13. Bruk av alderspensjonskapital
- 13.1 Sparing eller forsikring i utbetalingsperioden
- 13.2 Bruk av alderspensjonskapital ved død
- 13.3 Pensjonsalder, utbetaling og sikring av alderspensjon
Departementet kan ikke se argumenter for et annet krav til pensjonsmessig innhold i denne loven enn i lov om foretakspensjon. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det skal kunne avtales at alderspensjon etter lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold skal vare i ti år eller mer. Forslaget § 7-3 er justert i tråd med dette.
Flere av høringsinstansene har lagt avgjørende vekt på konkurransehensynet i sin vurdering av krav til utbetalingsperioden. Departementet vil påpeke at det vil ta lang tid før det vil bli vesentlige utbetalinger fra innskuddsordninger. Ved vurderingen av det konkurransemessige aspektet er det etter departementets syn viktig å ta hensyn til at en i årene framover vil kunne få en mer virksom internasjonal konkurranse i livsforsikringsmarkedet.
Departementet deler utvalgets vurdering av at forsikringsprodukter med dødelighetsarv er særlig godt egnet til å sikre langvarige og spesielt livsvarige ytelser. Dødelighetsarv bidrar til høyere alderspensjon enn i tilsvarende spareprodukt. Forskjellen i ytelse blir imidlertid mindre jo kortere løpetid pensjonen har. Dels har dette sin årsak i at gjenværende kapital vil avta raskere jo kortere utbetalingsperioden er, noe som reduserer bidraget til forsikringskollektivet fra en pensjonist som dør ved en gitt alder, og dels skyldes det at en større andel av pensjonistene overlever hele utbetalingsperioden. Avveiningen mellom hensynet til konkurransen om midlene og hensynet til at midlene i størst mulig grad skal benyttes til alderspensjon, vil således avhenge av pensjonens løpetid. Etter en samlet vurdering har departementet kommet til at pensjonskapitalen, ved mulighet til en så vidt kort utbetalingsperiode som ti år, også i utbetalingsperioden bør kunne plasseres i innskudd i bank eller kapitaliseringsprodukt i livsforsikringsselskap. Når det gjelder spørsmålet om også forvaltningsselskap for verdipapirfond skal kunne forvalte midlene i denne perioden, vises til nærmere omtale i avsnitt 9.3.4.
Når utbetalingsperioden etter forslaget kan variere fra ti år og oppover, og plasseres med eller uten dødelighetsarv, er det nødvendig å ta stilling til om medlemmet eller foretaket, gjennom regelverket, skal ta de nødvendige valg. Dersom valget skal foretas av foretaket er det tvilsomt om de vilkår som er fastsatt i ordningens regelverk, i praksis vil kunne effektueres overfor den pensjonskapital som er ervervet, men ikke lenger er i ordningen, dvs. pensjonskapital sikret ved pensjonskapitalbevis. Slike bevis vil ved pensjonsalder kunne være utstedt mange år før konvertering finner sted, og vil videre kunne være flyttet en rekke ganger mellom ulike institusjoner. Nærmere informasjon om vilkår fastsatt i regelverk, som også kan være endret flere ganger i den aktuelle perioden, vil da lett gå tapt. Mobiliteten i arbeidsmarkedet gir grunn til å anta at det for mye av den pensjonskapital som spares opp etter lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold i praksis vil være umulig å kontrollere at konvertering skjer i tråd med det opprinnelige regelverket i pensjonsordningen. Departementet har kommet til at den eneste praktikable løsningen er at medlemmet kan bestemme utformingen av alderspensjonen innenfor lovens rammer.
