11. Innskuddsplanen
- 11.1 Utforming av årlige innskudd
- 11.2 Forholdet mellom kvinner og menn
- 11.3 Forholdsmessighetsprinsippet
- 11.4 Grenser for de årlige innskudd
- 11.5 Beregning av lønn
Departementet mener at det i en skattefavorisert ordning må gis retningslinjer for utformingen av de årlige innskudd, bl.a. for å unngå at utformingen i for stor grad åpner for særbehandling av enkelte grupper i foretaket. En bør også unngå at enkelte grupper av arbeidstakere får en svært høy samlet pensjon fra folketrygden og foretakspensjonsordning sett i forhold til tidligere lønnsinntekt. Det ville trolig oppfattes som urimelig, også i forhold til andre grupper av yrkesaktive, om en skattefavorisert ordning kunne brukes til å gi en samlet pensjon som var høyere enn tidligere lønn. Pensjonsinnskudd er en del av den enkeltes lønns- og arbeidsforhold, og vil avveies mot lønn. Også for den enkelte arbeidstakeren vil det som regel være å foretrekke å få en noe høyere lønn i dag enn meget høy pensjon i framtiden. Departementet viser samtidig til at utvalgets forslag gir flere alternativer og kun gir rammer for utformingen av innskuddet i det enkelte alternativ. Departementet mener at en slik fleksibilitet gir stor mulighet til å tilpasse ordningen til behovene i det enkelte foretak, og gir sin støtte til denne utformingen, jf. foreslått § 5-3.
Departementet viser til at i en innskuddspensjonsordning er innskuddets størrelse helt sentralt for den framtidige ytelsen. Det er derfor viktig at arbeidstaker får informasjon om innskuddets nivå, og hvilke innskudd vedkommende kan vente seg framover. Departementet deler derfor ikke NARFs oppfatning av at det ikke er behov for noen innskuddsplan. Departementet ser samtidig at det vil være adgang for arbeidsgiver å endre pensjonsplanen, noe som kan gi usikkerhet m.v. for arbeidstakerne, men viser til at slik adgang vil være begrenset av de øvrige avtaler arbeidsgiver og arbeidstaker inngår. I denne sammenheng vil departementet peke på at den enkeltes arbeidskontrakt skal inneholde en spesifisering av medlemskapet i foretakets pensjonsordning, jf. arbeidsmiljøloven § 55. Departementet vil også peke på at en viss adgang til å endre innskuddsplanen kan bidra til at flere arbeidsgivere vil se seg i stand til å opprette pensjonsordning for sine ansatte.
I utkastet § 5-3 første ledd bokstav d foreslår utvalget at innskuddene skal kunne fastsettes etter regler som avspeiler tidligere forslag til utforming av pensjonsytelser i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) Lov om foretakspensjon. Departementet vil vise til at utformingen i endelig vedtatt lov om foretakspensjon er noe endret, og foreslår derfor at samme endring gjennomføres i bokstaven her. Dette fører til at foreslått § 5-3 første ledd bokstav d vil åpne for at det for hvert medlem kan fastsettes et beløp, beregnet på grunnlag av ulike prosentsatser for den del av medlemmets lønnsgrunnlag som ligger under 6 G og de deler av lønnsgrunnlaget som ligger mellom 6 og 12 G. For øvrig er departementets forslag til § 5-3 første ledd tilsvarende utvalgets utkast.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at innskuddene bør kunne tilpasses foretakenes økonomi og inngå på en hensiktsmessig måte i de årlige forhandlingene mellom partene i arbeidslivet. Det bør være fleksible muligheter til å variere innskuddene fra år til år ut fra foretakenes økonomi. Det bør være åpning for at innskuddssatser kan endres fra et år til et annet som ledd i årlige forhandlinger om lønn m.v. uten betydelige administrative kostnader. Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen foreslå endringer i § 5-1 om alminnelige regler for innskuddsplanen i tilknytning til den varslede proposisjonen om endringer i lov om foretakspensjon for å ivareta denne intensjonen på en hensiktsmessig måte.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Regjeringens forslag til § 5-1 og § 5-3 (1).
Disse medlemmer viser til at bestemmelsen i forslaget § 2-5 ikke er til hinder for endringer av innskuddssatsene. Bestemmelsene om utformingen av innskuddsplanen gir også stor fleksibilitet til å tilpasse innskuddene til situasjonen det enkelte foretak. Videre er innskuddsfondet godt egnet som et bufferfond som det kan betales til i «gode» tider, og trekkes på i «dårlige». Disse medlemmer mener at det også må legges vekt på at arbeidstakerne skal kunne føle seg trygge på pensjonsplanen.
Disse medlemmer vil videre peke på at skattefavoriseringen blant annet er begrunnet med det ansvar arbeidsgiver påtar seg med å ha en slik ordning. Hvis arbeidsgiver ikke påtar seg vesentlig ansvar, faller denne begrunnelsen bort.
