4. Opprettelse av pensjonsordninger
- 4.1 Minstekrav til antall medlemmer i foretakspensjonsordninger
- 4.2 Minstekrav til antall medlemmer i pensjonskasser
- 4.3 Regelverk og pensjonsplan
- 4.4 Adgangen til å tilby foretakspensjonsordning som livsforsikring med investeringsvalg
- 4.5 Styre og styringsgruppe
- 4.6 Livsforsikringsselskapets plikter
- 4.7 Ligningsforhold
- 4.8 Tilsyn
Utvalget foreslår i utkastet § 2-2 en ny regel i forhold til gjeldende rett ved å oppstille to alternative vilkår som må oppfylles for å kunne opprette en foretakspensjonsordning. For det første skal foretakspensjonsordning kunne opprettes dersom ordningen omfatter minst to personer med en arbeidstid og lønn som utgjør minst 75 pst. av full stilling. For det andre skal det kunne opprettes slik ordning i foretak med bare en ansatt, forutsatt at vedkommende har en arbeidstid og lønn som utgjør minst 75 pst. av full stilling og ikke har eierinteresser i foretaket.
Utvalget mener forslaget med to alternative medlemsbetingelser vil kunne redusere antall skattemotiverte foretakspensjonsordninger, samtidig som det vil tas hensyn til behovet for foretakspensjonsordninger i mindre virksomheter.
Etter departementets syn må det oppstilles visse rammer for når det kan opprettes skattefavorisert pensjonsordning, slik at hensynet til ansatte blir tilstrekkelig ivaretatt.
Departementet viser til at personer som driver virksomhet i form av enkeltmannsforetak vil kunne oppnå en skattemessig gunstigere posisjon ved opprettelse av en foretakspensjonsordning enn ved inngåelse av en IPA-kontrakt, dersom vedkommende er eneste ansatte i foretaket. Det samme gjelder personer som arbeider i et aksjeselskap eller ansvarlig selskap, hvor vedkommende har eierinteresser og er den eneste ansatte. Dette åpner etter departementets syn for uheldig forskjellsbehandling. Departementet legger til grunn at det bør etableres klare skillelinjer mellom individuelle og kollektive pensjonsordninger. I utgangspunktet bør det etter departementets syn kreves minimum to ansatte for at foretak skal kunne oppnå de skattefordeler som er knyttet til en foretakspensjonsordning. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag på dette punktet. Videre slutter departementet seg til utvalgets forslag om at de to ansatte må ha en arbeidstid og lønn som utgjør minst 75 pst. av full stilling.
Utvalget foreslår at foretak med én ansatt skal kunne opprette foretakspensjonsordning dersom vedkommende ikke har eierinteresser i foretaket. Etter departementets syn er ikke de tilsvarende uheldige sider ved å la foretak med én ansatt opprette foretakspensjonsordning, tilstede i samme grad dersom vedkommende ikke har eierinteresser i foretaket. Det har bl.a. sammenheng med at forholdsmessighetsprinsippet vil forhindre spekulasjoner der visse eiere ønsker å ta ut betydelige pensjoner. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag på dette punktet. Det vises for øvrig til utvalgets begrunnelse som departementet i det vesentligste slutter seg til.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens forslag til § 2-2 (1) om minstekrav til antall medlemmer i foretakspensjonsordninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre finner det naturlig at også eiere av selskaper som selv er eneste ansatte i selskapet skal ha anledning til å opprette foretakspensjonsordning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
§ 2-2 (1) skal lyde:
Pensjonsordningen skal omfatte minst en person i foretaket som har en arbeidstid og lønn i foretaket som utgjør 75 pst. eller mer av full stilling.»
Utvalget foreslår i utkastet § 2-2 tredje ledd at en pensjonskasse i utgangspunktet må ha minst 15 medlemmer. Dersom pensjonskassen har mindre enn 50 medlemmer, foreslås at pensjonskassens vedtekter må ha bestemmelser om gjenforsikring av forsikringsrisiko og begrensning av risiko knyttet til kapitalforvaltningen slik at medlemmenes rett til pensjon er betryggende sikret. Kredittilsynet skal kunne fastsette nærmere regler om krav til slike vedtektsbestemmelser. Utvalget synes å legge til grunn at Kredittilsynet i den forbindelse kan stille krav om gjenforsikring i livsforsikringsselskap som «selger kollektiv pensjonsforsikring i Norge». Under henvisning til at antall ansatte i et foretak kan svinge over tid, foreslår utvalget at en pensjonskasse skal kunne fortsette sin virksomhet med minst 10 medlemmer, forutsatt at kravet om reassuranse er oppfylt. Utvalget foreslår videre at Kredittilsynet i særlige tilfeller skal kunne samtykke i at pensjonskassen fortsetter sin virksomhet med mindre enn 10 medlemmer.
