Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

5. Anonym vitneførsel

Både graden og arten av anonym vitneførsel kan variere fra fullstendig anonymitet (proposisjonen pkt. 5) til delvis anonymitet der vitnets navn er kjent, men andre personalia holdes skjult (proposisjonen pkt.6).

Et vitne plikter etter gjeldende rett å oppgi sitt navn - både for retten og for politiet. Det er usikkert om det er anledning til å avhøre et vitne som er skjult bak en skjerm og hvor kanskje også stemmen er fordreid.

Lagdommer Hedlund går i utredningen gjennom sentral praksis om bruk av anonyme vitner fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Hun konkluderer med at bruk av forklaringer fra anonyme vitner ikke i seg selv er i strid med kravet til rettferdig rettergang i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 (1) og (3) (d). Departementet er enig i dette.

EMK setter likevel visse grenser for bruken av anonyme vitnebevis. Spørsmålet om forsvaret har hatt muligheter til å motavhøre, imøtegå eller utfordre vitnet, er helt sentralt i vurderingen av om rettergangen samlet sett har vært rettferdig. Også arten og graden av anonymiteten må antas å ha betydning.

Europarådet har vedtatt en rekommandasjon om trusler mot vitner og den tiltaltes rett til forsvar. Videre har EUs ministerråd vedtatt en resolusjon om beskyttelse av vitner i tilknytning til bekjempelse av internasjonal organisert kriminalitet.

Den gjennomgående hovedregelen i andre europeiske land er at anonym vitneførsel ikke er tillatt, men flere land har unntaksbestemmelser som tillater hel eller delvis anonymisering, blant annet England og Nederland. Anonym vitneførsel er derimot ikke tillatt i noen av de nordiske land.

Etter departementets syn er det særlig to typer av situasjoner hvor den tiltalte vanskelig kan vite eller slutte seg til hvem vitnet er, og hvor det kan være behov for at vitnet forklarer seg anonymt. Dette er for det første tilfelle når en person som ikke har noen tilknytning til lovbryteren helt tilfeldig har vært vitne til en forbrytelse, og på grunn av forbrytelsens karakter eller trekk ved lovbryterens person frykter hevnaksjoner hvis han vitner. Det samme gjelder hvis vitnet er en polititjenestemann som har opptrådt som spaner eller har infiltrert et kriminelt miljø under dekknavn («under cover agent»).

Departementet mener at det ikke er noe stort behov for å åpne for at vitner kan forklare seg anonymt. Men i enkelte - alvorlige - saker vil en slik adgang kunne være av avgjørende betydning.

Få av høringsinstansene har uttalt seg eksplisitt om behovet for anonym vitneførsel. Men det følger forutsetningsvis av de konklusjoner som høringsinstansene trekker at flertallet mener at det er et slikt behov.

Departementet uttalte i høringsbrevet bl.a. at den tyngste innvendingen mot en ordning med bruk av anonyme vitner er at tiltalte ikke får den samme muligheten som ellers til å imøtegå det vitnet sier. I de sakene hvor det er mest praktisk å bruke anonyme vitner - ved bruk av tilfeldighetsvitner eller politivitner som har deltatt skjult i etterforskningen - vil imidlertid den tiltalte vanligvis ikke ha noe kjennskap til vitnet fra før. Da vil det også ha liten betydning for mulighetene hans til å forsvare seg at han ikke vet hvem vitnet er.

Den reduserte muligheten for kontradiksjon og den økte risikoen for uriktige forklaringer gjør at bevisverdien av et anonymt vitneprov kan bli redusert. Det må retten ta hensyn til ved bevisvurderingen.

Det er enighet blant høringsinstansene om at den største betenkeligheten er at den tiltaltes mulighet for kontradiksjon blir svekket. Det er dessuten egnet til å svekke tillitsforholdet mellom forsvarer og klient hvis forsvareren får opplysninger om vitnets identitet som han har taushetsplikt om overfor klienten.

