6. Forslag til endringer i regelverket for arbeidsleie
- 6.1 Sammendrag
- 6.2 Komiteens merknader
Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet støtter Arbeidsformidlings- og arbeidsleieutvalgets forslag om å flytte reguleringen av arbeidsleie fra sysselsettingsloven til arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven, slik at utleie blir tillatt mens begrensningene knyttes opp til virksomhetenes adgang til å leie inn arbeidstakere. Utvalgets utredning viser at dagens regelverk inneholder en rekke svakheter og til dels er preget av å være utformet for et arbeids- og næringsliv som er vesentlig annerledes enn i dag. Utvalget har pekt på flere problemer med dagens regelverk, både når det gjelder tolkningen av loven og håndhevingen av regelverket. Det fremheves at problemene i stor grad kan tilskrives tilfeldige avgrensninger med hensyn til type og art av arbeidskraft som kan utleies, og ressurskrevende dispensasjonsordninger. Regelverket har også vist seg å være lite robust overfor endringer i arbeidsmarkedet og synes dårlig tilpasset fremtidens arbeidsmarked. Utvalget fant at et enklere og mer forutsigbart regelverk enklest kan ivaretas ved et regelverk som regulerer adgangen til å leie inn arbeidstakere. Forslaget til begrensninger i adgangen til innleie bygger hovedsakelig på lovgivers utgangspunkt om at fast tilsetting i et to-partsforhold skal være det normale. Dette er vurderinger departementene slutter seg til.
Gitt at arbeidsleie skal reguleres, stiller høringsinstansene seg i hovedsak positive eller nøytrale til en slik prinsipiell omlegging av regelverket. Høringsrunden har imidlertid vist at det er vanskelig å forene de sentrale partene i arbeidslivet når det gjelder den nærmere reguleringen. Arbeidstakersiden og deler av arbeidsgiversiden har til dels motstridende og kritiske synspunkter på i hvilken grad forslaget til regulering vil ivareta virksomhetenes behov for fleksibilitet på den ene siden og behovet for å ivareta arbeidstakernes rettigheter på den andre siden.
Etter Kommunal- og regionaldepartementets vurdering synes det å være en klar fordel dersom hovedtrekkene i den enstemmige utvalgsinnstillingen kan følges opp. Departementet foreslår derfor å videreføre hovedtrekkene i utvalgets forslag om å regulere innleie i et nytt kapittel «XI B. Innleie av arbeidstakere» i arbeidsmiljøloven. Regulering av innleie av arbeidstakere fra virksomhet som har til formål å drive utleie, typisk vikarbyråer, foreslås regulert i ny § 55 K i arbeidsmiljøloven, mens innleie fra virksomhet som ikke har til formål å drive utleie, typisk produksjonsbedrifter innenfor olje- og verkstedsindustrien, foreslås regulert i ny § 55 L. Forslaget innebærer en forskjellig regulering av disse to typesituasjonene i forhold til vilkårene for innleie og rettsvirkninger og håndheving av ulovlig innleie. Når det gjelder håndheving av brudd på regelverket følger departementet opp utvalgets forslag til privatrettslig modell. Dette innebærer at arbeidstaker i de tilfeller hvor enighet ikke oppnås, må reise søksmål om ulovlig innleie, og at det er domstolene som i siste instans avgjør spørsmålet. Det foreslås tilsvarende regler for innleie i staten i tjenestemannsloven, tilpasset tjenestemannslovens regelverk for midlertidig tilsetting. I sysselsettingsloven videreføres enkle formelle krav til virksomheter som vil drive utleie.
Flere høringsinstanser har pekt på problemstillinger som ikke ble behandlet av utvalget, særlig når det gjelder rettsvirkninger av lovbrudd og håndheving av regelverket. Departementet har vurdert disse og mener å ha funnet tilfredsstillende løsninger på de uavklarte sider av forslaget.