Departementet vil ikke foreslå særskilte krav til antall medlemmer i en pensjonskasse, ut over de generelle krav til antall ansatte for å kunne opprette foretakspensjonsordninger.
Utvalget foreslår at pensjonskasser med mindre enn 50 medlemmer skal ha vedtekter som inneholder særlige bestemmelser om gjenforsikring av forsikringsrisiko og begrensning av risiko knyttet til kapitalforvaltningen. Kredittilsynet skal etter forslaget kunne gi nærmere regler om dette. Departementet viser til at plikten til å etablere et forsvarlig gjenforsikringsprogram er noe uklart forankret i gjeldende regelverk. Departementet viser videre til at forsvarlig gjenforsikring er av avgjørende betydning for mindre pensjonskasser. Departementet vil derfor i likhet med utvalget foreslå å lovfeste at pensjonskasser med mindre enn 50 medlemmer skal ha vedtekter som inneholder særlige bestemmelser om gjenforsikring av forsikringsrisiko og begrensning av risiko knyttet til kapitalforvaltningen. Videre slutter departementet seg til forslaget om at Kredittilsynet skal kunne gi nærmere regler om dette.
Flere høringsinstanser har tolket utvalgets omtale dithen at gjenforsikringsavtale bare skal kunne inngås med et norsk livsforsikringsselskap. Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å tolke utvalgets omtale på denne måten.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 2-2 (2) om krav til pensjonskasser med mindre enn 50 medlemmer m.v.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan slutte seg til Regjeringens forslag til minstekrav til antall medlemmer i foretakspensjonsordninger, herunder forslag vedrørende pensjonskasser. Når det gjelder kravet til pensjonskasser har disse medlemmer merket seg Kredittilsynets anførsler om at små pensjonskasser innebærer uforholdsmessig store tilsynsutgifter. Disse medlemmer legger til grunn at tilsynsutgiftene fordeles på pensjonskassene ut fra omfanget av tilsynsarbeid. Disse medlemmer ønsker en velfungerende konkurranse under likeverdige konkurranseforhold innen livsforsikring. Disse medlemmer mener likevel at de minste pensjonskassene i mange tilfeller ikke vil være annet enn et unødvendig mellomlegg mellom de berettigede og den som i realiteten bærer risikoen, nemlig reassurandøren. Disse medlemmer er derfor enig med Regjeringen i at det bør lovfestes at pensjonskasser med mindre enn 50 medlemmer skal ha vedtekter som inneholder særlige bestemmelser om gjenforsikring av forsikringsrisiko og begrensning av risiko knyttet til kapitalforvaltningen.
I henhold til utvalgets utkast til § 1-2 første ledd bokstav b, utgjør regelverket for en pensjonsordning den avtale foretaket inngår med livsforsikringsselskapet med tilhørende vilkår og pensjonsplan. I en pensjonskasse består regelverket av pensjonskassens vedtekter med tilhørende pensjonsplan. Utvalget foreslår en lovbestemmelse som uttrykkelig krever at regelverket i pensjonsordningen skal være i samsvar med loven og dens forskrifter, jf. forslag § 2-1 tredje ledd. Bestemmelsens formål skal være å sikre at skattemessig særbehandling bare gis de pensjonsordninger som er i samsvar med regelverket, jf. NOU 1998:1 side 82 og side 177.
Utvalget foreslår at pensjonsordningens ytelser skal fastsettes i pensjonsplan. Av pensjonsplanen skal det fremgå hvilke former for ytelser pensjonsordningen tilbyr, omfanget av ytelsene og vilkårene for å få rett til disse. Pensjonsplanen vil inngå i pensjonsordningens regelverk. Utvalget foreslår at det stilles visse minimumskrav til en pensjonsplan, som dermed vil være krav til pensjonsordningen som sådan.
Utvalget foreslår i utkastet § 2-1 andre ledd at foretak som har pensjonsordning, dvs. ordning for opptjening av alderspensjon, kan opprette særskilt pensjonsordning for uførepensjon. Slik ordning kan være opprettet i et annet livsforsikringsselskap. Adgangen er foreslått ut fra konkurransehensyn.
