8. Særlige tema
- 8.1 Småkommuner og utkantkommuner
- 8.2 Offentlig legearbeid i en fastlegeordning
- 8.3 Legevakt
- 8.4 Turnuslege
- 8.5 Storbyer
Det foreslås en utjamningsordning i kommuner med få innbyggere per lege med mulighet til basisfinansiering tilsvarende en nærmere bestemt minimumsliste. Departementet forutsetter at man ved senere takstforhandlinger kan utforme takstsystemet slik at det i større grad ivaretar den allmennlegetjenesten som utøves i små- og utkantkommuner. I tillegg til utjamningsordningen peker departementet på forskjellige driftsformer som kan velges i kommuner med dårlig økonomisk grunnlag for ren privatpraksis. Dette er driftsformer som innebærer kommunal driftsstøtte og kommunale investeringer i kontor og utstyr. Departementet foreslår at leger som arbeider på fast lønn i dag, skal ha rett til å fortsette ansettelsesforholdet. Det redegjøres for muligheten for å tilby leger på fastlønn en insentivavtale, dvs. en driftsform der de kan få beholde en prosentdel av per capita-tilskuddet, refusjonen og egenandelene, i tillegg til en redusert fast lønn. Departementet forutsetter at rammene for lokale avtaler om redusert fastlønn med insentivdel blir fastsatt i en sentral avtale. Det vil bli utarbeidet en mønsteravtale for lokale avtaler.
Det understrekes at det er viktig for pasientene at fastlegeordningen gjør det mulig å opprettholde driften ved sykestuene. Departementet forutsetter at fastlegenes plikt til å delta i virksomheten ved utekontor og sykestuer blir regulert i en sentral avtale.
Det framholdes at arbeidsbelastningen ved hyppig legevakt i småkommuner medfører problemer for bemanning av legestillingene der. Departementet har i alt satt av 9,8 mill. kroner i 1999 til mer enn 90 kommuner til forsøk med utprøving av interkommunal legevakt.
Følgende tiltak framholdes som viktige for å rekruttere leger og stabilisere legedekningen:
økt tilgang på nye leger
nytt system for legefordeling
oppretting av færre nye legestillinger enn nettotilgang på leger
prioritering av kommunehelsetjenesten ved tildeling av nye legestillinger
rekruttering av utenlandske leger og opplæring i nasjonale fag
skjerpet overvåking av legemarkedet
forsøk med statlig vikarordning for småkommuner
forsøksordninger med interkommunalt legevaktsamarbeid
ny veiledningsordning for turnusleger
økonomisk støtte til spesialistutdanning i enkelte tiltakskommuner
utvikling av ressurskommuner
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at da legens tilskudd fra kommunen i fastlegeordningen er basert på antall personer på legens liste, vil dette gi svakere næringsgrunnlag i mindre kommuner enn i større kommuner dersom det ikke bygges inn utjevningsordninger. Flertallet er derfor positiv til at det bygges ut en utjevningsordning i basistilskuddet, men ser at det utover dette kan være ytterligere behov for andre økonomiske støtteordninger i utkantkommunene.
Flertallet vil peke på at legetettheten i dag i hovedtrekk samsvarer med de ulike kommunenes behov når en tar hensyn til alderssammensetning, bosettingsmønster, reiseavstander, avstand til sykehus og krav til kontinuerlig vaktordning.
Flertallet vil vise til at det i dag er en takst knyttet til legevakt i enkelte kommuner i de fire nordligste fylkene. Flertallet ser det som viktig at man ved senere takstforhandlinger kan utforme takstsystemet slik at det i større grad ivaretar den allmennlegetjenesten som utøves i små- og utkantkommuner.
Flertallet vil peke på at arbeidsbelastningen ved hyppig legevakt i småkommuner medfører problemer med å bemanne legestillinger. Flertallet ser det som viktig at det gjennom tilskuddsmidler fra departementet utprøves ulike legevaktordninger.
Flertallet vil understreke at det er helt nødvendig å satse på tiltak for å rekruttere leger og stabilisere legedekningen i utkantkommunene dersom fastlegeordningen skal kunne gjennomføres for hele landet.
