Komiteen konstaterer at de foreslåtte lovendringer i åndsverkloven er en følge av forpliktelser gjennom EØS-avtalen, nærmere bestemt EF-direktiv 92/100/EØF av 19. november 1992 om utleie- og utlånsrettigheter og visse nærstående rettigheter (utleiedirektivet).

Komiteen viser til at EUs utleiedirektiv gir utøvende kunstnere en grunnleggende enerett til kringkasting og annen overføring av deres levende fremføringer. Direktivet gir også utøvende kunstnere og produsenter en enerett til spredning av opptak av utøvende kunstneres fremføringer. I tillegg fastsetter direktivet at utøvende kunstnere og fonogramprodusenter skal ha rett til et rimelig vederlag når deres lydopptak blir fremført offentlig.

Komiteen støtter den foreslåtte endringen i åndsverkloven som gjør at disse hensynene blir ivaretatt, noe som i Norge innebærer at utøvere og produsenter heretter også vil få vederlag for annen offentlig fremføring, i tillegg til allerede eksisterende vederlag for framføring i kringkasting.

Komiteen støtter departementets oppfatning av hvilke lydopptak som blir gjenstand for vern og hva slags bruk som utløser vederlagsrett etter åndsverkloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre konstaterer videre at Norge fikk utsatt frist til 1. januar 1996 med å gjennomføre artikkel 8.2. Departementet skriver at utsettelsen anses ikke å ha hatt vesentlige økonomiske konsekvenser for rettighetshaverne. Disse medlemmer vil peke på at bl.a. GRAMO i sin høringsuttalelse peker på at de har tapt ca. 120 millioner kroner på den forsinkede gjennomføringen av utleiedirektivet.

Endringer i lov om avgift på utøvende kunstneres prestasjoner (fond for utøvende kunstnere)

Komiteen vil understreke at avgift på ikke-vernede lydopptak er en særnorsk ordning, og at de foreslåtte endringer i finansieringen av fondet for utøvende kunstnere ikke har direkte sammenheng med endringen i åndsverkloven.

Komiteen konstaterer at avgiften på ikke-vernede lydopptak har en kulturpolitisk begrunnelse, og ikke er begrunnet i endringer i EØS-avtalen.

Komiteen viser til at avgift på ikke-vernede lydopptak fremført i kringkasting begrunnes med at man vil stimulere kringkasterne til å spille europeisk musikk som er omfattet av åndsverkloven. Frem til 1989 ble det betalt avgift for bruk av ikke-vernede lydopptak i kringkasting, denne avgiften bortfalt ved innføringen av vederlagsordningen.

Forholdet mellom vederlag og avgift

Komiteen registrerer at departementet forutsetter at avgiften på ikke-vernede lydopptak legges på noenlunde samme nivå som vederlaget for offentlig fremføring av vernede lydopptak.

Komiteen vil sterkt understreke at betaling av vederlag etter åndsverkloven er betaling til utøvere og produsenter for bruk av lydopptak, mens avgiften på ikke-vernede lydopptak er en kulturpolitisk betinget avgift for å finansiere Fond for utøvende kunstnere. Komiteen vil også understreke at innføring av avgift på ikke-vernede lydopptak ikke må gå på bekostning av vederlaget på vernede lydopptak.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har også merket seg at lydopptak gjort av kringkastingsselskaper og som videresendes i eget selskap eller i andre selskaper innen EBU ikke omfattes av vederlagsplikt. Departementet bes følge omfanget av såkalte EBU-opptak nøye i tiden fremover.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil understreke at forskjellene i de økonomiske vederlagene som betales for vernet og ikke-vernet musikk kan være et insitament for å velge ikke-vernet musikk. Dette flertallet er opptatt av at dette ikke skal skje, og ønsker derfor at avgiften fastsettes ut fra vederlagets størrelse for å unngå denne interessekonflikten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil peke på at avgiften på ikke-vernede lydopptak skal finansiere Fond for utøvende kunstnere. Etter disse medlemmers oppfatning bør avgiftsnivået ligge på et nivå som gir fondet om lag den samme totalinntekten som i dag. Disse medlemmer er opptatt av at kringkastingsselskapene som skal betale denne avgiften ikke får en urimelig stor belastning ved innføring av en ny avgift, av den grunn bør det ikke være en direkte kobling mellom nivået på avgiften på ikke-vernet musikk og vederlaget på vernet musikk.

