3. Generelt om lovforslaget og lovens virkeområde
- 3.1 Generelle merknader til lovforslaget
- 3.2 Saklig virkeområde
- 3.3 Definisjoner
- 3.4 Utenlandske forsikringsselskapers adgang til å tilby sine tjenester i Norge, sett i forhold til EØS-avtalen
- 3.5 Lovens anvendelse på Svalbard
- 3.6 Om utvidet minste opptjeningstid og omsorgsopptjening
Om lag 35 pst. av alle ansatte i privat sektor er i dag tilknyttet en tjenestepensjonsordning etter skatteloven. Departementet har hatt som siktemål å utarbeide klarere, mer oversiktlige og lettere tilgjengelige regler i lov om foretakspensjon. Det har vist seg å være et klart behov for opprydning i og modernisering av disse reglene.
Enkelte høringsinstanser har generelle merknader til lovforslaget. Departementet gjengir de mest sentrale i proposisjonens avsnitt 3.1.1.
I forbindelse med lovfesting av reglene om foretakspensjonsordninger med rett til inntektsfradrag etter skatteloven har det vært et siktemål å inkludere så mange som mulig av foretakets ansatte. Videre har det vært en målsetning å lage et fleksibelt regelverk. Fra NOU 1998:1 side 9 siteres:
«For foretaket er foretakspensjon en frivillig ordning, og utvalget har derfor sett det som sin oppgave å lage regler som ikke er for rigide for foretaket: en foretakspensjonsordning skal verken være for kostbar eller for bindende. Lovverket består i normalregler for enhver pensjonsordning, og på områder der det er slikt behov er reglene fleksible.»
Departementet er av den oppfatning at forslaget til lov om foretakspensjon oppfyller denne målsetningen. Der det er ønskelig med fleksibilitet, åpner loven flere steder for en normalordning som foretakene kan fravike.
Departementet vil påpeke at det dreier seg om en ordning som er skattefavorisert, og departementet ser det ikke som urimelig at myndighetene stiller krav til en slik ordning. Ved behandlingen av Velferdsmeldingen uttalte et flertall i sosialkomiteen at tjenestepensjonsordningene skal støtte opp om folketrygden, og at de skal oppfylle visse fordelingspolitiske krav. Det bør også påpekes at ingen foretak pålegges å innføre foretakspensjonsordninger for sine ansatte. De står videre fritt til å velge ordninger som ligger utenfor dette regelverket, men da uten skattefordel. Departementet finner det rimelig at pensjonsordninger som nyter godt av lempelige skatteregler har en viss sosial profil, for eksempel ved at flest mulig av de ansatte i foretaket kan nyte godt av ordningene. Dette hensynet er etter departementets syn godt ivaretatt ved det lovutkastet som nå foreligger.
Mange av de spørsmål som er foreslått regulert i utkast til lov om foretakspensjon, baserer seg på de føringer som er lagt av Stortinget i innstillingen til Velferdsmeldingen. Etter departementets syn står verken utvalget eller departementet fritt på disse punktene.
Enkelte av høringsinstansene har ytret ønske om at fremleggelse av proposisjon om foretakspensjon utsettes, slik at alle pensjonspolitiske spørsmål kan ses under ett. Etter departementets syn er det uheldig dersom endringer i dette regelverket nå utsettes på ubestemt tid. Det er et stort behov for opprydning i og modernisering av regelverket. Dette arbeidet har pågått over flere år, og bør nå sluttføres. En samlet presentasjon av de pensjonspolitiske spørsmål som er under utredning, ville medføre at det vil gå flere år før nye forslag kan behandles av Stortinget.
Flere av høringsinstansene ønsker at lov om foretakspensjon skal ses i sammenheng med innskuddsbaserte pensjoner. Departementet finner det ikke hensiktsmessig å utsette fremleggelsen av proposisjon om lov om foretakspensjon i påvente av lovarbeidet som gjenstår for innskuddsbaserte ordninger. De pensjonspolitiske hovedlinjene som Stortinget vektlegger i behandlingen av lov om foretakspensjon, vil være de samme og danne grunnlag for tilsvarende linjer i en lov om innskuddsbaserte ordninger. Departementet legger også opp til at lov om foretakspensjon skal tre i kraft fra 1. januar 2001, jf. avsnitt 18.1. Dette antas å muliggjøre en parallell ikrafttredelse for de to regelsettene. For øvrig henvises det til omtalen av innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger i proposisjonens avsnitt 2.9.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, Berit Brørby, Erik Dalheim, Ranveig Frøiland, Trond Giske, Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm, lederen Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S. Sørfonn, fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Senterpartiet, Jørgen Holte, fra Sosialistisk Venstreparti, øystein Djupedal, fra Venstre, Terje Johansen, og representanten Steinar Bastesen, legger vekt på at forslaget til lov om foretakspensjon regulerer et frivillig forhold. Ingen foretak pålegges å innføre foretakspensjonsordninger for sine ansatte, og foretakene står fritt til å velge ordninger som ligger utenfor regelverket, men da uten skattefordel. Komiteen viser videre til at bare 35 pst. av alle ansatte i privat sektor i dag er tilknyttet en tjenestepensjonsordning etter skatteloven. Dermed står et klart flertall av de ansatte i privat sektor, snaut 1 million arbeidstagere, uten tjenestepensjonsordning. Komiteen mener det er et mål at flere skal få tilbud om foretakspensjon som et supplement til folketrygdens ytelser.