Flertallet vil peke på at i småkommunene er turnuslegene en viktig del av legetjenesten. Flertallet ser det som viktig at forholdene legges godt til rette for turnuslegene innen fastlegeordningen. Flertallet vil vise til at turnuslegene er en viktig kilde til rekruttering av nye allmennleger i utkantkommunene.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at økt tilgang på nye leger, nytt system for legefordeling og prioritering av nye legestillinger til allmennlegetjenesten vil være meget viktige tiltak overfor kommuner med ustabil legedekning.
Departementet vil ta initiativ til faglige tiltak for å styrke offentlig legearbeid i forbindelse med innføring av fastlegeordningen. Departementet finner det ikke riktig å komme med konkrete forslag om endret avlønning av offentlig legearbeid i proposisjonen, men uttaler at det vil gi økt oppmerksomhet til de forskjeller som eksisterer mellom avlønningen for offentlig legearbeid og for kurativt allmennmedisinsk arbeid, og de konsekvenser disse forskjellene synes å gi når det gjelder rekruttering til og motivering for offentlig legearbeid. Det understrekes at det ved innføring av fastlegeordningen vil være viktig å klargjøre grensene mellom det ansvaret fastlegen har for personer på sin liste, og det ansvaret leger har for enkeltpersoner når de utfører offentlige legeoppgaver. Andre temaer som drøftes i forbindelse med det offentlige legearbeidet er sykehjemslege, helsestasjonslege/skolelege, legetjenesten for innsatte i fengsler og kommunens ivaretakelse av allmennmedisinsk offentlig legearbeid.
Departementet tilrår at det offentlige legearbeidet som fastlegene tilpliktes, blir avgrenset til å gjelde det offentlige allmennmedisinske legearbeid. Etter departementets mening bør det imidlertid ikke utelukkes at samfunnsmedisinske oppgaver kan avtales med eller pålegges en fastlege dersom vedkommende er kvalifisert. Det er etter departementets oppfatning mest hensiktsmessig at de samfunnsmedisinske oppgavene i større kommuner blir utført av en fast ansatt kommunelege i hel stilling, mens det i mindre kommuner bør vurderes å legge slike oppgaver til en større deltidsstilling.
Departementet vil også framheve at en rekke statlige offentlige legeoppgaver, for eksempel arbeid som trygdelege, militærlege, i forskning eller som universitetslærer, bør kunne regnes som en del av det offentlige legearbeidet. Departementet tilrår at partene regulerer nærmere i en sentral avtale hvilke typer legearbeid som skal regnes som statlige offentlige legeoppgaver eller eventuelt skal betraktes på samme måte ved inngåelse av fastlegeavtale.
Departementet legger til grunn at fastlegene ikke kan tilpliktes bedriftshelsetjeneste gjennom fastlegeavtalen, men uttaler at dette ikke er til hinder for at partene i en sentral overenskomst kan avtale at kommunalt organisert og drevet bedriftshelsetjeneste gir rett til listereduksjon.
Departementet forutsetter at kommuneoverlege/kommunelege I fortsetter i minst samme stillingsstørrelse etter at fastlegeordningen er innført. Departementet går ikke inn for særlige begrensninger for slike stillingers rettigheter til å få fastlegeavtale. Departementet tilrår at partene sentralt vurderer å innføre stillingsbetegnelsen kommuneoverlege i alle kommuner for å framheve stillingens spesielle karakter og sentrale rolle. Departementet vil påpeke at det er viktig for kommunene å dimensjonere bemanningen i de samfunnsmedsinske stillingene slik at funksjonene blir godt ivaretatt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at dagens situasjon innenfor offentlig legearbeid er preget av til dels store og komplekse utfordringer; blant annet er det mangel på langsiktig planlegging, tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid.
