3. Nærmere om saksbehandlingen nåreigedomsskattelova § 8 trer i kraft
- 3.1 Ligningsmyndighetenes oppgaver
- 3.2 De eiendomsskattepliktiges partsstilling ved fastsettelsen av taksten
- 3.3 Kommunenes partsstilling ved fastsettelsen av taksten
- 3.4 Departementets vurderinger og forslag
Ligningsmyndighetene har, siden de nye reglene om verdsettelse av kraftanlegg ble vedtatt i skatteloven, fastsatt formuesverdier i kraftanleggene i den utstrekning det har vært nødvendig for beregningen av de skatter ligningsmyndighetene skriver ut. Dette gjelder inntektstårene 1997 og 1998, og vil gjelde under ligningen for inntektsåret 1999. I tilfeller hvor skattyter ikke er formuesskattepliktig, kan fastsettelse av formuesverdi dermed ha vært unnlatt. Når eigedomsskattelova § 8 trer i kraft, blir det imidlertid nødvendig å fastsette formuesverdier for alle anlegg som ligger i kommuner som skriver ut eiendomsskatt. Ligningsloven § 8-11, som ble satt i kraft 1. januar 2000, pålegger derfor ligningsmyndighetene å foreta de fastsettelser som er nødvendige for utskriving av eiendomsskatt.
De alminnelige regler i ligningsloven som gjelder for saksbehandlingen ved fastsettelse av formuesverdier m.v. under ligningen, kommer i utgangspunktet også til anvendelse ved fastsettelsen av formuesverdi i kraftanlegg og grunnlag for eiendomsskatt. Til hjelp for fastsettelsen av formuesverdiene og eiendomsskattegrunnlagene, kan den ligningsmyndighet som skal foreta fastsettelsene benytte et takstutvalg. Ligningsmyndighetene kan ved behov også engasjere spesielt sakkyndig hjelp, jf. ligningsloven § 2-9 nr. 2. For å skaffe et godt faktisk grunnlag for vurderingene kan takstutvalget foreta befaring etter ligningsloven § 4-10 nr. 1 bokstav b. De sakkyndige kan bistå takstutvalgene og delta under eventuelle befaringer. Det skal settes opp protokoll ved slike befaringer, jf. ligningsloven § 3-5 nr. 2.
Normalt vil ligningsmyndighetene lokalt og regionalt benytte takstutvalget i kommunen eller fylket, jf. ligningsloven § 2-1 nr. 1 og § 2-2 nr. 2. For å få mest mulig ensartet praksis for taksering over hele landet for spesielle formuesobjekter, kan imidlertid Skattedirektoratet etter ligningsloven § 7-5 oppnevne ett eller flere særskilte takstutvalg, som skal bistå ved takseringen i stedet for de lokale utvalgene. Bestemmelsen har sin bakgrunn i tidligere erfaringer med takseringsarbeid i tilknytning til kraftanlegg. Skattedirektoratet har i 1999 oppnevnt et særskilt takstutvalg som kan foreta slike befaringer. Det er for inneværende år planlagt en opptrapping av dette arbeidet. Se nærmere om dette nedenfor under avsnitt 3.4.
For kraftproduksjonsanlegg er det, på bakgrunn av forutsetningene i Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) og Stortingets vedtak, i forskriften gitt spesielle saksbehandlingsregler for formuesverdsettelsen og fastsettelsen av grunnlaget for eiendomsskatt. Det er der gitt anvisning på at ligningsmyndighetene som hovedregel skal benytte særskilte takstutvalg oppnevnt etter ligningsloven § 7-5. Befaring skal videre skje hvert tiende år, jf. skattelovforskriften § 18-5-15, med mindre ligningsmyndighetene finner grunn til ny befaring i løpet av tiårsperioden, jf. § 18-5-19. Takstutvalgene skal vurdere hvilke driftsmidler som utgjør en del av produksjonsanlegget samt teknisk tilstand og gjenstående levetid for disse, jf. skattelovforskriften § 18-5-13. For de driftsmidlene i produksjonsanlegget som avskrives lineært slik som dammer m.v., gir skattelovforskriften § 18-5-10 ligningsmyndighetene anledning til å fravike sjablonene for gjenstående levetid på grunnlag av opplysninger fra befaringene. Det vises til kapittel 2 om dette.