Dette kan tale for at medlemmene får tilsvarende adgang til å velge utformingen av pensjonen også for den pensjonskapitalen som er oppspart i det foretak hvor medlemmet arbeider ved fratreden for straks begynnende alderspensjon. Som utvalget anfører (NOU 1999: 32 side 69) vil imidlertid individuell adgang til å velge om pensjonskapitalen skal plasseres i forsikrings- eller sparekontrakt medføre en viss systematisk seleksjon av hvilke medlemmer som velger forsikring. Virkemidler for å hensynta dette, som individuell risikomåling, øker kostnadene. Også når det gjelder sparekontrakter, kan kollektiv konvertering av pensjonskapital for medlemmer som når pensjonsalder kunne medføre visse kostnadsmessige fordeler, sammenlignet med individuelt inngåtte avtaler. Kollektive avtaler om konvertering av pensjonskapital til på forhånd fastsatte kriterier om pensjonens varighet etc. vil derfor kunne innebære fordeler i form av noe høyere alderspensjon for medlemmene. Etter departementets vurdering er det imidlertid tvilsomt om slike vilkår i praksis vil kunne fungere godt. Det vises i denne sammenheng til at kollektive vilkår om konvertering vil gi uheldige incentiver, fordi medlemmer som ønsker det, kan unngå de bindinger som ligger i regelverket ved å slutte i foretaket kort tid før pensjonsalder. Etter en samlet vurdering har departementet derfor lagt til grunn at det enkelte medlem bør bestemme vilkårene for konvertering også for den kapital som medlemmet har i en ordning ved overgang til pensjonsalder.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at livsforsikringsselskapene vil komme i en konkurransemessig vanskelig situasjon i markedet for innskuddspensjon i forhold til utenlandske foretak ut fra departementets forslag. Flertallet viser i denne sammenheng til merknadene knyttet til endring av virksomhetsregler i livsforsikring. Flertallet viser videre til bestemmelsen i § 7-4 om at dersom medlemmet dør før oppnådd pensjonsalder skal pensjonskapitalen som hovedregel benyttes til pensjon til etterlatte barn, ektefelle, samboer eller registrert partner. Flertallet mener at kundene ved avtaleinngåelse bør kunne bestemme seg for at nivået på denne årlige utbetaling av pensjon til etterlatte skal garanteres.
Ut fra denne intensjonen fremmer flertallet følgende endringer i § 7-3:
«Lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold
§ 7-3 første ledd første punktum skal lyde:
I regelverket kan det fastsettes at alderspensjonen i utbetalingsperioden er garantert av institusjonen i form av en pensjonsforsikring. Første punktum i proposisjonen § 7-3 første ledd blir annet punktum.
§ 7-3 nytt sjette ledd skal lyde:
(6) Det kan fastsettes i ordningens regelverk at alderspensjon er garantert av institusjonen.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser når det gjelder livsforsikringsselskapenes konkurransemessige situasjon til sin merknad til kap. 6. Når det gjelder kjøp av forsikringsprodukter i en innskuddssikret ordning viser disse medlemmer til at mulighetene er utredet i NOU 2000:13 Årlig kjøp av ferdig betalt alderspensjon. Denne utredningen har vært på høring og Regjeringen tar sikte på å legge fram et forslag i løpet av høsten. Disse medlemmer slutter seg til Regjeringens forslag til regler i denne proposisjonen.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til merknad under kap. 13.3 vedkommande § 7-3 andre ledd.
Innledningsvis vises det til at det i forslaget legges til grunn at pensjonskapitalen i ordningen skal kunne plasseres i sparekontrakter også i utbetalingsperioden, jf. departementets vurdering i avsnitt 9.1.4. Det er således naturlig at bestemmelsen tilpasses slik at den kommer til anvendelse, ikke bare ved død før pensjonsalder, men for all pensjonskapital som ved medlemmets død ikke er konvertert til forsikring med dødelighetsarv.
Departementet slutter seg til det foreslåtte prinsipp om at barn og livsledsager prioriteres med hensyn til alderspensjonskapital dersom medlemmet dør. Selv om de samme personene langt på vei også ville blitt tilgodesett etter ordinære arverettslige regler, vil de foreslåtte regler ha betydning i tilfeller hvor det også inngår gjeldsforpliktelser etter avdøde medlem, i det kreditorer etter forslaget er avskåret fra tilgang til pensjonskapitalen. I tillegg til å sikre etterlatte, gjør bestemmelsen det også vanskeligere for medlemmet å gjøre låneopptak med utgangspunkt i pensjonskapitalen.
Når det gjelder forslaget om å benytte reglene i IPA, slik disse er når det ikke er oppnevnt begunstigede, vil dette etter departementets vurdering ikke innebære den ønskede prioritering av barn og etterlatte. I IPA-forskriften er det anledning til å begunstige barn og ektefelle, men i de tilfeller slik begunstigelse ikke er foretatt, utbetales kapitalen til boet som en engangsutbetaling, jf. IPA-forskriften § 1-6. Departementet deler således ikke det syn at en bør innta regler tilsvarende det som gjelder i IPA dersom det ikke er oppnevnt begunstiget.
