1. Innledning
Stortingsrepresentantene Carl I. Hagen, Siv Jensen og Terje Søviknes har den 21. desember 1999 fremsatt forslag til innstramminger i flere bestemmelser i utlendingsloven. I begrunnelsen for forslaget vises det bl.a. til at Stortinget i 1975 vedtok en midlertidig forskrift om innvandringsstopp. Innvandringen lot seg imidlertid kun i liten grad begrense av dette tiltaket fordi fremmedloven inneholdt tre elementer som medførte at innvandringsstoppen lett kunne omgås; reglene om familiegjenforening, reglene om oppholdstillatelse i studieøyemed, og reglene for innvilgelse av asyl.
Liberal praksis gjør at de fleste asylsøkerne som kommer til Norge får bli i landet, selv om de ikke kan defineres som flyktninger. Noe av dette skyldes den lange saksbehandlingstiden. Videre tas det inn til Norge hvert år omkring 1 000 flyktninger på kvote. Det kan stilles spørsmål ved om ordningen med overføringsflyktninger er hensiktsmessig, og om flyktningene velges ut på grunnlag av de riktige kriterier.
Det antas at nettopp fordi Norge er det land som har de mest generøse ordninger overfor asylsøkere, vil dette føre til økt innvandring til Norge. Innvandringsstoppen har hatt liten effekt og gjeldende lov og forskrifter gir adgang til en fortsatt omfattende innvandring.
Man har registrert en meget sterk tilstrømming av utlendinger siden 1997, noe man tolker som en følge av de signaler om liberalisering som er blitt gitt. I 1997 kom det 2 271 asylsøkere til Norge mot 8 274 i 1998. I tillegg til asylsøkerne får mange oppholdstillatelse på grunnlag av familiegjenforening.
Forslagsstillerne påpeker at tallene innebærer en dramatisk økning, og da innvandringen er langt fra problemfri, og det kan stilles spørsmål ved om kommunene er i stand til å bosette alle som blir gitt tillatelse til å bli i landet, mener de at det er behov for å skjerpe utlendingslovens bestemmelser.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane Sofie Tømmerås, fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L. Stang, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet, Rita H. Roaldsen, viser til de endringer i utlendingsloven som nylig ble foretatt i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 17 (1998-1999), jf. Innst. O. nr. 42 (1998-1999).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, ser at en løpende innvandringspolitisk vurdering er viktig, men deler ikke forslagsstillernes ønske om å endre/skjerpe utlendingslovens bestemmelser nå. De endringer som nylig ble vedtatt må få tid til å tre i kraft og virke en tid før en ny gjennomgang er nødvendig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at intensjonen bak lovforslaget foruten en innstramming, også var å utdype loven noe, således at enkelte sentrale punkter i forskriftene fikk lovs form. Dermed ville man oppnå å gi Stortinget noe bedre kontroll over anvendelsen av utlendingsloven og en bedre sikring av at Stortingets intensjoner ble etterfulgt.
I de endringer av utlendingsloven som ble foretatt gjennom lov av 30. april 1999 var det noen marginale innstramminger, som ikke på noen måte bidrar til å redusere tilstrømningen av utlendinger fra ikke-vestlige land. I 1999 kom det til Norge 10 160 spontane asylsøkere. I tillegg ble 6 700 kosovoalbanere hentet til landet, hvorav henimot 5 000 av disse antagelig vil søke om asyl. Det ble også mottatt i Norge 1 500 såkalte overføringsflyktninger i samarbeid med FN.
Hvis alle i de tre gruppene hadde fått opphold i Norge, ville vi gjennom ett enkelt års innvandring med grunnlag i asyl ha fått 16 660 nye mennesker å bosette. I tillegg ville antallet ha økt vesentlig gjennom familiegjenforeninger, hvor det i 1999 ble gitt 9 038 oppholdstillatelser på dette grunnlaget.
Regjeringen har gjennom brevet av 23. februar 2000 fra tidligere justisminister Odd Einar Dørum, jf vedlegg, valgt å ikke innarbeide noen av de forslag Fremskrittspartiet har fremmet gjennom Dokument nr. 8:28 (1999-2000).
Likevel har regjeringen innenfor rammen av gjeldende lov og forskrifter foretatt en innstramming, som bl.a. er kunngjort gjennom Pressemelding nr. 9/2000 av 25. februar 2000. Det er bl.a. blitt besluttet at irakiske asylsøkere som ikke har behov for beskyttelse skal gis midlertidig oppholdstillatelse uten rett til familiegjenforening.
Tilstrømningen til Norge viser ingen tegn til å avta. I januar og februar 2000 kom det til sammen 1 117 nye asylsøkere, og hvis dette er representativt for inneværende år kan vi i løpet av året få henimot 7 000 nye asylsøkere. Tallet kan også bli høyere da det erfaringsmessig kommer flere i sommermånedene enn ellers i året.
Danmark har i de to siste år hatt langt mindre tilstrømning enn Norge, men der oppfatter man situasjonen som dramatisk og Folketinget har gjennom en revisjon av utlendingsloven lagt seg på en meget restriktiv linje.
Disse medlemmer er av den oppfatning at under de rådende forhold vil tilstramninger tvinge seg frem, og disse medlemmer mener vår lovgivning bør være innrettet mot dagens og fremtidens situasjon, fremfor gårsdagens.
Disse medlemmer mener at situasjonen er uholdbar og at innstramningstiltak må settes i gang umiddelbart.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre ikke ønsker noen dramatisk omlegging av norsk flyktninge- og asylpolitikk. Likevel er det klart at det foregår misbruk av de ordningene vi i dag har for å ta imot flyktninger. Det er mange som i realiteten er økonomiske flyktninger som prøver å bruke asyl- og flyktningeinstituttet for å skaffe seg opphold i Norge. Derfor ønsker Høyre en liberalisering av reglene for arbeidsinnvandring, for å gi en mulighet til arbeidssøkende innvandrere som kan skaffe seg arbeid, bolig og underhold. Dette vil også medføre at de reelle økonomiske flyktninger får mulighet til opphold uten å bruke asyl- og flyktningordningene.
Disse medlemmer mener det er riktig å foreta noe innstramming i ordningene med opphold på humanitært grunnlag for å gjøre det vanskeligere å misbruke disse, og fordi disse ordningene etter disse medlemmers oppfatning er for omfattende i dag. I tillegg ønsker disse medlemmer en strengere og mer konsekvent reaksjon overfor de flyktninger som ikke overholder regelverket, eller begår kriminelle handlinger.