6. Andre former for vitnebeskyttelse
- 6.1 Sammendrag
- 6.2 Komiteens merknader
Hvilke personlige opplysninger et vitne skal oppgi i retten, er regulert i straffeprosessloven § 130. Før et vitne avhøres skal rettens formann spørre vitnet om navn, fødselsår og -dag, stilling, bopel og forhold til den siktede og den fornærmede. Vitner fikk etter en lovendring i 1995 rett til å oppgi arbeidssted i stedet for bopel, men rettens formann kan pålegge vitnet å meddele sin bostedsadresse til retten dersom det er nødvendig.
Retten kan beslutte at den siktede og andre personer skal forlate rettssalen mens et vitne blir avhørt dersom det er særlig grunn til å frykte at vitnet ellers ikke vil gi en uforbeholden forklaring (§§ 245 og 284). Når den fornærmede avhøres, kan retten også pålegge den siktede og andre å forlate rettssalen hvis særlige grunner gjør at hensynet til fornærmede tilsier det.
Retten kan beslutte at forhandlingene skal skje for lukkede dører blant annet når et vitne ber om det av grunner som retten finner fyllestgjørende. Retten kan også beslutte å lukke dørene ved rettslig avhør under etterforskning og ved bevisopptak når det antas at det vil kunne vanskeliggjøre opplysningen av saken å foreta avhøret for åpen rett.
Etter det departementet kjenner til, blir kravet om at vitner må oppgi sin bopel, praktisert ulikt av forskjellige rettsformenn. Det blir opplyst at tjenestemenn ved Oslo politikammer - til tross for lovendringen i 1995 - fortsatt blir avkrevd sin private adresse i retten. På denne bakgrunnen ba politimesteren departementet om å vurdere å foreslå en endring i § 130 som presiserer at offentlige tjenestemenn som skal forklare seg om forhold som de er blitt kjent med i kraft av sin stilling, skal ha rett til å oppgi tjenestested i stedet for bopel. I utredningen om anonyme vitner anbefaler også lagdommer Hedlund at man endrer § 130. Hedlund foreslår at både et vitnes privatadresse og arbeidssted på visse vilkår skal kunne holdes skjult.
Departementet er enig med Hedlund, men mener det ikke bør stilles så strenge krav til de tilfellene hvor unntaksregelen skal kunne påberopes som Hedlund foreslår. Vilkårene ble i høringsbrevet foreslått å være at vitnet eller vitnets nærmeste vil bli utsatt for en alvorlig forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten, eller ved fare for vesentlig velferdstap av annen art.
Flere instanser sier uttrykkelig at de er enig i at man bør presisere og utvide reglene i § 130. Enkelte mener at departementets forslag i høringsbrevet ikke går langt nok.
Departementet har justert forslaget noe etter høringsuttalelsene, bl.a. er kravet om at det skal være «særlig» grunn til å frykte for en «alvorlig» forbrytelse, endret til «grunn til» å frykte for at vitnet eller noen av dets nærstående vil bli utsatt for en «forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten, eller for vesentlig velferdstap av annen art».
Etter forskrift om folkeregistrering § 37 kan en person søke om at det nedlegges forbud mot at vedkommendes adresse oppgis til private. Vilkåret er at «det kan dokumenteres at det foreligger fare for skade på liv, legeme eller helse».
Politimesteren i Oslo har bedt Justisdepartementet om å vurdere behovet for å endre reglene om sperring av adresse i folkeregisteret for så vidt gjelder polititjenestemenn slik at vurderingen av om vilkårene er oppfylt skal foretas av den stedlige politimesteren istedenfor folkeregisteret, og at en adressesperre for polititjenestemenn beskyttes med graderingen «strengt fortrolig».
Justisdepartementet antok i høringsbrevet at det ikke var behov for å endre reglene fordi praksis var blitt endret slik at det ikke lenger ble stilt krav om at det måtte være fremsatt en konkret trussel mot den enkelte ansatte. Søknad om sperring av adresse fra polititjenestemann som politimesteren stadfester behovet for, skulle være tilstrekkelig grunnlag for sperring, og dersom politimesteren mente at det var behov for gradering «strengt fortrolig» for enkelte tjenestemenn, ville det bli akseptert.
Riksadvokaten og Oslo politidistrikt mener det uansett er grunn til å vurdere om ikke forskriften bør endres slik at det enkelt kan innføres begrensninger i opplysningsadgangen også for personer uten tilknytning til politiet.
I Sverige har man et tretrinnssystem som tar sikte på å verne personopplysninger som spenner fra en anmerkning i folkeregisteret om å utvise forsiktighet ved vitneutlevering av opplysninger, til som siste utvei, å utstyre en person som er utsatt for trusler, med fingerte personopplysninger.
Flere instanser stiller seg positive til at det innføres en lignende adgang til å skifte identitet i Norge.