Departementet mener i likhet med utvalget at foretakspensjonsordningene bør ha en lovfestet plikt til å fastsette en pensjonsplan. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om at pensjonsplanen skal fastsette ordningens ytelser. Videre skal vilkårene for og omfanget av pensjonsytelsene fremgå av pensjonsplanen. Departementet viser til at pensjonsplaner vil gi medlemmene en mulighet til å forutsi sin egen økonomiske stilling som pensjonister, slik at en bl.a. vil kunne vurdere behovet for ytterligere sparing. Utvalget foreslår å lovfeste at «(...) pensjonsplanen skal gjelde for alle arbeidstakere og andre forsikrede som omfattes av pensjonsordningen, med mindre annet følger av loven her med tilhørende forskrift», jf. utkastets § 2-3 første ledd andre punktum. Departementet slutter seg til utvalgets forslag.
Utvalget foreslår visse generelle krav til opprettelse av en pensjonsordning. Det foreslås at ordningen skal være en såkalt nettoordning, dvs. at pensjonsordningen garanterer pensjonsytelser som kommer i tillegg til folketrygdens ytelser, jf. utkastet § 2-1 første ledd. Dette i motsetning til bruttoordninger, hvor ordningens ytelser sammen med folketrygdens ytelser er garantert å skulle gi et visst pensjonsnivå. Det kan nevnes at de offentlige tjenestepensjonsordningene er bruttoordninger, hvor arbeidsgiver garanterer at ytelsen skal utgjøre minst 66 pst. av sluttlønn. Ved bruttoordninger vil således f.eks. reduksjon i folketrygdens ytelser kompenseres av tjenestepensjonsordningen, og i så fall vil en slik kompensasjon også være skattefavorisert. Foretakspensjon skal være supplerende til folketrygden, ikke et alternativ. Foretakspensjon skal dessuten sikres gjennom forsvarlige fond, enten i forsikringsselskap eller pensjonskasse. Det ville ikke være i tråd med målet om at folketrygden skal være den felles trygdeordningen for alle, om det innenfor de særlige skattereglene som gjelder for foretakspensjonsordninger, skulle være adgang til å bygge opp fond med sikte på å virke som en sikkerhet mot eventuelle reduksjoner i folketrygdytelsene. En kan videre vanskelig se for seg hvordan en slik eventuell fondsoppbygging skulle kvantifiseres. Departementet mener at eventuelle endringer i folketrygden bør få betydning for alle. Videre slutter departementet seg til utvalgets forslag om at det kan settes som vilkår for utbetaling fra pensjonsordningen at den forsikrede setter frem krav mot folketrygden, som følger av prinsippet om at ytelsen skal være et supplement til folketrygden.
Utvalget foreslår å lovfeste at pensjonsordningen skal yte alderspensjon, men at den i tillegg kan yte visse andre former for pensjon, jf. utkastet § 2-1 andre ledd. Departementet slutter seg til utvalgets forslag på dette punktet. Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om å lovfeste at regelverket skal være i samsvar med loven og tilhørende forskrifter. Formålet med bestemmelsen er å sikre at bare de pensjonsordninger som er i samsvar med loven, gir rett til inntektsfradrag ved skatteligningen for innbetalinger av premie og tilskudd til fond, jf. forslag til endring av skatteloven § 6-46. De nærmere krav til regelverkets utforming fremgår under omtalen av de enkelte særbestemmelser om pensjonsordningen.
Departementet foreslår at det presiseres i § 2-1 (3) at ordningene skal være ytelsesbaserte.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 2-3 (1) 1. punktum om at foretakspensjonsordningene skal ha en lovfestet plikt til å fastsette en pensjonsplan, der det fremgår hvilke former for ytelser ordningen tilbyr, omfanget av ytelsene og vilkårene for å få rett til disse. Det er viktig at den enkelte i størst mulig grad får innsikt i sine pensjonsrettigheter, blant annet for å kunne planlegge sin økonomiske stilling som pensjonist.
Komiteen slutter seg også til forslag om at ytelser opptjent etter planen skal være garantert av forsikringsselskapet eller pensjonskassen, jf. § 2-3 (1) andre punktum.
Komiteen slutter seg videre til Regjeringens forslag, jf. § 2-1 (1) om at pensjonsordningene skal være såkalte nettoordninger, dvs. at eventuelle reduksjoner i Folketrygdens ytelser ikke kompenseres gjennom foretakspensjonsordningene.
Komiteen slutter seg videre til Regjeringens forslag til § 2-3 (2) annet punktum om at det kan settes som vilkår for utbetaling fra pensjonsordningen at den forsikrede setter fram krav mot folketrygden.
Komiteen slutter seg videre til Regjeringens forslag til § 2-1 (2) om at pensjonsordningen skal gi rett til alderspensjon, men at den i tillegg kan yte visse andre former for pensjon.
Komiteen slutter seg også til forslaget om å lovfeste at regelverket for pensjonsordningen i sin helhet skal være i samsvar med lov om foretakspensjoner med tilhørende forskrifter, jf. § 2-1 (3), samt forslaget om at ordningen skal være ytelsesbasert, jf. § 2-1 (3).
