7. Kombinerte pensjonsordninger
Departementet har merket seg at de høringsinstansene som har uttrykt ønske om å åpne for kombinasjoner av pensjonsordninger ikke har noen entydig oppfatning av hva som skal forstås med kombinerte ordninger. En form for kombinasjon kan innebære å ha ulike ordninger for deler av arbeidsstokken, basert på at enten arbeidsgiver eller arbeidstaker foretar valget av hvilken pensjonsordning den enkelte skal tilhøre. En annen kombinasjonsform er å ha begge ordninger for alle medlemmer av arbeidsstokken. Ulike kombinasjonsformer kan reise noe ulike problemstillinger.
Departementet vil peke på at ulike ordninger for ulike deler av arbeidsstokken vil innebære brudd på forholdsmessighetsprinsippet og føre til større ulikheter mellom medlemmene. Det vil også bryte med likebehandlingsprinsippet hvis arbeidsgiver direkte eller indirekte kan kanalisere ulike grupper av arbeidstakere inn i ulike ordninger. Det vises til at ulike gruppers forutsetning for å foreta rasjonelle valg mellom pensjonsordninger kan være svært forskjellige. Departementet mener at hovedregelen bør være at alle arbeidstakere knyttet til et foretaks skattefavoriserte pensjonsordning skal behandles likt, og være undergitt samme regelverk.
Departementet viser til at kombinasjoner av innskudds- og ytelsesordninger vil kunne virke forskjellig på ulike lønnsnivåer, og at det i praksis trolig ikke er mulig å sikre at prinsippene om forholdsmessighet og likebehandling oppfylles. Departementet vil for eksempel peke på at en kombinert ordning med en «moderat» ytelsesbasert ordning og en innskuddsbasert pensjon på toppen, vil kunne føre til at bare de med relativt høy lønn får vesentlig utbetaling fra ytelsesordningen, mens de med lavere lønn pga. høy kompensasjon fra folketrygden, ikke får vesentlige ytelser fra denne, men i praksis henvises til innskuddsordningen. Departementet vil i denne sammenheng påpeke at innskuddsordninger normalt vil eksponere arbeidstakerne sterkere mot finansiell risiko enn det som er tilfellet i ytelsesordninger. En bør unngå å åpne opp for ordninger som forskjellsbehandler grupper av ansatte i samme foretak med hensyn til hvilken risiko de eksponeres for. Spesielt må det anses som uheldig hvis de lavlønte utsettes for større finansiell risiko enn de øvrige.
Når det gjelder spørsmål om anledning til å videreføre gjeldende ordning for de som allerede er medlemmer, og opprette en billigere innskuddspensjonsordning for nyansatte, vil departementet gå i mot at arbeidstakere forskjellsbehandles etter ansettelsestidspunkt. Dette vil klart stride mot likebehandling i pensjonssammenheng.
Både lukkeadgang og adgang til ulike former for parallelle ordninger vil være meget vanskelig å innarbeide i det foreslåtte lovverket. Det vil bl.a. være nødvendig å gi slipp på sentrale prinsipper om forholdsmessighet og likebehandling, noe som vil kreve betydelig omarbeiding av både lov om foretakspensjon og forslaget til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. Departementet kan som nevnt ovenfor vanskelig se hvordan en eventuelt skulle regulere de to lovene for å sikre likebehandling i kombinasjonsordninger. Det ville i så fall kreve en detaljregulering som må være klart uønsket ut fra formålet med ordningene om å åpne mulighet for enklere ordninger, særlig rettet mot foretak som ikke ser seg i stand til å opprette ytelsesbasert foretakspensjon. Departementet vil for øvrig bemerke at åpning for innskuddspensjon i seg selv er en stor reform, og som bringer inn mange nye usikkerhetsfaktorer. Departementet vil derfor advare mot å trekke inn ytterligere kompliserende elementer før en får erfaring med hvordan slike ordninger vil fungere.
