1.1 Forslagets hovedinnhold

Regjeringen legger i proposisjonen frem forslag om å senke promillegrensen for motorvognfører fra 0,5 til 0,2.

Formålet med lovendringen er økt sikkerhet for trafikantene. I enkelte undersøkelser er det anslått at ca. 40 pst. av alle førere som har omkommet i vegtrafikken var påvirket av rusmiddel i ulykkesøyeblikket. Risikoen er særlig stor for unge førere med høy promille. Det er påvist at alkoholpåvirkning nedsetter kjøreferdigheten selv ved lave promilleverdier. I Sverige ble promillegrensen senket fra 0,5 til 0,2 i 1990.

Som reaksjon ved overtredelse av den nye promillegrensen foreslås bot ved kjøring med promille mellom 0,2 og 0,5, og ved gjentatt overtredelse bot, eller bot og betinget fengsel. Det foreslås også endringer i reglene om inndragning av og sperrefrist for førerkort, samt tilbakekalling av kjøreseddel.

1.2 Bakgrunnen for lovforslaget

Det er anslått at det totale antall ulykker i Sverige i perioden 1990-1993 ble redusert med ca. 4 pst. som følge av senket promillegrense. Dødsulykkene i perioden ble redusert med 8 pst. i forhold til 1985-1990.

Reformen i Sverige i 1990 inneholdt i tillegg til senkingen av promillegrensen også andre endringer i lovverket og ble fulgt opp med en sterk økning i politiets promillekontroller. Resultatene skal derfor tolkes med stor forsiktighet. Det har vært tilsvarende og dels bedre utvikling med hensyn til promillekjøring også i andre nordiske land som ikke har hatt tilsvarende endring i nedre grense. Det ser likevel ut til at den senkede promillegrensen i Sverige førte til en mer generell tendens til at man oftere lar være å kjøre bil etter å ha drukket alkohol.

Formålet med lovendringen er å øke trafikksikkerheten ved å forby kjøring med lavpromille med den nedsatte kjøreferdighet dette medfører, ved at man unngår at bilførere spekulerer i 0,5-grensen og ved den signaleffekt forslaget har for ruspåvirket kjøring generelt.

Som vist til i St.meld. nr. 37 (1996-1997) Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998-2007 synes kjøring under påvirkning av andre rusmidler enn alkohol, alene eller i kombinasjon med alkohol, å være økende. I Innst. S. nr. 273 (1996-1997) sluttet Stortinget seg til forslaget om en nærmere vurdering av vegtrafikklovens bestemmelser vedrørende bruk av andre rusmidler enn alkohol. Det er i Sverige 1. juli 1999 trådt ikraft en lovendring om bl.a. nullgrense for bruk av visse narkotiske stoffer i forbindelse med kjøring av motorvogn og sporvogn. Statens Rettstoksikologiske Institutt (SRI) mener at dagens system med individuell helhetsvurdering av påvirkningsspørsmålet fungerer tilfredsstillende og at det i Norge avdekkes og straffes flere tilfeller av denne type ruspåvirket kjøring enn for eksempel i Danmark, Sverige og Finland. Det blir på denne bakgrunn ikke foreslått endringer i vegtrafikklovens bestemmelser, men Samferdselsdepartementet vil, i samarbeid med Justisdepartementet, følge utviklingen nøye fremover.

1.3 Statistikk for kjøring av motorvogn i påvirket tilstand

Et grovt anslag tilsier at 0,13 pst. av all kjøring på norske veier foregår med promille i størrelsesorden 0,2 til 0,5.

I perioden 1990-1994 ble antall personer dømt for påvirket kjøring redusert fra ca. 7 400 til ca. 6 400 pr. år. Antall bilførere mistenkt for kjøring i alkoholpåvirket tilstand har vært relativt stabil i perioden 1993-1998. Det er stor gjentakelsesfare i forbindelse med promillekjøring.

1.4 Historikk og gjeldende rett

Ved lovendring i 1988 fikk vegtrafikkloven § 31 nye bestemmelser om straffutmålingen i promillesaker. Loven opererer med tre alvorlighetsgrader: promille mellom 0,5 og 1,0, promille fra 1,0 til 1,5, og promille over 1,5. Bot og fengselsstraff skal normalt idømmes i alle saker, men i saker med promille 0,5 - 1,0 skal fengselsstraffen normalt være betinget. Ved promille over 1,5 skal den være ubetinget. Ved gjentatt promillekjøring skal straffen, uavhengig av promillens størrelse være bot og ubetinget fengsel.