Flertallet vil understreke at innføringen av fastlegeordningen ikke vil innebære endringer i behov for å løse offentlige legeoppgaver og kommunenes plikt til å ivareta disse. Da innføringen av fastlegeordningen vil sette fokus på det kurative legearbeidet, mener flertallet det er viktig at det offentlig helsearbeidet blir spesielt ivaretatt. Flertallet vil understreke at det derfor er viktig at kommunene ved inngåelse av fastlegeavtalene ivaretar de offentlige legeoppgavene. Flertallet vil minne om at disse skal avtales før lengden på pasientlistene fastsettes.
Flertallet slutter seg til at ansvaret for pasienter på sykehjemmet vil være en del av det offentlige legearbeidet. Flertallet vil understreke at det er viktig med god kommunikasjon mellom sykehjemslegen og fastlegen.
Flertallet slutter seg til at ansvaret for skolehelsetjenesten og helsestasjonen skal være en del av det offentlige legearbeidet. Flertallet vil vise til at det er positivt at helsestasjonslegen og skolelegen deltar aktivt i et tverrfaglig teamarbeid.
Flertallet ser det som viktig å styrke det offentlige legearbeidet. Flertallet vil derfor be om at departementet vurderer hvilke muligheter man har for å styrke dette både økonomisk og på andre måter.
Flertallet vil vise til at det er sviktende rekruttering og stabilitet i de samfunnsmedisinske stillingene i kommunene. For å sikre rekruttering og stabilitet til kommunelege I-stillingene mener flertallet at det er viktig at disse får en konkurransedyktig avlønning og at det ansettes stedfortredere. Flertallet har merket seg at kommunelege I som har drevet kurativt arbeid ved siden av sitt samfunnsmedisinske arbeid, vil få anledning til å inngå fastlegeavtale for den kurative delen av stillingen. Flertallet ser det som positivt at kommunene der det er behov for det, oppretter interkommunalt samarbeid for å løse de samfunnsmedisinske oppgavene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at pasienter på fastlegeliste som innlegges i pleieinstitusjon, under oppholdet der skal kunne bruke sin egen lege om det er ønskelig.
Departementet foreslår at det i forskrift fastsettes en plikt for fastlegene til å delta i kommunens organiserte øyeblikkelig hjelp-tjeneste i kontortiden. Det uttales at fastlegene skal ha det organisatoriske ansvar for øyeblikkelig hjelp på dagtid for personene på sin liste. Fastlegene vil også måtte yte øyeblikkelig hjelp til personer som står utenfor ordningen, eller personer som midlertidig oppholder seg i kommunen og ikke kan nå sin egen fastlege. Det understrekes at kommunen gjennom avtale med fastlegene må sikre seg at disse deltar i kommunal daglegevakt der det er behov for en slik ordning. Departementet legger til grunn at deltakelse i daglegevakt skal framgå av den individuelle fastlegeavtalen, og foreslår at plikten til å delta i kommunens organiserte øyeblikkelig hjelp-tjeneste i kontortiden blir nærmere regulert av partene i en sentral avtale.
Departementet mener at det er en viktig forutsetning for den medisinske nødmeldetjenesten at alle leger kan pålegges å motta kommunikasjonsutstyr. Departementet foreslår at dette skal reguleres i forskrift. Det framholdes at nærmere rammer for samarbeid mellom kommunen og legene om å delta i akutt nødmeldetjeneste som i dag kan fastsettes i sentral avtale.
Departementet foreslår at fastlegenes plikt til å delta i legevakt utenom kontorenes åpningstid, fastsettes i fastlegeforskrift. For øvrig foreslås at utfyllende bestemmelser reguleres i sentral avtale som i dag.
Departementet tilrår at mulighet til å bli fritatt legevakt i visse tilfeller videreføres i avtale mellom partene. Departementet forutsetter at disse reglene reforhandles som følge av nye modeller for interkommunalt legevaktsamarbeid.
Departementet foreslår at det utarbeides rutiner for oversendelse av journalnotat fra legevaktlege til fastlege, der pasienten ikke motsetter seg dette.
Departementet vil stimulere til utprøving av nye modeller for legevakt.
Det redegjøres for legevaktforsøket i Namdalen der kommunene har arbeidet med å utvikle en modell for interkommunalt samarbeid mellom 16 kommuner. Det uttales at slikt interkommunalt samarbeid kan være aktuelt for mange mindre folkerike kommuner med til dels store geografiske områder.