Komiteen slutter seg for øvrig til departementets vurderinger, og vil i tilknytning til forslaget om at ordningene må være ytelsesbaserte vise til at innskuddsbaserte ordninger vil bli regulert i egen lov og at eventuelle kombinasjonsmuligheter må tas opp i forbindelse med behandlingen av lov om innskuddspensjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser videre til at det i proposisjonen uttales at «Departementet mener at eventuelle endringer i folketrygden bør få betydning for alle». Disse medlemmer er enig i dette, og vil peke på at dette ikke er tilfelle i bruttoordningene som er blant annet i Statens Pensjonskasse. Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag avviker vesentlig fra det som nylig har blitt innført i Sverige. Der innføres det nå stor grad av avtalefrihet i tjenestepensjonsordningen. Det er blant annet bestemt å gå bort fra det lovfastsatte krav om pensjonsplan, og man legger i stedet opp til at dette skal være forhandlingstema mellom de ulike grupper i et foretak eller konsern. Det vil etter disse medlemmers oppfatning være en klar fordel om norske pensjonsprodukter kan utformes mest mulig parallelt til ordninger i andre land som for eksempel Sverige. Dette gjelder ikke minst med tanke på utviklingen med økt integrasjon i næringslivet i Norden.
Disse medlemmer vil peke på at ulike arbeidstagergrupper kan ha ulike behov for hva en supplerende pensjonsordning skal omfatte og hvor god kvaliteten på ordningen skal være. Det er viktig at det norske lovverket ikke for sterkt begrenser mulighetene for forhandlinger mellom de ulike grupper i et foretak eller konsern. Disse medlemmer mener det skal være adgang til parallelle innskudds- og ytelsesbaserte ordninger i et foretak. Dette vil i praksis innebære ulike pensjonsplaner for ulike grupper i et foretak, noe regelverket ikke bør stenge for. Disse medlemmer kan slutte seg til en fastsatt hovedregel om felles pensjonsplan for ytelsesbaserte ordninger, men mener likevel at det bør være noe større valgmuligheter og fleksibilitet enn det som foreslås av Regjeringen gjennom et unntak fra hovedregelen om felles pensjonsplan i et foretak eller konsern. Det er spesielt viktig at det ikke stenges for mulig differensiering av pensjonsplaner innen et konsern.
Disse medlemmer viser til at spørsmålet om parallelle ordninger vil avklares ved behandlingen av lov om innskuddsbaserte ordninger.
Etter departementets syn er det særlig viktig at pensjonsordningens midler forvaltes slik at de til enhver tid er tilstrekkelige til å dekke pensjonsforpliktelsene.
Utvalget foreslår at foretakspensjonsordning ikke skal kunne inngås som livsforsikring med investeringsvalg. Forslaget innebærer en videreføring av gjeldende rett for så vidt gjelder avtaler med norske forsikringsselskaper. Departementet viser til at gjeldende forbud mot å inngå TPES som livsforsikring med investeringsvalg ble innført ved endringer fastsatt 20. desember 1996 i dagjeldende forskrift 8. september 1989 nr. 930 om kapitalforvaltning, og som spesielt regulerte innføringen av livsforsikring med investeringsvalg. Forskriften er erstattet av forskrift av 23. april 1997 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning.
Det er anført at livsforsikringsselskapene vil ha en konkurransemessig ulempe i forhold til pensjonskasser dersom det ikke gis adgang til å tilby foretakspensjonsordninger som livsforsikring med investeringsvalg, bl.a. fordi en pensjonskasse antas å kunne gi foretaket en indirekte adgang til å påvirke forvaltningen av pensjonskassens midler. Departementet viser til at pensjonskasser er underlagt de alminnelige kapitalforvaltningsreglene i forskrift 23. april 1997 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning. Kapitalforvaltningen i selskaper som tilbyr livsforsikring med investeringsvalg er underlagt en vesentlig mer liberal regulering enn pensjonskasser. Slike selskaper er ikke underlagt de alminnelige kapitalforvaltningsreglene, jf. kapitalforvaltningsforskriften kap. 3. Det er derfor ikke grunnlag for å hevde at en adgang til å tilby foretakspensjonsordninger som livsforsikring med investeringsvalg, vil likestille livsforsikringsselskaper og pensjonskasser mht. foretakets adgang til å påvirke plasseringen av pensjonsmidlene.