Disse medlemmer vil videre peke på at adgang til innbetaling fra medlemmene selv vil innebære at disse, i tillegg til fordelene ved å motta innskudd etter innskuddsplanen, vil få en individuell adgang til å spare til alderspensjon gjennom ordningen. Disse medlemmer viser til at det ikke er noe i lovforslaget som forhindrer at de ansatte oppretter IPA-kontakter i samme institusjon som pensjonsordningen er opprettet, og at foretaket påtar seg en administrativ oppgave hvis det er hensiktsmessig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener de ansatte selv bør få mulighet til å innbetale til innskuddsordningen. Regjeringen har i proposisjonen avvist en slik mulighet. Disse medlemmene mener langt flere bedrifter vil opprette innskuddsordning dersom de ansatte selv kan bidra med egne innskudd. Egenandel fra arbeidstakerne er dessuten relativt vanlig i ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger. Undersøkelser gjengitt i proposisjonen viser at dette i hovedsak gjelder mindre bedrifter. I om lag 18 pst. av bedriftene med tjenestepensjon etter skatteloven betaler de ansatte en egenandel. Dette utgjør om lag 10 pst. av medlemmene i ordningene.
I noen bedrifter kan dessuten innbetalingene fra arbeidsgiver bli relativt lave i enkelte år. I slike tilfeller kan det være hensiktsmessig at arbeidstakeren kan betale inn noe til pensjonsordningen på egen hånd.
Disse medlemmer mener i tillegg det individuelle aspektet ved innskuddsordningen taler for at det bør legges til rette for at arbeidstakerne selv kan betale inn til ordningen. Summen av arbeidsgivers og arbeidstakers innbetaling må imidlertid ikke overstige maksimalsatsen hvert enkelt år. Disse medlemmer mener en slik ordning lett kan innpasses i alternativet med individuelle plasseringer. I de kollektive plasseringsalternativene vil det være nødvendig med dobbelt kontoføring, en for arbeidsgivers og en for arbeidstakers innbetaling. Konsekvensene blir noe høyere utgifter til administrasjon. Disse medlemmer mener likevel dette vil være billigere enn å administrere en innskuddsordning og en annen pensjonsordning, f.eks. IPA, hver for seg.
Departementet har merket seg synspunkter som går ut på at årlig utbetaling bør være lik, og at forventet samlet utbetaling ikke er relevant. Bakgrunnen for spørsmålet er at i gjennomsnitt vil en kvinnelig pensjonist leve om lag 4 år lenger enn en mannlig pensjonist. Det betyr at pensjonsutbetalingene i gjennomsnitt skal finansieres i flere år for en kvinne enn for en mann. I NOU 1994: 6 side 141-142 beskrev Pensjonsforsikringsutvalget (Hyllandutvalget) dette forholdet slik:
«Et annet aspekt ved ytelsesbaserte ordninger er at premiesummen beregnes for arbeidsstokken under ett, og den enkelte er sikret en ytelse som står i forhold til tidligere inntekt og tjenestetid uavhengig av kjennetegn for øvrig. Dette favoriserer bl.a. kvinner som gruppe på grunn av den statistisk sett lengre levetiden. Forskjellen i levetid mellom kjønnene inngår i de aktuariske beregningene bak premiebeløpet, men utformingen av ordningen tilslører at det foregår en omfordeling. I en innskuddsbasert tjenestepensjonsordning vil slike forskjeller bli synliggjort. Man kan tenke seg at arbeidsgiver betaler inn like høy premie for kvinner og menn. En kvinne vil da ved pensjonsalder ha like stor pensjonsformue som en mann med samme inntektsprofil, men den gir grunnlag for lavere pensjon. Skulle arbeidsgiver ha plikt til å sikre lik pensjon, ville premien bli høyere for kvinnen. Dette vil kunne virke negativt på kvinners yrkesmuligheter.»
Som sitatet fra Pensjonsforsikringsutvalget illustrerer, vil uttrykket likebehandling ha mange aspekter når det betraktes sammen med pensjonsordninger i arbeidsforhold. Fra et økonomisk synspunkt kan likhet i samlet utbetaling være viktigst, men det har også vært pekt på at likhet i årlig utbetaling er viktig. I et sosialforsikringssystem som folketrygden er det naturlig at årlige ytelser er like for kvinner og for menn. I ordninger som er knyttet til et arbeidsforhold, kan det derimot argumenteres for at det sentrale må være lik lønn til kvinnelige og mannlige arbeidstakere for samme arbeid, og at kvinner og menn har samme adgang til andre lønnsrelaterte ytelser.