Komiteen legger til grunn at Regjeringen kommer tilbake til eventuelle behov for endringer i lov om foretakspensjon i proposisjonen om innskuddsbaserte ordninger.
Komiteen viser til at to større utredninger om pensjonspolitiske spørsmål ble avgitt i 1998; NOU 1998:10 Fondering av folketrygden og NOU 1998:19 Fleksibel pensjonering. Bakgrunnen for disse utredningene er blant annet den demografiske utviklingen, med økende andel eldre og høyere gjennomsnittlige pensjonsytelser fra folketrygden, og de utfordringer denne utviklingen stiller Norge overfor. Komiteen viser til at også oppfølgingen av disse utredningene kan innebære endringer som har konsekvenser for utformingene av reglene for foretakspensjon.
Komiteen mener derfor det er viktig at regelverket ikke fremstår som stivbent eller kostnadskrevende, da dette vil svekke foretakenes interesse for å opprette foretakspensjonsordninger for sine ansatte. Komiteen mener et fleksibelt regelverk med stor grad av valgfrihet med hensyn til utformingen av foretakspensjonsordningen i det enkelte foretak vil bidra til at flere får tilbud om foretakspensjon. Komiteen understreker at foretakene i mange henseender vil stå fritt til å tilby sine ansatte gunstigere vilkår enn det som fremgår av lovens minstekrav, men at dette i hvert enkelt tilfelle må tilpasses situasjonen i det enkelte foretak.
Komiteen viser også til forslag om de såkalte innskuddsbaserte pensjonsordninger, eller innskuddspensjoner i arbeidsforhold, som vil bli lagt frem for Stortinget, slik at også innskuddsbaserte ordninger trer i kraft fra 1. januar 2001. Komiteen legger stor vekt på at Regjeringen fremmer forslag om innskuddsbaserte ordninger snarest mulig, slik at parallell ikrafttredelse fra 1. januar 2001 blir mulig. Innskuddsbaserte ordninger vil gi ytterligere valgfrihet i pensjonsordningene foretakene kan tilby sine ansatte, og dermed bidra til at flere arbeidstagere kan få supplerende pensjonsordninger i tillegg til folketrygden. Komiteen viser til at innføring av innskuddspensjoner vil reise en rekke spørsmål i tilknytning til forholdet mellom ytelsesbaserte og innskuddsbaserte pensjonsordninger. Dette kan innebære et behov for endringer i den foreliggende lov om foretakspensjoner som komiteen ikke har tilstrekkelig oversikt over på det nåværende tidspunkt.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar Bastesen, viser til at dette var bakgrunnen for at dette flertallet i Budsjett-innst. S. I (1998-99) gikk inn for at de to lovene burde ses i sammenheng. Dette flertallet konstaterer at Regjeringen har valgt en annen fremgangsmåte, og at det derfor kan bli behov for endringer i den foreliggende lov om foretakspensjon i forbindelse med behandlingen av lov om innskuddspensjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil blant annet peke på at det vil kunne være svært aktuelt for det enkelte foretak og dets ansatte med en kombinasjon av ytelsesbaserte og innskuddsbaserte ordninger.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at Regjeringen fremmer forslag om lov om innskuddspensjon i løpet av våren. Disse medlemmer avventer dette lovforslaget før det tas stilling til behov for endring i lov om foretakspensjon, og eventuelle kombinasjoner av ytelsesbasert og innskuddsbaserte pensjonsordninger i det enkelte foretak.
Departementet er av den oppfatning at «tjenestepensjon» er en foreldet tittel, som i stor grad henleder oppmerksomheten på 1968-regelverket. Utvalgets begrunnelse for å velge en annen tittel på loven var bl.a. for å understreke at det dreier seg om en foretaksopprettet pensjonsordning for foretakets ansatte. Departementet slutter seg til utvalgets syn på lovens tittel, og går inn for at loven skal hete «lov om foretakspensjon». Når det gjelder bruk av begrepet «foretakspensjonsordninger med skattefordel», vises det til departementets forslag til endring i § 1-1 første ledd, omtalt under departementets vurdering i proposisjonens avsnitt 3.2 om saklig virkeområde.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til lovens tittel.