Enkelte høringsinstanser mener at begrepet «rimelig pensjon» i § 7-5 bør klargjøres, og Kredittilsynet foreslår at det vises til hva som er vanlig etter lov om foretakspensjon. Departementet deler vurderingen av at rimelig pensjon ikke presist angir størrelsen på de omtalte pensjoner, og mener videre at en henvisning til hva som er vanlig etter lov om foretakspensjon ikke vil tilføre bestemmelsen det nødvendige presisjonsnivå.
En beløpsangivelse i loven vil være enkel å praktisere, og fjerne usikkerheten om hvilke pensjoner som skal utmåles. En slik beløpsangivelse vil måtte være skjønnsmessig. Departementet foreslår at barnepensjon utmåles inntil den beregningsmessig når et beløp som svarer til 1 G for hvert barn medlemmet forsørget eller pliktet å forsørge. Slik barnepensjon utmåles, dersom kapitalen gir grunnlag for det, for å vare til barnet fyller 21 år. Det foreslås videre at pensjonskapital som ikke er fordelt til barna etter forannevnte regel, i sin helhet benyttes til etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer.
Etter lov om foretakspensjon § 7-3 skal fraskilt ektefelles rett til etterlattepensjon bestemmes av reglene i ekteskapslovgivningen. Av lov om foretakspensjon § 7-8 annet ledd følger det videre at retten til etterlattepensjon for ektefelle eller registrert partner går foran retten til samboerpensjon. Av lov om foretakspensjon § 7-8 tredje ledd framgår at dersom medlemmet ved sin død har fraskilt ektefelle eller partner, ytes samboerpensjonen med det beløp som samboeren ville hatt rett til om ekteskap eller registrert partnerskap var inngått da samboerforholdet ble etablert. Dette gjelder også når ekteskap eller registrert partnerskap ble inngått under samboerforholdet. Departementet mener at disse forholdene bør være tilsvarende regulert for pensjon som utmåles med grunnlag i alderspensjonskapital, og foreslår at forannevnte bestemmelser derfor gis tilsvarende virkning for etterlattepensjon utmålt på bakgrunn av pensjonskapital i sparekontrakt, jf. lovforslaget § 7-4 tredje ledd.
Når det gjelder forvaltning og utbetaling av barne- og etterlattepensjon, foreslås tilsvarende regler som for alderspensjon, bl.a. at kapitalen skal forvaltes av institusjon som nevnt i foreslått § 2-2. Videre skal etterlattepensjonen løpe i minst ti år, jf. foreslått § 7-4 tredje ledd. Årlig utbetaling av barne- og etterlattepensjon skal foretas etter de regler som gjelder for alderspensjon, slik at pensjonen blir relativt jevnt fordelt over løpetiden. På tilsvarende måte som for alderspensjon, kan løpetiden på pensjonene reduseres inntil årlig pensjon kommer opp i et beløp på om lag 20 pst. av G.
Etter forslaget § 2-4 kan foretaket tegne etterlatteforsikringer etter reglene i lov om foretakspensjon. Etter reglene i lov om foretakspensjon kan slik pensjon erversprøves. Siden pensjonskapitalen i en innskuddsordning i oppsparingsperioden er plassert i sparekontrakt, kan de samlede utbetalingene til enkelte i etterlatteordningen bli store, og vesentlig større enn i en tilsvarende foretakspensjonsordning. Etter departementets vurdering vil den samlede kompensasjon kunne bli urimelig i en innskuddsordning, hensett til at dette er en skattestimulert ordning. Departementet viser også til at dette bidrar til å øke arbeidsgivers kostnad, og kan bidra til at færre vil etablere etterlattepensjon. Det er særlig yngre arbeidstakeres etterlatte som vil kunne berøres av dette, ettersom yngre arbeidstakere vanligvis vil ha akkumulert mindre pensjonskapital enn eldre, og derfor få begrensede ytelser fra denne kapitalen. Departementet støtter derfor utvalgets forslag om at det i innskuddsordninger skal foretas ervervsprøving av etterlatteforsikring etter de regler som er gitt i lov om foretakspensjon §§ 7-5 og 7-6, og da slik at etterlattepensjon utbetalt av alderspensjonskapitalen inngår i ervervsgrunnlaget. Det vises til forslaget § 7-4 femte ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 7-4.