Sosial- og helsedepartementet har for 1999 bevilget 9,8 mill. kroner i prosjektmidler til interkommunalt samarbeid om legevakt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at kommunenes nåværende tilbud til befolkningen når det gjelder legevaktordninger, varierer meget, og at vaktbelastningen er stor i distrikter med få leger. Flertallet mener at den store vaktbelastningen kombinert med dårlig økonomisk godtgjøring for disse er en viktig årsak til at det er vanskelig å rekruttere leger til mange distrikter.
Flertallet vil vise til at innenfor fastlegeordningen har fastlegen ansvar for å ivareta øyeblikkelig hjelp for sine listepasienter på dagtid. Flertallet ser det som meget viktig at fastlegen normalt skal ha nødvendig kapasitet til å yte øyeblikkelig hjelp til personer på sin liste, og at det gjennom kollegiale ordninger alltid er én lege som ivaretar øyeblikkelig hjelp-henvendelser. Flertallet vil understreke at det er kommunene som har ansvar for at det etableres samarbeid legene imellom når det gjelder øyeblikkelig hjelp på dagtid. Flertallet vil peke på at det er viktig at dette kommer fram i de individuelle fastlegeavtalene. Flertallet vil for øvrig vise til at gjennom legeloven § 27 har legene en generell plikt til å yte øyeblikkelig hjelp.
Flertallet vil vise til at det er kommunene som har ansvar for at minst én lege er tilgjengelig for nødmeldetjenesten innenfor ordinær arbeidstid. Flertallet slutter seg til å videreføre dagens ordning hvor alle leger kan pålegges å delta i denne tjenesten.
Flertallet vil vise til at kommunene etter kommunehelsetjenesteloven har ansvaret for å organisere legevakt utenom åpningstiden. Flertallet vil vise til at legevakt utenfor kontortid i utgangspunktet skal ivaretas av fastlegene, og at fastlegene selv organiserer legevakten i samråd med kommunene. Flertallet slutter seg til at fastlegenes plikt til å delta i legevakt utenom kontorets åpningstid fastsettes i fastlegeforskriften. Flertallet har merket seg at denne plikten ikke bortfaller ved konflikter.
Flertallet ser det som viktig at det utarbeides rutiner for oversendelse av journalnotat fra legevaktlege til fastlege.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, slutter seg til at pasienten selv skal avgjøre om legevaktlegen skal få vite hvem som er ens fastlege.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at det er viktig at kommunene finner fram til gode lokale løsninger for organisering av legevakt, gjerne gjennom interkommunalt samarbeid. Flertallet ser det som positivt at departementet utprøver nye modeller for legevakt. Flertallet vil peke på at det er en utfordring å skape bedre harmoni mellom befolkningens forventninger til legevakten og hva legevakten kan yte av tjenester. Flertallet vil peke på at det her er viktig å gi befolkningen informasjon om hva legevakttjenesten skal ta hånd om, og hva som kan vente til legekontoret åpner neste dag. Flertallet mener at bedre tilgjengelighet hos fastlegen på dagtid vil redusere behovet for å oppsøke legevakten.
Flertallet er kjent med at det ute i distriktskommunene er langt dårligere betalt for legevakt enn i tettbebygde strøk fordi legene ved legevakt delvis honoreres etter stykkpris. Flertallet ser det som viktig at den økonomiske godtgjøringen bedres i distriktene hvor legene i tillegg er hardt belastet ved at de ofte må ha vakt innenfor legevaktordningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil sterkt understreke at legevaktlegen i henhold til legeloven § 27 har plikt til å rykke ut til pasientens bosted ved akutt sykdom.