Praktiske ulemper og kostnader ved å skulle praktisere og administrere to parallelle regelsett på samme område som følge av at to ulike ordninger lever side om side, vil være betydelige både for foretak og arbeidstakere. Dette gjelder ikke bare for bedriftene, men også for forsikringsselskapene og pensjonskassene og i tilknytning til myndighetenes kontroll- og tilsynsoppgaver. Slik adgang vil også virke i motsatt retning av det felles ønske om forenkling som myndigheter, arbeidstakere og arbeidsgivere har. For foretakene vil lukking og kombinerte ordninger dessuten føre til meget vanskelige og kostnadskrevende avklaringer, for eksempel ved framtidige fusjoner eller fisjoner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at lovforslaget § 2-1 om innskuddspensjon i arbeidsforhold ikke gir åpning for parallelle eller kombinerte ordninger, til tross for at en rekke høringsinstanser har gått inn for dette. Flertallet vil peke på at det vil kunne være svært aktuelt for det enkelte foretak og dets ansatte med en kombinasjon av ytelsesbaserte og innskuddsbaserte ordninger.
Flertallet registrerer at arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, samt finansnæringen ikke har gitt uttrykk for tilsvarende bekymring som departementet når det gjelder administrative kostnader knyttet til å praktisere to parallelle regelsett på samme område som følge av at to ulike ordninger lever side om side. Tvert imot er flere høringsinstanser positive til parallelle og kombinerte ordninger. Flertallet mener at rent praktiske tilsynshensyn ikke kan tillegges avgjørende vekt i denne saken.
Flertallet går inn for at det åpnes for adgang til parallelle innskudds- og ytelsesordninger i samme bedrift. Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag som åpner for adgang til parallelle innskudds- og ytelsesordninger i samme bedrift.»
Flertallet ber Regjeringen vurdere å utarbeide retningslinjer som muliggjør sammenligning av pensjon fra innskuddsordninger med pensjon fra ytelsesbaserte ordninger i den hensikt at forholdsmessighet og krav til likebehandling av ansatte i hovedsak blir oppfylt.
Flertallet viser videre til merknader i avsnitt 20.3 om omdanning fra foretakspensjonsordninger.
Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
«Forslag til Lov om underskuddspensjon § 2-1 første ledd siste setning utgår.»
Dette medfører endring i Regjeringens forslag § 4-2 (1)
Flertallet mener videre det er ønskelig å åpne for en vurdering av om innskuddspensjon kan legges på toppen av en ytelsesbasert pensjon. Dette bør gjøres slik at samtlige ansatte som er omfattet av en ytelsesdel også er omfattet av en innskuddsdel. Innskuddet på toppen kan i så fall gi muligheter for årlige forhandlinger om variable innskudd, mens ytelsen i bunn vil kunne utgjøre en slags «grunnsikkerhet» for medlemmene knyttet til et bestemt ytelsesnivå. Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av å legge innskuddspensjon på toppen av en ytelsesbasert pensjon.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Regjeringens vurderinger når det gjelder kombinerte pensjonsordninger.
Disse medlemmer vil peke på at det er et sentralt punkt i lovforslaget at alle ansatte, med noen få unntak, skal være medlemmer av samme pensjonsordning. Det er derfor ikke åpnet adgang til å ha parallelle og/eller kombinerte pensjonsordninger. Hensikten er å sikre at de ansatte blir behandlet likt.
Disse medlemmer vil vise til at forholdsmessighetsprinsippet, som sikrer likebehandling i hver av ordningene, ikke nødvendigvis gjør det når ordningene kombineres. Dette gjelder selv om prinsippet anvendes for hver av de to ordningene som kombineres.