Departementet vil bemerke at det synes relevant å knytte vurderingen av «likhet» til det sentrale elementet i den avtalen som inngås. I en innskuddsordning vil det være innskuddet arbeidsgiver og arbeidstaker inngår en avtale om, og det er derfor rimelig at likhetsvurderingen knyttes til innskuddets størrelse. I en ytelsesbasert ordning er avtaleforholdet prinsipielt svært forskjellig fra innskuddsordningene, i og med at avtaleforholdet da er knyttet til en bestemt årlig ytelse målt som andel av sluttlønn. Departementet vil minne om at i en innskuddsordning vil årlig ytelse bl.a. kunne påvirkes betydelig av avkastningen, og at forholdet mellom medlemmenes innskudd bare er ett element for å forklare forholdet mellom de årlige ytelser de senere vil motta. Det bemerkes også at forholdet mellom innbetalinger for kvinner og menn avhenger bl.a. av omfanget av ordningen. Som omtalt i utredningen vil premiene være høyere for kvinner enn for menn hvis ordningen kun omfatter alderspensjon. Hvis den også omfatter uføre- og etterlattepensjon, er imidlertid premien omtrent den samme.
I lovens kapittel 7 foreslår departementet at minste utbetalingstid for ytelser fra innskuddspensjon skal være ti år. Videre foreslås det at pensjonisten selv skal ha adgang til å velge utbetalingsperiodens lengde på pensjoneringstidspunktet. Slik utbetaling skal etter forslaget kunne foretas av alle typer institusjoner, dvs. både som spare- og forsikringskontrakter. Departementet viser til at forholdet mellom ytelsenes utbetalingsperiode for kvinner og menn dermed ikke vil være av sentral betydning i innskuddsordninger. Den enkelte vil selv kunne velge utbetalingsformer der årlig utbetaling blir den samme for menn og kvinner, gitt alt annet likt. Departementet mener at ordningen etter dette også oppfyller de likestillingskrav som høringsinstansene har nevnt. Departementet vil også vise til at felles tariffer i forsikring vil føre til at menn vil få utbetalt høyere pensjon gjennom bank eller fondsforvaltningsselskap enn gjennom forsikring. Dette vil kunne føre til at forsikring ikke blir konkurransedyktig i utbetalingsperioden.
Departementet viser til at bestemmelsen av premieberegningsgrunnlaget ikke er knyttet til lov om innskuddspensjon eller tjenestepensjoner spesielt, men er knyttet til forsikringsvirksomhetsloven, hvor § 7-6 stiller krav om at et forsikringsselskap skal benytte premier som står i rimelig forhold til den risiko som overtas og i forhold til selskapets økonomi. Den årlige premien i livsforsikringsprodukter settes ut fra hvor sannsynlig det er at personer dør før utbetaling skal skje. Dette varierer etter kjønn og alder. Premien avhenger også av alder, slik at eldre er dyrere enn yngre. Denne effekten er mye sterkere enn kjønnsforskjellen. Den informasjon som benyttes må være objektiv, være like tilgjengelig for kunde og forsikringsselskap og ha klar statistisk sammenheng med sannsynligheten for at forsikringstilfellet skal inntre.
Departementet gjør oppmerksom på at for livselskapene ville felles tariffer bety at de bør ha omtrent samme fordeling av kvinner og menn blant sine kunder. Hvis de har flere kvinner, vil de måtte utbetale pensjoner i flere år enn lagt til grunn i tariffen, og dermed tape penger. Hvis de har flere menn blant sine kunder, vil de utbetale pensjoner i færre år. Det fører til at overvekt av menn vil gi større overskudd. Innføring av felles tariffer ville dermed medføre at det forretningsmessig gunstige for livselskapene ville være å innrette markedsføring m.v. mot menn, og dermed at kvinner kunne få et dårligere tilbud fra bransjen. Et forsikringsselskap som taper penger, vil få soliditetsproblemer, og kunne komme i den situasjonen at det ikke kan utbetale de garanterte pensjoner på sikt.
Departementet antar at en måte å utlikne virkningen av at forsikringsselskapene har ulik sammensetning av menn og kvinner, kunne være å opprette en fellespool som tilføres overskudd fra ordninger med mange menn og som dekker underskudd i ordninger med mange kvinner. En er likevel avhengig av at samlet fordeling på kvinner og menn er identisk med den som legges til grunn for fellestariffen, slik at poolen vil få tilført nok midler om tjenestepensjonsdekningen blant kvinner tiltar over tid. Det vil også være spørsmål knyttet for eksempel til tildeling fra poolen ettersom medlemmets pensjonskapital ved pensjonsalder vil avhenge av antall innbetalingsår, avkastning på midlene og lønnsprofil gjennom innbetalingstiden. Gjennomføring av et slikt prinsipp må også gjøres innen uførepensjon og pensjoner til etterlatte, og hvor virkningen av kjønn er annerledes enn for alderspensjon. Departementet antar at en slik pool ville kreve betydelig administrasjon og offentlige støtte- og garantiordninger.