I proposisjonen gjengis flere høringsuttalelser der det fremkommer ulike innvendinger. Enkelte mener for eksempel at det empiriske grunnlaget bak departementets forslag er tynt, og det pekes på problemer knyttet til at en beslutning om anonym vitneførsel implisitt indikerer at tiltalte er skyldig. Adgangen til anonym vitneførsel kan også føre til at uvillige vitner krever å få forklare seg anonymt. Videre nevnes problemer knyttet til de begrensninger som Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har stilt opp. Det legges til grunn for forslaget at vitneprovet må ha vesentlig betydning for oppklaringen av saken, men at det ikke må være det eneste eller hovedsaklige bevis, og det pekes på at dette vil være et særdeles vanskelig vurderingstema. De fleste anonyme vitner vil være andre kriminelle personer, og slike personers motiver kan være varierende, men ofte tilpasset egeninteressen.

Departementet er ikke enig i at forslaget bygger på et svakt og ensidig grunnlag, og at det derfor bør avvises. Spørsmålet er utredet av lagdommer Hedlund, og det foreligger utredninger fra andre land, som departementet også har tatt i betraktning. Det bør være et vilkår for anonym vitneførsel at det ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar.

Departementet mener at en beslutning om anonym vitneførsel ikke kan tas til inntekt for at retten mener at den tiltalte er skyldig, og viser til at EMD i flere saker har godtatt bruk av anonyme vitner. Departementet tror ikke at problemet med at mange vitner vil kreve å få forklare seg anonymt vil bli så stort som noen høringsinstanser synes å mene.

Et anonymt vitnebevis vil etter omstendighetene ikke kunne tillegges like stor vekt som et vitnebevis som er avgitt av et ikke anonymt vitne, men departementet finner ikke grunn til å foreslå regler om vekten av anonyme vitnebevis. Det legges til grunn at anonym vitneførsel vil bli tillatt i svært få saker. Pressen og publikum vil kunne få vite innholdet i det anonyme vitnets forklaring med mindre dette vil kunne røpe identiteten.

Lagdommer Hedlund uttaler at ulempene ved anonym vitneførsel er store, at det ikke er avdekket noe stort behov for å bruke anonyme vitner, og at det derfor for tiden ikke bør åpnes for anonym vitneførsel. Etter departementets syn er bruken av trusler og represalier mot vitner en alvorlig trussel mot rettsstaten. Betenkelighetene ved bruk av anonyme vitner er ikke så store som ellers i de tilfeller hvor bruk av anonyme vitner er mest praktisk.

Det er et klart flertall blant høringsinstansene som totalt sett er positive til en ordning med anonym vitneførsel på nærmere bestemte vilkår. Departementet går på denne bakgrunnen inn for at det åpnes en begrenset adgang til å bruke anonyme vitner, jf. utkast til ny § 130 a i straffeprosessloven.

I høringsbrevet foreslo departementet at kjerneområdet for bruk av anonyme vitner burde være saker hvor det er nærliggende fare for en alvorlig forbrytelse mot vitnets eller noen av dets nærmestes liv, helse eller frihet hvis vitnets identitet ble kjent. Det ble også åpnet for bruk av anonyme vitner for å sikre at en polititjenestemann fortsatt kan spane eller infiltrere et kriminelt miljø ved nærliggende fare for at politimannens mulighet til å delta i skjult etterforskningen av andre saker ble vesentlig vanskeliggjort.

Ingen høringsinstanser har vesentlige innvendinger mot forslaget, men noen har innvendinger mot enkelte sider ved forslaget. Riksadvokaten uttaler f.eks. at forslaget ikke er tilstrekkelig til å sikre både en effektiv rettshåndhevelse og beskytte vitner og polititjenestemenn mot krenkelser, f.eks. omfattes ikke trusler.

