Komiteen viser til at den direkte foranledningen til lovforslaget er at det i 1998 ble forhandlet frem avtaler om samarbeid om fullbyrding av strafferettslige reaksjoner bl.a. mellom Norge og Thailand. Avtalen med Thailand krever lovendring for å iverksettes.

Det kan være aktuelt å forhandle med andre stater om tilsvarende avtaler som den som er inngått mellom Norge og Thailand.

Komiteen er enig i at det gis mulighet for at nordmenn som straffedømmes i utlandet kan sone straffen i Norge, også om de dømmes i land som ikke er tilsluttet den europeiske overføringskonvensjonen eller den europeiske gyldighetskonvensjonen.

Komiteen slutter seg til forslaget fra Justisdepartementet om en utvidelse av adgangen til å iverksette avtaler om fullbyrding av utenlandske straffedommer generelt. Videre slutter komiteen seg til at det for særlige tilfeller skal være adgang til å vurdere å kunne overføre domfelte til og fra Norge uten at det foreligger noen generell overføringsavtale mellom Norge og det aktuelle landet.

Komiteen ønsker at overføring til Norge kan finne sted uten omgjøring av straffen, selv om straffen er strengere enn hva den kunne blitt i Norge for tilsvarende lovbrudd.

Komiteen understreker at myndighetene ikke skal utøve noen automatikk når det gjelder å be om at nordmenn som er dømt i utlandet og som har bedt om overføring til norske fengsler, blir overført. Komiteen viser til at det å involvere seg i for eksempel narkotikatrafikk eller misbruk av barn alltid innebærer en kalkulert risiko for pådømmelse av svært streng straff i mange land. Videre er det viktig at de land utenfor den vestlige verden som etterkommer krav om å bruke ressurser på å forhindre slik kriminalitet, ikke opplever at vestlige land automatisk etterkommer overføringsønske fra domfelte vestlige borgere. Det vil kunne ha en uheldig signalvirkning overfor disse landene. Komiteen peker på at det uansett vil måtte skje en konkret vurdering i det enkelte tilfelle av om overføring bør skje eller ikke, basert på gjeldende regelverk og inngåtte avtaler.

Komiteen ser problemer rundt «dobbel straffbarhet». I tilfeller hvor det foreligger utenlandske straffedommer for handlinger som ikke rammes av norsk lov, vil det etter komiteens syn normalt ikke være aktuelt å overføre domfelte til fortsatt fengsling eller forvaring i Norge. Komiteen understreker i likhet med departementet at norske myndigheter må vurdere om en overføring vil kunne stride mot våre menneskerettslige forpliktelser. Der det dreier seg om en straff for forhold som sett med norske øyne må anses som lovlig utøvelse av ytringsfriheten eller religionsfriheten, må man via politiske og diplomatiske kanaler søke om å få domsstaten til å løslate vedkommende. Om nødvendig bør man vurdere å trekke inn internasjonale organer.

Komiteen ser at det kan være vanskelig å få inn i en avtale om overføring av domfelte at fullbyrdingsstaten skal ha benådningsrett. Det bør ikke være noe krav om dette, spesielt ikke når det gjelder forhold som er straffbart i Norge.

Komiteen viser til at i avtalen med Thailand er det bestemt at fullbyrdingsstaten kan fastsette en ny og lavere straff der lovgivningen krever det, men dersom den nye straffen er lavere enn gjenstående straffetid i domsstaten, kan domsstaten nekte overføring. Komiteen vil peke på at når overføring vurderes, og det foreligger slikt forbehold fra domsstaten i den aktuelle overføringsavtalen, bør det også vektlegges at soning under norske fengselsforhold kan være mer humant for lovbryteren sammenliknet med fortsatt soning i domsstaten.

Komiteen ser klart behovet for fleksible løsninger på bakgrunn av dagens kriminalitetsutvikling med økende narkotikatrafikk og kriminalitet for øvrig på tvers av landegrensene og behovet for raskere saksbehandling i saker om overføring av domfelte inn og ut av landet.

Komiteen henviser til at det i Europarådet, etter svensk initiativ, er utarbeidet en tilleggsprotokoll til overføringskonvensjonen som lemper på kravet til at domfelte skal samtykke til overføring i visse tilfeller. Komiteen slutter seg til dette, og anbefaler også at det gis samtykke fra Stortinget til avtalen som er inngått mellom Norge og Thailand.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, legger til grunn prinsippene i den europeiske overføringskonvensjon og overføringsloven §§ 6 og 7 om fullbyrding og omgjøring, med de endringer som gis tilslutning i denne innstilling, ved inngåelse av avtaler med andre land.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil vektlegge betydningen av at domfelte normalt soner den straffen som er idømt i vedkommende land slik at fullbyrdingen ikke svekkes ved overføring og mulighet for soning i sitt hjemland. Derfor vil det være en fordel at fullbyrdingsmetoden som hovedregel legges til grunn, slik at domfelte må sone en straff som ikke er mildere enn den straffen som er fastsatt av domsstaten, dog ikke ut over det som er maksimumsstraff for samme forhold i Norge.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det bør være plikt for statsborgere å sone i hjemlandet når hjemlandet krever det, uten mulighet eller rett til å motsette seg det fra den domfelte, og foreslår at dette presiseres i den nye § 12.

Disse medlemmer er prinsipielt mot doble statsborgerskap. Den gruppen eller personer som er «norske borgere» i tillegg til statsborgere i sitt opprinnelsesland, bør sone fengselsstraff i sitt opprinnelsesland, eller i domsstaten. Disse medlemmer mener dette bør legges til grunn i avtaler som Norge inngår om overføring av domfelte.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov av 15. november 1963 om fullbyrding av nordiske dommer på straff m.v. gjøres følgende endring:

§ 12 annet ledd annet punktum skal lyde:

Hvis avtalen bestemmer det, kan overføring likevel skje uten domfeltes samtykke på de vilkår som er angitt i tilleggsprotokoll til overføringskonvensjonen 18. desember 1997 artikkel 2 eller 3, eller dersom fullbyrdingsstaten krever det og domsstaten samtykker i overføring.

§ 12 tredje ledd skal lyde:

Hvis ikke avtalen bestemmer noe annet, kan fortsatt fullbyrding skje uten at det fastsettes ny dom selv om straffen overskrider norske strafferammer for tilsvarende forhold. Annet ledd, annet punktum gjelder tilsvarende.»

Disse medlemmer fremmer dessuten følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at avtaler som inngås om overføring av domfelte til Norge ikke skal omfatte domfelt som er statsborger i Norge når vedkommende også er statsborger av et annet land.»