Departementet viser til at utenlandske forsikringsselskaper ikke vil kunne pålegges å bruke felles tariffer. Utenlandske selskaper vil dermed kunne markedsføre seg overfor menn og foretak med mannlig flertall i Norge med en lavere premie for samme alderspensjon. Dette vil stille utenlandske selskaper i en konkurransemessig bedre stilling enn norske, og samtidig føre til at norske forsikringsselskap har færre menn blant sine medlemmer enn lagt til grunn i beregningsgrunnlaget. Fordi det er menn som i gjennomsnitt dør tidlig og etterlater innbetalte pensjonspremier til kvinner, vil dette føre til at selskapet får lavere overskudd, noe som kan sette alle pensjonene i fare. I dag er det lite grenseoverskridende virksomhet innen livsforsikring, men det antas at EUs indre marked blir mer virksomt også på dette området, jf. bl.a. Konkurranseflateutvalgets påpekning av behovet for å ha et norsk regelverk som ikke skiller seg for mye fra andre EØS-land, slik dette er omtalt i NOU 2000: 9.
Departementet anser det forslaget som er lagt til grunn i proposisjonsutkastet å gi en god balanse mellom hensynet til likebehandling av kvinner og menn, til kvinners stilling i arbeidsmarkedet og til forsikringsfaglige spørsmål. Departementet foreslår i forslaget § 5-3 annet ledd at det skal være adgang til å betale høyere innskudd for kvinner, slik utvalget foreslo. Mulighet til å fastsette i pensjonsplanen om kvinner skal ha samme eller høyere innskudd enn menn, gjør det mulig å ta hensyn til forhold på den enkelte arbeidsplass, og til helheten i pensjonsordningen, for eksempel om det også inngår uføre- og etterlatteytelser. I denne sammenheng vil departementet bemerke at det er forskjellene knyttet til engangsinnskudd ved 67-års alder som er relevant, og det kan synes som om enkelte høringsinstanser har fokusert på andre forskjeller. Den relevante forskjellen utgjør om lag 10 pst. ved livsvarige pensjonsytelser. Fordi den enkelte kan velge utbetalingsform og -tid selv, foreslår departementet at foretaket kan sette forskjellen lavere enn dette, dvs. mellom null og 10 pst. Departementet vil dessuten ta initiativ til at spørsmålet om kjønnsnøytrale premier utredes på bred basis.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, slutter seg til Regjeringens vurderinger når det gjelder forholdet mellom kvinner og menn, og slutter seg til Regjeringens forslag til § 5-3 (2).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil peke på at ordningen med en innskuddsbasert tjenestepensjon synliggjør at det er nødvendig å betale inn mer for kvinner enn for menn, hvis kvinner skal få utbetalt like mye hvert år i en livsvarig pensjon. Årsaken er at kvinner har høyere forventet levealder enn menn. I lovforslaget er det åpnet for å betale inn en høyere premie for kvinner enn for menn. Både å bruke og å ikke bruke denne muligheten gir ulik behandling av kvinner og menn, som kvinner taper på. Høyere premie for kvinner gjør det dyrere å ansette kvinner, og kan føre til at det blir vanskeligere for kvinner på arbeidsmarkedet. Lik premie gjør at kvinnene får en mindre årlig pensjon enn mennene, selv om kvinnene har tjent like mye og har arbeidet like lenge som sine mannlige kolleaer. Dette gjelder dersom pensjonskapitalen konverteres til en pensjonsforsikring. Ulik premie for kvinner og menn er ikke knyttet spesielt til lov om innskuddspensjon, men til forsikringsvirksomhet i sin alminnelighet. Disse medlemmer mener at det er viktig å finne fram til ordninger som ikke forskjellsbehandler kvinner og menn, verken i arbeidslivet eller som pensjonister. Disse medlemmer er derfor fornøyd med at departementet vil nedsette et utvalg som skal utrede spørsmålet om kjønnsnøytrale premier på bred basis. Dette utvalget må komme med konkrete forslag til lovendringer, som kan sikre likestilling på dette området.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener ordningen med innskuddspensjon reiser viktige likestillingspolitiske og likestillingsrettslige spørsmål. Disse medlemmer legger vekt på å finne frem til ordninger som ikke forskjellsbehandler kvinner og menn som pensjonister, og som heller ikke fører til at kvinnelig arbeidskraft blir dyrere enn mannlig arbeidskraft. Disse medlemmer viser til at Regjeringen vil legge frem forslag om endringer i lov om foretakspensjon. Disse medlemmer vil i den forbindelse fremme forslag om livslang utbetaling. Hensikten med en pensjonsordning er å kompensere for bortfallet av inntekt gjennom hele pensjonsalderen, og da bør også pensjonsordninger som gir rett til skattefradrag være det. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at Regjeringen må legge fram for Stortinget hvordan dette kan gjennomføres med fortsatt lik premie for kvinner og menn.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre fremjar følgjande forslag:
«I lov om innskuddspensjon skal § 5-3 (2) utgå.»