Iht. forarbeidene bør boten normalt tilsvare en og en halv brutto månedslønn, og uansett den domfeltes inntekt bør den bare unntaksvis være under 10 000 kroner. Rettspraksis har i en rekke saker satt boten vesentlig lavere enn 10 000 kroner på grunn av domfeltes økonomiske situasjon og betalingsevne.

Vegtrafikkloven § 33 nr. 2 til nr. 4 regulerer inndragning av førerkort for promillekjøring. I praksis inndras førerkortet fra 11/2 til 2 år i «normaltilfellene». Ved alvorlig skadefølge vil inndragningen etter omstendighetene settes fra 3 til 5 år eller for alltid. I praksis vil inndragning «for alltid» bety inndragning for 5 år med mindre det har påløpt nye forhold. Dersom en som ikke har førerkort blir straffet for en overtredelse som ville ha ført til inndragning, skal politiet fastsette en sperrefrist for utstedelse av førerkort til vedkommende.

Forskrift om førerkort og førerprøve m.v. bestemmer at fører av drosje, buss m.v. må ha kjøreseddel. I praksis stilles det strengere krav til vandel for å få utstedt kjøreseddel enn for å få utstedt førerkort. Dersom førerkortet til en som har kjøreseddel blir inndratt, vil kjøreseddelen alltid bli tilbakekalt, og vanligvis for noe lengre tid enn for inndragningen av førerkortet.

Muligheten til å få forsikrings- eller erstatningsutbetaling etter en ulykke kan etter forholdene avhenge av om føreren var påvirket av alkohol m.v. eller ikke. Beruselse hos føreren har også betydning for forsik­ringsselskapets regressadgang.

1.5 Utenlandsk rett

I Sverige sondres det mellom «grovt rattfylleri» og «rattfylleri», og nedre grense for påvirkning er fastsatt til 0,2 promille.

Danmark benytter betegnelsene «spirituskørsel» og «promillekørsel». Førstnevnte dekker de grovere tilfellene av promillekjøring med over 1,2 promille, mens promillekørsel omfatter tilfeller over 0,5 promille.

I Finland skilles det mellom «rattfylleri, grovt rattfylleri og körning under påverkan av rusmedel». Rattfylleri er tilfeller over 0,5 promille. Grovt rattfylleri er promille over 1,2 eller at førerens prestasjoner er merkbart nedsatt og kjøringen har kunnet medføre risiko for andre.

EU har per i dag ikke noe harmonisert regelverk om promillegrenser. I Kommisjonens handlingsplan for økt trafikksikkerhet i EU inngår tiltak som blant annet harmonisering av en 0,5 promillegrense.

1.6 Grenseverdier for alkohol i utåndingsluft

Utåndingsprøve ble i 1996 tatt i bruk som bevismiddel i saker som gjelder promillekjøring . Etter vegtrafikkloven § 22 tilsvarer 0,5 promille en alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften på 0,25 milligram pr. liter luft.

Ved innføring av en 0,2 promillegrense vil det være behov for fastsettelse av en tilsvarende grenseverdi for utåndingsluft, og Justisdepartementet går inn for at en alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften på 0,1 milligram pr. liter luft skal tilsvare 0,2 promille.

Det er gjort undersøkelser ved SRI som viser betydelige variasjoner i forholdet mellom blod og luft ved lave blodalkoholkonsentrasjoner, men det presiseres at måleinstrumentet Intoxilyzer 5000N har tilfredsstillende målenøyaktighet til å måle verdier på 0,1 milligram pr. liter luft. For å fange opp små avvik, samt legge til noe ekstra sikkerhet foreslås et sikkerhetsfradrag grunnet systemavvik ved den nye promillegrensen på 0,023 milligram pr. liter luft. I tillegg legges det inn et såkalt «juridisk sikkerhetsfradrag» på 0,07 milligram, dvs. totalt et tillegg på 0,093 milligram pr. liter luft. Ved dagens straffbarhetsgrense legges det til et sikkerhetsfradrag på 0,03 milligram pr. liter luft.

1.7 Høringen

Forslaget har vært på høring til en rekke høringsinstanser. Det er mottatt svar fra 42 instanser hvorav 15 ikke har merknader i saken, 15 støtter forslaget, 7 går imot og ytterligere 3 har merknader til grunnlag og/eller fremstilling. De instanser som går imot en senking av promillegrensen finner det ikke dokumentert at forslaget vil gi trafikksikkerhetsmessig effekt.

1.8 Departementets alminnelige merknader til lovutkastet

Straffen for kjøring med promille under 0,5

Departementet foreslår at straffen for kjøring med promille mellom 0,2 og 0,5 normalt bør være bot. Betinget fengsel vil unntaksvis kunne idømmes.

