12. Opphør av medlemskap. Pensjonskapitalbevis
- 12.1 Rett til opptjent pensjon
- 12.2 Fortsatt pensjonssparing
- 12.3 Flytting av pensjonsrettigheter
- 12.4 Sammenslåing av pensjonsrettigheter
Når det gjelder håndtering av fratrådte arbeidstakeres rettigheter, har utvalget tatt utgangspunkt i de prinsipper som er lagt til grunn i lov om foretakspensjon. Lovutvalget foreslår at arbeidstaker meldes ut av innskuddspensjonsordningen dersom arbeidsforholdet opphører før pensjonsalder. Ved fratreden skal den opptjente pensjonskapitalen overføres til egen alderspensjonskonto i institusjonen. Alderspensjonskontoen og pensjonskapitalbeviset utgjør egne rettsforhold mellom den fratrådte arbeidstakeren og institusjonen. Lovutvalget foreslår at begrepet «pensjonskapitalbevis» benyttes som betegnelse på fratrådtes rettigheter i forbindelse med innskuddspensjonsordninger. Utvalget skriver videre:
«Som kontohaver kan arbeidstakeren avtale med institusjonen hvordan kontoen skal forvaltes, innenfor de rammer som settes for egen pensjonskonto i utkastet § 33. Det skal være fastsatt i regelverket for ordningen hvordan slik pensjonskonto skal forvaltes for de tilfeller kontohaveren ikke foretar slikt valg.»
Utvalget mener at det også for innskuddspensjon bør være regler som begrenser omfanget av kontrakter for svært lave pensjonsrettigheter. Det vises til at begrensning i forhold til tjenestetid kan betraktes som en kompensasjon for arbeidsgivers utgifter som følge av at arbeidsforholdet ble kortvarig. Tilsvarende regelen i lov om foretakspensjon foreslås det at medlemmer med kortere tjenestetid enn 12 måneder ikke beholder rett til opptjent pensjonskapital. Oppsamlet pensjonskapital vil etter utvalgets forslag i dette tilfellet tilfalle arbeidsgiver for pensjonsformål, og overføres til innskuddsfondet. Utvalget peker på at arbeidstakere med lav lønn og deltidsstilling ikke rammes særskilt idet begrensningen kun knyttes opp mot tjenestetid og ikke mot kapitalens størrelse.
Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger knyttet til fratrådte arbeidstakeres rettigheter. Departementet deler videre utvalgets syn om at det bør være regler som begrenser omfanget av kontrakter for svært lave pensjonsrettigheter, jf. forslaget § 6-1 annet ledd. Departementet finner det videre naturlig at grensen settes til 12 måneders tjenestetid, tilsvarende regelverket i lov om foretakspensjon. Det vises for øvrig til omtale i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) side 89 og 90. Her heter det bl.a.:
«Utvalget foreslår å redusere minstekravet til medlemstid for rett til å beholde pensjon og tilhørende premiereserve ved fratreden til 12 måneder, jf utkastet § 46 annet ledd. Utvalget viser i denne forbindelse til Velferdsmeldingen og Stortingets behandling av denne (NOU 1998: 1 s 95):
«I Velferdsmeldingen ble det lagt vekt på at det relativt strenge kravet til arbeidsperiodens varighet kan svekke mobiliteten i arbeidsmarkedet. Det ble pekt på at opptjente pensjonsrettigheter utgjør en del av lønns- og ansettelsesvilkårene, selv om pensjoner bare i begrenset grad inngår i tariff- og arbeidsavtaler. Det ble vurdert som et tungtveiende argument for at en arbeidstaker bør ha rett til de opptjente rettighetene uavhengig av arbeidsperiodens varighet.
I Velferdsmeldingen ble det foreslått å redusere kravet til minste arbeidsperiode for rett til fripolise til maksimum seks måneder (under den forutsetning at medlemskap først ble oppnådd etter seks måneders ansettelse), men det ble også understreket at administrative hensyn må tillegges vekt ved korte ansettelsesforhold.»
Ved Stortingets behandling ga sosialkomiteen sin tilslutning til forslaget i Velferdsmeldingen.
Sett i sammenheng med forslaget om medlemskap fra første arbeidsdag, mens det i dag kan være en viss karenstid for medlemskap, mener utvalget at forslaget om 12 måneder er i tråd med Velferdsmeldingens intensjoner på dette punktet.»