Departementet vil vise til at mange høringsinstanser har vært kritiske til utformingen av forholdsmessighetsprinsippet. Samtidig vil departementet igjen vise til at Stortinget ved behandlingen av lov om foretakspensjon vedtok adgang til ned til ti års opphørende ytelser i foretakspensjonsordninger. I lovens kapittel 7 foreslås at dette gjøres gjeldende også i innskuddspensjonsordninger, og at valgfriheten knyttet til utbetalingstid for pensjonskapital legges til medlemmene. Dette innebærer at det ikke vil være noe grunnlag for beregninger av forventet pensjonsytelse medlemmene i mellom. Departementet foreslår derfor at første ledd i § 5-2 erstattes av et forholdsmessighetskrav som er enklere å relatere til innskuddspensjon.
Forholdsmessighetsprinsippet, slik det er formulert i lov om foretakspensjon, tar utgangspunkt i summen av beregnet folketrygd og foretakspensjon. Denne summen skal ikke utgjøre en høyere andel av lønn for høytlønte enn for lavtlønte. Folketrygdens ytelser har knekkpunkt ved 6 G, slik at kompensasjonsgraden for inntekt ut over 6 G er lavere enn kompensasjonsgraden for inntekt under 6 G. Ytelsen fra pensjonsordningen isolert sett øker derimot med stigende lønn, både som absolutt beløp og som andel av lønn. Mange supplerende pensjonsordninger har som siktemål å kompensere for folketrygdens knekkpunkt, og dette er fullt mulig i foretakspensjon.
Departementet vil for øvrig vise til at vedtatt lov om foretakspensjon begrenser ytelsen for lønnsgrunnlag opp til 6 G på 100 pst. av lønn, og for lønn fra 6 G til 12 G på 70 pst. av G, jf. omtale i avsnitt 2.4. For lønnstakere med lønnsgrunnlag lik 12 G, vil maksimal pensjonsprosent under lov om foretakspensjon være 85. Departementet kjenner ikke til at det eksisterer pensjonsordninger som har en så høy pensjonsprosent i dag.
Samme innskudd som andel av lønn for alle lønnsnivå, slik dette lovforslaget gir anledning til, ville derfor være en radikal endring i forhold til praksis i foretakspensjon, om det utgjorde eneste mulighet. Under den forutsetning at maksimalandelen settes slik at årlig total ytelse opp til 6 G normalt ikke kan forventes å overstige 100 pst. av lønn, mener departementet likevel at et slikt alternativ har flere gunstige trekk. Departementet ser samtidig at det er en lang praksis for å tillate foretakspensjoner med skattefordel som motvirker folketrygdens fordelingsprofil. Departementet mener på denne bakgrunn at forholdsmessighet i innskuddspensjon bør ha som utgangspunkt at pensjonsinnskuddet for inntekt ut over 6 G kan være inntil to ganger høyere enn for inntekt under 6 G, og foreslår at lovteksten i § 5-2 første ledd endres tilsvarende.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, slutter seg til Regjeringens forslag til § 5-2 om forholdsmessighetsprinsippet.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til merknad under kap. 11.2 og fremjar følgjande forslag:
«I lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold skal § 5-2 (2) lyde:
Ved anvendelsen av bestemmelsene i første ledd skal det tas hensyn til at kvinner som regel har lengre levealder enn menn.»
Departementet har merket seg at det er stor grad av enighet blant høringsinstansene om at det bør være begrensninger på de årlige innskudd som kan gjøres i en innskuddsordning, og at flere av høringsinstansene har tatt opp spørsmålet om nivået på maksimalsatsene med henvisning til beregningene i Rapport om hovedspørsmål ved innskuddsbasert pensjon fra en arbeidsgruppe nedsatt av Finansdepartementet i 1998, jf. bred omtale også i vedlegg 2 i NOU 1999: 32.
Flere høringsinstanser foreslår at innskuddsgrensene ikke fastsettes i forskrift. Et alternativ til forskrift er at grensene, som andre grenser i skatteopplegget, vedtas i sammenheng med de årlige skatteoppleggene. Det er neppe behov for så hyppig vurdering av slike innskuddsgrenser. Departementet viser til at satsene bør ses i sammenheng med hva slags avkastning som oppnås og som kan forventes framover. Det vil derfor trolig være behov for justering av satsene bare når avkastningsforholdene i økonomien er vesentlig endret. Et slikt behov vil normalt oppstå med flere års mellomrom, og være en rutinemessig gjennomgang basert på de prinsipper som her er lagt til grunn. Departementet ser det derfor som hensiktsmessig at grensene reguleres i forskrift, jf. foreslåtte § 5-4 annet ledd.
Departementet har merket seg at utvalget ikke foreslo eksplisitte satser. Departementet vil peke på at forutsetningene for enkelte av de forhold utvalget mente burde legges til grunn for fastsettelse av innskuddene, ikke lenger er tilstede. Særlig gjelder dette kravet til livsvarige utbetalinger. Departementet har fulgt opp Stortingets vedtak i forbindelse med lov om foretakspensjon om å åpne for en minste utbetalingsperiode på ti år også i forslag til lov om innskuddspensjon, jf. omtale i kapittel 9 i proposisjonen. Departementet vil bemerke at en alderspensjonskapital som er innbetalt ut fra en målsetning fra arbeidsgiver om å gi en livsvarig ytelse, vil kunne gi en svært høy årlig ytelse hvis arbeidstaker isteden velger å ta ut pensjonen over ti år. At utbetalingsperioden kan bli så kort, må nødvendigvis få betydning for fastsetting av maksimalsatsene.