Departementet viser til at livsforsikring med investeringsvalg i forhold til kollektive ordninger reiser en rekke prinsipielle og tekniske spørsmål som ikke reguleres av gjeldende regelverk, bl.a. i forhold til risiko- og kostnadsfordeling og regler om avkastningsgaranti, og spørsmålet om annen avkastningsgaranti enn den ordinære garantien selskapet bruker. En viser også til at livsforsikring med investeringsvalg vil være en aktuell form ved innføring av innskuddsbaserte ordninger og vil bli vurdert da, slik det ble varslet i Nasjonalbudsjettet 1999. På denne bakgrunn foreslår departementet å videreføre gjeldende forbud mot at foretakspensjonsordninger skal kunne inngås som livsforsikring med investeringsvalg, jf. forslaget § 2-2 fjerde ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener det er mye som taler for å gi adgang til investeringsvalg i ytelsesbaserte ordninger, og stiller seg positiv til en slik adgang. Flertallet viser samtidig til at det etter departementets syn reiser seg «store og kompliserte problemstillinger» i tilknytning til en slik adgang. Samtidig synes det ikke å være uenighet om at en adgang til investeringsvalg i ytelsesbaserte ordninger vil kreve endringer i regelverket, blant annet knyttet til avkastningsgaranti m.m. Flertallet mener derfor det kan være hensiktsmessig at spørsmålet utredes før eventuell adgang til investeringsvalg iverksettes.
Flertallet legger videre til grunn at departementet utarbeider nødvendige endringer og utfyllende bestemmelser, slik at det eventuelt kan gis adgang til investeringsvalg med avkastningsgaranti, også slik at det på dette området sikres størst mulig grad av likebehandling mellom livselskap og pensjonskasser.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, ber Regjeringen komme tilbake til dette i forbindelse med proposisjonen om innskuddspensjoner. På denne bakgrunn foreslår dette flertallet at § 2-2 (4) utgår. Dette flertallet viser til at mange høringsinstanser går mot utvalgets og departementets forslag om at foretakspensjonsordning ikke kan inngås som livsforsikring med investeringsvalg. Det er blant annet påpekt at en adgang til investeringsvalg vil kunne bedre foretakenes mulighet for å finansiere ordningene, gi mulighet for en bedre risikostyring og redusere livselskapenes konkurranseulempe i forhold til pensjonskassene. Dette flertallet viser også til at Kredittilsynet mener det bør vurderes modeller for livsforsikring med investeringsvalg med avkastningsgaranti.
Dette flertallet kan ikke se at departementet fremfører tungtveiende argumenter for sitt forslag om å forby investeringsvalg. Departementets argumentasjon går i hovedsak ut på at dette ikke har vært tillatt til nå, noe som i seg selv ikke kan tillegges avgjørende vekt.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre ønsker altså ikke å ta endelig stilling til om en bør tillate investeringsvalg i en ytelsesbasert ordning, herunder hvilke vilkår som i så fall må oppfylles, i tilknytning til behandlingen av innskuddspensjon, som Regjeringen vil fremme proposisjon om senere i vår. I denne omgang legger disse medlemmer derfor ikke opp til å vedta forslag til § 2-2 (4), men vil vedta lovteksten på dette punkt senere i vår.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at livsforsikring med investeringsvalg vil bryte med det ytelsesbaserte systemet for kollektive pensjoner. I en ytelsesbasert ordning hvor arbeidsgiver påtar seg å garantere en ytelse i forhold til sluttlønn, kan en, om en gir adgang til livsforsikring med investeringsvalg, komme i den situasjon av risiko må bæres av arbeidstaker. Dersom arbeidsgiver ikke er i stand til å dekke opp for eventuelle tap på grunn av svak økonomisk stilling, vil risikoen reelt sett bli overført til medlemmene.
Dette medlem vil likevel peke på at det kan være hensiktsmessig at spørsmålet om livsforsikring med investeringsvalg utredes, og ber regjeringen komme tilbake med en grundig vurdering i forbindelse med proposisjonen om innskuddspensjoner. På denne bakgrunn foreslår dette medlem at Regjeringens forslag til § 2-2 (4) utgår.
Utvalget foreslår i utkastet § 2-4 å videreføre gjeldende regler om styrer i pensjonskasser. Videre foreslår utvalget å innføre et krav om styringsgruppe for pensjonsforsikring tegnet i forsikringsselskap for å sikre at medlemmene tas med på råd i saker som angår pensjonsordningen.
For pensjonsforsikring tegnet i livsforsikringsselskap, foreslår utvalget å gjøre unntak fra kravet om styringsgruppe med representasjon for de ansatte for foretak med færre enn 15 ansatte.
Utvalget foreslår at styringsgruppen skal bestå av minimum tre personer, hvorav minst en skal velges av og blant medlemmene i ordningen. For å «gi fleksibilitet», foreslår utvalget at Kredittilsynet i særlige tilfeller skal kunne gjøre unntak fra kravet om at minst en person i styringsgruppen skal velges blant medlemmene.