Det knytter seg usikkerhet til hvor stort omfang innleie vil få etter en slik prinsipiell omlegging av regelverket. Bruk av arbeidsleie utgjør i dag i underkant av 1 pst. av arbeidsmarkedet. Det er imidlertid grunn til å følge utviklingen nøye. Mye taler for at det etter en viss periode, f.eks. etter 5 år, gjennomføres en evaluering av forslagets virkninger, bl.a. når det gjelder bruken av kortidsarbeidskraft, etterlevelse av regelverket m.v.
I likhet med utvalget foreslår ikke Kommunal- og regionaldepartementet noen definisjon av begrepet innleie. Departementet legger til grunn at selv om innleie er et nytt begrep i arbeidsmiljøloven, er det innholdsmessig ment å dekke den samme situasjon som utleie, slik begrepet generelt er beskrevet i gjeldende sysselsettingslov § 27.
Innleie av arbeidstakere vil da innebære at utleierens tilsatte stilles til oppdragsgiverens (innleierens) disposisjon og er underlagt oppdragsgiverens ledelse og instruksjon. Innleier har også den økonomiske risiko for arbeidsresultatet. De innleide arbeidstakerne er tilsatt hos utleieren. Utleieren er ansvarlig for utbetaling av lønn m.v. og er ansvarlig for at de utleide arbeidstakerne har de kvalifikasjoner som er forutsatt ved oppdraget. Det knytter seg langvarig forvaltnings- og domstolspraksis til forståelsen av utleiebegrepet i sysselsettingsloven § 27, som også vil være relevant for vurderingen av innleie etter arbeidsmiljøloven.
Departementet foreslår i likhet med utvalget at reguleringen av innleie i arbeidsmiljøloven i utgangspunktet skal omfatte alle virksomheter som faller innenfor arbeidsmiljølovens virkeområde, dvs. enhver virksomhet som sysselsetter arbeidstaker, jf. arbeidsmiljøloven § 2 nr. 1 (se likevel unntak i § 2 nr. 2).
Departementet legger til grunn at reglene om innleie også bør gjelde for Svalbard. Begrunnelsen for å regulere innleie er hensynet til arbeidstakeres vern, og ikke lenger sysselsettingspolitiske hensyn som lå til grunn for sysselsettingsloven. Med utgangspunkt i Svalbardloven § 3 bør da innleiereglene som arbeidervernlovgivning, også omfatte Svalbard. Det vises også til at arbeidsmiljølovens regler om midlertidig tilsetting gjelder for Svalbard, og symmetrihensynet tilsier at innleie og midlertidig tilsetting undergis samme regulering.
I utgangspunktet faller enmannsvirksomheter utenfor arbeidsmiljølovens virkeområde, jf. arbeidsmiljøloven § 2 nr. 1. Utvalget drøftet ikke forholdet til disse virksomhetene, og konsekvensene av forslaget er at enmannsvirksomheter vil kunne leie inn arbeidstakere uten hensyn til de begrensninger som foreslås lagt til arbeidsmiljøloven. Kommunal- og regionaldepartementet er i arbeidsmiljøloven § 2 nr. 7 gitt hjemmel til å gjøre lovens regler helt eller delvis gjeldende for disse virksomhetene. Departementet vil komme tilbake med et eget forskriftsforslag om at reglene om innleie skal gjøres gjeldende for enmannsvirksomheter, for å sikre at slike virksomheter ikke baserer sine tjenester på ubegrenset bruk av innleid arbeidskraft, f.eks. med sikte på å unngå et tradisjonelt arbeidsgiveransvar. I den grad slike virksomheter skulle ha behov for å leie inn arbeidstakere, bør dette i likhet med andre små og mellomstore virksomheters behov, kunne dekkes tilfredsstillende innenfor forslagets rammer for lovlig bruk av innleie.