Det er redegjort nærmere for utvalgets forslag i proposisjonen avsnitt 9.3.2.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at pensjonsalderen skal fastsettes i regelverket, og som hovedregel ikke skal kunne inntre før fylte 67 år, jf. foreslått § 7-1 første ledd. Departementet slutter seg videre til den adgang det er foreslått i loven for Kongen til å fastsette lavere pensjonsalder for stillinger som medfører uvanlig belastning eller krever særlige egenskaper, jf. foreslått § 7-1 annet ledd. Departementet viser til at dette vil være de samme grupper som har slik særaldersgrense etter lov om foretakspensjon.
Etter departementets vurdering vil det skape uklarhet om en ikke skiller mellom midler avsatt til alderspensjon og midler innbetalt til dekning av etterlatte- og uføreytelser. Dette taler imot at det åpnes for at pensjonskapital benyttes til kjøp av etterlattedekninger ved pensjonsalder. Det vises videre til at utkastet forutsatte krav om konvertering til livsforsikringskontrakt, slik at pensjonskapital ved dødsfall etter dette tidspunkt obligatorisk gikk til forsikringskollektivet. I forslaget er det imidlertid ikke krav om konvertering til livsforsikring, og det er foreslått at pensjonskapital sikret i spareavtale ved død skal gå til medlemmets barn og livsledsager, jf. forslaget § 7-4. Etter departementets vurdering reduserer dette behovet for særlige etterlattedekninger ved pensjonsalder. Departementet støtter bl.a. av denne grunn utvalgets forslag om at oppspart pensjonskapital ved pensjonsalder i sin helhet skal benyttes til alderspensjon.
Aktuarforeningen etterlyser en presis angivelse av hva som skal skje ved vikariat eller varierende eller økende stillingsandel. Departementet viser til at pensjon etter forslaget skal sikres ved utstedelse av pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon. Når dette først er utstedt, legger departementet til grunn at det vil kunne være komplisert å kontrollere en eventuell bestemmelse om at pensjon utbetales i henhold til faktisk stillingsandel, og foreslår at retten til utstedelse av pensjonskapitalbevis ensidig knyttes til pensjonsalder, og ikke til yrkesaktivitet, jf. forslaget § 7-2. Departementet vil imidlertid foreslå at arbeidstakere som mottar lønn etter oppnådd aldersgrense, selv kan velge at en andel av pensjonen utbetales og den øvrige andelen tillegges pensjonskapitalen, jf. forslaget § 7-2 annet ledd.
Departementet foreslår krav om at pensjonene skal vare i minst ti år, jf. omtale i avsnitt 9.1.4 i proposisjonen, og at pensjonskapitalen ved utbetalingsperiodens start kan benyttes til kjøp av pensjonsforsikring med dødelighetsarv, men at dette ikke skal være obligatorisk, jf. forslaget § 7-3.
Det kan i denne sammenheng reises spørsmål om det bør gis særlige regler knyttet til de utbetalinger som skjer etter ti år. Etter departementets vurdering vil slike regler kunne føre til at lengre utbetalingsperioder framstår som mindre attraktive. Det foreslås av denne grunn at bestemmelsen om at det ikke kan avtales at pensjonen settes ned, bare gis anvendelse for de første ti år i utbetalingsperioden, jf. forslaget § 7-3 tredje ledd. Etter utløpet av denne perioden vil det være opp til medlemmet og institusjonen å avtale utbetalingsprofil. Departementet går videre inn for, av de grunner utvalget har anført, at det bør være anledning til å sette ned pensjonens løpetid inntil årlig pensjonsbeløp kommer opp i et nivå tilsvarende om lag 20 pst. av folketrygdens grunnbeløp.
Når livslang utbetaling ikke skal være obligatorisk, bør reglene etter departementets syn legge forholdene til rette for et bredest mulig grunnlag for konkurranse om forvaltningen av midlene. Som Verdipapirfondenes Forening har påpekt, innebærer en bestemmelse om at pensjonsytelsene skal være garantert av institusjonen at verdipapirfond ikke kan forvalte kapitalen i utbetalingsperioden. For å gi et bredest mulig grunnlag for konkurranse om midlene, foreslår departementet at bestemmelsen i utkastet om utbetalingsprofil endres, slik at utbetalt alderspensjon i et enkelt år ikke skal utgjøre en større andel av pensjonskapitalen enn dette året utgjør av gjenværende utbetalingsperiode, jf. forslaget § 7-3 tredje ledd. Den foreslåtte utbetalingsregel innebærer at alderspensjon ikke kan utgjøre mer enn 1/10 av pensjonskapitalen i det første utbetalingsåret, ikke mer enn 1/9 av pensjonskapitalen i det andre utbetalingsåret osv. I det siste obligatoriske utbetalingsåret (år 10) kan gjenværende pensjonskapital utbetales i sin helhet, gitt at § 7-3 femte ledd ikke kommer til anvendelse.