Som utvalget påpeker vil forskriftenes utforming avhenge av den endelige utforming av lovteksten. Departementet finner det derfor ikke hensiktsmessig å utforme forskrifter før loven er endelig vedtatt. Departementet er imidlertid innforstått med at flere forskrifter må foreligge innen lovens ikrafttreden, og vil utarbeide disse før dette tidspunkt. Utkast til forskrifter vil bli sendt på høring.
Departementet foreslår at den generelle forskriftshjemmelen i § 1-3 innskrenkes noe i forhold til utvalgets forslag. Det foreslås at Kongen kan fastsette nærmere regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i lov om foretakspensjon.
Komiteen slutter seg til departementets forslag til forskriftshjemmel i § 1-3, men understreker at forskriftsarbeidet ikke må være til hinder for en ikrafttreden av lov om foretakspensjon fra 1. januar 2001, parallelt med ikrafttreden av lov om innskuddsbaserte ordninger.
Departementet viser til utvalgets mandat. Ifølge mandatet punkt 4 skulle gruppen etablere kontakt med interessegrupper om spesielle spørsmål som utvalget fant det hensiktsmessig å drøfte eksternt. Dette ble gjort ved at utvalget knyttet til seg en referansegruppe hvor berørte parter fikk mulighet til å komme med merknader underveis i utvalgets arbeid. Referansegruppen hadde representanter fra Næringslivets Hovedorganisasjon, Landsorganisasjonen i Norge, Akademikernes Fellesorganisasjon, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Norges Forsikringsforbund og Norske Pensjonskassers Forening.
Komiteen tar dette til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre tar dette til etterretning, men mener det ikke er tilfredsstillende at verken arbeidsgiver- eller arbeidstagerorganisasjonene eller forsikringsnæringen ikke har vært representert i utvalget.
Utkastets § 1-1 første ledd angir for det første hva loven omfatter, m.a.o. dens saklige virkeområde. Videre angir bestemmelsen i annet ledd hvilke pensjonsinnretninger en foretakspensjonsordning med skattefordel kan være organisert i. Til sist gis det i tredje ledd hjemmel for at Kongen kan bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde for pensjonsordning opprettet av virksomhet som ikke er skattepliktig.
Utvalget har foreslått at § 1-1 skal angi lovens virkeområde til å være «foretakspensjonsordninger med skattefordel» i motsetning til 1968-reglene som angir sitt virkeområde til å være «Privat tjenestepensjonsordning, som nevnt i skatteloven § 44 første ledd bokstav k (...)».
Utkastet § 1-1 annet ledd angir hvilke pensjonsordninger som omfattes av loven og hvordan foretakspensjon med skattefordel kan være organisert. Utvalget foreslår at foretakspensjonsordning med skattefordel kan organiseres som pensjonsforsikring i livsforsikringsselskap, pensjonskasse som er bygd opp etter forsikringstekniske regler og godkjent av Kredittilsynet, eller tariffestet pensjonsordning som bygger på avtale mellom organisasjoner for arbeidsgivere og arbeidstakere og som er godkjent av departementet. Dette forslaget er i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett.
§ 1-1 tredje ledd gir hjemmel for Kongen til å bestemme at loven helt eller delvis også skal gjelde for pensjonsordning opprettet av virksomhet som ikke er skattepliktig.
Lov om foretakspensjon regulerer vilkårene for en skattefavorisert ordning. Dette taler for at det bør foreligge en direkte kobling mellom loven og skattelovens regler. Det sentrale i skattefavoriseringen er retten til inntektsfradrag. En henvisning til skatteloven § 6-46 vil hindre uklarhet om hvorvidt andre kollektive ordninger omfattes av lov om foretakspensjon. Departementet mener at i en lov med en så sterk tilknytning til skatteloven, angis virkeområdet klarest med en henvisning til skatteloven. Dette er også en videreføring av det system som er brukt i 1968-reglene, og er velkjent for de som vil bli brukere av lov om foretakspensjon. Utvalget har foreslått en endring i skatteloven § 44 første ledd bokstav k (ny skattelov § 6-46) slik at fradragsrett for arbeidsgiver forutsetter at ordningen følger vilkårene i lov om foretakspensjon. Departementet mener at henvisningen bør skje begge veier, slik at skatteloven § 6-46 er knyttet opp mot lov om foretakspensjon, og at lov om foretakspensjon knyttes opp mot denne bestemmelsen i skatteloven.
