Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane Sofie Tømmerås, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og åse Wisløff Nilssen, og fra Senterpartiet, Tor Nymo, er enig i at en hjemmel for ekspropriasjon etter ekspropriasjonsloven vil legge forholdene bedre til rette for en mer samfunnstjenlig utnytting av vindkraften, enn om man bare skulle ha en mer avgrenset mulighet til ekspropriasjon etter plan- og bygningsloven.

Flertallet konstaterer at en lovendring kan få som virkning at en ekspropriasjon kan iverksettes tidligere og oftere enn om den må skje etter plan- og bygningsloven. Flertallet støtter departementets syn som forutsetter at et mulig administrativt merarbeid skal skje innenfor vanlige budsjettrammer.

Flertallet har merket seg at de fleste høringsinstanser er positive til lovforslaget, eller gir uttrykk for at de ikke har innvendinger til det.

Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti, stør Regjeringa sitt forslag om at det vert gitt heimel for å oreigne til eller for vindkraftverk etter lov om oreigning av fast eigedom. Dette fleirtalet vil understreke at før ein går til oreigningsvedtak, bør det som regel forhandlast om frivillig overdraging av arealet til det omtalte føremålet.

Dette fleirtalet vil òg syne til at det kan vere ulike former for oppgjer for arealet til grunneigar, her kan t.d. nyttast årleg leige med rett til justeringar. Dette vil kunne gje bruket årleg inntekt for det arealet som går med for å få bygd opp eit vindkraftverk.

Dette fleirtalet går ikkje inn for særreglar om skadebot ved oreigning til vindkraftverk. Gjeldande lovreglar vil gje ein rimeleg balanse mellom dei kryssende omsyna som gjer seg gjeldande. Tillegg til skadebota ved ymse slag oreigning kan gje ei uheldig konkurransevridning ved at desse tiltaka vert dyrare enn andre føremål.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L. Stang, og fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, mener eks­propriasjon er et svært alvorlig inngrep i den private eiendomsretten. Derfor er disse medlemmer i utgangspunktet skeptiske til enhver utvidelse av adgangen til å beslaglegge privat eiendom. Disse medlemmer vil legge avgjørende vekt på at det allerede i dag er muligheter for ekspropriasjon etter plb. § 35 nr. 1. Dette forutsetter en planprosess der kommunale arealer sees i sammenheng. Det noteres at flertallet anser dette som uhensiktsmessig.

Disse medlemmer understreker at fri eiendomsomsetning og fri prisdannelse er et hovedkriterium for at privat eiendomsrett eksisterer. Når det offentlige bestemmer hvem som skal overta, til hvilken pris og på hvilke vilkår, er eiendomsretten langt på vei redusert til en bruksrett. Fri prisdannelse er også en viktig forutsetning for fornuftige, langsiktige investeringer. Ved riktig markedspris betaler kjøperen blant annet for forventet avkastning av de investeringene som er foretatt. Dersom offentlige myndigheter fastsetter eiendomsprisene for lavt, betyr det at selgeren får lav avkastning av investeringene.

Disse medlemmer peker videre på at når eierne på forhånd er fullt klar over at det er dette som vil skje ved eiendomsoverdragelsen, får det virkninger for ressursbruken og for eiernes kreativitet og initiativ knyttet til eiendommen. Svekket eiendomsrett er en alvorlig trussel mot aktivitetsnivået og verdiskapningen rundt om i Norges land, ikke minst i distriktene. En begrensing av eiendomsretten gjennom offentlige ekspropriasjonsbestemmelser gjør at de virkelige verdier ikke kommer til syne.

Disse medlemmer kan ikke se at vindmøller i seg selv har en samfunnsmessig betydning som rettferdiggjør spesielt lempelige ekspropriasjonsregler. Med tanke på det visuelle, representerer vindmøller også et betydelig miljøproblem.

Disse medlemmer viser til at vindkraftutbygging ikke bare får betydning for grunneier, men at også naboeiendommer i mange tilfeller vil bli betydelig berørt av visuelle og støymessige inngrep. Disse medlemmer mener derfor man ved ekspropriasjon til bygging av vindkraftverk må vurdere eventuelle verdiendringer på naboeiendommer.