Departementet ser at det kan være et praktisk behov for å tillate anonym vitneførsel i flere tilfeller enn dem som er foreslått i høringsbrevet. På den annen side er bruk av anonyme vitner et vidtgående virkemiddel som bare bør brukes når det er et stort behov for det. En utvidelse av anvendelsesområdet kan eventuelt vurderes når en ordning med bruk av anonyme vitner har virket en tid. Etter innvendinger fra høringsinstansene har departementet imidlertid utelatt kravet om at faren må være «nærliggende» i lovutkastet i proposisjonen.

Det fremgår bl.a. av høringsbrevet at departementet mener det bør åpnes for bruk av anonyme vitner i saker om alvorlige forbrytelser mot liv, legeme og helbred. Dette omfatter i første rekke drap, grov legemsbeskadigelse og voldtekt. Også reglene i § 229 om legemsbeskadigelse med døden eller betydelig skade til følge, bør tas med. Departementet var mer i tvil om legemsbeskadigelse som fører til sykdom eller arbeidsudyktighet (§ 229, annet straffalternativ) burde omfattes.

Forslaget omfatter videre grovt ran (§ 268), utpressing (§ 266), alvorlige narkotikasaker (§ 162 annet og tredje ledd) og hvitvasking av utbytte. Departementet var i tvil om forbrytelser mot den personlige frihet, som tvang (§ 222), frihetsberøvelse (§ 223) og trusler (§ 227), burde tas med i oppregningen i tillegg til utpressing og kidnapping, og gikk under tvil ikke inn for dette. Når det gjelder forbrytelser mot rikets sikkerhet (kap. 8 og 9) og visse allmennfarlige forbrytelser, gikk departementet inn for at bare § 151 a om flykapring m.v. tas med i denne omgangen. Også brudd på den nye § 132 a om sabotasje mot rettsvesenet ble omfattet.

Enkelte høringsinstanser slutter seg til det utvalget som Justisdepartementet har gjort. Noen mener imidlertid at det i større grad må kunne overlates til rettens skjønn om anonym vitneførsel skal tillates, mens andre foreslår at saker med strafferamme på 6 år, eventuelt over 6 år, bør omfattes.

En konkret oppregning av straffebud kan føre til at kriminalitetstyper hvor det er et særlig behov for anonym vitneførsel, faller utenfor ordningen. Departementet er enig i dette, men viser til at de avgrensningskriterier som er foreslått, vil føre til at en ordning med anonym vitneførsel får et vidt anvendelsesområde.

En del instanser har innvendinger mot det utvalget som departementet har gjort, og de fleste mener at utvalget er for snevert. Samlet foreslår høringsinstansene å inkludere en lang rekke forbrytelser i oppregningen i § 130 a. Tas alle disse lovbruddene med, vil området for anonym vitneførsel bli svært omfattende. Det ville etter departementets syn være å gå altfor langt. Den forbrytelsestypen som flest instanser ønsker å inkludere i oppregningen, er overtredelser av alkoholloven, det vil si ulovlig produksjon og innførsel av sprit. Departementet holder fast ved at man ikke bør åpne for anonym vitneførsel i slike saker.

I tillegg til avgrensningen etter forbrytelsestype, skal anonym vitneførsel bare kunne tillates hvis andre mindre vidtrekkende virkemidler ikke strekker til. Det er videre et vilkår at anonym vitneførsel ikke reiser vesentlige betenkeligheter av hensyn til forsvaret. Dette formuleres som et vilkår om at bruken av anonyme vitner må være strengt nødvendig. Det forutsettes at domfellelse - i tråd med EMDs praksis - ikke alene eller hovedsakelig baseres på vitneprovet, men departementet mener det ikke bør tas inn som et uttrykkelig vilkår i loven at vitneprovet ikke må være av avgjørende betydning for sakens utfall.

Departementet foreslår at anonymitet bør tillates i form av at vitnets navn eller andre opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent, ikke blir opplyst, eller at det tas i bruk fysiske eller tekniske hjelpemidler for å holde vitnets identitet skjult.

