3. Endringer i beregningsreglene
- 3.1 Vilkår for rett til rehabiliterings- og attføringspenger
- 3.2 Beregningen av rehabiliterings- og attføringspenger
- 3.3 Forsørgingstillegg
- 3.4 Rehabiliterings- og attføringspenger under opphold i institusjon
- 3.5 Særregler for yrkesskadde
- 3.6 Justering av beregningsgrunnlaget
Det foreslås ikke endringer i grunnvilkårene for å få rett til rehabiliterings- og attføringspenger (folketrygdloven kapittel 10 og 11).
Komiteen tar dette til etterretning.
I forslaget til ny beregningsmodell tas det utgangspunkt i en viss periode forut for det tidspunkt arbeidsevnen/inntektsevnen ble nedsatt. Beregningsgrunnlaget vil etter forslaget utgjøre enten mottakerens pensjonsgivende inntekt det forutgående kalenderåret, eller gjennomsnittet av den pensjonsgivende inntekt de tre siste kalenderår, alt etter hvilket alternativ som gir det høyeste beregningsgrunnlaget. Det vil således være inntekten i en periode før inntektsevnen ble nedsatt som skal legges til grunn for ytelsene. Forslaget gjenspeiler på denne måten ytelsenes karakter som korttidsytelser.
Komiteen har merket seg at ny beregningsmodell er foreslått å utgjøre mottagers pensjonsgivende inntekt i forutgående kalenderår, eller gjennomsnittet av den pensjonsgivende inntekt de tre siste kalenderår alt ettersom hvilket alternativ som gir det høyeste beregningsgrunnlaget. Komiteen mener i likhet med Regjeringen at det er riktig å legge vekt på inntekt før inntektsevnen ble nedsatt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er imidlertid bekymret for at en periode på tre år vil være kort og ramme kvinner hardere enn menn. Mange kvinner velger å takle helse-, slitasje- og belastningsplager ved selv å ta belastningen og redusere sin stilling. Nedtrapping kan skje over flere år og inntekt de tre siste år kan derfor være for kort tid til å fange opp nedtrapping i stillingsbrøk for å takle helseplager. Dette vil føre til at beregningsgrunnlaget for ytelsene til medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring blir lavere og at vedkommende sjøl må bære det økonomiske tapet. Flertallet vil derfor be Regjeringen melde tilbake til Stortinget om virkningen av denne beregningsmetoden og foreslå justeringer i beregningsreglene dersom de viser seg å slå ugunstig ut for nevnte gruppe.
De inntekter som inngår i grunnlaget for beregningen av rehabiliterings- og attføringspenger, er etter forslaget pensjonsgivende inntekt. Grunnlaget blir dermed noe videre enn det som legges til grunn for beregningen av dagpenger. For dagpenger er det brutto arbeidsinntekt som arbeidstaker som er utgangspunktet for beregningen. Inntekt fra selvstendig næringsvirksomhet faller dermed utenfor beregningen av dagpenger, mens slik inntekt vil gå inn i grunnlaget for rehabiliterings- og attføringspenger.
Ved fastsettelsen av beregningsgrunnlaget foreslås det at det ikke skal tas hensyn til inntekt over 6 G, pt 272 220 kroner. Det er den samme øvre grense som gjelder for beregningen av dagpenger under arbeidsløshet og sykepenger.
Det foreslås at rehabiliterings- og attføringspenger blir pensjonsgivende inntekt. Mottakerne vil dermed få økte muligheter for å få opparbeidet bedre rettigheter til pensjonsytelser. Som en konsekvens av at ytelsene blir pensjonsgivende, foreslås det at satsen for trygdeavgift økes fra 3 til 7,8 pst.
Når reglene for beregning av rehabiliterings- og attføringspenger løsrives fra beregningsreglene for uførepensjon, medfører det at det halve særfradraget ved beregningen av skatt bortfaller. Departementet har ikke funnet grunn til å foreslå en endring av skattereglene for å videreføre denne særordningen for mottakere av rehabiliterings- og attføringspenger.
Det har vært et mål for arbeidet med forslag til nye beregningsregler at de totale utgifter til rehabiliterings- og attføringspenger skal ligge på om lag samme nivå som etter dagens regler. Videre må ytelsene på en rimelig måte balansere hensynet til den enkeltes velferd opp mot hensynet til at den enkelte også skal ha en økonomisk motivasjon for å søke overgang til arbeid. På denne bakgrunn foreslår departementet at ytelsene skal utgjøre 66 pst. av beregningsgrunnlaget.