Riksadvokaten mener de foreslåtte strafferegler blir for kompliserte og foreslår å endre utformingen av straffebestemmelsene i § 31, slik at disse gis en to-deling i stedet for som foreslått en fire-deling, dvs. med en deling ved henholdsvis under og over 1,0 promille. Samferdselsdepartementet slutter seg til intensjonen bak Riksadvokatens forslag som vil bli nærmere vurdert med sikte på å fremme et forslag til forenkling av promillebestemmelsene senere.

Straffen for gjentakelse der tidligere kjøring også har vært med promille mellom 0,2 og 0,5 skal som regel være bot eller bot og betinget fengsel. Ved gjentatt kjøring med promille over 0,5, vil utgangspunktet fortsatt være straff i form av bot og ubetinget fengsel, men unntaksvis kan det idømmes bot og betinget fengsel. Departementet foreslår derfor at reservasjonen «som regel» tas inn i § 31 tredje ledd tredje punktum. Det er ikke meningen at tilføyelsen skal medføre noen særlig endring i dagens praksis.

Inndragning av og sperrefrist for førerkort ved promille mellom 0,2 og 0,5

I forbindelse med arbeidet med etablering av prikkbelastning av førerkort vil Samferdselsdepartementet i samarbeid med Justisdepartementet vurdere hvorvidt lavpromillekjøring er en overtredelse som naturlig kan falle inn under en slik ordning. Inndragning av førerkort etter den nye promillegrensen vil normalt bare være aktuelt i de grovere tilfellene innenfor den nye lavpromillen. Inndragningstiden bør vanligvis ikke settes kortere enn 6 måneder.

For gjentatt overtredelse innen fem år foreslår departementet at det innføres en tvingende regel om inndragning av førerkortet for minst 6 måneder. Dersom det tidligere forhold var med lavpromille og siste forhold med en promille høyere enn 0,5, foreslås en ettårsgrense.

Tilbakekalling av kjøresedler

Dersom innehaver av kjøreseddel blir straffet for å ha kjørt utenfor tjenesten med mellom 0,2 og 0,5 promille uten tidligere å ha vært straffet for å ha kjørt i påvirket tilstand, bør dette normalt ikke få noen betydning for kjøreseddelen. Når overtredelsen finner sted i tjenesten, bør tilbakekalling av kjøreseddelen skje med mindre helt spesielle omstendigheter gjør seg gjeldende.

Forholdet til bilansvarsloven og forsikrings­avtaleloven

Senket promillegrense får betydning for bilansvarsloven og forsikringsavtaleloven, bl.a. i form av bortfall av erstatning for skadelidte eller bortfall av kaskodekning. Dette kan etter forholdene innebære et vesentlig økonomisk tap.

Departementet antar at en senking av promillegrensen til 0,2 ikke bør få en så vidtrekkende betydning i erstatnings- og forsikringsretten, men understreker at en senket promillegrense må tillegges vekt i den helhetsvurderingen som skal foretas etter de alminnelige reglene.

Bilansvarsloven § 7 og § 12 og forsikringsavtaleloven § 4-9 foreslås endret for å presisere hvilken betydning senkingen av promillegrensen skal ha for mulighet til å få erstatning, adgangen til å kreve regress og til kaskodekning.

Behov for endring i pliktavholdsloven

Lov om pliktmessig avhold for personer i visse stillinger inneholder henvisninger til vegtrafikklovens promillebestemmelser og promillegrense. Samferdselsdepartementet ser det som ønskelig at lovens bestemmelser endres i samsvar med senkingen av promillegrensen til 0,2. En slik endring vil imidlertid ta noen tid, og departementet har ikke ønsket å utsette forslaget om senket promillegrense i påvente av dette arbeidet.

1.9 Økonomiske og administrative konsekvenser

Budsjettbehovet for alkometre i politi- og lensmannsetaten anslås til 16 mill. kroner. Innføring av senket promillegrense vil dessuten bety en økning i bøteinntektene på anslagsvis 10 mill. kroner.

Utrykningspolitiet antar innføring av en promillegrense på 0,2 vil kunne medføre en økning på ca. 1 300 promillesaker per år med uendret kontrollnivå. Kontroll og overvåking er det mest effektive virkemiddel mot trafikklovbrudd, og politiet trenger økte ressurser på anslagsvis 1,9 mill. kroner for å kunne forholde seg til en senket promillegrense.

Det er også påregnelig at en senket promillegrense vil medføre økning i arbeidsbelastningen for domstolene. Dette kan gi en merutgift på ca. 1 mill. kroner på landsbasis.

Samlet vil de årlige utgiftene som følger av endringen antas omlag å tilsvare de årlige inntektene.