Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Aud Blattmann, Kai Ekanger, Gunn Karin Gjul, Bent Hegna, lederen Tore Nordtun og Torny Pedersen, fra Fremskrittspartiet, øyvind Korsberg og øyvind Vaksdal, fra Kristelig Folkeparti, Hilde Frafjord Johnson og Bror Yngve Rahm, fra Høyre, Bent Høie og Jan Tore Sanner, fra Senterpartiet, John Dale, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, og fra Venstre, Gunnar Kvassheim, viser til at de foreslåtte endringer i viltloven har utspring i behovet for å tilpasse viltloven i forhold til de nye utfordringer som blant annet er kommet i forbindelse med økende bestander av de fire store rovviltartene.

Merknader til § 12

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at rekkevidden på dagens § 12 i forhold til adgangen til ren preventiv felling er svært uklar og støtter derfor den foreslåtte endring av bestemmelsen slik at dette kommer klarere frem.

Flertallet mener dessuten at gjeldende rett ikke er et tilstrekkelig redskap for å møte de kommende utfordringer i forvaltningen av de store rovdyrene. Flertallet er derfor enig i forslaget om å etablere et rettsgrunnlag som legger opp til prinsippet om differensiert forvaltning.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre, mener dette innebærer at forvaltningen med kjerneområder eller forvaltningssoner gir en langt mer liberal adgang til felling utenfor disse områdene enn dagens praksis.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet mener dette innebærer en langt mer liberal adgang til felling utenfor sentrale leveområder for rovvilt enn dagens praksis.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener videre arten samtidig blir underlagt et strengt vern innenfor disse områdene for å sikre levedyktige bestander i henhold til Bern-konvensjonens forpliktelser.

Flertallet er dessuten av den oppfatning at en differensiert forvaltning er det mest egnede virkemiddel for å oppfylle målet om levedyktige bestander av de fire store rovdyrartene i Norge. Dette med bakgrunn i målet om at det skal være mulig å drive aktivt utmarksbeite samtidig som vi sikrer rovviltbestanden. Ved å konsentrere innsatsen med forebyggende tiltak til sentrale leveområder for rovvilt, kan man oppnå større effekt når det gjelder bestandens overlevelse i Norge enn ved å spre tiltakene.

Flertallet er enig i departementets vurdering at kravet i ny § 12 om tillatelse til felling kan skje for å forhindre skade, er i samsvar med unntaksmuligheten i Bern-konvensjonens artikkel 9 nr. 1 annet strekpunkt, om å avverge skade på husdyr. Flertallet er i denne sammenheng videre enig i at prinsippet om differensiert forvaltning tar høyde for konvensjonens artikkel 9 sitt krav om at unntaket skal gjelde i tilfeller der skaden som skal avverges må være alvorlig.

Flertallet vil peke på at felling av rovvilt ikke er det samme som jakt. Det er derfor viktig at vedtak om felling etter viltloven § 12 effektueres raskt.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, viser til at for å oppnå et effektivt skadeuttak er det nødvendig med et profesjonelt jegerkorps.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at når først fellingstillatelse blir gitt, bør fellingen gjøres mest mulig effektiv. Derfor er det etter disse medlemmers syn viktig at nødvendige og effektive hjelpemidler og metoder tas i bruk. Disse medlemmer vise til at det er mer humant for rovviltet å bli effektivt avlivet, enn jaging og forsøk på felling over lengre tid. Disse medlemmer vil i så måte vise til felling av jerv i Nordland, der helikopter ble benyttet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er enig i ideen om at det kan være lettere å felle rovdyr utenfor kjerneområdene enn innenfor, og støtter derfor prinsippet om en differensiert forvaltning. Dette medlem presiserer imidlertid at kravet i Bern-konvensjonen om at felling bare kan skje når det ikke foreligger annen tilfredsstillende løsning, må tas alvorlig. Dette betyr at tiltak som tilsyn/gjeting/bruk av hund, uroprosjekt, forsinket slipp på utmarksbeite, tidligere sanking, flytting av sau til alternative beiteområder, inngjerding m.v. er grundig vurdert som alternativer til felling.