Fastsettelse av formuesverdiene i et kraftanlegg foretas som hovedregel av ligningsmyndighetene i den kommune som etter skattelovens regler skal ha skatten, jf. ligningsloven § 8-6. Hvem som skal ha skatten vil følge av skattelovens kapittel 3 om skattested. Bestemmelsene i skatteloven av 1999 § 3-3 nr. 2 bokstav e om stedbunden beskatning av elektrisitetsverk i vertskommunen vil som utgangspunkt være avgjørende. Skatteloven § 18-7 gir nærmere regler om fordelingen av formuen i kraftanlegg mellom flere kommuner. Det vil i disse tilfellene være ligningsmyndighetene i anleggsdelenes vertskommune(r) som skal fastsette formuesverdiene. Dette vil imidlertid bare gjelde skattytere som er formuesskattepliktige til kommunene, noe bare personlige skattytere er. Upersonlige skattytere som aksjeselskaper m.v., er generelt fritatt for formuesskatt etter skatteloven § 2-36 første ledd, og vil være inntektsskattepliktige bare til staten, jf. skatteloven § 2-36 annet ledd. Disse selskapene, som utgjør størsteparten av skattyterne som eier og driver kraftanlegg, vil etter skatteloven § 3-2 derfor få sin skattepliktige formue fastsatt i (hoved-)kontorkommunen, jf. også ligningsloven § 8-6. Dette får betydning for hvilket ligningskontor som får ansvaret for å fastsette eiendomsskattegrunnlagene for de kommunene som skriver ut eiendomsskatt på kraftanlegg.
Ligningsmyndighetene vil for kraftanlegg som eies av ett skattesubjekt fastsette formuesverdiene for kraftanlegget med alle anleggsdeler under ett, jf. skatteloven § 18-5 første og annet ledd. For kraftanlegg som ikke er egne skattesubjekter, men hvor deltakerne lignes etter en nettometode som om selskapet var skattyter, fastsetter ligningsmyndighetene kraftanleggets formuesverdi under ett på tilsvarende måte, og fordeler deretter denne verdien på de deltakende eiere etter eierbrøk, jf. skatteloven § 4-40. Det er imidlertid vanlig i kraftbransjen at produksjonsanlegg med flere eiere skal deltakerlignes etter en bruttometode, jf. skatteloven § 10-40 tredje ledd om selskap og sameier hvor deltakerne selger det vesentlige av kraftproduksjonen på selvstendig basis. Her skal formuesverdien i kraftanlegget fastsettes på den enkelte deltakers hånd i henhold til eierandel i anlegget.
Formuesverdiene må meddeles kommunen hvor anlegget ligger. Når et anlegg strekker seg over to eller flere kommuner, må ligningsmyndighetene også foreta en fordeling av verdien av anlegget mellom de berørte kommunene. Fordelingen kan være nødvendig av hensyn til stedlig kommunal formuesbeskatning av personlige skattytere som ikke er fritatt for formuesskatt, men må i alle fall foretas av hensyn til eiendomsskatten. En fordeling vil være nødvendig hvor minst en av de berørte kommunene har innført eiendomsskatt, slik at den enkelte kommune bare beskatter den del av grunnlaget som refererer seg til anleggsdeler i denne kommunen. Fordelingen er også viktig for de eiendomsskattepliktige hvor de berørte kommunene opererer med forskjellige eiendomsskattesatser.
Ligningsmyndighetenes registrering av formuesverdiene for det enkelte anlegg - fordelt på deltakerne hvor det skjer deltakerligning etter bruttometoden - vil bli fordelt til de berørte kommuner etter fordelingsnøkler som registreres av Skattedirektoratet. Disse fordelingsnøklene vil bli lagt inn på grunnlag av de fordelingsregler departementet vil fremme forslag om senere i vårsesjonen. Fordelingen vil være en del av ligningen, og kan påklages som en del av denne av både skattyterne og de eiendomsskattepliktige dersom dette ikke er de samme rettssubjektene, jf. nærmere om dette nedenfor.
Ligningsmyndighetenes plikt etter § 8-11 til å bistå kommunene med opplysninger som er nødvendig for å skrive ut eiendomsskatt følger også av eigedomsskattelova § 18. Slike opplysninger kan gis uhindret av den strenge taushetsplikten som ellers gjelder etter ligningsloven § 3-13, jf. bestemmelsens nr. 2 bokstav a.
Kommunene vil på grunnlag av oppgaver fra ligningsmyndighetene kunne utarbeide lister over eiendommer i kommunene som det utskrives eiendomsskatt på, jf. eigedomsskattelova § 15.
Komiteen tar dette til etterretning.