Departementet foreslår en endring i utvalgets utkast § 1-1 første ledd slik at det fremgår at loven gjelder foretakspensjonsordning hvor det gis eller har vært gitt inntektsfradrag etter skatteloven § 6-46 og foretak som har eller oppretter slik pensjonsordning. Som en konsekvens av dette må henvisningen til skatteloven i § 1-2 annet ledd bokstav a endres. Det foreslås at foretak i § 1-2 annet ledd bokstav a defineres som aksjeselskap, allmennaksjeselskap, ansvarlig selskap, enkeltmannsforetak, og ethvert annet rettssubjekt som har arbeidstaker i sin tjeneste.
Departementet er for øvrig enig i utvalgets utkast til § 1-1 annet ledd, men foreslår en presisering av bokstav b, slik at det fremgår at foretakspensjonsordning kan være en ordning i pensjonskasse. Ingen av høringsinstansene har nevnt forslaget om å videreføre adgangen til å ha pensjonsordning basert på tariffavtale mellom arbeidsgivers og arbeidstakers organisasjoner. Så langt departementet har brakt i erfaring, er ikke denne adgangen i bruk. Departementet foreslår derfor at adgangen ikke videreføres da det ikke anses å være behov for det.
Utvalgets utkast § 1-1 tredje ledd er omtalt i avsnitt 3.2.2 i proposisjonen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til saklig virkeområde i § 1-1 (1) og (2).
Utvalget forutsetter at loven skal omfatte skattefavoriserte pensjonsordninger til samtlige skattepliktige foretak. I NOU 1998:1 side 175 sies det at:
«Foretak som eies av stat eller kommune og som har skatteplikt vil således omfattes. Andre statlige og kommunale pensjonsordninger omfattes ikke av loven.»
Det gis i medhold av den någjeldende skatteloven § 44 første ledd bokstav a inntektsfradrag for tilskudd til lovpålagte pensjonsordninger, som f.eks. Statens Pensjonskasse. Videre gis det inntektsfradrag for tilskudd til tjenestepensjonsordninger som oppfyller vilkårene i 1968-reglene. Det er ikke fradragsrett for tilskudd til kollektive pensjonsordninger som ikke oppfyller 1968-reglene, og kollektive pensjonsordninger som ikke er lovpålagte.
Kommunal Landspensjonskasse Forsikring tar i sin høringsuttalelse opp forholdet til kommunalt eide, men for øvrig fristilte foretak, og hevder bl.a. at disse foretakene har fått inntektsfradrag for den premien som er innbetalt. Departementet vil peke på at det ikke er hjemmel i den någjeldende skatteloven § 44 for å gi inntektsfradrag for tilskudd til pensjonsordninger som ikke er pålagt i eller i henhold til lov og som heller ikke oppfyller vilkårene for privat tjenestepensjonsordning etter skatteloven (1968-reglene). Dersom kommunale, fristilte foretak har fått inntektsfradrag, må dette ha skjedd på feilaktig grunnlag og ikke i tråd med gjeldende regelverk.
De kommunale pensjonsordningene og Statens Pensjonskasse har på enkelte områder gunstigere vilkår enn det private foretak kan ha i sine tjenestepensjonsordninger som gir rett til inntektsfradrag etter skatteloven (1968-reglene). Dette innebærer at skattepliktige, fristilte, statlige foretak som fortsatt har medlemskap for sine ansatte i Statens Pensjonskasse, vil kunne ha et konkurransefortrinn i forhold til privat og kommunal virksomhet.
Lempeligere fradragsregler for fristilte kommunale eller statlige foretak enn for tilsvarende privat virksomhet, vil etter departementets oppfatning medføre en uheldig forskjellsbehandling mellom foretak i privat og offentlig sektor som driver skattepliktig virksomhet. Etter departementets syn må også de fristilte offentlige foretakene tilpasse pensjonsordningen til kravene som gjelder for private foretakspensjoner som forutsetning for skattefavorisering. Hvis ikke gis foretakene et konkurransefortrinn i forhold til private foretak som driver konkurrerende virksomhet.
Etter departementets syn skal vilkårene som oppstilles i lov om foretakspensjon gjelde alle typer kollektive pensjonsordninger som skal skattefavoriseres. Departementet går inn for at kommunale, fristilte, skattepliktige foretak må tilby pensjonsordninger som oppfyller kravene i lov om foretakspensjon for å få rett til inntektsfradrag for tilskudd til ordningene. Dette kan gjøres på to måter; fortsatt tilknytning til den kommunale pensjonskasse, men slik at disse foretakene må tilby et produkt i samsvar med reglene i lov om foretakspensjon, eller at de går ut av den kommunale pensjonskasse og etablerer pensjonsordning i et forsikringsselskap eller oppretter egen pensjonskasse. Kommunale pensjonsordninger som ikke oppfyller vilkårene, vil således ikke skattefavoriseres.
