i finansieringsvirksomhetsloven.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til ny § 2-11a i finansieringsvirksomhetsloven.