Departementet vil gjøre oppmerksom på at det i § 9-1 foreslås at foretaket skal ha innskuddsfond, også i de tilfeller pensjonsordningen har egen alderspensjonskonto for hver arbeidstaker. Departementet vil også gjøre oppmerksom på at det er avtalefrihet når det gjelder hyppigheten av innskuddsbetaling, for eksempel månedlig, kvartalsvis eller årlig. Departementet ser det i utgangspunktet derfor ikke som hensiktsmessig at loven skal ha bestemmelser om tilbakeføring av innskudd. Hvis erfaring skulle vise at det er behov for slik regulering, mener departementet at dette kan gjøres i forskrift.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 6-1 om rett til opptjent pensjon ved opphør av medlemskap.
I lov om foretakspensjon § 4-9 annet ledd heter det at fortsettelsesforsikring som nevnt i forsikringsavtaleloven § 19-7 skal tegnes på samme vilkår som fripolise, men at det kan avtales at forsikringen utvides til også å omfatte uførepensjon og pensjoner til etterlatte.
Utvalget viser til ovennevnte adgang til fortsatt premiebetaling (fortsettelsesforsikring) i lov om foretakspensjon, og foreslår at det også i lov om innskuddspensjon tas inn en bestemmelse som gir fratrådte arbeidstakere rett til å fortsette oppsparingen av alderspensjonskapital.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det i lov om innskuddspensjon tas inn en bestemmelse som sikrer fratrådte arbeidstakere rett til å fortsette oppsparingen av alderspensjonskapital, jf. foreslått § 6-5 første ledd. Videre er departementet enig i utvalgets vurdering om at det er behov for å begrense de innskudd som arbeidstakeren kan betale inn. Det synes rimelig at innskudd ikke kan utgjøre et høyere beløp enn det som arbeidsgiver betalte inn til alderspensjonskapitalkontoen siste år arbeidstaker var medlem i ordningen, justert for utviklingen i folketrygdens grunnbeløp, jf. forslaget § 6-5 tredje ledd. Utvalget har lagt til grunn at det skal være en viss stabilitet i innskuddenes størrelse over tid. På denne bakgrunn ser ikke departementet behov for å ta inn et kompliserende element i beregningen i form av gjennomsnittsberegninger.
Kredittilsynet argumenterer i sin uttalelse for at innbetalinger ved fortsatt pensjonssparing må skje til separat alderspensjonskonto. Departementet vil vise til at foreslått § 6-2 annet ledd krever at institusjonen ved opphør av medlemskap skal overføre opptjent pensjonskapital til egen alderspensjonskonto og utstede pensjonskapitalbevis for denne. Det er dermed ikke behov for en ytterligere separat alderspensjonskonto. På denne bakgrunn ser heller ikke departementet at en alderspensjonskonto vil kunne inneholde midler som er underlagt ulike beskatningsregler. Departementet viser for øvrig til at problemstillingen knyttet til flytting av midler til ny pensjonsordning er en annen enn i foretakspensjon, der man i tillegg til størrelsen av premiereserven må ta hensyn til både lønnsforhold og tjenestetid. De to sistnevnte forhold har ikke betydning ved flytting av midler til en innskuddspensjonsordning.
Etter departementets vurdering er det tvilsomt om forsikringsavtaleloven kapittel 19 kommer til anvendelse for innskuddspensjonsordninger opprettet i bank eller forvaltningsselskap for verdipapirfond, jf. omtale under avsnitt 4.3.4. På denne bakgrunn foreslår departementet at institusjonen skal gi generell informasjon om muligheten til å fortsette innskuddsbetalingen, og en seks måneders frist for å meddele om en slik adgang benyttes, jf. forslaget § 6-5 annet ledd. Tilsvarende frist er gjort gjeldende for fortsettelsesforsikring, jf. forsikringsavtaleloven § 19-7.
Aktuarforeningen bemerker at det kan oppstå seleksjonsproblemer dersom fratrådte arbeidstakere kan velge å fortsette innbetaling til alderspensjon, uten å videreføre tilknyttet forsikring, eksempelvis ektefellepensjon. Departementet antar at det er mest hensiktsmessig at denne type problemstilling reguleres ved kontrakt. I Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) side 91 omtales mulige seleksjonsproblemer i tilknytning til lov om foretakspensjon § 49 annet ledd som åpner for at fortsettelsesforsikringer kan tilknyttes uføre- og etterlatteytelser, selv om den opprinnelige ordningen ikke inneholdt dette. Det legges i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) til grunn at livsforsikringsselskapene må ta stilling til eventuelle tiltak for å unngå seleksjon.
