Brev fra Justisdepartementet til justiskomiteen, datert 8. juni 2000

Ot.prp. nr. 28 om seksuallovbrudd – strafferammen for seksuell omgang med barn under 14 år

Jeg viser til brev 7. juni 2000 fra Stortingets justiskomité hvor det bes om Justisdepartementets og Riksadvokatens synspunkter på en generell utvidelse av strafferammen i straffeloven § 195 til 21 år. Vedlagt følger brev fra Riksadvokaten om hans syn på dette spørsmålet med vedlegg. Jeg slutter meg fullt ut til det som anføres der. For øvrig vil jeg tilføye:

Som Riksadvokaten treffende påpeker, vil en lovendring som antydet av Justiskomiteen bryte sterkt med den norske tradisjonen for å gradere lovbrudd etter grovhet, og dessuten føre til en ubalanse i strafferammene. Lovendringer med slike dyptgripende konsekvenser bør bare vurderes og eventuelt vedtas i en større sammenheng. Avveininger av denne karakter er en typisk oppgave for Straffelovkommisjonen, som for tiden arbeider med sikte på en revisjon av hele straffeloven.

Jeg vil videre peke på at strafferammen i saker om seksuelle overgrep mot barn under 14 år i praksis ofte vil være høyere enn det som fremgår av straffeloven § 195. Dette skyldes at det i slike saker ofte foreligger overtredelse også av andre straffebud, f.eks. voldtektsbestemmelsen og/eller bestemmelsene som rammer seksuell omgang mellom nærstående. Da følger det av reglene i straffeloven § 62 om fastsettelse av straff ved sammenstøt av forbrytelser at strafferammene blir høyere enn de som fremgår av straffeloven § 195. Straffen skal være strengere enn den høyeste for noen enkelt av forbrytelsenes minstestraff, men skal ikke overstige den høyeste straffen for straffebudene med mer enn det halve. Dersom f.eks. en far har samleie med sitt barn på 11 år, vil den øvre strafferammen være 20 år (forutsatt at tilfellet ikke faller inn under straffskjerpelsesalternativet i § 195 annet ledd).

Undervedlegg: Brev fra Riksadvokaten til Justisdepartementet, datert 7. juni 2000.

Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) om seksuallovbrudd

Det vises til komiteens brev av i dag til Justisministeren hvor det bes om riksadvokatens syn på en generell utvidelse av strafferammen i straffeloven § 195 til 21 år. (…….)

Ved besvarelsen av komiteens henvendelse legger riksadvokaten til grunn at den grunnhandling som omfattes av straffeloven § 195 etter lovendringen vil være som angitt i utkastet til ny § 195 - «seksuell omgang med barn under 14 år». En forstår videre spørsmålet slik at det man har i tankene er en endring av strafferammen som fører til at enhver seksuell omgang med barn under 14 år kan straffes med inntil 21 år, uavhengig av om det foreligger kvalifiserende momenter.

Riksadvokaten vil bestemt fraråde en slik utvidelse av strafferammen.

Det er liten tvil om at det generelle straffenivået for seksuelle overgrep mot barn har blitt skjerpet de siste årene. Inntrykket er at det fortsatt er en utvikling i retning av et betydelig skjerpet straffenivå på området og at det langt fra er nådd et nytt fastlagt leie for straff i disse sakene. Til illustrasjon vedlegges kopi av Frostating lagmannsretts dom av 20. mars 1998 hvor herredsrettens dom ble skjerpet til fengsel i 9 år for grove seksuelle overgrep. [Ikke vedlagt innstillingen.] Dersom man ønsker å støtte - og øke farten i - denne prosessen, er en generell utvidelse av strafferammen i § 195 ikke veien å gå. Det er flere grunner til dette som stikkordsmessig kan angis slik:

• I norsk straffelovgivning har man en lang, og god, tradisjon for å gradere lovbrudd etter alvorlighet innenfor samme kategori. Etter riksadvokatens oppfatning er det ikke tvil om at ordningen med gradvis skjerpelse av strafferammene har mange fortrinn. Det bør kreves svært tungtveiende grunner for å forlate denne ordningen for sedelighetsforbrytelser mot barn.

  • Et eksempel på slik gradering gir voldsforbrytelsene som i nedre del av skalaen omfattes av bestemmelsen om legemsfornærmelse i straffeloven § 228 og som trinnvis øker i alvor i bestemmelsene i §§ 229 (legemsbeskadigelse), 231 (betydelig legemsbeskadigelse) og 233 (drap). I tillegg til grunndeliktene skjerpes straffen ved ulike omstendigheter som for eksempel at handlingen hadde en uforsettlig følge (se bl.a. §§ 228 annet ledd, 229 siste straffalternativ og 231 annet punktum), dersom lovbryteren er straffet tidligere for voldsforbrytelse (§ 230) eller hvis forbrytelsen er utført på en særlig straffverdig måte (§ 232). Også innenfor drapsforbrytelsen må det foreligge straffskjerpende momenter (for eksempel overlegg, jf. § 233 annet ledd) for at maksimumsstraffen skal kunne anvendes. Et annet eksempel er narkotikaforbrytelsene, jf. straffeloven § 162 første, annet og tredje ledd.