Årsaken til dette er at for å gi alle medlemmene i en pensjonsordning samme pensjon i forhold til tidligere lønn, må folketrygdens utjamningsprofil motvirkes. Da må det innbetales relativt mer for medlemmer med høy inntekt enn for medlemmer med middels og lav inntekt. Det gjelder både for ytelsesbaserte og innskuddsbaserte ordninger. Når det betales relativt mer for de høytlønte i hver av ordningene i en kombinert ordning, motvirkes fordelingsprofilen i folketrygden flere ganger. Det fører til at medlemmer med høy lønn får en forholdsvis høyere pensjon enn de andre medlemmene. Dette vil først og fremst ramme medlemmer med lavere og middels høye inntekter.
Disse medlemmer vil illustreres dette med et eksempel. En bedrift oppretter en kombinert pensjonsordning. I bunnen er det en ytelsesbasert ordning, som gir alle de ansatte 55 pst. av inntekten i pensjon. I denne bedriften arbeider Anne som tjener 245 450 kroner i året, og Kjell Ivar som tjener 589 080 kroner. Begge er født i 1975. Når Anne går av med pensjon får hun 132 543 kroner i året fra folketrygden, altså 54 pst. av lønna. I tillegg får hun 2 454 kroner fra den ytelsesbaserte ordningen. Kjell Ivar får 194 396 kroner fra folketrygden, altså 33 pst. I tillegg får han 129 598 kroner fra den ytelsesbaserte ordningen. De får begge 55 pst. av inntekten i pensjon, og forskjellen i utbetaling fra folketrygden er utjamnet.
De fleste på bedriften synes 55 pst. er en lav kompensasjonsgrad, så i tillegg til denne ordningen har bedriften en innskuddsbasert ordning, også denne for alle ansatte. Det betales inn mellom 2 og 4 pst. av de ansattes lønninger til den innskuddsbaserte ordningen. Etter forholdsmessighetsprinsippet kan den prosentvise innbetalingen for inntekter mellom 6G og 12G være dobbelt så høy som for inntekter under 6G. Det fører til at for Anne, som har en inntekt under 6G, blir det innbetalt et innskudd på 2 pst. av inntekten, 4 909 kroner. For Kjell Ivar blir det innbetalt 2 pst. av lønna opp til 6G og 4 pst. av resten. Til sammen blir dette 17 672 kroner, som er 3 pst. av lønna til Kjell Ivar. Forholdsmessighetsprinsippet er utformet slik at det skal være mulig å utjevne fordelingsvirkningen i folketrygden, men i dette tilfelle er det allerede gjort, og resultatet er at Kjell Ivar totalt sett kommer langt bedre ut enn Anne. De to blir ikke behandlet likt, selv om forholdsmessighetsprinsippet er anvendt for begge ordninger.
Disse medlemmer vil peke på at forskjellsbehandlingen ikke blir mindre alvorlig hvis innskuddene i den innskuddsbaserte ordningen er usikre og varierer fra år til år. For arbeidstakere med lavere og middels inntekter betyr det at den eneste tjenestepensjonsordningen som vil gi dem en ytelse av betydning er usikker, og at de derfor ikke vet på forhånd hvilken pensjon de vil få i tillegg til folketrygden.
Disse medlemmer vil peke på at det er vanskelig å utforme regler som sikrer at alle ansatte blir behandlet likt når ulike pensjonsordninger kombineres. Det vil kreve et detaljert regelverk for alle mulige kombinasjoner av ordninger. En slik detalj-regulering mener disse medlemmer er uønsket, blant annet fordi det vil være vanskelig for arbeidstakerene å få oversikt over konsekvensene av å velge ulike kombinasjoner av ordninger.
Disse medlemmer vil peke på at det også vil være vanskelig å sikre likebehandling hvis de ansatte ikke er medlemmer i samme ordning, men i parallelle ordninger som er bygd på ulike prinsipper. Disse medlemmer mener blant annet at det er ikke ønskelig å åpne for at de som har arbeidet i bedriften en stund og nyansatte tilbys forskjellige pensjonsordninger.