Departementet foreslår forskriftsfestet at legene kan pålegges å veilede turnusleger. Rammene for fastlegens plikt til å veilede turnuslegen, samt økonomisk vederlag for dette, forutsettes regulert i en sentral avtale. Kommunen skal fortsatt ha ansvar for å tilrettelegge turnustjenesten. Det uttales at økningen i antall turnusleger og de organisatoriske utfordringene det innebærer, er betydelig. I samarbeid med berørte parter vil departementet utarbeide et system for å fordele turnusleger, der prioriterte kommuner og veilederlegene i disse kommunene får garanti om tildeling av turnuslege for en nærmere bestemt periode. Forhold som gjelder tilpasning av turnusordningen i en fastlegeordning, skal innarbeides i forskrift om turnusordningen for medisinske kandidater og fysioterapikandidater i kommunehelsetjenesten. Departementet vil senere utarbeide forslag som sendes på høring. Departementet forutsetter også at det blir inngått veilederavtaler mellom kommunen og den enkelte veilederlege etter rammer som blir fastsatt i en sentral overenskomst.
Det vises til forslag oversendt fra Stortinget uten realitetsvotering om å utvide distriktsturnustjenesten til ett år. Det uttales i den forbindelse at hvis en utvider til ett års distriktsturnus - i kombinasjon med fordobling av antall turnusleger - betyr det at antallet turnuslegeårsverk i kommunehelsetjenesten blir firedoblet i løpet av få år. Etter departementets syn er trolig ikke allmennlegetjenesten i kommunene i stand til å ta imot så mange turnuslegeårsverk.
Det forutsettes at fastlønnstilskuddet for turnusleger delvis skal erstattes av refusjon fra trygden og delvis av et nytt turnustillegg fra staten til kommunen. Det uttales at en slik kombinert løsning med refusjon fra trygden og turnustillegg sikrer at det ikke blir en økonomisk merbelastning for kommunen å ta imot turnusleger i fastlegeordningen.
Departementet forutsetter at partene i avtale viderefører prinsippet i gjeldende turnusforskrift om at det skal gis kompensasjon som forutsettes å dekke utgifter til lokaler og utstyr for turnuslegen. Departementet forutsetter også at rammene for lokale avtaler mellom kommuner og veilederleger blir fastsatt i en sentral avtale.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at problemene ved organiseringen av turnustjenesten i kommunene i dag knytter seg til en stor økning i antall turnusleger, en ujevn tilgang på turnusleger og reduksjon i antall stabile leger i kommunene som kan ta imot og veilede turnuslegene.
Flertallet vil vise til at kommunene har plikt til å medvirke til gjennomføring av turnustjeneste, og slutter seg til at det i forskrift gis fastlegene en plikt til å veilede turnusleger.
Flertallet mener at for å kreve en slik plikt må kommunene gis garanti for at de får turnuslege. Flertallet vil peke på at dette vil innebære at enkelte turnusleger som ikke utdannes i Norge, må vente et halvt år med å starte opp i turnustjeneste. Flertallet har merket seg at departementet i samarbeid med de sentrale partene vil utarbeide et system for fordeling av turnuskandidater der prioriterte kommuner og veilederleger får garanti om å motta turnusleger.
Flertallet vil vise til at mangel på stabile veilederleger gjør at turnuslegene får et dårligere faglig utbytte av allmennlegetjenesten innenfor turnustjenesten. Flertallet vil peke på at dette ikke oppmuntrer legene til å fortsette innen allmennlegetjenesten.
Flertallet slutter seg til at kommunene har arbeidsgiveransvaret for turnuslegen, og at turnuslege får opplæring i legevirksomhet med listeansvar. Flertallet ser det som riktig at turnuslegen arbeider med veileders pasientliste, og at turnuslegen ikke skal fylle en ledig fastlegehjemmel. Flertallet vil peke på at det er viktig at kommunene inngår veilederavtale med den enkelte veilederlege etter rammer som er laget ved sentral overenskomst.
Komiteen vil vise til forslag fra stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo som ble vedtatt oversendt Regjeringen:
«Det henstilles til Regjeringen å utrede en utvidelse av distriktsturnustjenesten til ett år, med spesiell vekt på distriktspsykiatri, som en del av innholdet i den utvidete tjenesten.»