• Selv om alle seksuelle overgrep mot barn er alvorlige, varierer straffverdigheten i betydelig grad. I de alvorligste sakene kan det for eksempel dreie seg om gjentatte samleier og mishandling av små barn i flere år hvor det er på sin plass med en svært streng reaksjon. Men det finnes også overtredelser av straffeloven § 195 som i straffverdighet ligger svært langt fra dette, for eksempel hvor en tilbakestående 16-åring en enkelt gang får en 12-åring til kortvarig å berøre hans penis på en slik måte at det omfattes av bestemmelsen. Det er fremmed for norsk straffutmålingstradisjon å utmåle straff for så ulike handlinger etter en bestemmelse med samme strafferamme.

• En generell hevning av strafferammen for seksuelle overgrep mot barn fører til ubalanse i strafferammene. Særlig iøynefallende er dette i forhold til drapsbestemmelsen hvor strafferammen som kjent er 15 år med mindre det foreligger skjerpende momenter. Det kan vanskelig forsvares å innføre en ordning hvor enhver overtredelse av straffeloven § 195 kan føre til strengere straff enn om barnet hadde blitt drept. Etter riksadvokatens skjønn burde en endring som antydet vurderes i en større sammenheng, for eksempel slik at man gjennomgående hevet strafferammen dersom forbrytelsen var begått overfor barn.

  Det er for øvrig et problem at straffen i de mest graverende overgrepssakene kan se ut til å «stange mot» straffen i drapssakene. Domstolene er, forståelig nok, reserverte mot å utmåle strengere straff for et seksuelt overgrep enn for drap av samme person. Riksadvokaten har bl.a. av denne grunn gjennom flere år arbeidet for en generell heving av straffenivået i drapssaker.

  • Vedtas strafferammene for voldtekt som foreslått i Ot.prp. nr. 28 kan dessuten ethvert overgrep mot et barn under 14 år føre til fengsel i 21 år, men bare de aller mest graverende voldtektene kan gi slik straff. Heller ikke her synes harmonien god.

• Gradering etter alvorlighet gjør det mulig å etablere særlige straffenivå innenfor hver kategori. Siden de mest graverende overtredelsene innenfor en forbrytelseskategori gjennomgående er relativt sjeldne, vil tyngden av rettspraksis gjelde mindre alvorlige forgåelser. Dersom strafferammen er den samme for alle overtredelser, er det en reell fare for at straffenivået etableres på et betydelig lavere nivå enn om man har ulike graderinger. Det ville for eksempel neppe vært mulig å komme frem til dagens straffenivå i narkotikasakene dersom man hadde hatt en «sekkebestemmelse» med 21 års strafferamme. Det er på denne bakgrunn grunn til å frykte at straffenivået fryses, eller endog senkes, dersom all straffastsettelse for seksuelle overgrep mot barn under 14 år skal bedømmes innenfor samme strafferamme.

• Innføres en bestemmelse som kan føre til svært lang straff for relativt lite alvorlige handlinger, kan det føre til at det blir vanskelig å oppnå domfellelse, eller at forholdet nedsubsumeres til en mindre alvorlig lovovertredelse. Særlig i lagmannsrettssaker som behandles med lagrette kan man tenke seg denne effekten. Innføres en lovbestemt minimumsstraff som oppfattes som urimelig i det konkrete tilfellet vil det være enda vanskeligere å oppnå et fellende svar fra lagretten.

Riksadvokaten har vurdert om det kunne være mulig å oppnå en mer markert straffeskjerpelse ved å gi en generell straffutmålingsregel, for eksempel i kap. 5 i straffeloven. Heller ikke dette er etter riksadvokatens skjønn en farbar vei. Uten at man kan konstatere en faktisk noenlunde presis angitt, omstendighet som bør føre til skjerpet straff i det konkrete tilfellet, bør man avstå fra å gi nye straffutmålingsregler. Den endrede holdning til, og kunnskapen om langtidsvirkningene av, seksuelle overgrep bør - og vil - etter riksadvokatens vurdering komme til uttrykk i domstolenes straffutmåling.

Riksadvokaten vil understreke at Stortingets uttalelser om straffenivået har stor betydning i påtalemyndighetens praktiske arbeid. Straffskjerpelse på viktige områder som vold og vinning er oppnådd ikke minst ved aktiv bruk av uttalelser fra Stortinget. Til illustrasjon vedlegges innholdsfortegnelsen for en materialsamling riksadvokaten sendte ut i februar 1999 til hjelp i arbeidet med å heve straffenivået i vinningssaker. [Ikke vedlagt innstillingen.] Et tilsvarende kompendium for voldssakene vil om kort bli sendt ut herfra. Selv om domstolene, med Høyesterett i spissen, ikke ofte viser til slike uttaleleser fra Stortinget om straffenivået, er det riksadvokatens bestemte erfaring at vekten av slike uttalelser ikke må undervurderes, særlig gjelder det dersom uttalelsene er reservasjonsløse og et samlet Storting står bak dem.

Riksadvokaten peker også på - selv om det ikke i seg selv bør være avgjørende - at dersom strafferammen generelt heves til 21 år må alle saker etter straffeloven § 195 avgjøres av riksadvokaten, jf. straffeprosessloven § 65 nr. 1. Det ville fullstendig sprenge en allerede sterkt belastet kapasitet ved embetet som totalt har 7 jurister. Viktigere er det imidlertid at det ikke er heldig at et helt saksområde i sin helhet avgjøres på høyeste nivå. Også fagledelsen internt i påtalemyndigheten er bygget opp med utgangspunkt at alle nivå behandler de fleste sakstyper, men at kompetanse flyttes oppover i takt med alvorlighetsgraden.