Pensjonsordning i fristilt kommunalt foretak vil normalt være basert på tariffavtale. Det innebærer at det i praksis vil være vanskelig for foretaket å få endret innholdet i pensjonsordningen da det forutsetter en endring av tariffavtalen. En fristillelse av foretaket fra kommunen kan skape uttrygghet hos de ansatte. Videreføring av pensjonsordningen på samme vilkår kan skape større forutberegnelighet og dermed trygghet for arbeidstakeren. Dette gjør at det kan ta tid å få de ansatte til å akseptere overgang til en ny pensjonsordning. Endring av pensjonsordning vil i praksis også kunne medføre at foretaket må etablere pensjonsordning i et forsikringsselskap. Årsaken til det er at Kommunal Landspensjonskasse kun har tilbudt pensjonsordninger som bygger på hovedavtalen i kommunene.
Departementet har forståelse for at det kan ta tid for de fristilte kommunale foretakene å få gjennomført nødvendige endringer i pensjonsordningene. Dette tilsier at kommunalt eide foretak bør gis en rimelig overgangsperiode til å oppfylle lovens vilkår selv om de ikke oppfyller de gjeldende vilkår for inntektsfradrag. Departementet foreslår at det gis en overgangsbestemmelse til skatteloven hvor departementet kan dispensere fra lovens krav til pensjonsordningen for kommunalt eiet foretak de første fem år etter at loven har trådt i kraft.
Det forutsettes at dispensasjon kun vil bli gitt for pensjonsordning som oppfyller de vilkår som gjelder for pensjonsordning i kommunene og hvor den kommunale eierandel i foretaket minst utgjør 98 pst. Når det ikke stilles krav om 100 pst. kommunalt eierskap har dette sammenheng med et ønske om å ikke utelukke foretak hvor de ansatte er gitt adgang til å bli medeiere. Kravet om minst 98 pst. kommunal eierandel er i samsvar med de krav som har vært stilt overfor ordninger i kommunale kraftforetak som er innvilget dispensasjon med hjemmel i 1968-reglene § 15.
En overgangsperiode for fristilte kommunale foretak på fem år innebærer at pensjonsordningen må oppfylle lovens alminnelige vilkår fra og med inntektsåret 2006 forutsatt at loven trer i kraft fra og med inntektsåret 2001. Etter departementets vurdering bør en dispensasjon fra de alminnelige kravene til pensjonsordningen også gjelde frem til loven trer i kraft. Dette kan gjøres ved at det gis dispensasjon i medhold av § 15 i 1968-reglene for inntektsårene 1999 og 2000, jf. dispensasjoner for offentlig eide kraftforetak. Dette medfører at foretakene til sammen vil ha fem år på å oppfylle de alminnelige vilkårene for at pensjonsordningen skal være skattefavorisert.
Departementet legger til grunn at fristilt statlig virksomhet inntil videre skal kunne opprettholde sitt medlemskap i Statens Pensjonskasse. Departementet foreslår i denne omgang ingen materielle endringer i skatteloven § 44 første ledd bokstav a fjerde punktum. På sikt må imidlertid også fristilt statlig virksomhet tilpasse seg vilkårene i lov om foretakspensjon for å beholde retten til inntektsfradrag. For fristilt statlig virksomhet foreligger to muligheter til en slik tilpasning; fortsatt tilknytning til Statens Pensjonskasse, men slik at disse foretakene må tilby et produkt i samsvar med reglene i lov om foretakspensjon, eller at de går ut av Statens Pensjonskasse og etablerer pensjonsordning i et forsikringsselskap eller ved å opprette egen pensjonskasse.
Departementet vil ta initiativ til at det utredes og vurderes nærmere hvorvidt statlig fristilt virksomhet skal kunne tilby pensjonsordninger i tråd med lov om foretakspensjon innenfor Statens Pensjonskasse. Etter departementets oppfatning er det på nåværende tidspunkt for tidlig å ta stilling til hvorvidt Statens Pensjonskasse skal gis rammevilkår på linje med de regler som gjelder for privat sektor. Avklaringer om dette kan først foreligge etter at det er foretatt nærmere utredninger. Utredningen må bl.a. knyttes til spørsmålet om:
adgang til å kombinere avtalefestet pensjon og tjenestepensjon fra 65 år,
erstatning av 85-årsregelen med særaldersgrenser etter vurdering,
omlegging av bruttoordningen i Statens Pensjonskasse,
oppheving eller endring av knekkpunktsreglene i lov om Statens Pensjonskasse,
eventuell videreføring av overføringsavtalen.