Disse medlemmer viser til at andelen vernede lydopptak i NRK har holdt seg stabilt siden 1990, og at andelen av vernede lydopptak i P4 har økt fra 35 pst. i 1993 til 61 pst. i 1997. Etter disse medlemmers oppfatning viser dette at kringkasterne ikke velger musikk ut fra hva de må betale for, men velger ut fra hva slags type musikk som passer inn i kanalenes profil.

Innkreving av vederlag og avgift

Komiteen støtter departementets merknader om at brukerne bare skal forholde seg til en instans ved innbetaling av henholdsvis vederlag og avgift.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, har merket seg at GRAMO i dag foretar innkreving av vederlag for vernede lydopptak fremført i kringkasting. GRAMO har bygd opp en omfattende database, og besitter nødvendig kompetanse for å skille mellom vernede og ikke-vernede lydopptak, noe som gir et godt utgangspunkt for å ivareta innkreving av både vederlag og avgift på kringkastingsområdet.

Flertallet vil understreke at GRAMO selv må ha avgjørende innflytelse på hvem som skal kreve inn GRAMOs vederlag.Vederlaget er en faktisk betaling til utøvere og produsenter for fremførelse av deres egne lydopptak. Avgiften til Fond for utøvende kunstnere er betaling for ikke-vernede lydopptak fremført av utøvere utenfor utleiedirektivets virkeområde, og er således en kulturpolitisk betinget avgift som er spesiell for Norge.

Flertallet forutsetter et nært samarbeid mellom GRAMO og Fond for utøvende kunstnere for å gjøre innkrevingen mest mulig effektiv, samtidig som brukerne bare behøver å forholde seg til en innkrevingsinstans.

Flertallet mener at Fond for utøvende kunstnere bør bestrebe seg på å reflektere kunstnernes interesser, og at styret som i dag består av fire personer bør utvides for bedre å kunne imøtekomme dette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det både i åndsverklovens § 45b og fondsloven er overlatt til Kongen, henholdsvis departementet, å fastsette de nærmere regler om innkreving og fordeling av vederlag og avgift. Disse medlemmer går imot at det nå gjennom loven skal legges inn føringer for innkreving av vederlaget. Av hensyn til brukerne er det her nødvendig med et størst mulig samarbeid mellom organisasjonene etter åndsverklovens § 45 og fondet. Det er da også nødvendig at regelverket har den tilstrekkelige fleksibilitet for å kunne ta hensyn til dette. Slike bestemmelser hører følgelig hjemme i en mer detaljert forskrift, ikke i loven.

Disse medlemmer viser til fondslovens § 2 hvor det er fastsatt at styret oppnevnes av Kongen. Denne bestemmelsen har ikke vært endret siden fondslovens vedtakelse i 1956. I lovens forarbeider er det heller ikke knyttet noen forutsetninger til bestemmelsen. De nærmere regler om styrets sammensetning har vært regulert i forskrift. Både utøvende kunstnere og fonogramprodusenter har i henhold til forskriften rett til styrerepresentasjon. Når fondet må omgjøres til et rent kulturfond må det i forskriften vurderes om det er nærliggende å opprettholde en bestemmelse om at visse grupper skal ha rett til styrerepresentasjon framfor andre. Dette spørsmålet bør fortsatt være en forskriftssak og disse medlemmer går imot at det fra komiteens side skal legges noen føringer med hensyn til styrerepresentasjon i et fond som finansieres av en offentlig avgift.

Øvrige lovendringer

Komiteen har merket seg de øvrig forslag til lovendringer i proposisjonen, og slutter seg til disse.