Departementet følger opp utvalgets forslag om å unnta fra arbeidsmiljølovens regulering, innleie til embeter, stillinger og andre arbeidsforhold som omfattes av tjenestemannsloven. Det foreslås derfor særskilte regler i tjenestemannsloven for innleie av arbeidstakere i staten.
Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet støtter utvalgets forslag om at det i forskrift kan forbys innleie for visse arbeidstakergrupper eller på visse områder når viktige samfunnshensyn tilsier det. En adgang til å forby innleie av visse arbeidstakergrupper vil sikre at myndighetene har en mulighet til å håndtere eventuelle uønskete resultater av innleie. Det foreslås at Kongen gis adgang til å unnta visse yrkesgrupper fra innleieadgangen, med mulighet for å delegere kompetansen til det departement som til enhver tid har ansvaret for arbeidsmarkedspolitikken. Det er således Arbeids- og administrasjonsdepartementet som forestår den konkrete vurdering.
Etter Arbeids- og administrasjonsdepartementets vurdering gjør det seg gjeldende særskilte hensyn innenfor helse- og sosialsektoren som tilsier at noen yrkes-/utdanningsgrupper i denne sektoren bør unntas adgangen til innleie, slik også utvalget og høringsinstansene har pekt på. Arbeids- og administrasjonsdepartementet legger derfor opp til at yrkesgrupper i helse- og sosialsektoren i medhold av aml. § 55 K nr. 5 og § 55 L nr. 3 ved forskrift unntas fra adgang til innleie.
Arbeidsformidlings- og arbeidsleieutvalget foreslo separat regulering av innleie fra «virksomhet som driver utleie» og «virksomhet som ikke driver utleie». Flere høringsinstanser har påpekt at forslaget til ordlyd er uklart når det gjelder skillet mellom de to typer virksomheter, og ber om at skillet tydeliggjøres. Særlig pekes det på at konsekvensene av å falle innenfor eller utenfor bestemmelsene er nokså vidtrekkende, noe som taler for et klart skille mellom de to kategorier av virksomheter.
Departementet foreslår således at innleie av arbeidstakere fra virksomheter som har til formål å drive utleie, reguleres i ny § 55 K. Innleie fra virksomheter som ikke har til formål å drive utleie, reguleres i egen bestemmelse i § 55 L.
Departementet foreslår at innleie fra virksomhet som har til formål å drive utleie, dvs. typisk vikarbyråer, skal være tillatt i samme utstrekning som adgangen til midlertidig tilsetting etter de lovfestede vilkårene i § 58 A nr. 1 første ledd. Dette innebærer at innleie kan skje av enhver arbeidstakergruppe, mens det gjelder skranker for i hvilke situasjoner innleie kan forekomme.
Innleie vil etter dette bl.a. kunne benyttes i vikariater, f.eks. ved sykdom, ferie og svangerskaps- eller utdanningspermisjon. Videre vil innleie kunne skje ved sesongmessige svingninger og uforutsigbare, kortvarige arbeidstopper. Generelle eller jevne variasjoner i ordretilgang eller usikkerhet om eventuell fremtidig reduksjon i arbeidsmengde, omorganisering e.l. gir ikke i seg selv grunnlag for innleie.
I § 55 K nr. 2 følger departementet opp utvalgets forslag om å gi de lokale parter adgang til å inngå avtale om innleie utover vilkårene i § 55 K nr. 1 (jf. § 58 A). Bestemmelsen regulerer forholdene i innleievirksomheten og gjelder krav til avtale mellom innleier og tillitsvalgte hos innleier. Bestemmelsen berører ikke utleierens adgang til å leie ut egne arbeidstakere, som vil bero på en vurdering av arbeidsgivers styringsrett slik denne er avgrenset gjennom lovgivning, eventuelle tariffavtaler og arbeidsavtalen. Departementet foreslår at slik avtale kan inngås mellom virksomhet som er bundet av tariffavtale og tillitsvalgte ved innleievirksomheten, og følger med det opp et enstemmig utvalgs forslag om å gi partene en slik avtalefrihet. En slik generell avtaleadgang følger ikke av § 58 A, og begrunnes av Arbeidsformidlings- og arbeidsleieutvalget med at en harmonisering av regelverkene i enkelte tilfeller kan gi en for restriktiv adgang til innleie.