Et medlem som går over til et annet foretak som har tjenestepensjonsordning, vil etter utvalgets forslag ikke lenger ha mulighet til betale inn til sin «fripolise». Enkelte høringsinstanser mener at dette strider mot forsikringsavtaleloven § 19-7. Etter departementets vurdering søker utvalgets forslag å hindre dobbel utnytting av skattefordel. Departementet ser bl.a. på denne bakgrunn ikke at det foreslåtte regelverket strider mot forsikringsavtaleloven § 19-7, og slutter seg derfor til utvalgets forslag.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 6-5 om fortsatt pensjonssparing ved opphør av medlemskap.
I foretakspensjonsordninger kan en fripolises midler overføres til en ny pensjonsordning som arbeidstaker blir medlem av. Videre kan arbeidstakeren bestemme at fripolisen skal flyttes til et annet livsforsikringsselskap i tråd med flytteforskriften.
Er opptjent premiereserve knyttet til alderspensjon mindre enn 50 pst. av folketrygdens grunnbeløp, har medlemmet likevel bare rett til at premiereserven blir overført til annen foretakspensjonsordning, fortsettelsesforsikring eller til individuell pensjonsforsikringsavtale etter skatteloven (IPA), jf. lov om foretakspensjon § 4-7 første ledd annet punktum.
Utvalget har tatt utgangspunkt i ovennevnte bestemmelser ved vurderingen av flytteadgangen for fratrådte arbeidstakeres rettigheter. Når arbeidstaker fratrer en innskuddspensjonsordning, skal det etableres et eget kontraktsforhold mellom arbeidstakeren og institusjonen på linje med fripoliser innen ytelsesbaserte ordninger etter lov om foretakspensjon, jf. utkastet § 6-2 første ledd. Samme rett til flytting av midler som er gjort gjeldende i lov om foretakspensjon, bør etter utvalgets mening videreføres i lov om innskuddspensjon.
Utvalget foreslår at midler til opptjente pensjonsrettigheter etter den enkeltes valg kan flyttes til alderspensjonskonto i en annen institusjon, jf. utkastet § 6-3 første ledd. Dersom kapitalen er meget lav, vil kostnadene ved kontohold lett bli store i forhold til årlig avkastning. På dette grunnlag foreslås det at pensjonskapitalen kan overføres til en Individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA) dersom kapitalen er lavere enn 50 pst. av folketrygdens grunnbeløp. Dersom pensjonsordningene som arbeidstakeren har opptjent pensjonskapitalen i, ikke hadde investeringsvalg, anser utvalget at dette likevel ikke bør være til hinder for at arbeidstakeren etter fratreden kan velge å ha individuelt investeringsvalg på forvaltningen av pensjonskapitalen.
Utvalget mener videre at det alternativt må være adgang til at fratrådte arbeidstakeres pensjonskapital kan flyttes til annen innskuddspensjonsordning som arbeidstaker blir medlem av. I praksis vil flytting skje ved at pensjonskapitalen overføres til arbeidstakerens alderspensjonskonto i den nye pensjonsordningen.
Utvalget har vurdert om flytting til annen pensjonsordning skal begrenses til annen innskuddspensjonsordning eller også kunne gjøres til foretakspensjonsordning. Det vises til at adgang til å overføre pensjonskapital til en ytelsesbasert ordning vil berøre prinsipielle spørsmål om flytting av midler fra en form for pensjonsordning til en annen. Blant annet vil seleksjonsproblemer kunne gjøre seg gjeldende i det man ved slik flytting endrer ren pensjonskapital til premiereserve med dødelighetsarv. Således kan det oppstå situasjoner der sivilstatus eller helsesituasjon er avgjørende for om flytting foretas eller ikke. Et flertall av utvalgets medlemmer foreslår i utkastet § 6-3 at flytting til ny foretakspensjonsordning som arbeidstakeren blir medlem av, kan tillates ved at alderspensjonskapitalen konverteres til premiereserve for alderspensjon i foretakspensjonsordningen. Den nye foretakspensjonsordningen må ha regler om medregning av tidligere opptjente rettigheter, og det legges til grunn at pensjonskapitalen skal anses som premiereserve etter disse reglene. Flertallet vektlegger at seleksjonsproblemene reduseres siden flyttingen er knyttet til jobbskifte, og pensjonskapitalen uansett skal konverteres til alderspensjon ved pensjonsalder. Flertallet presiserer imidlertid at det er opp til det enkelte forsikringsselskap om medregning av alderspensjonskapitalbevis skal aksepteres.