Ytelsen fra en innskuddspensjonsordning er ikke en eksplisitt målstørrelse eller styringsstørrelse. Flere høringsinstanser viser til begrensningene på utbetalt pensjon i lov om foretakspensjon, og mener at disse bør være retningsgivende for fastsettelse av maksimalsatser for innskuddspensjon. Departementet vil i denne sammenheng bemerke at begrensningene i foretakspensjon ble endret fra forslaget som daværende Regjering framla i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) til endelig vedtatt lov, og at de vedtatte begrensningene utgjør 100 pst. av lønnsgrunnlaget opp til 6 G og 70 pst. av lønnsgrunnlag mellom 6 og 12 G, jf. omtalen i avsnitt 2.4 i proposisjonen. Departementet har lagt til grunn tilsvarende forenkling i lov om innskuddspensjon, og bestemmelsen i foreslått § 5-4 første ledd er derfor justert i tråd med dette.
Tabell 7.2 i proposisjonen inneholder noen regneeksempler som illustrerer sammenhengen mellom nivået på innskuddene og den årlige pensjon som vil kunne oppnås på ulike lønnstrinn, basert på gitte forutsetninger om innskuddssatsene og framtidig utvikling i lønn og avkastning. Hvis en arbeidstaker har pensjonsgivende lønn lik 6 G i dag (dvs. om lag 280 000 kroner ut fra G lik 46 950 kroner) og en videre lønnsvekst på 3 pst. i året, vil endelig pensjonsformue ved pensjonsalder være om lag 500 000 kroner med årlige innskudd i 35 år utformet som 2 pst. av lønn ut over 3 G og oppnådd avkastning lik 6,5 pst. Dette vil gi en årlig utbetaling fra innskuddsordningen på om lag av 70 000 kroner i ti år. En utbetaling i denne størrelsesorden vil i dette tilfellet tilsvare en kompensasjonsgrad på om lag 9 pst. av løpende lønn rett før pensjonsalder, jf. tabell 7.2. Sammen med pensjon fra folketrygden, som utgjør om lag 53 pst. for en enslig pensjonist med inntekt lik 6 G, vil kompensasjonsgraden for denne arbeidstakeren utgjøre om lag 62 pst. i de ti årene utbetalingen varer.
Ved høyere innskudd, for eksempel 4 pst., vil kompensasjonsgraden fra innskuddspensjonsordningen utgjøre om lag 18 pst. Samlet kompensasjonsgrad, dvs. inkludert folketrygdens alderspensjon, vil da kunne være om lag 71 pst.
Departementet har merket seg at utvalget presiserer at anslaget for markedsavkastning på 6,5 pst. i liten grad er å oppfatte som et presist anslag. Utvalget gjengir at over perioden 1967-1997 gav investeringer i en omfattende markedsinndeks ved Oslo Børs en årlig realavkastning på om lag 10 pst. og en nominell avkastning på om lag 16 pst., jf. vedlegg 2 i NOU 1999: 32. En portefølje som bestod delvis av denne indeksen og delvis andre eiendeler, ville kunne gitt en årlig nominell avkastning betydelig over 6,5 pst. Det kan være grunn til å tro at de institusjoner som forvalter pensjonskapital, vil oppnå en avkastning som ligger nær børsavkastningen. Departementet vil påpeke at avkastningen og dermed usikkerhet spiller stor rolle i innskuddspensjon. Ønskes stor sikkerhet for endelig pensjonsytelse, må foretaket velge foretakspensjonsordning.
Hvis arbeidstakeren oppnår høyere avkastning, vil pensjonsformue og dermed årlig utbetaling bli høyere. Om årlig avkastning skulle bli i samme størrelsesorden som den årlige avkastningen på Oslo Børs over de siste ti år, for eksempel 13 pst., vil pensjonsgivende lønn lik 6 G gi opphav til en årlig utbetaling i ti år tilsvarende en kompensasjonsgrad på om lag 62 pst. fra innskuddsordningen alene og på om lag 116 pst. for folketrygden og innskuddsordningen samlet.
Høyere innskuddssatser vil gi opphav til høyere kompensasjonsgrader. Som nevnt vil høyere innskudd, for eksempel 4 pst. av inntekt ut over 3 G, føre til at kompensasjonsgraden fra innskuddspensjonsordningen alene blir om lag 18 pst. og samlet kompensasjonsgrad inkludert folketrygden på om lag 71 pst. når pensjonen utbetales over ti år. Om innskuddet settes til 6 pst., vil kompensasjonsgraden fra innskuddspensjonsordningen alene bli om lag 27 pst. og samlet kompensasjonsgrad inkludert folketrygden på om lag 80 pst. Utbetaling over lengre tid enn ti år, for eksempel livsvarig, vil redusere den årlige kompensasjonsgraden.