Alle fagdommerne bør kjenne vitnets identitet når retten settes med flere juridiske dommere. Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot dette. Departementet var i høringsbrevet i tvil om lekdommerne burde få vite hvem vitnet er. Høringsinstansene er delt i synet på dette spørsmålet. Departementet foreslår i proposisjonen at lekdommerne skal få vite vitnets identitet på lik linje med fagdommerne.

Det foreslås også at forsvareren skal få opplyst hvem vitnet er. Høringsinstansene er delt i synet på om forsvareren skal få opplyst vitnets identitet. Departementet legger vekt på at flertallet av de høringsinstanser som har uttalt seg, går inn for at forsvareren skal få vite hvem vitnet er. Det er også sentralt at EMD i flere saker har lagt avgjørende vekt på at forsvareren vet hvem vitnet er. Departementet reiste i høringsbrevet spørsmål om forsvareren bør kunne fraskrive seg retten til å vite hvem vitnet er, og besvarte for egen del spørsmålet benektende. De av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, er uenig med departementet på dette punktet. De mener at forsvareren bare bør gis en rett, ikke en plikt til å kjenne vitnets identitet. Departementet foreslår etter dette en slik ordning.

De som får opplysning om vitnets identitet i forbindelse med straffesaken, må pålegges en lovfestet taushetsplikt om dette. Det samme gjelder polititjenestemenn som kjenner vitnets identitet.

Det bør være et vilkår for anonym vitneførsel at påtalemyndigheten har begjært det, og departementet foreslår at kompetansen legges til statsadvokaten. De fleste høringsinstansene har ikke hatt innvendinger til dette. Forsvarergruppen av 1977 mener at kompetansen bør legges til riksadvokaten, mens enkelte andre mener at kompetansen bør legges til påtalemyndigheten generelt, eller til politimesteren.

Departementet foreslår at beslutningen om anonym vitneførsel bør treffes av retten etter begjæring fra påtalemyndigheten. De aller fleste høringsinstansene støtter dette. Departementet mener videre at det kan være behov for å avgjøre under saksforberedelsen om et vitne skal forklare seg anonymt under hovedforhandlingen eller ikke, og foreslår at dette fastsettes i straffeprosessloven § 272. Ingen av høringsinstansene går imot dette. Avgjørelsen kan gjøres om under hovedforhandlingen. Begjæringer om anonym vitneførsel behandles i lagmannsretten av tre fagdommere, og i herreds- eller byretten av administrator.

Det skal alltid være oppnevnt forsvarer når spørsmålet om et vitne skal forklare seg anonymt skal behandles, også når dette skjer under saksforberedelsen. Avgjørelsen om anonym vitneførsel treffes ved kjennelse og kjennelsen kan påkjæres. Etter departementets syn taler gode grunner for at det skal gjelde en særskilt plikt til å gi begrunnelse for kjennelser om anonym vitneførsel, jf. utkastet til ny § 130 A siste ledd.

Vanligvis skal det gå frem av bevisoppgaven hvilke vitner som skal føres. Ønsker påtalemyndigheten at et vitne skal forklare seg anonymt, bør det bare opplyses om dette. Departementet foreslår at det blir gitt reg­ler om dette i straffeprosessloven § 264 som gis tilsvarende anvendelse for § 314 om ankeerklæring.

Det foreslås videre at domstolloven kap. 7 endres slik at det sies uttrykkelig i loven at behandlingen av begjæringer om anonym vitneførsel skal holdes for lukkede dører.

Kjennelsen om anonym vitneførsel bør ikke meddeles siktede, bare forsvareren med mindre forsvareren ikke ønsker å kjenne vitnets identitet. Den siktede bør få vite at det er besluttet anonym vitneførsel.

Retten bør ha adgang, men ikke plikt til å beslutte lukkede dører mens avhøret pågår. Dommen må ikke inneholde opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Dersom begrunnelsesplikten gjør det nødvendig å komme med opplysninger om vitnets identitet, skal opplysningene nedtegnes i et særskilt dokument. Retten skal kunne beslutte at en tiltalt skal forlate rettssalen under behandlingen av en begjæring om anonym vitneførsel og når et anonymt vitne skal avhøres.