Utvalget legger opp til at styringsgruppen skal fungere som et diskusjonsforum, men at gruppen ikke skal treffe reelle avgjørelser. Styret i en pensjonskasse vil imidlertid i samsvar med gjeldende rett kunne treffe bindende vedtak i forhold til pensjonskassen. Utvalgets utkast til regel om styre og styringsgruppe er nærmere beskrevet i NOU 1998:1 side 83-84.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å innføre krav om styringsgruppe for pensjonsforsikring tegnet i forsikringsselskap. Departementet viser til at de ansatte har sterke økonomiske interesser i pensjonsordningen, og finner det derfor naturlig å formalisere et krav om at medlemmene skal tas med på råd ved utformingen og forvaltningen av ordningen.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å gjøre unntak fra kravet om styringsgruppe i ordninger med færre enn 15 medlemmer. Departementet mener at krav om styringsgruppe i mindre foretak vil kunne virke unødvendig byråkratisk og tungvint. Det vises også til at styringsgruppens hovedformål er å ivareta medlemmenes informasjonsbehov, og at gruppen ikke vil ha reell beslutningsmyndighet. Etter departementets syn vil et slikt informasjonsbehov lettere kunne tilfredsstilles på andre måter, samtidig som det vil være mindre i foretak med færre enn 15 ansatte enn i større foretak.
Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at styringsgruppen må bestå av minst tre personer, og at minst én av personene i styringsgruppen skal velges av og blant medlemmene i pensjonsordningen. Utvalget foreslår her en dispensasjonshjemmel. Departementet mener det imidlertid bør være et ubetinget krav at minst én av personene i styringsgruppen skal velges av og blant medlemmene i ordningen. Departementet ser derfor ikke behov for å gi Kredittilsynet en dispensasjonsadgang som foreslått av utvalget. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om kompetansen til styringsgrupper. Styringsgruppen vil kun være et rådgivende organ for foretaket, i motsetning til styret i en pensjonskasse som i henhold til pensjonskasseforskriften og forsikringsvirksomhetsloven vil fatte reelle avgjørelser i forhold til pensjonskassen.
Utvalget foreslår å lovfeste at styret i pensjonskasser forestår forvaltningen og praktiseringen av pensjonsordningen, jf. utkastets § 2-4 første ledd. Departementet viser til at kapitalforvaltningsforskriften § 4 gjelder for pensjonskasser, jf. pensjonskasseforskriften § 9 første ledd nr. 1. I kapitalforvaltningsforskriften § 4 reguleres styrets ansvar for kapitalforvaltningen i pensjonskassen. Etter departementets syn er det hensiktsmessig å understreke styrets ansvar for kapitalforvaltningen i lov om foretakspensjon.
Departementet legger til grunn at styre eller styringsgruppe bør forelegges spørsmål av betydning for de pensjonsberettigede medlemmene, f.eks. spørsmål knyttet til sammenslåing og deling av foretak.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 2-4 (1) om at styret i en pensjonskasse forestår forvaltningen og praktiseringen av pensjonsordningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at de ansatte har sterke økonomiske interesser i foretakenes pensjonsordninger og at medlemmene derfor bør tas med på råd vedrørende utformingen og forvaltningen av ordningene. Disse medlemmer viser til at pensjonsordningene utgjør en viktig del av arbeidstakernes lønns- og ansettelsesvilkår. Disse medlemmer vil i denne sammenheng peke på betydningen av at de ansatte løpende gis god mulighet til å holde seg oppdatert om regelverket og øvrige vilkår for pensjonsordningene. Disse medlemmer mener at disse hensyn også gjør seg gjeldende i mindre foretak med færre enn 15 medlemmer i pensjonsordningen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
Ǥ 2-4 annet ledd skal lyde:
(2) Foretak som har pensjonsforsikring skal opprette en styringsgruppe for pensjonsordningen på minst to personer. Minst en av personene skal velges av og blant medlemmene.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og representanten Steinar Bastesen, slutter seg til Regjeringens forslag til § 2-4 (2) og § 2-4 (3) om å innføre krav om styringsgruppe for pensjonsforsikring tegnet i livsforsikringsselskap i foretak som omfatter 15 eller flere medlemmer, og at minst en av personene i styringsgruppen skal velges av og blant medlemmene. Disse medlemmer viser til at de ansatte har sterke økonomiske interesser i pensjonsordningen, og det er derfor naturlig at medlemmene tas med på råd ved utformingen og forvaltningen av ordningen.