Et mindretall av utvalgets medlemmer mener at adgang til flytting fra en innskuddspensjonsordning til en foretakspensjonsordning ved skifte av stilling vil medføre så vidt mange problemer at en slik løsning ikke bør tillates. Mindretallet mener seleksjonsproblemene vil være betydelige fordi det forutsettes at den enkelte arbeidstaker selv bestemmer om midler skal overføres til ny pensjonsordning. Videre mener mindretallet at opptjeningsprofilen i de to formene for pensjonsordning er så vidt ulik, slik at bruk av medregning i en del tilfeller vil kunne gi svært urimelige resultater. Et annet mindretall viser også til at Stortinget la til grunn at det ikke skulle være adgang til flytting mellom spareprodukter og forsikringsprodukter da regelverket for IPA ble behandlet.
Departementet legger vekt på at opptjent alderspensjonskapital skal kunne forvaltes slik at den gir medlemmet en rimelig avkastning også etter at medlemmet har sluttet i foretaket. Når medlemmet slutter, opprettes det et eget rettsforhold mellom medlem og institusjon. Departementet deler utvalgets syn om at midler til opptjente pensjonsrettigheter kan flyttes til alderspensjonskonto i en annen institusjon, jf. forslaget § 6-3. Videre slutter departementet seg til at arbeidstaker etter fratreden kan velge å ha individuelt investeringsvalg på forvaltning av pensjonskapitalen, selv om pensjonsordningen der pensjonskapitalen er opptjent ikke hadde investeringsvalg.
Departementet mener at forslaget fra utvalgets flertall om å tillate flytting av midler til ny foretakspensjonsordning som arbeidstaker blir medlem av, ville bidra til enkelhet, fleksibilitet og bedre oversikt for arbeidstaker. Samtidig er departementet oppmerksom på seleksjonsproblematikken. Flertallet i utvalget la til grunn at pensjonskapitalen skulle konverteres til en livsvarig pensjonsytelse ved pensjonsalder. I behandlingen av lov om foretakspensjon vedtok imidlertid Stortinget adgang til ti års opphørende ytelser i slike ordninger. Departementet legger derfor opp til en tilsvarende adgang til tiårig utbetalingsperiode i denne loven, jf. omtale i avsnitt 9.1.4. Det foreslås dessuten valgfrihet innenfor lovens rammer med hensyn til utbetalingstid og valg av spare- eller forsikringsordning i utbetalingsperioden. Når disse momenter tas i betraktning, vil det sentrale argumentet om at seleksjonsproblemene reduseres fordi pensjonskapitalen konverteres til livsvarig alderspensjon ved pensjonsalder, bli sterkt svekket. På denne bakgrunn vil departementet støtte forslaget fra utvalgets mindretall om at midler fra en innskuddspensjonsordning, som er uten dødelighetsarv, kun kan flyttes til annen innskuddspensjonsordning, og ikke til en foretakspensjonsordning. § 6-3 foreslås justert i tråd med dette.
Skattedirektoratet viser i sin høringsuttalelse til enkelte kontrollproblemer. Finansdepartementet anser disse problemer løst ved bestemmelser tatt inn i denne lov i foreslått § 2-8. Det vises til spesialmerknader til denne bestemmelse.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 6-3 om flytting av pensjonskapital.
Tilsvarende bestemmelsene i lov om foretakspensjon, har utvalget foreslått at det skal være adgang til å slå sammen pensjonskapital som den enkelte arbeidstaker måtte ha på ulike konti i samme institusjon, jf. utkastet § 6-4 første ledd.
Dersom arbeidstaker har konti i flere institusjoner, legger utvalget opp til at kapitalen kan flyttes slik at samtlige konti tilknyttes samme institusjon, og at midlene deretter kan slås sammen. Det skal utstedes et nytt pensjonskapitalbevis for de sammenslåtte midler.
Utvalget har drøftet om midler knyttet til fripolise fra en foretakspensjonsordning skal kunne flyttes til en innskuddspensjonsordning og anses som pensjonskapital. Adgang til å overføre midler fra en fripolise til en innskuddspensjonsordning som arbeidstakeren blir medlem av, vil i likhet med overføring av pensjonskapital til en ytelsesbasert pensjonsordning, som omtalt i avsnitt 8.3, berøre prinsipielle spørsmål om flytting av midler fra en form for pensjonsordning til en annen.
Lovutvalgets flertall vil åpne for at premiereserve fra tidligere medlemskap i foretakspensjonsordning ved skifte av stilling kan flyttes til innskuddspensjonsordning som arbeidstakeren blir medlem av, jf. utkastet § 6-4 annet ledd. Midler tilknyttet en fripolises alderspensjon skal således kunne konverteres til alderspensjonskapital og slås sammen med alderspensjonskapital oppspart i en innskuddspensjonsordning. Hensynet til fleksibilitet har her vært avgjørende. For å redusere eventuelle seleksjonsproblemer foreslås det at slik overføring skal skje innen tre måneder etter skifte av stilling. Det foreslås videre i NOU 1999: 32 avsnitt 4.6.5 at uføre- og etterlatteytelser skal håndteres for seg.