Videre innebærer forslaget at ytelsene skal ytes for fem dager pr. uke. Ytelsen for den enkelte pr. dag (dagsatsen) skal fremkomme ved at den årlige ytelsen divideres med 260. Dagsatsen blir således på 2,54 promille.
Komiteen slutter seg til forslagene til endret beregningsgrunnlag og kompensasjonsgrunnlag.
Personer som ikke har vært i lønnet arbeid før inntektsevnen ble nedsatt, de som har vært kort tid i arbeid, eller personer som har hatt en inntekt som er under om lag 110 000 kroner pr. år i ett til tre år før inntektsevnen ble nedsatt, vil etter forslaget få en ytelse på 1,6 G, pt 72 592 kroner pr. år. Dette innebærer en heving av minste årlige ytelse i forhold til dagens regler. I dagens ordning er minste årlige ytelse for de aller fleste lik 1 G pt 45 370 kroner pr. år. Etter dagens regler blir imidlertid minste årlige ytelse avkortet for personer som har kortere trygdetid enn 40 år.
Forslaget om å heve minste årlige ytelse har også sammenheng med forslaget om å gjøre ytelsene til pensjonsgivende inntekt og den økning i trygdeavgiften som dette innebærer og at regelen om et halvt særfradrag faller bort.
Personer med kort opptjeningstid vil få bedre kompensasjon etter nye regler enn etter gjeldende regler. For personer med lang opptjeningstid, vil det variere med tidligere inntekt om en kommer dårligere eller bedre ut. De med lavest og midlere inntekter kommer generelt bedre ut, mens de med de høyeste og nest laveste inntekter kommer generelt noe dårligere ut.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at Regjeringen foreslår å heve minste årlige ytelse fra 1G til 1,6G. Flertallet er enig i dette.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti sier seg enig i behovet for å øke minsteytelsen i forhold til dagens regler. Dette medlem har merket seg at Regjeringens forslag om minsteytelse på 1,6 G vil gi en ytelse på 72 592 kroner pr. år. Fratrukket høg trygdeavgift vil dette gi en utbetaling som er lavere enn utbetalt minstepensjon. Personer som er i en slik situasjon at de kun vil få minsteytelsen under medisinsk rehabilitering eller yrkesrettet attføring er i en annen fase av livet enn alderspensjonister. De er yngre - ofte i en etableringsfase eller har lånebelastning fra etablering og studier - og de har hatt liten inntekt før de kom inn i ordningen.
Dette tilsier at minsteytelsen bør ligge over minstepensjon (1,79 G) og dette medlem vil derfor fremme forslag om at minstesatsen må heves opp til 2G.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
Ҥ 10-10 andre ledd skal lyde:
Minste årlige ytelse er 2 ganger grunnbeløpet.
§ 11-11 andre ledd skal lyde:
Minste årlige ytelse er 2 ganger grunnbeløpet.»
Fordi beregningen for rehabiliterings- og attføringspenger følger beregningen for uførepensjon, gjelder denne garanterte minste tilleggspensjonen for nye uføre også ved beregningen av disse ytelsene. Når en nå foreslår å løsrive de nye beregningsreglene fra beregningsreglene for uførepensjon, må det utformes nye beregningsregler for denne gruppen.
Personer som har rett til rehabiliterings- eller attføringspenger og som samtidig fyller de medisinske vilkårene slik disse er formulert i § 3-21, bør fortsatt tilstås ytelser etter samme nivå som garantireglene gir. Med et ulikt stønadsnivå vil en kunne risikere at denne persongruppen søker seg mot uførepensjon fremfor rehabilitering og/eller yrkesrettet attføring. Denne type valg bør ikke skje ut fra økonomiske motiver. En slik konsekvens vil heller ikke være i tråd med arbeidslinja.
På denne bakgrunn foreslår departementet at medlemmer som fyller de medisinske vilkår slik disse er formulert i § 3-21, fremdeles får ytelser på et nivå som tilsvarer dagens uførepensjon med garantert minste tilleggspensjon. Dette tilsvarer en årlig utbetaling på 2,4 ganger grunnbeløpet.