Når det gjelder Regjeringens forslag til § 2-4 (2) og (3) viser komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre til at de ansatte har sterke økonomiske interesser i pensjonsordningen, og er enig i at det er tjenlig at de ansatte får god informasjon om pensjonsordningen og gis mulighet for å bli tatt med på råd om utformingen av ordningen. Disse medlemmer mener imidlertid at spørsmålet om hvordan dette skal organiseres ikke bør reguleres i loven gjennom en påbudt styringsgruppe, men overlates til partene i det enkelte foretak. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at departementet i proposisjonen understreker at styringsgruppen ikke vil ha reell beslutningsmyndighet og at hovedformålet er å ivareta medlemmenes informasjonsbehov. Disse medlemmer mener forslaget om en lovpålagt styringsgruppe for pensjonsforsikring tegnet i forsikringsselskap innebærer en unødig byråkratisering, og går etter dette mot Regjeringens forslag til § 2-4 (2) og (3).
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
Regjeringens forslag til § 2-4 (2) og (3) utgår.»
Disse medlemmer viser til at forslaget om at § 2-4 (2) og (3) utgår, nødvendiggjør endringer i §§ 2-7 (4), 10-4 (2) og 15-1 (1). Disse medlemmer viser til sine merknader i avsnittene 4.8, 12 og 17.1.
Disse medlemmer vil subsidiært støtte Regjeringens forslag til § 2-4 (2) og (3).
Etter departementets syn er det viktig å statuere det ansvar som påligger et forsikringsselskap ved inngåelse av avtale om pensjonsordning. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om at livsforsikringsselskapet skal ha ansvar for å påse at de avtaler som selskapet inngår er i samsvar med gjeldende regelverk, jf. § 2-5. Forslaget er en videreføring av gjeldende rett, og anses nødvendig for å lette den offentlige kontroll med foretakspensjonsordninger. Forslaget innebærer imidlertid ingen begrensning av Kredittilsynets tilsynsansvar for slike ordninger, jf. forslaget § 2-7.
Kredittilsynet foreslår at livsforsikringsselskapet skal pålegges å «gå god for riktigheten» av de erklæringer foretaket avgir. Departementet viser til at livsforsikringsselskapet har en selvstendig plikt til å påse at de kontrakter selskapet inngår er i samsvar med gjeldende regelverk, jf. forslaget § 2-5 første ledd. Departementet foreslår i § 2-5 annet ledd at livsforsikringsselskapet skal påse at foretaket avgir erklæring om at det ikke har opprettet eller er tilsluttet annen pensjonsordning. Hvis foretak ikke kan avgi slik erklæring, skal livsforsikringsselskapet påse at samtlige pensjonsordninger under ett oppfyller lovens krav.
Departementet ser ikke grunn til å forskjellsbehandle livsforsikringsselskaper og pensjonskasser på dette felt, og foreslår at bestemmelsene gis tilsvarende anvendelse for pensjonskasser, jf. forslaget § 2-5 tredje ledd.
Komiteen slutter seg til departementets vurderinger og forslag til § 2-5 om livsforsikringsselskapers og pensjonskassers plikter.
Foretak med pensjonsordning som oppfyller lovens vilkår vil ha rett til inntektsfradrag for premieinnbetalinger og tilskudd til ordningen. Av hensyn til den praktiske gjennomføringen av ordningen må det foreligge dokumentasjon for at vilkårene for skattefavorisering er til stede. I tråd med gjeldende regler foreslås det i § 2-6 et system hvor kvitteringer m.v. som oversendes ligningsmyndighetene skal gis påtegning om at det gjelder innbetaling m.v. knyttet til en ordning som oppfyller lovens vilkår. Dette innebærer at pensjonsinnretningen innestår for at ordningen er i samsvar med lovens krav. Videre kan ligningsmyndighetene legge dette til grunn ved ligningen uten å måtte foreta nærmere undersøkelser av om ordningen oppfyller lovens vilkår. Som påpekt av Ligningsutvalget mener også departementet at det ikke vil være praktikabelt med et system hvor det enkelte likningskontor foretar kontroll av om vilkårene er oppfylt i tilknytning til den enkelte ligning. Det vises i denne sammenheng også til at et slikt system med påtegning har vært praktisert siden 1952.
For å oppnå en korrekt ligning er det nødvendig at de kvitteringer m.v. som sendes inn er spesifiserte. Dersom årets premie betales over premiefondet, må dette angis særskilt for å forhindre dobbelt fradrag. Departementet tiltrer også utvalgets forslag med hensyn til plassering av ansvaret for at de opplysninger som inngis til ligningsmyndighetene er korrekte. Forsikringsselskapet, pensjonskassen, foretaket, samt institusjon som forvalter premiefond, vil ha et selvstendig ansvar på dette punkt. Regelen vil kunne virke preventivt ved at ingen av disse vil kunne fraskrive seg ansvar under henvisning til at opplysningene skulle vært gitt av en annen.
