8. Strafferammene ved vold og ved straffbare handlinger øvd MOT offentlig tjenestemann m.v.
I Budsjett-innst. S. nr. 4 (1998-1999) ba Stortingets justiskomité regjeringen om å vurdere å innføre høyere strafferammer, eventuelt også minstestraffer, som ett av flere tiltak for å gi bedre strafferettslig vern for polititjenestemenn.
I Dokument nr. 8:8 (1998-1899) ble det blant annet foreslått endringer i strafferammene for enkelte straffbare handlinger for så vidt de er øvd mot en polititjenestemann eller en annen offentlig tjenestemann. Forslagene ble ikke realitetsbehandlet av Stortinget under henvisning til at arbeidet med å vurdere strafferammene ved vold og trusler mot politiet allerede var i gang, jf. Innst. S. nr. 154 (1998-1999). Et forslag om å innføre livstidsstraff som maksimumsstraff for forsettlig eller overlagt drap på offentlig tjenestemann ble avvist.
Straffeloven har få straffebud som fastsetter minstestraff. Departementet er generelt skeptisk til å innføre minstestraffer. Erfaringen viser at særskilte minstestraffer er et uegnet middel til å få hevet straffenivået, idet de kan virke som en tvangstrøye for domstolene. Departementet ønsker derfor ikke å innføre minstestraffer for vold mot offentlig tjenestemann, og går heller ikke inn for å innføre nye særskilte minstestraffer i straffebud mot vold generelt.
Ingen av høringsinstansene går inn for å innføre nye minstestraffer.
Straffeloven kapittel 22 om forbrytelser mot liv, legeme og helbred har en rekke bestemmelser om vold. Strafferammene spenner fra bøter eller fengsel inntil seks måneder for vanlig legemsfornærmelse til lovens maksimumsstraff, fengsel inntil 21 år, for bl.a. overlagt drap. Straffene for legemsfornærmelse og legemsbeskadigelse skjerpes ved gjentagelse eller når handlingen er begått under særdeles skjerpende omstendigheter.
Vold mot offentlig tjenestemann straffes med fengsel inntil tre år, men med fengsel inntil fem år hvis den tiltalte tidligere er straffet for en voldsforbrytelse eller han utfører forbrytelsen i forening med en annen (§ 127).
Departementet mener at maksimumsstraffene i straffebudene om vold er høye nok, og støtter seg bl.a. til signaler fra riksadvokaten. Departementet antar også at den nye § 132 a vil kunne bidra til å understreke straffverdigheten av handlinger som har til hensikt å hindre eller vanskeliggjøre etterforskningen av straffbare handlinger. Samtidig tar man sikte på å få høynet den konkrete straffutmålingen i saker om vold eller trusler mot offentlige tjenestemenn. Etter departementets syn vil det foreslåtte straffebudet ivareta det behovet som er påpekt i Dokument nr. 8:8 (1998-1999) for å styrke respekten for politiet.
De fleste høringsinstansene er enige i at det ikke er behov for å heve maksimumsstraffen i de aktuelle straffebudene.
Justiskomiteen ga i Budsjett-innst. S. nr. 4 (1999-2000) uttrykk for at straffutmålingsnivået i barnemishandlingssaker bør skjerpes, og ba Justisdepartementet om å vurdere om det er behov for endringer for å sikre en tilstrekkelig streng straffereaksjon.
Straffeloven § 219 er den bestemmelsen som mest uttrykkelig retter seg mot barnemishandling. Forbrytelser etter § 219 straffes med fengsel inntil to år, men inntil seks år dersom forbrytelsen har hatt døden eller betydelig skade til følge. § 219 anvendes i praksis undertiden sammen med bestemmelsene om legemsfornærmelse eller legemsbeskadigelse, noe som ytterligere utvider strafferammen.