Departementet mener at hvis det åpnes for anonym vitneførsel under hovedforhandlingen, bør det også være tillatt å bruke anonyme vitner under etterforskningen - både i politiavhør og i dommeravhør, jf. forslag til ny § 234 a i straffeprosessloven. Det bør også være adgang for politiet til å beskytte sine kilder slik at vitnets identitet blir holdt hemmelig. Ingen av høringsinstansene går imot dette.

I første omgang bør de samme vilkår gjelde for bruk av anonyme vitner under etterforskningen som under hovedforhandlingen. Adgangen til å bruke anonyme vitner vil i praksis likevel være videre under etterforskningen fordi vilkårene oftere vil være oppfylt. Under tvil foreslo departementet i høringsbrevet at kompetansen til å begjære anonyme rettslige avhør under etterforskningen skal legges til statsadvokaten. De få høringsinstansene som har uttalt seg om dette spørsmålet, har ulike synspunkter. Departementet opprettholder forslaget.

Departementet mener at rettslige avhør av anonyme vitner må kunne brukes som bevis i fengslingssaker eller andre saker om bruk av tvangsmidler. Også et anonymt politiavhør bør kunne brukes som bevis. Det samme gjelder under hovedforhandlingen.

Det bør gjelde enkelte særlige prosessregler for anonyme politiavhør, slik departementet har foreslått for anonyme rettslige avhør. Blant annet må det gjelde begrensninger i adgangen til dokumentinnsyn og i adgangen til å føre bevis om vitnets identitet.

Oslo politidistrikt og ØKOKRIM mener at det vil være for strengt å la vilkårene i §130 a gjelde for politiavhør, men departementet vil i denne omgangen ikke foreslå et videre anvendelsesområde for § 234 a enn for § 130 a.

Departementet foreslo i høringsbrevet at kompetansen til å beslutte anonyme politiavhør legges til statsadvokaten, ikke retten. ØKOKRIM støttet forslaget. De andre høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, mente at beslutningen i første hånd burde treffes av politimesteren eller den han bemyndiger etter mønster av § 216 d om kommunikasjonskontroll. Departementet fremmer i proposisjonen forslag om at politimesteren skal ha kompetanse til å begjære anonym vitneførsel for politiet, men at den endelige beslutningen treffes av forhørsretten.

Adgangen til å holde hemmelig navnet på en informant bør være den samme som adgangen til å foreta anonyme politiavhør. Også ellers bør reglene så langt det er mulig være de samme for de to typene av anonyme avhør under etterforskningen. Ingen av høringsinstansene hadde innvendinger mot dette. De fleste høringsinstansene mener at også kompetanse­reglene bør være de samme ved de to formene for anonymitet.

Utkastet § 234 a gir for øvrig en hjemmel for Kongen til å gi nærmere forskrift om anonyme politiavhør og anonyme informanter, herunder om taushetsplikt og om oppbevaring av opplysningene.

Ut fra dagens kriminalitetsbilde, der det synes som om kriminelle stadig oftere utøver vold eller truer vitner og andre aktører i straffesaker for å hindre oppklaring og pådømming av straffbare handlinger, mener komiteen det er viktig å åpne for en begrenset adgang til å bruke anonyme vitner som foreslått i ny § 130 a i straffeprosessloven.

Komiteen har merket seg at både lagdommer Hedlund i sin utredning, regjeringsadvokaten og Justisdepartementet mener at bruk av anonyme vitner i seg selv ikke er i strid med kravet til rettferdig rettergang i Den europeiske menneskerettkonvensjonen (EMK), artikkel 6 (1) og (3) (d).