Kommunal- og regionaldepartementet følger opp utvalgets forslag om at arbeidstaker som mener seg ulovlig innleid fra vikarbyrå, på samme måte som ved midlertidig tilsetting, kan gå til søksmål om fast tilsetting eventuelt erstatning i de tilfeller partene ikke kommer til enighet på annen måte. Det vises til at hensynet til et sammenhengende og konsistent regelverk for innleie og midlertidig tilsetting kan tilsi at brudd på samme vilkår møtes med de samme rettsvirkninger og håndheves på samme måte.
Departementets forslag til privatrettslig håndhevingsmodell forutsetter at den enkelte innleide arbeidstaker fremmer sin sak på samme måte som ved spørsmål om ulovlig midlertidig tilsetting. I likhet med Arbeidsformidlings- og arbeidsleieutvalget legger departementet til grunn at den innleides behov for beskyttelse vil bli ivaretatt ved at vedkommende kan gå til søksmål med krav om fast tilsetting i virksomheten eller erstatning. Utvalget peker på at krav på fast tilsetting eller erstatning er sterke virkemidler som vil virke disiplinerende på innleievirksomhetens bruk av innleie, og således være effektive reaksjonsmidler. Dette er vurderinger departementet slutter seg til.
Departementet har også vurdert spørsmålet om offentligrettslig håndheving av regelverket for innleie. En offentligrettslig håndheving ville innebære at bestemmelsene ikke utgjør en del av kontraktsvernet, men anses som offentligrettslige plikter hvor det offentlige er rettighetshaver. Regelverket ville da kunne håndheves ved at det offentlige benyttet sine reaksjonsmidler, f.eks. pålegg/tvangsmulkt og/eller bøter/straff. Departementet har imidlertid ikke funnet å kunne anbefale en slik løsning.
På grunn av tre-partsforholdet ved innleie oppstår særskilte spørsmål knyttet til rettsvirkningene av ulovlig innleie. I proposisjonen drøftes spørsmålet om rettsvirkninger knyttet til de ulike relasjonene mellom arbeidstaker, utleier og innleier.
Departementet følger opp Arbeidsformidlings- og arbeidsleieutvalgets forslag om særskilt regulering av adgangen til innleie ved arbeidsleie mellom virksomheter som ikke har til formål å drive utleie, jf. forslag til ny § 55 L. Dette er ordinære virksomheter, tradisjonelt produksjonsbedrifter innenfor verksteds- eller oljeindustrien. Begrunnelsen for å gi særskilte regler for virksomheter som ikke har til formål å drive utleie er at det er ønskelig med en videre adgang til arbeidsleie mellom slike virksomheter enn det § 58 A-modellen gir adgang til. For eksempel vil en § 58 A-løsning ikke være egnet for virksomheter som ønsker å leie ut sine tilsatte som alternativ til f.eks. oppsigelse eller permittering. Utvalget beskriver dette som utlånslignende situasjoner mellom virksomheter som driver aktivitet innenfor noenlunde samme områder. Utvalget viser til at skillet har lang tradisjon i Norge.
Forslaget til regulering av innleie etter § 55 L skiller seg prinsipielt fra forslaget til ny § 55 K. Mens vilkårene for innleie fra vikarbyråer etter § 55 K beror på om det foreligger midlertidig behov for arbeidskraft hos innleier, er vilkårene for innleie etter § 55 L at utleier oppfyller visse ordenskrav, likevel slik at det ved innleie av lengre varighet og omfang kreves at tillitsvalgte hos innleier samtykker i at innleie kan skje. Dersom innleier leier inn arbeidstakere fra en utleier som ikke oppfyller lovens krav, er det innleier som bryter innleiereglene.