Komiteen støtter forslaget og sier seg enig i at det er viktig å unngå ulikheter i stønadsnivå mellom uføretrygd og ytelser til rehabilitering/attføring som kan føre til at uføretrygding blir valgt av økonomiske årsaker.
Ektefelletillegget foreslås avviklet. Dagens behovsprøvde barnetillegg foreslås erstattet med et fast barnetillegg til mottakere som forsørger barn. Et fast standardisert tillegg betyr at det vil bli gitt en bestemt sum pr. dag pr. barn. En slik ordning er enkel å administrere og vil være den samme som det barnetillegget som utbetales til dagpengemottakere etter folketrygdloven kapittel 4.
Barnetillegget foreslås satt til det samme som for mottakere av dagpenger, dvs. i dag kr 17 pr. dag for hvert barn under 18 år som forsørges av mottakeren av rehabiliterings- eller attføringspenger. Tillegget vil utbetales som en løpende ytelse i tillegg til rehabiliterings- eller attføringspengene i hele stønadsperioden og vil på samme måte som selve ytelsene bli utbetalt for 5 dager pr. uke. Departementet foreslår at tillegget ikke skal samordnes dersom begge foreldrene (forsørgere) er mottakere av rehabiliterings- og attføringspenger.
Som for dagpenger foreslås det at det settes en øvre grense for hvor mye rehabiliterings- og attføringspenger (eksklusive attføringsstønader) inklusive barnetillegg kan utgjøre i forhold til beregningsgrunnlaget. Departementet foreslår at grensen settes til 90 pst. av beregningsgrunnlaget, på samme måte som for dagpenger. Det vil ikke være rimelig at summen av stønader fra trygden skal kunne overstige 90 pst. av beregningsgrunnlaget. Uten en slik regel vil incentivet i forhold til nytt arbeid gjennom rehabilitering og attføring bli for svakt. For dem som mottar minste årlige ytelse, foreslås det at grensen settes til 90 pst. av et fiktivt beregningsgrunnlag på om lag 110 000 kroner der minste årlige ytelse beregnes til å være 66 pst. av et slikt fiktivt beregningsgrunnlag. En tilsvarende beregning må gjøres for unge uføre med minste utbetaling på 2,4 G.
Komiteen viser til de foreslåtte endringsforslag og sier seg enig i at ektefelletillegg fjernes.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, viser til forslaget i Ot.prp. nr. 48 (1998-1999) og vil holde fast ved det prinsippet som foreslås også for barnetillegget, nemlig at en går bort fra behovsprøvingen og at alle gis et fast barnetillegg. På denne måten ønsker en å gjennomføre målet med å endre beregningsreglene, som nettopp er å frigjøre administrative ressurser til mer aktiv bistand overfor personer under attføring.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at forslaget om å erstatte dagens behovsprøvde barnetillegg med et fast barnetillegg tilsvarende det arbeidsledige får, er en administrativ forenkling. Imidlertid vil endringen kunne føre til mye lavere stønadsnivå for de som kommer inn under dagens ordning. Maksimale ytelser nå gir en utbetaling på kr 14 087 pr. år. Forslaget vil gi en utbetaling på kr 4 420.
Basert på de utbetalinger som er registrert på denne posten, var det ifølge brev fra Regjeringen til komiteen av 28. oktober 1999, utbetalt forsørgertillegg på om lag kr 128 000 i 1998 og pr. august 1999 om lag kr 53 000.
Dette medlem vil påpeke at ytelsen er lav og at barnetillegget ikke dekker hva det faktisk koster å forsørge et barn. Spesielt for familier som må leve på lave ytelser vil hver krone bety mye. Det er av stor viktighet at barn som lever i familier som er avhengig av offentlige trygde- eller livsoppholdsytelser ikke lever i forhold som kan kalles fattigdom. Det er viktig for barn å kunne ha mulighet til å delta i for eksempel idrett og kulturaktiviteter og på andre arenaer der barn og unge møtes. De fleste slike aktiviteter koster penger eller krever utstyr som koster penger. Regjeringen Bondevik fremmet tidligere i år forslag til nye bidragsregler der fradrag for samvær med barn ble satt til kr 55 og kr 85, avhengig av alder. Dette er summer som langt overstiger barnetillegget. Det finnes ikke noen enhetlige normer for slike kostnader som blir brukt for å fastsette nivået på ytelsene og skape rettferdighet mellom de familiene og de barna som mottar slike ytelser.