Departementet viser til at det neppe bør legges til rette for kompensasjonsgrader opp mot eller over 100 pst. av pensjonsgivende lønn, bl.a. fordi en slik størrelse på alderspensjonen ikke kan sies å oppfylle et reelt pensjonsbehov, og som det heller ikke er noen grunn til å skattefavorisere. Det kan også stilles spørsmål om en slik tilpasning vil være en optimal fordeling mellom inntekt som yrkesaktiv og som pensjonist.
I et typeeksempel vil en enslig pensjonist med full opptjening med tidligere lønn under 2,72 G ha en kompensasjonsgrad fra folketrygden alene som overstiger 2/3 av tidligere lønn, dvs. høyere kompensasjonsgrad enn i en vanlig tjenestepensjonsordning. Folketrygdens kompensasjonsgrad avtar med inntekt, særlig for lønnsgrunnlag ut over 6 G. For lønn under 6 G vil en satsstruktur som ikke har et minstenivå for innskuddsgivende lønn, gi samme prosentvise kompensasjon fra innskuddsordningen uansett lønn. Sammen med folketrygden vil da kompensasjonsnivået kunne bli meget høyt for lavtlønte. Et minste lønnsnivå for innskudd fører til at kompensasjonsgraden fra innskuddsordningen blir stigende fra dette nivået, og dermed at samlet kompensasjonsgrad fra innskuddsordningen og folketrygden bli mer lik for alle lønnsnivåer.
I vedlegg 2 i NOU 1999: 32 refererte utvalget beregninger av hvilke innskuddssatser som er nødvendige for å oppnå en gitt målsatt livsvarig alderspensjon, forutsatt årlig lønnsvekst og avkastning. Hovedalternativet i disse beregningene legger til grunn innskudd i fra alder 37 år til 67 år (dvs. i 30 år), årlig lønnsvekst på 3 pst. og årlig avkastning på 6,5 pst. Årlig lønnsvekst på 3 pst. kan tilsvare en langsiktig inflasjonsrate på om lag 1,5 pst. og trendmessig reallønnsvekst på om lag 1,5 pst. Det gjennomsnittlige innskudd som kreves for tilsvarende ytelse som en god foretakspensjonsordning, dvs. om lag 2/3 av lønn inkludert folketrygd, er 7,6 pst. for lønnsnivå 12 G, ifølge beregningene i vedlegg 2 i NOU 1999: 32. Nødvendig gjennomsnittlig innskudd for inntekter under dette er lavere, fordi folketrygdens kompensasjonsgrad er høyere for lavere inntekter. Utbetaling over en kortere periode vil som nevnt over gi høyere kompensasjonsgrad.
Det er stor usikkerhet omkring avkastning og innbetalingsperiode i disse beregningene. De fleste arbeidstakere har en yrkeskarriere på opp mot eller over 40 år. I den grad innskuddspensjon får utbredelse av betydning, vil de aller fleste ha innskudd i mer enn 30 år. Departementet vil peke på at overføringen av 30 år som opptjeningsnorm fra foretakspensjon til innskuddspensjon ikke er heldig, fordi sluttlønnsprinsippet i foretakspensjon fører til at lengre opptjening ikke øker pensjonen. I innskuddspensjon er derimot forholdet det motsatte, slik at pensjonen øker kraftig ved opptjening ut over 30 år. Innbetalingsperioden som beregningsmessig anvendes i innskuddspensjon og minstekravet til opptjeningsperiode i foretakspensjon har derfor fullstendig ulike oppgaver. Beregningsteknisk er det lagt til grunn innskudd fra 32-års alder i tabell 7.2 i proposisjonen.
Departementet viser til at det foreslås valgfri utbetalingstid på ned til ti år. Departementet mener det er upraktikabelt å differensiere satsene etter utbetalingstid. Det ville bli komplisert å fastsette og kontrollere et stort antall satser. Dette har betydning for satsfastsettelsen. For et gitt årlig innskudd, blir den årlige ytelsen høyere jo kortere utbetalingsperioden er. Departementet mener det er urimelig å sette maksimalsatsene slik at det legger grunnlag for å ta ut svært høye ytelser over for eksempel en ti års periode. Dette ville også stride mot Stortingets intensjon med å sette et såvidt lempelig vilkår for utbetalingstid, og som har vært å gi bedrifter med liten økonomisk yteevne bedre mulighet til å opprette en slik ordning. Departementet antar det ville være hensiktsmessig å sette maksimalsatsen slik at for inntekter opp til 6 G, kan samlet ytelse med ti års utbetalingsperiode forventningsmessig ikke overstige 100 pst. av tidligere lønn. Det understrekes at dette ikke vil forhindre at slike tilfeller kan oppstå ettersom mange vil ha mer enn 35 års opptjening, og særlig at avkastningen kan bli høyere enn beregningsmessig lagt til grunn. Departementet vurderer derfor å utarbeide forslag til forskrift at det settes et minstenivå for innbetalinger på 3 G, og at det for inntekt ut over 3 G kan gjøres årlige innskudd på opp til 4 pst. av beregningsgrunnlaget. For den delen av inntekten som overstiger 6 G vil innskuddene i samsvar med foreslått § 5-2 første ledd kunne være dobbelt så høye.