Eigedomsskattelova har ingen regler som uttrykkelig regulerer hvem som er subjekt for skatten. Men §§ 16 annet ledd og 19 første ledd forutsetter at det er eieren som ilegges eiendomsskatt. I praksis synes kommunene ofte å ha forholdt seg til hjemmelshaveren etter grunnboken. Grunneieren kan imidlertid i en del tilfeller være et sameie eller et selskap som ikke er eget skattesubjekt under ligningen (bruttoligning). Når eigedomsskattelova § 8 trer i kraft, vil formuesverdiene fastsatt under ligningen dermed kunne være tilordnet andre subjekter enn den som står registrert som eier og subjekt for eiendomsskatten hos kommunen. Ligningslovens regler om partsrettigheter tar hensyn til dette. Dersom den eiendomsskattepliktige ikke er eget skattesubjekt, har den eiendomsskattepliktige de samme rettigheter og plikter under ligningen som skattyteren, for så vidt gjelder saksbehandlingen som skjer i tilknytning til fastsettelsen av formuesverdien som danner grunnlaget for eiendomsskatt.
Dersom det utskrives eiendomsskatt i kommunen, og det skal avholdes befaring av et kraftanlegg for å få fastsatt formuesverdien og grunnlaget for eiendomsskatt, skal den eiendomsskattepliktige ha rimelig varsel og anledning til å være tilstede, når denne er en annen enn skattyter. Ligningsloven § 3-5 og skattelovforskriften som gjentar dette i § 18-5-16 spesielt for produksjonsanlegg må gjelde tilsvarende for den eiendomsskattepliktige. Det gjelder videre en plikt til å bistå ligningsmyndighetene etter ligningsloven § 4-10 nr. 1 bokstav b. Den eiendomsskattepliktige har rett til å få se den protokollen som føres under befaringen, jf. ligningsloven § 3-4 nr. 1.
Den eiendomsskattepliktige har etter ligningsloven § 9-4 samme rett som skattyter til å klage over ligningen etter ligningsloven § 9-2, når det skrives ut eiendomsskatt og den som skal betale denne ikke er den samme som skattyter. Resultatet av befaring kan påklages som en del av ligningen. Dette følger direkte av skattelovforskriften § 18-5-18 for produksjonsanlegg, men må gjelde generelt etter ligningsloven § 9-2. Det arbeides i Skattedirektoratet med å få etablert rutiner slik at den eiendomsskattepliktige underrettes om resultatet av ligningen som får betydning for eiendomsskatten, tilsvarende det som skjer i forhold til skattyter etter ligningsloven § 8-9.
Dersom den eiendomsskattepliktige etter å ha brukt klagemulighetene fortsatt er uenig i takseringen, kan fastsettelsen av grunnlaget bringes inn for domstolene etter reglene i skattebetalingsloven § 48, jf. eigedomsskattelova § 23. Rett saksøkt vil i dette tilfelle være den kommunen som har skrevet ut eiendomsskatt. Fristen for å anlegge søksmål er seks måneder.
Komiteen tar dette til etterretning.
Etter ligningsloven har ikke kommunene som skattekreditor partsrettigheter under ligningen slik skattyter har. Reglene i skatteloven om kommunenes partsrettigheter under ligningen ble opphevet og endret da ligningsloven ble vedtatt i 1980. Endringene skyldtes at rettighetene, særlig klageadgangen, var lite benyttet før dette. Det ble i forarbeidene til loven forutsatt at kommunene for fremtiden kunne ivareta sine interesser som skattekreditor ved å anmode ligningsmyndighetene om å vurdere ligningen på nytt etter reglene om endring uten klage i ligningsloven § 9-5, jf. Ot.prp. nr. 29 (1978-1979) s. 110 og s. 125. Stortinget sluttet seg til dette. Endringen innebar at kommunen ikke har rett til å delta under befaringer, og heller ikke har rett til å klage over ligningen.
Ved ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8 vil reglene om partsrettigheter i ligningsloven gjelde også for eiendomsskatten, for så vidt gjelder fastsettelsen av grunnlaget. At kommunen ikke kan påklage takseringen som foretas for eiendomsskatteformål, er forskjellig fra hva som er tilfelle etter reglene i den gamle byskatteloven. Kommunen kan imidlertid som nevnt anmode ligningsmyndighetene om å ta opp ligningen på ny som endringssak etter ligningsloven § 9-5. Dersom kommunen ikke er tilfreds med resultatet etter en slik henvendelse, kan det reises søksmål mot formannen i det organet som har truffet avgjørelsen, eller mot ligningssjefen når ligningskontoret har truffet avgjørelsen, jf. ligningsloven § 11-2 nr. 1. Selv om kommunen ikke har fulle partsrettigheter under ligningen, ble det i ligningslovens forarbeider under drøftelsen av taushetspliktreglene, jf. Ot.prp. nr. 29 (1978-1979) s. 74, forutsatt at kommunen må ha adgang til å få innsyn i sakens dokumenter i forbindelse med en vurdering om å gå til søksmål om ligningen. Kommunens adgang til å få rettslig prøvet takseringen av kraftanleggene for eiendomsskatteformål er forskjellig fra det som følger av gjeldende regler, hvor det ikke er noen slik mulighet.