Det er derfor grunn til å se på om barnetillegget og andre ytelser som er ment å gi utgiftsdekking til underhold av barn er tilstrekkelige og rettferdige. Dette krever en breiere gjennomgang. Dette medlem vil vise til at Utjamningsmeldinga nå ligger til behandling i Stortinget og vil komme tilbake til dette spørsmålet under behandlinga av den saken.
Langtidsopphold i institusjoner - med unntak for somatiske sykehus - kan medføre reduksjon av ytelsene. Reduserte ytelser utgjør 25 pst. av grunnbeløpet pluss 10 pst. av en eventuell tilleggspensjon.
Da rehabiliterings- og attføringspenger ikke lenger skal beregnes som pensjon, må det utformes nye omregningsregler under institusjonsopphold.
De nye beregningsreglene tar som nevnt sikte på en sterkere markering av at ytelsene er korttidsytelser. Omleggingen vil medføre at ytelsene får større likhet med sykepengeordningen enn med pensjonsordningen. På denne bakgrunn foreslår departementet at omregning av rehabiliterings- og attføringspenger under opphold i institusjon utformes på samme måte som for sykepenger. Det foreslås derfor at omregningen skal skje ved at ytelsene reduseres med 50 pst., og at ytelsene ikke skal omregnes for medlemmer som forsørger ektefelle eller barn som selv er medlemmer i trygden. Dette vil innebære en betydelig forenkling av regelverket. For øvrig videreføres reglene for så vidt gjelder avgrensningen av institusjoner, tidspunkter for omregning m.v.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, har ingen merknader og støtter forslaget i proposisjonen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til de foreslåtte endringer og til at regelverket er ulikt for opphold i somatiske sykehus, som fra mai 1997 ikke lenger gir avkorting, og andre institusjoner. Dette medlem viser til at Regjeringen i Utjamningsmeldinga påpeker at minstebeløpet etter avkorting for mange ikke dekker personlige utgifter og at noen må få sosialhjelp i tillegg. En del pasienter avslutter institusjonsopphold fordi den personlige økonomien blir for dårlig. Dette er en uheldig konsekvens av regelverket som er ekstra uhensiktsmessig for personer som gjennomgår medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring. Dette er personer som er under aktiv behandling med sikte på arbeid og dersom behandlingen avsluttes er sannsynligheten for å lykkes liten.
Dette medlem mener at det er en urimelig forskjellsbehandling mellom pasienter som er innlagt på somatiske institusjoner og pasienter i andre institusjoner og vil derfor foreslå at avkorting av disse ytelsene under institusjonsopphold avvikles.
Dette medlem vil på denne bakgrunn stemme imot forslagene til ny § 10-14 og ny § 11-16.
Gjeldende regelverk sikrer medlemmer som er rammet av yrkesskade bl.a. mot at ytelsene reduseres som følge av manglende trygdetid/poengår. Etter de nye reglene blir særregler vedrørende trygdetid og poengår overflødige. Inntekt i inneværende år vil ikke være en del av beregningsgrunnlaget. Nykommere i arbeidslivet, eller personer med sterk lønnsøkning i inneværende år vil dermed få et lavere beregningsgrunnlag enn etter någjeldende regler. For å videreføre særfordelene ved yrkesskade, må det derfor innføres et unntak for denne gruppen.
På denne bakgrunn foreslås det at det ved yrkesskade er nivået på skadetidspunktet som bør legges til grunn for beregningen, dersom dette gir et bedre beregningsgrunnlag.
Komiteen sier seg enig i at særreglene for yrkesskadde videreføres.
Det foreslås at beregningsgrunnlaget for rehabiliterings- og attføringspenger oppjusteres i forhold til grunnbeløpet på søknadstidspunktet. Videre skal det foretas en årlig justering i samsvar med reguleringen av grunnbeløpet i folketrygden. Ytelsene kan gå over flere år og tidsspennet bakover til opptjeningsåret/årene etter forslaget til nye beregningsregler, kan bli stort. Uten en justering vil ytelsenes realverdi reduseres. Dette vil virke urimelig for mottakerne.
Komiteen sier seg enig i at rehabiliterings- og attføringspenger oppjusteres i forhold til grunnbeløpet på stønadstidspunktet.