På bakgrunn av høringsrunden er departementet kommet til at det kan være grunn til å vurdere nærmere om folkeregisterforskriften bør endres, og om adgangen til å beskytte personopplysninger bør utvides. Dette krever imidlertid en bredere vurdering enn det er anledning til i denne sammenheng. Departementet vil ta initiativ til at det blir nedsatt et utvalg for å vurdere disse spørsmålene.
Avgjørelser om at den siktede eller andre skal forlate rettssalen mens et vitne forklarer seg, eller om at avhøret skal skje for lukkede dører og med referatforbud, treffes vanligvis når rettsmøtet begynner, men kan også treffes under saksforberedelsen.
Departementet foreslår at dette sies uttrykkelig i straffeprosessloven § 272, og viser til at retten kan beslutte å utsette avgjørelsen til hovedforhandlingen hvis den finner grunn til det.
Departementet foreslår at anonym vitneførsel skal kunne skje blant annet ved å ta i bruk fysiske eller tekniske hjelpemidler for å holde vitnets identitet skjult. Vitnet skal for eksempel kunne avhøres bak en skjerm, med forkledning eller med forvrengt stemme. Lagdommer Hedlund peker på at det kan være grunn til å bruke optiske eller akustiske hjelpemidler, også i tilfeller hvor vitnets identitet skal være kjent. Departementet foreslår at adgangen til å bruke slike virkemidler lovfestes under samme vilkår som retten kan beslutte at siktede skal forlate rettssalen, jf. §§ 245 og 284 i straffeprosessloven.
Det er noe ulike syn på forslaget blant høringsinstansene.
Straffeprosessloven § 109 a tillater fjernavhør av vitner og sakkyndige ved hjelp av telefon, eventuelt telefon ledsaget av bilde. Departementet peker på at dette regelverket kan brukes som grunnlag for å foreta fjernavhør av truede vitner.
Justiskomiteen viser i Innst. O. nr. 3 (1999-2000) s. 20 til de såkalte barneransakene fra 1998, hvor det var spørsmål om barn som var fornærmet i saken skulle få forklare seg uten den tiltalte og tilhørere til stede.
Som det går frem foran, er det etter gjeldende rett adgang til både å pålegge den tiltalte og andre å forlate rettssalen og å utelukke offentligheten hvis det er grunn til å frykte for at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt. Når fornærmede forklarer seg, kan retten også treffe slik beslutning hvis særlige grunner gjør at hensynet til fornærmede tilsier det. Her vil det være et moment at vitnet er mindreårig.
Etter departementets syn bør man se an virkningene av ordningen med anonym vitneførsel før man eventuelt vurderer ytterligere tiltak for å beskytte barn som vitner i straffesaker.
Tiltak av praktisk art vil etter omstendighetene kunne være av stor betydning for vitner som føler seg truet. For eksempel kan det være aktuelt å la vitnet bli ledsaget til og fra rettsbygningen og å sørge for at vitnet kan oppholde seg i et eget venterom før vedkommende forklarer seg. Det kan også være behov for praktiske foranstaltninger i vitnets hverdag, for eksempel å peke ut en kontaktperson i politiet for vitnet, gi vitnet en overfallsalarm, eller overvåke vitnet.
I merknadene til Europarådets rekommandasjon om trusler mot vitner uttales det at det bør finnes et organisert vitnebeskyttelsesprogram. Metodeutvalget konkluderte med at det ikke er grunnlag for å anbefale at det utarbeides rutiner eller programmer for vitnebeskyttelse. Justiskomiteen ba derimot i Innst. O. nr. 3 (1999-2000) departementet vurdere dette. Kriminalpolitisentralen og Oslo politidistrikt går inn for at det utarbeides rutiner eller programmer for vitnebeskyttelse.
Departementet mener fortsatt at det ikke er grunnlag for å utarbeide programmer for vitnebeskyttelse. Det er tale om så få saker at det er lite å hente ved å etablere standardiserte løsninger. Av høringsinstansene har bare Oslo politidistrikt gjort rede for erfaringer med vitnebeskyttelse, og det opplyses at de har brukt store ressurser på vitnebeskyttelse i flere saker. Departementet vil nedsette en arbeidsgruppe som får i oppgave å gi en samlet oversikt over praktiske tiltak for å beskytte vitner.
Komiteen er enig med Justisdepartementet i at både et vitnes privatadresse og arbeidssted skal kunne holdes skjult for den tiltalte når det er grunn til å frykte for at vitnet eller noen av dets nærstående vil bli utsatt for en forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten, eller for vesentlig velferdstap av annen art.
Komiteen ser et klart behov for å få gjennomført de aktuelle endringene i folkeregisterforskriften (jf. pkt. 6.1.2). Komiteen viser til de innspill politiet og riksadvokaten har kommet med, og forutsetter at man finner en snarlig løsning på saken. Komiteen ber om at det blir redegjort for forskriftsendringen i budsjettproposisjonen som fremlegges til høsten.