Et mindretall i utvalget viser til spørsmålet om flytting av midler fra innskuddspensjonsordninger og peker på at tilsvarende problemstillinger må tillegges mer vekt enn hensynet til fleksibilitet. Mindretallet foreslår at det ikke åpnes for sammenslåing av midler fra innskuddsbaserte og ytelsesbaserte pensjonsordninger verken ved skifte av stilling eller for å slå sammen rettigheter knyttet til tidligere arbeidsforhold.
Utvalget mener at bestemmelser om pensjonsalder bør baseres på tilsvarende regelverk i lov om foretakspensjon, jf. utkastet § 6-4 tredje ledd, og uttaler videre:
«Dette innebærer at når alderspensjonskapital fra ulike arbeidsforhold slås sammen, skal pensjonsalderen for de sammenslåtte rettighetene settes til 67 år. Lovutkastet åpner for særaldersgrenser lavere enn 67 år. Det er bare i det tilfelle at samtlige av de rettighetene som slås sammen har lavere pensjonsalder enn 67 år, at det kan benyttes en pensjonsalder lavere enn 67 år for de sammenslåtte rettighetene. Dersom rettighetene er basert på ulike pensjonsaldre, skal den høyeste pensjonsalder benyttes for de sammenslåtte rettighetene.»
Enkelte av høringsinstansene viser til IPA-regelverkets forbud mot å konvertere en forsikringsavtale til en spareavtale, og vice versa, og de argumenterer for at tilsvarende regler bør innarbeides i lov om innskuddspensjon. Departementet vil poengtere at en overføring av midler fra, eller til, en innskuddspensjonsordning initieres av et jobbskifte, mens flytting av midler knyttet til IPA vil være motivert av helt andre forhold. Departementet mener følgelig at det er ulike typer seleksjonsproblemer som kan gjøre seg gjeldende i de to ordningene. På denne bakgrunn mener departementet at det neppe er grunn til å trekke generelle slutninger om seleksjonsforhold i innskuddspensjonsordninger ut fra det som gjelder i IPA.
Departementet mener at forslaget fra utvalgets flertall om at det skal være adgang til å slå sammen pensjonskapital som den enkelte arbeidstaker måtte ha på ulike konti i samme institusjon, ville bidra til fleksible og enkle ordninger. Ved vurdering av mulige seleksjonsproblemer la utvalgets flertall til grunn at pensjonskapitalen skulle konverteres til en livsvarig pensjonsytelse ved pensjonsalder. I behandlingen av lov om foretakspensjon vedtok imidlertid Stortinget adgang til ti års opphørende ytelser i slike ordninger. Departementet foreslår derfor tilsvarende adgang til tiårig pensjonsutbetaling i denne lov. Det foreslås dessuten valgfrihet innenfor lovens rammer med hensyn til utbetalingstid, og valg av spare- eller forsikringsordninger i utbetalingsperioden. Som omtalt i avsnitt 8.3.4 i proposisjonen vil disse momenter medføre at det sentrale argumentet om at seleksjonsproblemene reduseres fordi pensjonskapitalen konverteres til livsvarig alderspensjon ved pensjonsalder, bli sterkt svekket. På denne bakgrunn finner departementet at mindretallets forslag om at det ikke åpnes for sammenslåing av midler fra innskuddsbaserte og ytelsesbaserte pensjonsordninger, må tas til følge. § 6-4 justeres i tråd med dette.
I tråd med utvalgets vurdering mener departementet at bestemmelser om pensjonsalder bør baseres på tilsvarende regelverk i lov om foretakspensjon. Når alderspensjonskapital fra ulike arbeidsforhold slås sammen, skal pensjonsalderen for de sammenslåtte rettighetene, etter lovforslaget § 6-4 annet ledd, ikke settes lavere enn 67 år, med mindre pensjonsalderen i samtlige ordninger er lavere enn 67 år. Dersom pensjonsordningene i sistnevnte tilfelle har ulik pensjonsalder, skal høyeste pensjonsalder benyttes. Departementet legger til grunn at arbeidstaker selv må kunne dokumentere at alderspensjonskapital eventuelt er knyttet til særaldersgrenser lavere enn 67 år.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 6-4 om sammenslåing av pensjonskapitalbevis.