Dersom ordningen ikke er i samsvar med lovens vilkår, vil konsekvensen være at innbetalinger m.v. til ordningen ikke er fradragsberettiget ved ligningen. Dette følger av skattelovens forutsetning om at ordningen må være i samsvar med de krav som oppstilles for skattefavorisert foretakspensjon. Følgene vil kunne bli de samme dersom foretaket ikke oppfyller dokumentasjonskravene for en påberopt fradragsrett. Hvor foretaket gir uriktige eller ufullstendige opplysninger til ligningsmyndighetene, og dette har eller kunne ha ført til fastsettelse av for lav skatt, vil det være anledning til å ilegge foretaket tilleggsskatt i henhold til ligningsloven av 13. juni 1980 nr. 24 kap. 10. Dersom det foreligger forsett eller grov uaktsomhet i tilknytning til slike forhold, kan det være aktuelt med straffansvar for overtredelse av ligningslovens bestemmelser om skattesvik. Slikt ansvar vil også kunne gjøres gjeldende overfor foretaket, jf. straffeloven av 22. mai 1902 nr. 10 §§ 48 a og 48 b. Det samme vil gjelde i forhold til forsikringsselskap m.v. som uriktig gir kvittering el. for innbetaling av premie til pensjonsordning. Det vises her til ligningsloven § 12-1 bokstav b som rammer den som forsettelig eller grovt uaktsomt «utferdiger uriktig dokument når han forstår eller bør forstå at dokumentet er egnet som legitimasjon for å oppnå skatte- eller avgiftsmessige fordeler».
Komiteen slutter seg til departementets vurderinger, forslag til § 2-6 om dokumentasjon for at vilkårene for skattefavorisering er til stede.
Utvalget foreslår i utkastet § 2-7 at Kredittilsynet skal føre tilsyn med foretakspensjonsordningene.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at Kredittilsynet skal føre tilsyn med foretakspensjonsordningene. Departementet vil understreke at slikt tilsyn vil supplere det alminnelige tilsyn av livsforsikringsselskaper og pensjonskasser. Når det gjelder tilsyn av foretakspensjonsordninger i norske filialer av livsforsikringsselskaper med hovedsete i annen EØS-stat, vises til Kredittilsynets høringsuttalelse som departementet i det vesentligste slutter seg til. Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at Kredittilsynet skal kunne kreve endringer innen en fastsatt frist i pensjonsordninger som er eller forvaltes i strid med regelverket.
Departementet mener i likhet med utvalget at Kredittilsynet skal føre tilsyn med at beregning og fordeling av midler er foretatt i samsvar med regelverket. Utvalget foreslår videre at Kredittilsynet skal kunne overprøve de skjønnsmessige vurderinger om beregning og fordeling av midler i tilfeller dette virker «klart urimelig», selv om regelverket ikke kan sies å være brutt. Departementet går i mot utvalgets forslag om å gi Kredittilsynet adgang til å overprøve foretakenes skjønnsutøvelse. Loven inneholder en rekke klare regler om f.eks. anvendelse av premiefondsmidler og maksimale grenser for samlede pensjonsytelser til de enkelte. Etter departementets syn reduserer disse reglene behovet for å gi Kredittilsynet kompetanse til å overprøve det skjønnet som i visse tilfeller kan utøves.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om hvilke sanksjoner Kredittilsynet skal ha til rådighet dersom pålegg om retting innen en fastsatt frist ikke overholdes. Kredittilsynet skal kunne gi nærmere retningslinjer for virksomheten, oppnevne nytt styre eller styringsgruppe for pensjonsordninger, eller bestemme at pensjonsordningen skal opphøre eller avvikles. Det vises til utvalgets omtale i NOU 1998:1 side 179-180.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 2-7 (1), (2), (3) og (5).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens forslag til § 2-7 (4).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til sin merknad under avsnitt 4.5 hvor disse medlemmer går mot Regjeringens forslag om at det skal opprettes styringsgruppe i foretak som har pensjonsforsikring som omfatter 15 eller flere medlemmer. Dette nødvendiggjør endring i Regjeringens forslag til § 2-7 (4).
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
§ 2-7 (4) skal lyde:
(4) Dersom frist gitt i medhold av annet og tredje ledd ikke overholdes, kan Kredittilsynet gi nærmere retningslinjer for virksomheten, oppnevne nytt styre for pensjonsordningen, eller bestemme at pensjonsordningen skal opphøre og avvikles etter bestemmelsene i kapittel 15.»