Ytelsen fra en innskuddspensjonsordning er ikke en eksplisitt målstørrelse eller styringsstørrelse, jf. omtale av grenser for årlige innskudd i avsnitt 7.5 i proposisjonen. Flere høringsinstanser viser i den sammenheng til begrensningene på utbetalt pensjon i lov om foretakspensjon, og mener at disse bør være retningsgivende for eventuelle begrensninger knyttet til innskuddspensjon. Departementet vil peke på at hvis arbeidsgiver fastsatte innskuddssatser med det siktemål at de skulle gi en livsvarig ytelse, kan arbeidstaker etter forslaget likevel velge å ta ut pensjonskapitalen over ti år i form av meget høye årlige ytelser. Departementet mener at det i en slik sammenheng bør legges noen restriksjoner på årlige utbetalinger, slik at disse ikke overstiger den maksimale pensjon som kan oppnås i foretakspensjon. I så tilfelle skal pensjonskapitalen isteden utbetales over flere år.
Når det gjelder å tallfeste et slikt maksimalt nivå for de årlige utbetalinger, vil departementet vise til at lov om foretakspensjon begrenser samlet ytelse fra folketrygd og foretakspensjonsordning for lønnsgrunnlag opp til 6 G til 100 pst. av lønn, og for lønn fra 6 G til 12 G til 70 pst. av lønn, jf. omtale i avsnitt 7.5 i proposisjonen. For lønnstakere med lønnsgrunnlag lik 12 G, vil maksimal samlet pensjonsprosent under lov om foretakspensjon være 85. De vedtatte begrensningene resulterer i at maksimal pensjon i foretakspensjon kan utgjøre 10,2 G ved lønnsgrunnlag 12 G, hvorav 6,3 G fra pensjonsordningen og 3,9 G fra standardberegnet folketrygd. Departementet foreslår i § 7-4 femte ledd 10,2 G som høyeste årlige pensjon fra innskuddsordning og folketrygd samlet sett. I motsetning til reglene etter lov om foretakspensjon vil dette taket for maksimal samlet pensjon være uavhengig av medlemmets lønn. Fordi maksimale grenser for foretakspensjon anvendes og fordi maksimal samlet pensjon fra folketrygd og ordning ikke avhenger av lønnsgrunnlaget, vil maksimal årlig pensjon for ordningen ligge til dels høyt over den pensjon som faktisk utbetales til medlemmene i eksisterende foretakspensjonsordninger. Det må imidlertid understrekes at denne maksimale grensen i innskuddspensjon bare vil være aktuell dersom pensjonskapitalen er tilstrekkelig stor til å opprettholde utbetalingen i pensjonens ti første år, eller fra det tidende året dersom det er tilstrekkelig mye pensjonskapital igjen.
Det vil ta lang tid før noen pensjonister vil ha så høy pensjonskapital ved oppnådd aldersgrense at bruk av maksimalgrensen aktualiseres. Departementets forslag fører til at samme maksimale beløp vil gjøres gjeldende for alle lønnsnivåer. Departementet mener at utbetalinger over dette nivået vil være klart urimelige.
Standardberegnet folketrygd skal i dette tilfellet beregnes ut fra reglene for opptjening i folketrygden etter 1992, dvs. som grunnpensjon tillagt 42 pst. av 7 pensjonspoeng multiplisert med grunnbeløpet. Syv pensjonspoeng er årlig opptjening ved lønnsnivå 12 G, dvs. høyeste tellende lønn i folketrygden. Beregningsmetoden følger av lov om foretakspensjon § 5-5 første ledd, der grunnpensjonen settes til grunnbeløpet. Departementet har vurdert om virkelig utbetalt folketrygd kan anvendes i stedet for beregnet folketrygd, men har kommet til at forenklingshensyn taler for at en beregnet folketrygd anvendes. Ved anvendelse av beregnet folketrygd vil endelig beløp være felles for alle ordninger og ansatte, mens det ved virkelig utbetalt folketrygd vil variere. Virkelig folketrygd vil også kunne kreve at en tar hensyn til for eksempel samspillet med bruttoordningene i offentlig sektor (samordning) for personer som også har slike ytelser.