Departementet er enig med utvalget i at den endelige kompensasjonsgraden fra innskuddsordningene ikke skal reguleres. I forbindelse med anledningen til å velge en kort utbetalingsperiode mener departementet for øvrig at høringsinstansenes argumentasjonen om forbindelsen til begrensningene i foretakspensjon bør gjøres gjeldende, slik at det settes et tak på maksimal årlig utbetaling tilsvarende den maksimale pensjon som kan utbetales fra en foretakspensjonsordning. Hvis alderspensjonskapitalen danner grunnlag for utbetaling av større årlige beløp enn dette, foreslår derfor departementet at utbetalingstiden skal økes tilsvarende, slik at de årlige beløp reduseres til dette nivået. Departementets forslag er nærmere omtalt i avsnitt 9.3.4 i proposisjonen.
FNH har tatt opp spørsmålet om høyere maksimalsatser for de som er omfattet av særaldersgrenser. Departementet anser at de satsene som vurderes fastsatt er såvidt lempelige at også grupper med særaldersgrenser vil nå et akseptabelt pensjonsnivå.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Stortinget har gått inn for skattemessig likebehandling av innskudds- og ytelsesordninger. Flertallet mener at departementets forslag til maksimale innskuddssatser er for lave sett i forhold til Stortingets uttalte mål om skattemessig likebehandling mellom innskuddspensjon og ytelsesbasert foretakspensjon. Det vises til at departementet har lagt gjennomsnittlige dekninger i foretakspensjonsordninger (om lag 2/3 av lønn inkludert folketrygd) til grunn for beregning av maksimale innskuddsgrenser i innskuddspensjonsordninger.
Flertallet mener at målet om skattemessig likebehandling mellom innskudds- og ytelsesordninger tilsier at maksimalsatsene i innskuddsordninger om lag bør gjenspeile det maksimale som kan oppnås i ytelsesordninger beregnet ut fra minste opptjeningstid for full pensjon på 30 år. Flertallet ber om at departementet foretar beregninger og utarbeider forslag til maksimale innskuddssatser ut fra denne intensjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Regjeringens forslag til § 5-4 om innskuddsgrenser. Disse medlemmer mener at det ikke er grunn til å sette maksimalsatsene slik at de legger til rette for kompensasjonsgrader som kommer opp mot eller over 100 pst. av tidligere lønn. Det ville være urimelig å legge opp til et skattefavorisert opplegg som i stor utstrekning kan gi vesentlig bedre pensjoner enn det som er vanlig i lov om foretakspensjon. Beregninger som legger til grunn forventede kompensasjonsgrader på om lag 66 pst., er derfor et rimelig utgangspunkt.
Likhetsprinsippet tilsier at alle ansatte skal inkluderes og at pensjonsytelsen skal stå i et visst forhold til lønn. Uten en fast definisjon av lønnsbegrepet, vil enkelte foretak kunne velge avgrensninger som gjør at grupper av ansatte ikke vil tjene opp særlige pensjonsrettigheter på tross av forholdsmessighetsprinsippet. Fordi pensjon og pensjonsnivå bør fastsettes slik at tilvendt levestandard i hovedsak kan opprettholdes, bør det benyttes et lønnsbegrep som gir et godt uttrykk for disponibel inntekt som yrkesaktiv.
Departementet mener det er nødvendig med en klar definisjon av et hensiktsmessig grunnlag for fastsettelse av pensjonsytelsen. Skattepliktig lønn oppfyller et slikt krav. Etter departementets mening er skattepliktig lønn det klart mest formålstjenlige begrepet, og en har ikke funnet annet hensiktsmessig grunnlag. Departementet vil foreslå at det skal være en adgang for den enkelte pensjonsordning til å se bort fra skattepliktige naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser. Pensjonsordningen må nedfelle dette i sitt regelverk og gjøre det gjeldende for alle medlemmene.
For alle alternativer etter forslaget § 5-5 annet ledd gjelder det at begrensningene i pensjonsgrunnlag må utformes identisk for alle medlemmer. Justeringen er begrunnet i behovet for å gi det enkelte foretak en viss fleksibilitet ved utformingen av pensjonsplanen. Dette er nødvendig hvis en vil unngå at foretak avstår fra å opprette pensjonsordninger i frykt for kostnadsansvaret eller stiller foretakene overfor valg som til slutt fører til at de avstår fra å finne frem til en ordning som inkluderer det store flertall av arbeidstakere.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 5-5 om beregning av lønn.