Dersom en kommune mener ligningen inneholder feil med hensyn til fordelingen av formuesverdi og eiendomsskattegrunnlag mellom flere berørte kommuner, skal søksmål ikke rettes mot ligningsorganet, men i stedet mot den eller de andre kommunene tvisten gjelder, jf. ligningsloven § 11-2 nr. 3 annet punktum. Loven gir imidlertid adgang for kommunene til å kreve en fordelingstvist bindende avgjort av Skattedirektoratet, jf. ligningsloven § 11-3. Ordningen er et alternativ til domstolsprøving, og er frivillig for den enkelte kommune, jf. Ot.prp. nr. 29 (1978-1979) s. 126. Fordelingstvister har ikke vært aktuelle under gjeldende regler om taksering for eiendomsskatteformål, siden den enkelte kommune har hvert sitt organ som fastsetter grunnlaget i kommunen. Når eiendomsskattegrunnlaget skal fastsettes samlet for hele kraftanlegget, vil reglene om fordelingstvister kunne få større betydning, ettersom slike anlegg ofte krysser kommunegrenser, for eksempel ved at reguleringsanlegg og kraftstasjon ligger i ulike kommuner.
Komiteen tar dette til etterretning.
Departementet har i kapittel 2 i proposisjonen gjennomgått og vurdert de reglene om verdsettelse av kraftproduksjonsanlegg som ble vedtatt i forbindelse med kraftskattereformen. Det er i avsnitt 2.5.3 i proposisjonen, jf. denne innstilling avsnitt 2.3, foreslått å øke bruken av sjabloner og redusere bruk av befaringer for å fastsette gjenstående levetid der det skal beregnes fremtidige utskiftingskostnader for driftsmidlene. Når det gjelder vurderingen av sjabloner og befaring, vises det til det som er sagt der. Forslaget vil ha betydning for reglene om saksbehandlingen, jf. redegjørelsen om befaringer under i avsnitt 3.3.1 ovenfor. Det vil ikke lenger være en regel om å befare alle anlegg hvert tiende år, men kun der hvor ligningsmyndighetene finner særskilt grunn til det. Endringen medfører at behovet for de særreglene som er gitt i skattelovforskriften § 18-5 avsnitt V ikke lenger er tilstede, med unntak av regelen om at ligningsmyndighetene ved behov for sakkyndig hjelp og eventuelt befaring som hovedregel skal benytte særskilte takstutvalg oppnevnt av Skattedirektoratet. For øvrig vil ligningslovens alminnelige regler om dette gjelde. Det vises til vedlagt utkast til endringer i skatteloven § 18-5.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
Det er i avsnitt 2.7 gjort rede for hvordan departementets forslag til endringer i formuesverdien og eiendomsskattegrunnlaget kan gjennomføres lov- og forskriftsteknisk. Ettersom eiendomsskatten for 2001 foreslås fastsatt på et annet grunnlag enn formuesverdiene for inntektsåret 1999, er det foreslått tilføyet et særskilt lovgrunnlag for dette i et tillegg til eigedomsskattelova. Når verdsettelsen ikke skal skje som en del av ligningen i år 2000, er det også behov for saksbehandlingsregler for denne prosessen. Departementet foreslår at ligningslovens regler om dette gis tilsvarende anvendelse. Ligningsmyndighetene kan da på vanlig måte fastsette og sende ut skjemaer for innhenting av ytterligere opplysninger fra de eiendomsskattepliktige, innen en frist slik at kommunene kan bli meddelt eiendomsskattegrunnlagene for 2001 i tide. Det vises til forslag til lov om tillegg til eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
Saksbehandlingsreglene i ligningsloven og eigedomsskattelova henger sammen, og det er behov for en nærmere gjennomgang av disse reglene og sammenhengen mellom dem. En slik gjennomgang må også gjøres på grunnlag av den utredningen som er fremlagt i NOU 1996:20. Departementet vil komme tilbake til dette.
Komiteen tar dette til etterretning.