Departementet har gjennomgått høyesteretts- og lagmannsrettspraksis i barnemishandlingssaker i årene 1945 og frem til i dag. Undersøkelsen viser at maksimumsstraffen svært sjelden anvendes, men at barnemishandling straffes strengt sett i forhold til andre voldsforbrytelser. Departementet mener at domstolene legger tilstrekkelig skjerpende vekt på at det er tale om vold mot barn. Det er således ikke behov for lovendringer.
Komiteen ser meget alvorlig på barnemishandling, og mener dette er forbrytelser som må dømmes strengt. Ut fra gjeldende straffelov finner komiteen det riktig at § 219, som er den paragrafen som uttrykkelig retter seg mot barnemishandling, i praksis benyttes sammen med §§ 228 og 229, om legemsfornærmelse og legemsbeskadigelse.
Komiteen registrerer departementets konklusjon om at barnemishandling straffes strengt - sett i forhold til andre forbrytelser, og at domstolene legger nok vekt på at det dreier seg om vold mot barn. På dette grunnlag antar komiteen at det på nåværende tidspunkt ikke er behov for lovendringer på dette felt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, går ikke inn for å innføre minstestraffer for vold mot offentlig tjenestemann, og heller ikke for å innføre nye særskilte minstestraffer i straffebud mot vold generelt. Flertallet mener at dette samsvarer best med moderne prinsipper for straffeutmåling hvor den utmålte straffen bygger på en konkret totalbedømmelse, der både den straffbare handlingen, gjerningsmannens person, handlingens grovhet og en rekke andre forhold kan ha betydning. I denne forbindelse vil flertallet også peke på at Straffelovkommisjonen uttaler at særskilte minstestraffer har gjort at domstolene har følt seg tvunget til å avsi strengere straff enn de har funnet rimelig. Minstestraffer har også ført til at domstolene har dømt etter mildere straffebud enn det juridisk riktige, sågar også frifunnet på et tvilsomt grunnlag.
Flertallet mener at maksimumsstraffene i straffebudene om vold er høye nok, og flertallet viser i så måte til signalene fra riksadvokaten. Flertallet er imidlertid kjent med at Justisdepartementet har bedt Riksadvokaten vurdere bl.a. om det bør tas inn en særskilt regel i straffeloven med en skjerpet strafferamme for tilfeller der det blir skutt mot politiet. Riksadvokaten har sendt spørsmålet på høring. Flertallet mener at slike handlinger utgjør en særlig kvalifisert form for vold, som bør reguleres særskilt i straffeloven i tillegg til de generelle bestemmelsene om vold eller trusler mot offentlig tjenestemann i §§ 127 og 128. Flertallet ber om at det videre arbeidet med saken blir prioritert, og fremmes for Stortinget i egnet form.
Flertallet er av den oppfatning at den nye § 132 a vil bidra til å understreke straffverdigheten av handlinger som har til hensikt å hindre eller vanskeliggjøre etterforskningen av straffbare handlinger. Flertallet legger dessuten særlig vekt på at det er viktig å få hevet den konkrete straffeutmålingen i saker om vold eller trusler mot offentlig tjenestemann. Flertallet er enig med departementet i at det foreslåtte straffebudet vil ivareta behovet som Dokument nr. 8:8 (1998-1999) peker på for å styrke respekten både for politiet og andre offentlige tjenestemenn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det i Dokument nr. 8:8 (1998-1999) fra Fremskrittspartiet ble foreslått en rekke tiltak for å bedre sikkerheten for polititjenestemenn, deriblant innføring av minstestraffer og økning av maksimalstraffene i de paragrafene i straffeloven som spesielt gjelder trusler og vold mot polititjenestemenn. Flertallet i justiskomiteen ønsket ikke å ta stilling til realiteten i forslagene fordi departementet på samme tid arbeidet med å vurdere spørsmålene angående minstestraffer og strafferammer. Disse medlemmer konstaterer at denne vurderingen nå er gjort av departementet, og at departementet verken anbefaler innføring av minstestraffer eller økning av strafferammene. Disse medlemmer mener derfor at det er naturlig at Stortinget nå vurderer realitetene i disse forslagene, som disse medlemmer derfor fremmer på nytt.