Fravikelse av kravet om at alderspensjonen ikke nødvendigvis skal være garantert aktualiserer spørsmålet om det bør innføres andre særskilte risikoreduserende tiltak for å forhindre at hele eller deler av alderspensjonskapitalen går tapt i utbetalingsperioden, jf. bl.a. det tiltak som Verdipapirfondenes Forening nevner om å begrense aksjeandelen i utbetalingsperioden. Etter departementets vurdering innebærer bestemmelsen om at alderspensjon fra ordningene kan opphøre helt etter ti år at den får trekk som ligner mer på ordinær sparing, mens «sikkerhetsnetteffekten» reduseres. Det kan argumenteres for at det dermed heller ikke er de samme grunner for å innføre obligatorisk skjerming av pensjonskapitalen og pensjonsutbetalingene mot finansiell risiko. Det er for eksempel vanskelig å se hvorfor en skal innføre særlige tiltak for å forhindre at pensjonen reduseres fra år 9 til år 10, hvis pensjonen helt vil opphøre det påfølgende år. Departementet foreslår derfor at det ikke bør lovreguleres andre kriterier for forvaltningen av pensjonskapitalen i utbetalingsperioden enn de som gjelder for medlemmets pensjonskapital i de øvrige år. Departementet legger samtidig til grunn at mange vil kunne ønske å velge et garantert utbetalingsalternativ, eller å velge et lavrisiko investeringsalternativ i utbetalingsperioden. Den enkelte kan avtale slike forhold på fritt grunnlag. Det legges til grunn at foretak, institusjon og styringsgruppe vil bidra med informasjon om slike tilbud. Det kan i denne sammenheng også være behov for å opplyse medlemmet om at eventuelle tap ikke vil være fradragsberettiget i annen inntekt, slik tap på andre finansielle eiendeler vil være.
Departementet viser til at det ikke har framkommet merknader til prinsippet om at avkastning på midler i utbetalingsperioden i sin helhet skal tilkomme medlemmet. Departementet kan ikke se noen begrunnelse for at dette må ses i sammenheng med reglene om tilførsel av midler til pensjonister etter lov om foretakspensjon. Departementet viser i denne sammenheng til spørsmålet om fordeling av avkastning og risiko mellom forsikret og forsikringstaker er ulik i innskudds- og ytelsesbaserte ordninger, og at en naturlig følge er at slike forskjeller kan bestå også etter pensjonsalder.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre slutter seg til Regjeringens forslag til § 7-1 om pensjonsalder, § 7-2 om rett til alderspensjon, og § 7-3 tredje til femte ledd om utbetaling av alderspensjon.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre vil peike på at formålet med ei pensjonsordning er å kompensere for bortfall av inntekt, og sidan bortfall av inntekt er livsvarig, bør òg pensjonen vere livsvarig. Desse medlemer vil vise til at levealderen aukar, og at stadig fleire vil ha ei lang pensjonisttilvære. Ei livslang utbetaling vil gi den enkelte betre økonomiske høve til å påverke sin situasjon som eldre pensjonist. Desse medlemer vil peike på at dette vil vere særleg gunstig for kvinner, som i gjennomsnitt lever lenger enn menn. Desse medlemer vil òg hevde at det bør stillast krav om livsvarig yting til ei pensjonsordning som skal gi rett til skattefrådrag.
Desse medlemer fremjar difor følgjande forslag:
Ǥ 7-3 (2) skal lyde:
Alderspensjonen skal ytes fra den tid medlemmet etter § 7-2 har rett til pensjon, og skal løpe så lenge medlemmet lever. Det kan ikke fastsettes i regelverket at alderspensjonen skal opphøre eller pensjonsytelsen settes ned etter et bestemt antall år.
§ 7-3 (1) bokstav a utgår, b) blir då til a).
§ 7-3 tredje ledd skal lyde:
Dersom institusjonen ikke garanterer alderspensjonen, skal pensjonen et enkelt år ikke utgjøre mer enn dette året utgjør av forventet gjenværende utbetalingsperiode etter forsikringens beregningsgrunnlag.
§ 7-3 fjerde og femte ledd utgår.»