Departementet opprettholder utvalgets forslag om at den innleide skal ha fast tilsetting hos utleier. Det vil for det første hindre at utleier tilsetter vedkommende midlertidig kun for den tid utlåns-/utleiesituasjonen skal vare, samtidig som det også til en viss grad kan ivareta behovet for ordnede forhold hos utleier. Kravet i arbeidsmiljøloven § 55 B og C om at utleier som arbeidsgiver er pliktig i å gi sine tilsatte skriftlig arbeidsavtale, vil også kunne bidra til ryddige forhold.
Utvalget foreslo videre at innleie som nevnt ovenfor først kan skje etter drøftelse med berørte tillitsvalgte. Departementet slutter seg til dette prinsippet. Drøftingsplikten er en videreføring av dagens ordning som krever at innleievirksomheten drøfter saken med de tilsatte før søknad om dispensasjon kan behandles.
Departementet foreslår at innleier som ønsker å leie inn ut over 15 pst. av arbeidsstokken med en varighet ut over to år, må inngå avtale med tillitsvalgte hos innleier. Disse grensene vil sikre arbeidsgiverne en viss fleksibilitet i bruk av innleid arbeidskraft. Samtidig vil en hindre at en vesentlig del av arbeidsstyrken vil bestå av innleid arbeidskraft uten at det er oppnådd enighet om dette med arbeidstakerne.
I likhet med utvalget anser imidlertid departementet det som lite hensiktsmessig med en avtale dersom innleie gjelder mindre enn tre personer. Unntaket antas å kunne imøtekomme små og mellomstore virksomheters behov for fleksibel bruk av innleid arbeidskraft.
Departementet følger også opp utvalgets forslag om å unnta virksomheter innenfor samme konsern fra bestemmelsen.
Arbeidsformidlings- og arbeidsleieutvalget la til grunn at brudd på § 55 L i utgangspunktet ikke fordret de samme rettsvirkninger som brudd på innleie etter § 55 K, under henvisning til at det forelå andre vernehensyn. Departementet slutter seg til denne vurderingen.
Dersom en virksomhet driver utleie som «produksjonsbedrift», uten å oppfylle kravet til å være slik virksomhet, jf. § 55 L, vil dette medføre at innleie fra slik virksomhet faller innenfor virkeområde til § 55 K (vikarbyrå). Rettsvirkningen er i så fall at den/de tilsatte i utgangspunktet kan kreve seg fast tilsatt hos innleier. Domstolen vil imidlertid etter en helhetsvurdering, hvor bl.a. innleierens aktsomhet bør tillegges vekt, likevel kunne komme til at fast tilsetting ikke skal gis fordi det fremstår som åpenbart urimelig i det konkrete tilfelle.
Ved brudd på bestemmelsens vilkår om at den innleide skal være fast tilsatt hos utleier, foreslår verken utvalget eller departementet noen særskilte rettsvirkninger. Utgangspunktet må være at innleieforholdet skal opphøre, alternativt at den innleide gis fast tilsetting hos utleier. Den innleide anses som rettighetshaver.
En ut-/innleid arbeidstaker vil kunne gå til søksmål om fast tilsetting hos utleier etter reglene om midlertidig tilsetting i § 58 A, dersom utleier har et løpende behov for arbeidskraften. Når det gjelder adgangen til å inngå avtale om utvidet bruk av innleie, jf. § 55 L nr. 2, antar departementet at slike avtaler naturlig vil kunne inngås ved tariffavtale mellom innleier og de aktuelle tillitsvalgte hos innleier.
For å sikre seriøsitet i de bedrifter som driver utleie og for å hindre etablering av useriøse bedrifter, må utleievirksomheten enten være registrert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, eller stille garanti fra bank eller forsikringsselskap tilsvarende de egenkapitalkrav som stilles for aksjeselskap. Disse krav foreslås tatt inn i sysselsettingsloven § 27. Tilsvarende krav er foreslått satt til virksomheter som vil drive arbeidsformidling.