Som nevnt ovenfor foreslår departementet en overgangsordning for fristilte kommunale foretak. Departementet forutsetter at lovens anvendelse for fristilte statlige foretak skal være avklart i god tid før utløpet av denne overgangsperioden.
Utvalget har i utkast til § 1-1 tredje ledd foreslått at Kongen kan bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde også for pensjonsordning opprettet av virksomhet som ikke er skattepliktig. Departementet vil peke på at lov om foretakspensjon stiller krav til hvordan pensjonsordninger som gis en gunstig skattemessig behandling skal være utformet. Foretak som ikke er skattepliktige, og som dermed ikke krever inntektsfradrag for tilskudd til foretakets pensjonsordning, bør etter departementets oppfatning ikke bli pålagt å følge de reguleringer som det legges opp til i lov om foretakspensjon. Departementet foreslår derfor ikke en bestemmelse i tråd med utvalgets utkast til § 1-1 tredje ledd.
Komiteen viser til komiteens merknader i Innst. O. nr. 12 (1999-2000) avsnitt 31.1 om fradragsrett for tilskudd til kommunal tjenestepensjon. Komiteen viser til at kommunalt tilknyttede virksomheter som har kommunal tjenestepensjon i praksis tidligere er gitt inntektsfradrag for innbetalt premie. Komiteeen viser videre til at en videreføring av slik praksis vil kreve en presisering ved behandlingen av Ot.prp. nr. 47 (1998-99), jf. departementets vurderinger under avsnitt 3.2.2 i proposisjonen.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«I lov av 26. mars 1999 om skatt på formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 6-45 nytt annet og tredje punktum skal lyde:
Det gis fradrag for kostnad til sikring av pensjon i offentlig pensjonsordning i arbeidsforhold. Departementet kan gi forskrift om vilkår for fradrag m.v. etter annet punktum.»
Komiteen foreslår at forslag til § 6-45 nytt annet og tredje punktum trer i kraft straks med virkning fra og med 1. januar 2000.
Komiteen viser til at fradragsretten skal omfatte statlige og kommunale virksomheter som har offentlig tjenestepensjon. Komiteen mener det bør settes som vilkår for fradrag at pensjonsordningene ikke har gunstigere ytelser enn det som følger av lov om Statens Pensjonskasse.
Komiteen antar at den foreslåtte overgangsregelen til skatteloven § 6-46 fjerde ledd blir unødvendig når skattefradraget for offentlige pensjonsordninger lovfestes. Det vises til komiteens merknad i avsnitt 19.8.1.
Komiteen viser videre til at departementet vil ta initiativ til at det utredes og vurderes nærmere hvorvidt statlig fristilt virksomhet skal kunne tilby pensjonsordninger i tråd med lov om foretakspensjon innenfor Statens Pensjonskasse, og at det i denne sammenheng er flere spørsmål som må utredes.
I utkast til lov om foretakspensjon § 1-2 er det tatt inn forslag til definisjoner av enkelte sentrale begreper.
Når det gjelder begrepene forsikrede/sikrede, ser departementet at definisjonen av forsikrede i forslag til lov om foretakspensjon avviker fra den definisjonen som benyttes i forsikringsavtaleloven. Etter departementets syn er imidlertid ikke dette problematisk fordi definisjonen klart angir hva begrepet innebærer. Departementet velger derfor å holde fast ved den definisjonen som er valgt.
Når det gjelder definisjonen av samboere, viser departementet til at dette er definert i bl.a. lov om husstandsfellesskap, folketrygdloven § 1-5 tredje ledd, forsikringsavtaleloven § 4-11 annet ledd b og IPA-forskriften § 1-2. Det er etter departementets oppfatning viktig å være klar over at disse definisjonene ikke er like, og at de alle er ment å være formålstjenlige i forhold til den aktuelle loven som definisjonen gjelder for. Definisjonen i lov om husstandsfellesskap fremstår som den mest generelle definisjonen, men departementet finner det ikke hensiktsmessig å endre definisjonen av samboere i tråd med lov om hustandsfellesskap. Heller ikke forsikringsavtalelovens definisjon er etter departementets syn klargjørende for formålet. Tilsvarende gjelder for folketrygdloven, hvor definisjonen er utformet ut i fra de konkrete behov som følger av loven. Departementet vil videre påpeke at definisjonen av samboere i forslag til lov om foretakspensjon er lik definisjonen av samboere i IPA-forskriften. Slik departementet ser det er dette en hensiktsmessig løsning.