Disse medlemmer stiller seg undrende til at man vil vedta en ekspropriasjonsadgang uten at forslag til regler om en utvidet erstatning samtidig tas med. Dette vil kunne medføre at de som er raske til å bruke ekspropriasjon vil stilles bedre enn de som forsøker å forhandle, fordi tidsfaktoren vil kunne medføre at de som forhandler kan komme inn under de forhåpentligvis senere vedtatte erstatningsregler.

Disse medlemmer vil gå imot den foreslåtte endring av oreigningsloven § 2, men støtter subsidiært forslaget fra Senterpartiet som vil gi grunneierne en bedre erstatning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener et viktig moment som taler imot denne forenklede ekspropriasjonsadgangen, er at den kraft som eventuelt vil bli produsert verken i omfang eller pris vil påvirke kraftmarkedet i Norge. Prisen på kraften vil på ingen måte være konkurransedyktig uten en direkte subsidiering. Alternativet kan være en sterk økning av avgiftene på annen elektrisk kraft. Dette er forhåpentlig ikke aktuelt.

En forenklet adgang til en ekspropriasjon som automatisk kvalifiserer til større subsidier fremstår som underlig og unaturlig. Det er således skattebetalerne som må betale for en påtvunget drift av vindmøller som kanskje ikke er ønskelig ut ifra lokale forhold og samfunnsinteresser. Disse medlemmer vil derfor ikke støtte det fremlagte forslag.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at flere høringsinstanser vektlegger at grunneiere og lokalsamfunn får en rimelig andel av verdiskapningen ved vindkraftproduksjon. Den norske Advokatforening mener at det på lignende måte som for vannkraftverk vil være naturlig å utvide vederlagsreg­lene slik at grunneierne også her gis en rimelig andel av de verdier eiendommer representerer.

Dette medlem er av den oppfatning at dersom ekspropriasjonshjemmel skal innføres nå for å tilgodese en mest mulig effektiv og rask utbygging av vindkraft, er det viktig at de som skal avstå grunn til slikt formål får del i verdiskapningen på samme måte som ved produksjon av vannkraft.

Dette medlem er kjent med at det ved erstatningsutmåling ved grunnavståelse til vannkraft tilkjennes grunneieren en mererstatning på 25 pst. som legges til det erstatningsbeløp skjønnet kommer til, jf. vassdragsreguleringslovens § 16 nr. 3. Videre er det slik at grunneieren under enhver omstendighet får minst kr 1 pr. utbygget naturhestekraft uavhengig av hvordan erstatningen ellers fastsettes, jf. prinsippet i vassdragsreguleringslovens § 316 nr. 4.

Dette medlem er av den oppfatning at det er aktuelt med særregler for erstatningsutmåling ved erverv av vindkraft. Så lenge både vannkraft og vindkraft har som formål å produsere energi, er det viktig at de grunneiere som må avstå grunn til slikt formål blir stilt likt med hensyn til erstatningsutmålingen. En utvidet erstatning vil også gi positive holdninger til slik utbygging til tross for de miljøulemper som vil oppstå (støy, sjenerende utseende osv.).

Dette medlem ber Regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en lovendring som gir erstatningsreglene i vassdragsreguleringslovens § 16 nr. 3 og 4 anvendelse også ved ekspropriasjon til anlegg av vindkraftverk. Disse reglene kan tas inn i oreigningsloven eller i ekspropriasjonserstatningsloven (lov 06.04.1984 nr. 17).

Dersom grunnen som utnyttes må regnes som impediment bør grunneieren likevel være sikret en erstatning pr. produsert enhet i tråd med prinsippet i vassdragsreguleringslovens § 16 nr. 4.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med lovendring som gir erstatningsreg­lene i vassdragsreguleringslovens § 16 nr. 3 og 4 anvendelse også ved ekspropriasjon til anlegg av vindkraftverk.»

Dette medlem forutsetter at endringen i oreigningsloven § 2 ikke blir satt i kraft før de nye erstatningsreglene kan komme til anvendelse.