Komiteen har videre merket seg at Europarådet i sin rekommandasjon om trusler mot vitner og den tiltaltes rett til forsvar bl.a. uttaler at siktemålet med rekommandasjonen er å samordne og bevirke medlemsstatenes initiativ for å beskytte truede vitner, samtidig som den tiltaltes rett til et effektivt forsvar blir ivaretatt. Komiteen legger vekt på at det i rekommandasjonen heter at det er uakseptabelt at rettsvesenet kan komme til å mislykkes i straffeforfølgingen mot en mistenkt fordi vitner på en effektiv måte er skremt fra å vitne fritt og sannferdig. Vitner har en spesiell rolle i straffeprosessen. Deres vitneprov er ofte avgjørende for om den skyldige blir dømt, særlig ved organisert kriminalitet og kriminalitet i familien.

Komiteen vil videre peke på at EUs ministerråd i sin resolusjon om beskyttelse av vitner i tilknytning til bekjempelse av internasjonal organisert kriminalitet framholder at hel eller delvis anonymitet for truede vitner kan være et aktuelt virkemiddel som statene anbefales å vurdere å ta i bruk i straffeforfølgingen av internasjonal kriminalitet.

Komiteen er enig med Justisdepartementet i at det ikke er et veldig stort behov for å åpne for anonyme vitneforklaringer, men at en slik adgang i enkelte alvorlige saker vil kunne være av avgjørende betydning.

Komiteen deler departementets syn på at det kan være behov for at vitner tillates å forklare seg anonymt når en person som ikke har noen tilknytning til lovbryteren helt tilfeldig har vært vitne til en forbrytelse, og der det pga. forbrytelsens karakter eller trekk ved lovbryterens person kan være grunn til å frykte hevnaksjoner etter et eventuelt vitnemål. Komiteen mener også som departementet at det samme kan gjelde hvis vitnet er en polititjenestemann som har opptrådt som spaner eller har infiltrert et kriminelt miljø under dekknavn («under cover agent»).

I tråd med de nevnte tilfeller er komiteen enig med departementet i at kjerneområdet for å tillate anonyme vitner er i saker hvor det antas å være fare for en alvorlig forbrytelse mot vitnets eller noen av dets nærmestes liv, helse eller frihet hvis vitnets identitet blir kjent, og at det også åpnes for anonyme vitner for å sik­re at en polititjenestemann fortsatt kan ha mulighet til å delta i skjult etterforskning av andre saker.

Komiteen deler Justisdepartementets syn i det endelige lovutkastet om at ordet «nærliggende» sløyfes, når det gjelder graden av fare et vitne må være utsatt for før en tillater anonym vitneførsel.

Komiteen viser til at det regnes opp i § 130 a første ledd i hvilke sakstyper en skal kunne bruke anonyme vitner. Komiteen har merket seg at flere høringsinstanser mener det er behov for å inkludere flere lovbrudd i denne oppregningen, men at departementet mener det vil føre for langt å følge opp disse forslagene. Komiteen har også merket seg at Riksadvokaten støtter departementets utvalg mht. bestemmelsens anvendelsesområde.

Komiteen ser at det kan være behov for å tillate anonym vitneførsel i flere tilfeller enn Justisdepartementet anbefaler, og komiteen vil for sin del foreslå at også bestemmelsen om produksjon, salg, oppbevaring og innførsel av et meget betydelig kvantum alkohol, jf. alkoholloven § 10-1 tredje ledd inkluderes i de typer lovbrudd der det kan føres anonyme vitner. Komiteen viser til at dette er den forbrytelsestypen flest høringsinstanser ønsker å inkludere i oppregningen i § 130 a. Komiteen vil samtidig be departementet vurdere å heve strafferammen i nevnte bestemmelse fra 6 til 10 år. Dette vil bl.a. gjøre det mulig å ta i bruk ulike ekstraordinære etterforskningsmetoder i saker om produksjon, salg og smugling av sprit.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen vurdere å heve strafferammen i alkoholloven § 10-1 tredje ledd til 10 år.»

Komiteen er i likhet med departementet tilbakeholden med på nåværende tidspunkt å utvide anvendelsesområdet for anonyme vitner ut over dette i og med at det dreier seg om et vidtgående virkemiddel som pga. de prinsipielle innvendinger som kan reises mot anonym vitneførsel bør brukes med stor varsomhet.