Komiteen er enig i at det vurderes om adgangen til å beskytte personopplysninger skal utvides, herunder skal det åpnes for at en person får nye personopplysninger, bl.a. personnummer.
Komiteen støtter forslaget om at det i straffeprosessloven § 272 slås fast at det allerede under saksforberedelsen skal kunne fastslås om den siktede eller andre skal forlate rettssalen mens et vitne forklarer seg, eller om avhøret skal skje for lukkede dører og med referatforbud. Komiteen vil imidlertid understreke at retten kan utsette å ta en slik beslutning til selve hovedforhandlingen.
Komiteen er enig i at adgangen til bruk av virkemidler som avhør bak en skjerm, med forkledning eller med forvrengt stemme, lovfestes i §§ 245 og 284 i straffeprosessloven, tilsvarende som for rettens beslutning om at siktede skal forlate rettssalen. Komiteen mener at det av rettssikkerhetsmessige grunner kan være riktigere med avskjerming enn at tiltalte må forlate rettssalen når vitnet forklarer seg.
Komiteen viser i likhet med departementet til at straffeprosessloven § 109 a gir grunnlag for å foreta fjernavhør av truede vitner. Komiteen går ut ifra at departementet ved ikrafttredelsen av en eventuell ordning med anonyme vitner, vurderer hvorvidt forskriften om fjernavhør bør endres.
Komiteen viser til at det vil være et viktig moment at vitnet er mindreårig når en vurderer om det skal tillates anonym vitneførsel og/eller andre former for vitnebeskyttelse. I den forbindelse vil komiteen peke på den lovendringen som ble foretatt i straffeprosessloven § 245 og § 284 i 1994 når det gjelder adgangen til å nekte tiltalte å være til stede av hensyn til fornærmede når denne forklarer seg. Komiteen vil presisere at selv om denne regelen er en unntaksbestemmelse, jf. kravet om at det må foreligge særlige grunner, bør man spesielt i forhold til mindreårige benytte regelen der tiltaltes nærvær utvilsomt representerer en stor belastning for fornærmede under hans/ hennes vitneforklaring. Det kan ikke legges samme norm til grunn for hvilken belastning fornærmede må akseptere ved avgivelse av vitneprov når vitnet er mindreårig som når det dreier seg om en voksen person.
Komiteen peker på at eksempler fra rettspraksis kan tyde på at bestemmelsene praktiseres for strengt i saker der fornærmede er mindreårig, og forutsetter at domstolene legger ovenfor nevnte retningslinjer til grunn ved skjønnsutøvelsen knyttet til de aktuelle bestemmelsene. Komiteen mener dessuten det er grunn til å endre lovens regler om forklaringer fra vitner som ikke er fornærmede. Også for slike vitner bør det, når de er under 18 år, gis en regel om at siktede/tiltalte kan pålegges å forlate salen dersom hensynet til vitnet tilsier det. Komiteen foreslår en endring i §§ 245 og 384 i samsvar med dette.
Komiteen fremmer følgende forslag til endring i straffeprosessloven § 245:
«§ 245 første ledd fjerde punktum skal lyde:
Ved avhør av fornærmede eller av et vitne under 18 år kan retten treffe beslutning om at siktede eller andre skal forlate rettssalen, også hvis særlige grunner gjør at hensynet til henholdsvis fornærmede eller vitnet tilsier det.»
«§384 første ledd femte punktum endres tilsvarende.»
Komiteen synes for øvrig det er riktig at en ser an virkningene med de foreslåtte ordninger, før en eventuelt vurderer ytterligere tiltak for å beskytte barn som vitner i straffesaker.
Komiteen har merket seg de forskjellige tiltak av praktisk art som er aktuelle for truede vitner.
Komiteen er spesielt oppmerksom på at Europarådet i sin rekommandasjon om trusler mot vitner uttaler at det bør finnes et organisert vitnebeskyttelsesprogram som omfatter bl.a. identitetsbytte og relokalisering. Komiteen har registrert at Metode-utvalget og Oslo politidistrikt har forskjellig syn på behovet for utarbeidelse av rutiner eller programmer for vitnebeskyttelse.
I og med at det er tale om forholdsvis få saker, deler komiteen Justisdepartementets syn om at det fortsatt er lite å hente ved å etablere standardiserte løsninger og programmer for vitnebeskyttelse.
Komiteen vil imidlertid sterkt understreke behovet for å få en samlet oversikt over praktiske tiltak for å beskytte vitner, og støtter departementet i at en nedsetter en arbeidsgruppe som får i oppgave å skaffe denne oversikten. Komiteen ber om at dette arbeidet blir prioritert, og at Stortinget orienteres i en egnet form.