Dette medlem mener at differensiert forvaltning må knyttes til faktisk forvoldt skade. Etter dette medlems mening vil ordlyden «…for å forhindre skade på bufe eller tamrein» medføre at rovdyr utenfor kjerneområdet er «fritt vilt». Rovdyr representerer pr. definisjon en trussel mot andre dyr - bufe og tamrein er intet unntak. Videre åpnes det for felling for å «forhindre skade på naturlig fauna, flora eller økosy­stemer». Etter dette medlems mening åpner dette for tolkninger av primærforebyggende karakter som vil måtte bli problematiske sett i relasjon til våre internasjonale forpliktelser.

Dette medlem mener derfor at kravet til forvoldt skade skal være opprettholdt, og at differensiert forvaltning skal forholde seg til graden av slik forvoldt skade i og utenfor kjerneområdet. Ikke minst mulighetene til en mer lempelig fellingspraksis utenfor kjerneområdene forutsetter dette.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

§ 12 skal lyde:

«Etter nærmere forskrift som Kongen fastsetter kan departementet, uten hensyn til de regler som ellers gjelder, iverksette felling av eget tiltak eller gi tillatelse til felling av et bestemt antall individer av bjørn, jerv, ulv og gaupe, for å forhindre ytterligere skade på bufe eller tamrein. Forskriften skal gi regler om differensiert forvaltning. For å sikre bestandens overlevelse skal det i forskrift fastsettes særskilte kriterier for adgangen til felling i nærmere bestemte områder.

Avgjørelse om felling i henhold til forskrift etter første ledd skal være begrenset til et bestemt område og et bestemt tidsrom.»

Dette medlem viser videre til at utfordringene i rovdyrpolitikken er store og økende. Mye tyder på at man vet for lite om hvordan rovdyrstanden lever og vokser, noe den raske veksten i ulvebestanden har vist, og mer forskning og kunnskap på dette området er nødvendig. Problemene reflekteres også i de sterkt økte utbetalinger til erstatninger. Erstatninger kan imidlertid aldri bli mer enn nettopp det – nemlig en erstatning for en virksomhet samfunnet ønsker, som utmarksbeite og bærekraftig drift av bufe. Dette medlem er derfor opptatt av at vi gjør det vi kan for å redusere erstatningene gjennom nye forsøk, basert på erfaringer fra andre steder med tilsvarende problemer, for eksempel Italia.

I Abruzo i Italia har myndighetene satset stort på forebygging. Her har en systematisk over mange år arbeidet for at rovdyr, bufe og mennesker skal kunne fungere sammen. Området, som har vært fraflyttingstruet, opplevde en betydelig oppblomstring ved at blant annet ungdom flyttet tilbake. Dette medlem ønsker at en trekker erfaringer fra slike prosjekter, plukker ut ett eller to områder i Norge og tilfører betydelige ressurser for å drive forebyggende og forsk­ningsbasert arbeid. Et slikt prosjekt ville kunne bety ny kunnskap om rovdyrspørsmål, samtidig som det kunne være en spennende distriktssatsing av interesse for blant annet ungdom.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen utvikle et forsøksprosjekt med forebyggende og forskningsbasert arbeid i rovdyrutsatte områder, basert blant annet på erfaringene fra tilsvarende problemområder i andre land.»

Merknader til § 14 a

Komiteen har merket seg at ny § 14 a gjelder alle viltarter.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at det skal sterke grunner til for å gi fellingstillatelse etter § 14 a for trua eller sårbare arter.

Endringer som følge av overføring av ansvar og virkemidler til kommunene

Komiteen støtter forslaget om å overføre ansvar og virkemidler til kommunene når det gjelder fellingsavgifter, viltfond, håndtering av fallvilt m.v.

Merknader til § 40

Komiteen viser til at komiteen i budsjettinnstillingene for både 1998, 1999 og 2000 har bedt Miljøverndepartementet legge fram forslag om overgang til etterskuddsvis betaling av fellingsavgiftene. Dette bør etableres samtidig som ansvaret overføres til den enkelte kommune.

Ved uttak av skadedyr mener komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet det er uheldig at de som er skadelidte selv skal dekke kostnadene ved skadedyrfelling, som følge av statlig rovdyrpolitikk. Disse medlemmer mener at staten bør dekke disse utgiftene.