Komiteen mener det vil være riktig å vurdere både dette og kriteriene for hvilke krenkelser som skal kreves før anonyme vitner kan brukes på nytt når regelen har virket en tid.

Komiteen er klar over at den største innvendingen mot bruk av anonyme vitner er tiltaltes reduserte mulighet til å imøtegå det vitnet sier, men i og med at det legges opp til at anonym vitneførsel skal brukes i tilfeller hvor den tiltalte vanligvis ikke har noen kjennskap til vitnet fra før, mener komiteen at det vil ha mindre betydning for tiltaltes mulighet til å forsvare seg at han/hun ikke vet hvem vitnet er.

Komiteen vil imidlertid peke på at den reduserte muligheten for kontradiksjon og den økte risikoen for uriktige forklaringer kan føre til at bevisverdien av et anonymt vitneprov kan bli redusert. Dette må det etter komiteens syn tas hensyn til ved bevisvurderingen. Komiteen mener at de rettssikkerhetsmessige betenkeligheter til en viss grad kan avhjelpes ved at forsvareren får vite vitnets identitet.

Komiteen ser klart de vanskeligheter og betenkeligheter som reises i forbindelse med om forsvareren skal få vite hvem det anonyme vitnet er eller ei. Komiteen er enig i proposisjonens konklusjon om at forsvareren gis en rett, men ikke en plikt til å kjenne vitnets identitet.

Komiteen har merket seg de øvrige innvendinger som har kommet mot å gi adgang til anonym vitneførsel. Komiteen vil understreke at anonym vitneførsel ikke må medføre vesentlige betenkeligheter av hensyn til siktedes forsvar. Komiteen mener at tillatelse til anonym vitneførsel på de vilkår Regjeringen foreslår, ikke i vesentlig grad vil svekke viktige rettsprinsipper. Komiteen er av den oppfatning at det må legges vesentlig vekt på at det er også en del av rettsstatens verdier at det blir reagert på alvorlige lovbrudd. Komiteen vil i den sammenheng minne om at vitner er sentrale i rettssystemet, og at samfunnet ikke kan akseptere trusler og represalier mot aktører i straffesaker.

Komiteen er videre enig med Justisdepartementet i at en beslutning om anonym vitneførsel ikke kan tas til inntekt for at retten mener at den tiltalte er skyldig. Komiteen viser i den forbindelse til at Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i flere saker har godtatt bruk av anonyme vitner.

Komiteen er enig i at det ikke foreslås regler om vektleggingen av anonyme vitnebevis. Komiteen går ut fra at domfellelse - i tråd med EMDs praksis - ikke alene eller hovedsakelig baseres på det anonyme vitneprovet, men komiteen finner det ikke riktig at det tas inn som et uttrykkelig vilkår i loven at vitneprovet ikke må være av avgjørende betydning for sakens utfall.

Komiteen legger vekt på at presse og publikum må få vite innholdet i anonyme vitners forklaringer så fremt dette ikke vil kunne røpe de aktuelle vitners identitet.

Komiteen er enig i at anonymitet bør tillates ved at vitnets navn eller andre opplysninger som kan forårsake at vitnets navn blir kjent, ikke blir opplyst. Komiteen ser klart at det også vil kunne tas i bruk fysiske eller tekniske hjelpemidler for å holde vitnets identitet hemmelig.

Når retten settes med flere juridiske dommere må alle etter komiteens syn kjenne vitnets identitet. Komiteen mener at fagdommere og lekdommere må være likestilt, og går derfor inn for at lekdommere også skal få vite vitnets identitet.

Komiteen vil understreke nødvendigheten av at de som får opplysninger om et anonymt vitnes identitet i forbindelse med straffesaken, må pålegges en lovfestet taushetsplikt om dette. Det samme mener komiteen må gjelde for polititjenestemenn som kjenner det aktuelle vitnets identitet.