Komiteen har videre merket seg at artikkel 31 i Rådsdirektiv 93/16/EØF krever at leger skal ha minst to års veiledet tjeneste etter gjennomført universitetsutdanning før de kan arbeide selvstendig for trygdens regning. Komiteen ser positivt på forslaget fra stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo og mener at det vil være meget interessant å styrke turnuslegenes erfaringer med psykiatrien, ikke minst på bakgrunn av at dette er et fagfelt som mange allmennleger har manglende kunnskap om.
Komiteen vil også peke på at ved utvidelse av turnustjeneste til ett år i kommunehelsetjenesten fjerner man problemet med ujevn rekruttering av turnuskandidater til kommunene. Komiteen har imidlertid merket seg at departementet er bekymret for at allmennlegetjenesten i kommunene trolig ikke er i stand til ta imot et fordoblet antall turnuskandidater samtidig som turnuslengden fordobles. Komiteen slutter seg derfor til at turnustjenesten innen allmennlegetjenesten er seks måneder inntil videre.
Komiteen vil peke på at det er viktig at man sikrer at det ikke blir en økonomisk merbelastning for kommunene å ta imot turnusleger i fastlegeordningen. Komiteen vil understreke at det også er viktig at honoraret for veilederlegene som er privatpraktiserende, ivaretar veilederens utgifter og motiverer til å ta på seg ansvaret som veilederlege.
Det pekes i proposisjonen på særskilte problemer som storbyen kan stå overfor i forbindelse med innføring av fastlegeordning. Departementet ser det som viktig at kommuner fortsatt kan velge fastlønn som tilknytningsform for å løse kurative oppgaver, for eksempel i bydeler med mange fremmedspråklige innbyggere og derfor tidkrevende konsultasjoner. Det vil være opp til de større kommunene om de vil organisere legevalg på tvers av bydeler. Departementet legger opp til stor kommunal frihet innenfor sentralt opptrukne rammer, blant annet en sentral avtale mellom kommunesektoren og Legeforeningen, og uttaler at det vil være opp til kommunestyret i hvilken grad planleggingen av innføringen av fastlegeordningen i storbyer blir styrt fra sentralt hold i kommunen eller delegert til bydelsforvaltningene.
Studenter, pendlere og andre må fremdeles velge sin fastlege ett sted, men ved valg av fastlege i hjemsteds- eller oppholdskommunen, for eksempel ved øyeblikkelig hjelp-situasjoner, vil de også kunne benytte fastlege på det andre stedet uten ekstra kostnad.
Når det gjelder legetjeneste til turister, legger departementet opp til at kommunen selv må finne måter å løse dette på, for eksempel gjennom den måten kommunen organiserer øyeblikkelig hjelp-tjenester på gjennom legevakt og eventuelt daglegevakt.
Det framholdes at storbyer står overfor store utfordringer i det offentlige legearbeidet, ikke minst på grunn av til dels store demografiske ulikheter innenfor kommunen. Departementet mener at adgangen til å sette deltakelse i det offentlige legearbeid som vilkår for å inngå fastlegeavtale, innebærer en styrking av det offentlige legearbeidet, særlig i storbyene hvor fastlegene også kan rekrutteres fra gruppen av avtaleløse leger.
Departementet foreslår at plikten til å delta i offentlig legearbeid reguleres i forskrift, mens det timetallet den enkelte lege kan pålegges, reguleres i sentral avtale. Kommunen vil imidlertid ha anledning til å inngå avtaler om et høyere antall timer offentlig legearbeid per uke etter forhandlinger med den enkelte lege.
Det uttales at fastlegeordningen ikke forutsetter andre løsninger for øyeblikkelig hjelp på dagtid og legevakt enn dem som allerede blir praktisert i de fleste storbyer.
Departementet framholder at innvandrere med svake norskkunnskaper utgjør et særskilt informasjonsproblem, ikke minst i storbyer, og uttaler at det for storbyer vil kunne være aktuelt å etablere et nærmere samarbeid om å utarbeide materiell m.v. Det vises til at Oslo kommune i forbindelse med forberedelse og innføring av fastlegeordningen har opprettet en egen prosjektgruppe, herunder en arbeidsgruppe som arbeider spesifikt med informasjonstiltak.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at et viktig mål med fastlegeordningen er å bidra til å løse storbyens problemer med mange pasienter uten fast legekontakt og mangelfull kontroll med utskrivning av vanedannende medikamenter. Flertallet vil videre vise til at byene har vært preget av forskjellige tilknytningsformer for legen, og som et resultat av dette ulike egenandeler for pasientene.