Disse medlemmer mener at det er viktig å foreta effektive handlinger gjennom konkrete vedtak i Stortinget for å sikre en kraftig økning i straffereaksjonene mot trusler og vold rettet mot landets politikorps. De siste årene er kriminaliteten blitt bedre organisert, og utføres av langt mer brutale miljøer enn tidligere. Bruk av våpen er utbredt, og polititjenestemenn blir oftere enn tidligere utsatt for trusler og vold. I 1998 ble polititjenestemenn drept under tjeneste, og det er bare noen dager siden en polititjenestemann følte seg så sterkt truet at han var nødt til å forsvare seg med skytevåpen. En har også sett en tendens til tøffere ungdomsmiljøer, der ungdommer i en alder under den kriminelle lavalder allerede har utviklet en våpenkultur, og mangler respekt for øvrighetspersoner. For å hjelpe politiet med grensesettingen, blant annet i forhold til ungdom på vei mot en kriminell løpebane, foreslår derfor disse medlemmer å innføre minimumsstraffer for personer som utøver grov vold eller kommer med grove trusler mot polititjenestemenn. Videre foreslår disse medlemmer å øke maksimumsstraffene for personer som hindrer, eller forsøker å hindre, en polititjenestemann i å utføre sin jobb. Disse medlemmer mener at disse tiltakene vil ha en positiv effekt for grensesettingen i forhold til en del ungdomsmiljøer, og bidra til å styrke politiets respekt og autoritet i forhold til disse miljøene.
Disse medlemmer mener at straffereaksjonene mot trusler og vold bør økes radikalt enten de er rettet mot polititjenestemenn eller mot andre samfunnsborgere. Samtidig mener disse medlemmer at politijenestemenn må få et særskilt vern i straffeloven fordi de har en jobb hvor de utsetter seg selv for stor fare for sitt eget liv og sin egen helse gjennom sitt arbeid.
Disse medlemmer konstaterer at departementet mener at særskilte minstestraffer er et uegnet virkemiddel til å få hevet straffenivået. Disse medlemmer stiller seg uforstående til en slik påstand. Dersom minstestraffene heves til et nivå godt over dagens gjennomsnittlige straffeutmåling, vil resultatet nødvedigvis måtte bli en økning av straffeutmålingene. Dersom maksimalstraffene samtidig økes tilsvarende, vil domstolene fortsatt ha et betydelig spillerom når straffene skal fastsettes. Fortsatt vil det være mulig for domstolene å idømme en straff der man har foretatt en totalbedømmelse der både den straffbare handlingen, gjerningsmannens person, handlingens grovhet og andre forhold kan spille inn. Disse medlemmer aksepterer heller ikke argumentet om at minimumsstraffer som er mer i samsvar med den allminnelige folkemeningen vil føre til at meddommere eller juryemedlemmer vil ta usaklige hensyn ved bedømmelsen av skyldspørsmålet, og frifinne en tiltalt fordi man mener at straffeutmålingen vil bli for streng. Dersom man har et slikt synspunkt mener disse medlemmer at konsekvensen må være å fjerne en meddommer- og juryordning som man åpenbart ikke har tillit til. Disse medlemmer konstaterer at departementet mener at maksimumsstraffene i straffebudene om vold er høye nok. Disse medlemmer er sterkt uenig i departementets liberale holdning til voldskriminalitet.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer slik at forsettlige eller overlagte drap på polititjenestemenn kan medføre fengsel på livstid.»
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av straffelovens § 127, slik at dagens maksimumsstraff heves fra 5 år til 10 års fengsel når volden utøves mot polititjenestemenn. Dersom volden er grov, settes det en minstestraff på 4 års fengsel og en maksimumsstraff på 21 års fengsel.»
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av straffelovens § 326, slik at maksimumsstraffen for å hindre eller forsøke å hindre en polititjenestemann i å utføre sin jobb økes fra 6 måneders fengsel til fengsel i inntil 2 år.»