Departementet foreslår at det tas inn følgende definisjon av konsern i § 1-2 annet ledd bokstav b: Konsern som nevnt i aksjeloven § 1-3 og allmennaksjeloven § 1-3, likevel slik at morselskapet ikke må være aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Begrepet konsern er benyttet i lovforslaget kap. 12.
Departementet foreslår at premiereserve defineres som «Avsetning til dekning av kontraktsmessige forpliktelser overfor de forsikrede, inklusive administrasjonsreserve til dekning av fremtidige kostnader». Til spørsmålet om hva som ligger i begrepet kontantverdi, viser departementet til at lovforslaget §§ 4-5, 4-9 og 4-15 bruker begrepet forsikringsteknisk kontantverdi. Forsikringsteknisk kontantverdi er nåverdien av en framtidig betalingsstrøm hvor det ved diskonteringen er tatt hensyn til renten samt øvrige elementer i et forsikringsteknisk beregningsgrunnlag.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til definisjoner i § 1-2 (1) og (2) bokstavene a, b, d, e, f og g, men komiteen viser til at den foreslåtte definisjonen av samboere i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) avviker fra definisjonen av samboere i enkelte andre lover. Komiteen mener det kan virke urimelig at man i enkelte henseender defineres som samboer i lovmessig forstand, mens man i andre sammenhenger ikke er lovmessig definert som samboer.
Komiteen ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en nærmere vurdering og eventuelle forslag til endringer av samboerdefinisjonene i forbindelse med oppfølgingen av NOU 1999:25 Samboerne og samfunnet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at som følge av disse medlemmers respektive merknader og forslag til § 3-10 (2) i avsnitt 5.8, må § 1-2 (2) bokstav c endres.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
§ 1-2 (2) bokstav c skal lyde:
Medlemmer: Arbeidsgiveren og de arbeidstakere som oppfyller opptaksvilkårene i regelverket for pensjonsordningen. Som medlem regnes også alderspensjonist som har sluttet hos forsikringstaker ved oppnådd pensjonsalder og uførepensjonist som har blitt ufør mens han var i forsikringstakers tjeneste.
Når det følger av regelverket, skal arbeidstaker som slutter hos forsikringstaker før oppnådd pensjonsalder og samtidig mottar Avtalefestet Pensjon (AFP), regnes som medlem.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre slutter seg til Regjeringens forslag til § 1-2 (2) bokstav c. Disse medlemmer fremmer følgende forslag i samsvar med proposisjonen:
«Lov om foretakspensjon
§ 1-2 (2) bokstav c skal lyde:
Medlemmer: Arbeidsgiveren og de arbeidstakere som oppfyller opptaksvilkårene i regelverket for pensjonsordningen. Som medlem regnes også alderspensjonist som har sluttet hos forsikringstaker ved oppnådd pensjonsalder, og uførepensjonist som er blitt ufør mens han var i forsikringstakers tjeneste.»
Departementet legger til grunn at det ikke vil være i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen å stille krav om at selskap som tilbyr skattefavorisert foretakspensjon må være etablert her i landet gjennom datterselskap eller filial. Etter departementet sitt syn er et slikt krav nødvendig for å kunne ivareta hensynet til effektiv skattekontroll. Det vises her til at det ikke vil være mulig for norske myndigheter å foreta kontroll med selskaper uten slik etablering, og håndheve eventuelle sanksjoner overfor disse. Kravet om etablering her i landet innebærer at foretakspensjonsordninger ikke vil kunne tilbys gjennom grensekryssende virksomhet.
Departementet foreslår inntatt regler i lovforslaget § 1-1 annet ledd hvor det framgår at foretakspensjonsordning bare kan organiseres i to former. Dette vil for det første være gjennom pensjonsforsikring i livsforsikringsselskap som har forretningssted og adgang til å drive slik virksomhet her i riket. Videre vil slik ordning kunne organiseres gjennom pensjonskasse som er forsikringsteknisk oppbygget og godkjent av Kredittilsynet. Pensjonskasse med vedtekter godkjent av Kredittilsynet vil være pensjonskasse opprettet i Norge. EØS-forpliktelsene etter livsforsikringsdirektivene, som er inntatt i EØS-avtalen, omfatter ikke krav til regulering av pensjonskasser. Ved disse reglene anser departementet hensynet til effektiv skattekontroll for ivaretatt.
Komiteen slutter seg til departementets vurderinger.
Etter gjeldende rett er skatteloven § 44 første ledd bokstav k om tilskudd til privat tjenestepensjon gjort gjeldende på Svalbard. Dette fremgår av lov av 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard (Svalbardskatteloven) § 3-1, da § 44 første ledd bokstav k ikke er med i den positive opplistingen av de bestemmelsene i skatteloven som ikke gis anvendelse på Svalbard.