Flertallet vil peke på at bruken av legevakt og spesialisthelsetjeneste kan ha blitt uhensiktsmessig høy for enkelte pasientgrupper som en konsekvens av at disse har manglet en fast lege å forholde seg til.
Flertallet vil peke på at i enkelte distrikter i storbyene vil fastlegene kunne få mange arbeidskrevende pasienter på sin liste. Flertallet vil i den forbindelse vise til at en lege kan kreve listen etablert slik at 70 pst. fylles opp av pasienter som har valgt legen. Flertallet vil videre vise til at det kan avtales lavere listetak ved inngåelse av fastlegeavtale med kommunen. Flertallet er positiv til endringer i takstsystemet som kan fange opp storbyproblemer, for eksempel tids- og tolketakster.
Flertallet viser til at også noen distriktskommuner kan ha slike behov, og at endringer i takstsystemet også bør fange opp dette for disse kommunene.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at storbyene kan få problemer med å dimensjonere fastlegetjenesten da de vil ha mange pendlere og studenter som ønsker fastlege i storbyen, framfor hjemstedskommune. Dette flertallet ser positivt på at brukere av helsetjenesten ved universitetet i Oslo kan velge fastlege der dersom de ønsker det.
Dette flertallet vil vise til at når det gjelder det lokale samarbeidet innen fastlegeordningen også i storbyene, vil partene sentralt komme fram til en løsning.
Dette flertallet slutter seg til at det ved innføring av fastlegeordningen ikke bør stilles spesielle krav til leger med en etablert og tilfredsstillende praksis.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at ved nyetablering eller flytting bør kommunen stille krav blant annet om legekontorets plassering.
Flertallet slutter seg til at når en lege som i dag ikke har avtale med kommunen skal forhandle om en fastlegeavtale, er dette å se på som nyetablering.
Flertallet vil imidlertid peke på at det er viktig at kommunen viser fleksibilitet med hensyn til å stille krav om legekontorets plassering. Hensynet til opparbeidet praksis må veies opp mot årsaken til at kommunen ønsker flytting av legekontoret.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at det innenfor det offentlige legearbeidet er store utfordringer i storbyene. Dette flertallet vil peke på at alle som inngår fastlegeavtale, er pliktig til å delta i offentlig legearbeid. Dette flertallet vil vise til at storbyene i dag har mange avtaleløse leger som ikke deltar i offentlig legearbeid. Dette flertallet mener derfor at fastlegeordningen vil øke tilgangen på leger i den offentlige legetjenesten i storbyene.
Dette flertallet vil vise til at storbyene vil ha legevaktleger som sjelden er den samme som fastlegen. Dette flertallet vil understreke at det er viktig at journalnotat oversendes fastlegen dersom pasienten ikke motsetter seg dette, slik at kontinuitet og oppfølging sikres.
Dette flertallet har merket seg at Oslo kommune har opprettet en egen prosjektgruppe som arbeider med fastlegeordningen, og at det er en egen arbeidsgruppe i prosjektet som arbeider med informasjonstiltak. Dette flertallet vil understreke at det er viktig at det blir gitt god informasjon om innføringen av fastlegeordningen både til innvandrere og andre grupper av befolkningen som har behov for tilrettelagt informasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til Innst. S. nr. 21 (1994-1995) om representanten John I. Alvheims forslag om innføring av egenjournal i norsk helsevesen. Disse medlemmer viser til henstillingen til departementet fra flertallet om å gjennomgå de prøveprosjekter som har vært gjennomført, for å se på de erfaringer som er gjort, og komme tilbake til Stortinget med saken senest i forbindelse med statsbudsjettet for 1996.
Disse medlemmer viser til at dette ikke er fulgt opp, og henstiller derfor til departementet å vurdere innføring av egenjournal.