Komiteen er enig i at kompetansen til å begjære anonym vitneførsel legges til statsadvokaten, og at beslutningen om anonym vitneførsel treffes av retten. Komiteen ser klart at det kan være behov for å avgjøre under saksforberedelsen om et vitne skal få anledning til å forklare seg anonymt under hovedforhandlingen eller ikke, og er følgelig enig i at dette fastsettes i straffeprosessloven § 272. Komiteen viser imidlertid til at en avgjørelse kan omgjøres under hovedforhandlingen.

Komiteen er enig i at begjæringen om anonym vitneførsel behandles av tre fagdommere i lagmannsretten, og av administrator i herreds- eller byretten.

Etter komiteens syn er det viktig at det er oppnevnt offentlig forsvar når spørsmål om et vitne skal kunne få forklare seg anonymt skal behandles, også når dette skjer under saksforberedelsen, jf. straffeprosessloven § 97 nytt annet ledd.

Komiteen er enig i at en avgjørelse om anonym vitneførsel treffes ved kjennelse, og at kjennelsen kan påkjæres. Komiteen deler departementets syn om at det skal være plikt til å gi begrunnelse for kjennelser om anonym vitneførsel.

Komiteen synes at det er viktig at domstolloven kap. 7 endres slik at det slås fast i loven at behandlingen av begjæringer om anonym vitneførsel skal holdes for lukkede dører. Komiteen er enig i at den delen av rettsboken som inneholder vitnets navn holdes adskilt fra den øvrige delen av rettsboken, og at denne delen må oppbevares på betryggende måte. Komiteen er videre enig i at tilsvarende regler om oppbevaring av politidokumenter som røper vitnes identitet, bør gis i påtaleinstruksen.

Komiteen er av den oppfatning at en kjennelse om anonym vitneførsel ikke bør meddeles siktede, men kun forsvareren, hvis vedkommende forsvarer ønsker det.

Komiteen er enig i at retten bør ha adgang til, men ikke plikt til, å beslutte lukkede dører mens avhøret av et anonymt vitne foregår, jf. § 125 i domstolloven. Hvis begrunnelsesplikten til en dom gjør det nødvendig å komme med opplysninger om et vitnes identitet, må disse opplysningene etter komiteens mening nedtegnes i et eget dokument.

Komiteen vil understreke at retten skal kunne beslutte at en tiltalt skal forlate rettssalen under behandling av en begjæring om anonym vitneførsel og når et anonymt vitne skal avhøres. Komiteen er enig i at det ikke gis innsyn i dokumenter med opplysninger som kan avsløre hvem vitnet er.

Komiteen deler Justisdepartementets syn om at det både i politi- og dommeravhør må være tillatt å bruke anonyme vitner under etterforskningen. Komiteen mener også at det bør være adgang for politiet til å beskytte sine kilder slik at vitnets identitet kan holdes hemmelig.

Komiteen synes det er naturlig at kompetansen til å begjære anonyme rettslige avhør under etterforsk­ningen legges til statsadvokaten.

Komiteen mener i likhet med departementet at avhør av anonyme vitner må kunne brukes som bevis i fengslingssaker eller andre saker om bruk av tvangsmidler. En viktig forutsetning for dette er etter komiteens syn at forhørsdommeren får alle relevante opplysninger om vitnets identitet. Komiteen mener at også et anonymt politiavhør bør kunne brukes som bevis, det samme bør etter komiteens mening gjelde under hovedforhandlingen.

Komiteen støtter departementet i at politimesteren skal ha kompetanse til å begjære anonym vitneførsel for politiets egne avhør, men at det er forhørsretten som må ta en beslutning.

Komiteen er enig i at adgangen til å hemmeligholde navnet på en informant bør være den samme som adgangen til å foreta anonyme politiavhør. Komiteen synes ellers det er naturlig at reglene for de to typene av anonyme avhør under etterforskningen, så langt det er mulig, er de samme.

Komiteen støtter forslaget i § 234 a som gir en hjemmel for Kongen til å gi nærmere forskrift om anonyme politiavhør og anonyme informanter.

Forrige kapittelNeste kapittel