På bakgrunn av at det gis fradrag på Svalbard etter den någjeldende skattelov § 44 første ledd bokstav k bør lov om foretakspensjon også gjøres gjeldende for Svalbard. Departementet viser til forslaget § 1-1 tredje ledd der det fremgår uttrykkelig at loven gis anvendelse på Svalbard.
Når det gjelder anvendelsen av lov om foretakspensjon på Svalbard foreligger det etter departementets vurdering ikke forhold som skulle tilsi særlige tilpasninger mht at loven gjøres gjeldende også der. De vilkår loven oppstiller vil derfor være de samme på Svalbard som på fastlandet. Dette innebærer f.eks. at vilkåret som følger av forslaget § 3-2 tredje ledd om at personer som skal være medlem av pensjonsordningen må være pliktig medlem i folketrygden etter lov om folketrygd med rett til opptjening av pensjonsrettigheter (med mindre annet følger av forskrift fastsatt av Kongen), også gjelder på Svalbard. Etter folketrygdloven § 2-1 første ledd er personer som er bosatt i Norge pliktige medlemmer i folketrygden. Begrepet «Norge» omfatter også Svalbard, men for Svalbard er det oppstilt særlige bestemmelser om hvem som er trygdet, jf. folketrygdloven § 2-3. Det fremgår av denne bestemmelsens første ledd at et medlem i trygden som bosetter seg eller tar opphold på Svalbard beholder medlemskapet. En person som ikke er medlem i trygden blir medlem dersom han eller hun tar arbeid for en norsk arbeidsgiver som driver virksomhet på Svalbard, jf. § 2-3 annet ledd. Vilkåret om norsk arbeidsgiver innebærer at den som f.eks. tar arbeid på Svalbard i russisk tjeneste (uten å ha vært trygdet tidligere) ikke blir trygdet ved arbeidsforholdet. Den som oppfyller vilkåret for å være trygdet etter første ledd vil imidlertid fortsatt være trygdet selv om han eller hun kommer i slikt arbeid.
De endringene som foreslås gjennomført i skatteloven gjøres gjeldende på Svalbard i den grad det følger av Svalbardskatteloven § 3-1 at bestemmelsen gis anvendelse på Svalbard. Dette innebærer at de endringene som foreslås i skatteloven § 6-46 (någjeldende skattelov § 44 første ledd bokstav k) også legges til grunn på Svalbard. Det følger av Svalbardskatteloven § 3-1 annet ledd at någjeldende skattelov § 44 første ledd bokstav h og annet ledd er unntatt fra anvendelse på Svalbard. Dette innebærer at de endringene som er foreslått i disse bestemmelsene ikke får virkning på Svalbard.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at loven gjøres gjeldende på Svalbard, jf. § 1-1 (3).
I Innst. S. nr. 180 (1995-96) til Velferdsmeldingen (St.meld. nr. 35 (1994-95)) fremmet et flertall i sosialkomiteen bestående av Arbeiderpartiet og Høyre følgende forslag:
«Flertallet vil be om at Regjeringen i forbindelse med forslag om ny lov om tjenestepensjoner etter skatteloven kommer tilbake med utredning om økt minste opptjeningstid fra 30 til 35 år for rett til full pensjon både når det gjelder offentlige og private tjenestepensjonsordninger, innføring av omsorgsopptjening og adgang til å lukke nåværende ordninger.»
Bakgrunnen for dette var forslaget i Velferdsmeldingen om å øke opptjeningstiden til 40 år innen privat tjenestepensjon etter skatteloven (TPES) og - som del av dette - å innføre omsorgsopptjening i private tjenestepensjonsordninger, med adgang til å lukke nåværende ordninger på grunn av kostnadsforholdene ved innføring av omsorgsopptjening.
Som det fremgår av sosialkomiteens vedtak ble Regjeringen bedt om å komme tilbake med en utredning av økt minste opptjeningstid fra 30 til 35 år, og om innføring av omsorgsopptjening for å kompensere de gruppene som etter slik økning vanskelig ville kunne opptjene full pensjon. På bakgrunn av vedtaket opprettet Finansdepartementet en arbeidsgruppe som avleverte sin rapport til Selvig-utvalget, og som dannet bakgrunn for utvalgets utkast til regler. Arbeidsgruppens rapport følger proposisjonen som utrykt vedlegg. Rapporten er for øvrig også vedlagt NOU 1998:1 som vedlegg 1 i trykt form.
Dette behandles i kap. 6. Departementet foreslår her at minste opptjeningstid ikke økes, og at omsorgsopptjening dermed heller ikke foreslås innført.
Komiteen viser til de respektive fraksjoners merknader og forslag under avsnitt 6.2.2 - 6.2.3 og 18.2.3 nedenfor.