Videre foreslås enkelte andre vilkår fastsatt i loven.
En virksomhet som har leiet ut en arbeidstaker for et oppdrag, skal ikke kunne begrense arbeidstakerens rett til å ta fast eller midlertidig arbeid hos utleiefirmaets oppdragsgivere når oppdraget er avsluttet. Videre skal en virksomhet ikke kunne leie ut en arbeidstaker til en av arbeidstakerens tidligere arbeidsgivere før det har gått 6 måneder siden arbeidstakeren sluttet hos denne. Tilsvarende bestemmelser finnes i dagens utleieforskrift.
Det vil dessuten bli lagt opp til at virksomheten som driver utleie skal sende melding om dette samt rapportere om omfanget.
Behovet for sanksjonsmidler overfor utleievirksomheten antas å ville bli mindre nå, ved at innleie av arbeidskraft reguleres i arbeidsmiljøloven med mulighet for den ansatte til å gå til søksmål med krav om fast ansettelse eller erstatning. Departementet vil likevel foreslå at departementet får fullmakt i sysselsettingsloven til å fastsette nærmere vilkår for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av utleievirksomhet.
Bestemmelsen i sysselsettingsloven som gir Arbeidsdirektoratet adgang til å be virksomheter som antas å drive i strid med bestemmelsene for utleie av arbeidskraft om en redegjørelse for forholdet, jf. sysselsettingsloven § 37 og straffebestemmelsene i sysselsettingsloven foreslås opprettholdt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, støtter prinsipielt en speilvending av regelverket slik at inn- og utleie av arbeidskraft i utgangspunktet blir tillatt. Også regelverket for innleie må tilpasses en ny situasjon på arbeidsmarkedet og de permisjonsordningene som er vedtatt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det ikke er behov for å liberalisere regelverket for arbeidsformidling og arbeidsutleie, men tar til etterretning at det ikke er flertall for det. Dette medlem vil derfor fremme endringer i foreslått regelverk for bedre å ivareta arbeidstakernes rettigheter og håndheving av regelverket.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens forslag om 6-måneders «karantene» i forhold til å kunne leie seg inn igjen hos sin tidligere arbeidsgiver.
Regjeringen har foreslått at regelverket for arbeidsleie skal være todelt, ett for innleie fra vikarbyråer og ett for arbeidsleie mellom bedrifter som ikke har til formål å drive utleie (produksjonsbedrifter). Dette mener flertallet er en fornuftig todeling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil peke på at Regjeringen foreslår en 6-måneders «karantene» i forhold til å kunne leie seg inn igjen hos sin tidligere arbeidsgiver. Disse medlemmer vil peke på at den liberaliseringen som nå foretas etter disse medlemmers mening også har til hensikt å møte arbeidstakeres ønske om mer fleksibilitet i sitt arbeidsforhold. En slik karanteneregel vil gjøre det svært vanskelig å oppnå dette for arbeidstakere som bor i deler av Norge hvor arbeidsmarkedet er tynt, hvor f.eks. hovedetterspørselen etter den type kompetanse en arbeidstaker besitter er den tidligere arbeidsgiver. Disse medlemmer vil derfor gå imot dette forslaget fra Regjeringen og vil peke på at det naturlige nå vil være å høste erfaring med et liberalisert lovverk og i ettertid vurdere om dette lovverket, pga. uheldige utslag, trenger innstramming. Det er etter disse medlemmers mening feil rekkefølge å innføre innstrammingene slik at man ikke får erfart om det er behov for denne typen regler.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at en generell tillatelse til innleie av arbeidskraft bør gjelde for alle arbeidstakergrupper. Flertallet ønsker derimot å gi Regjeringen fullmakt på generelt grunnlag til å kunne unnta enkelte yrkesgrupper fra hovedregelen i perioder hvis viktige samfunnshensyn og situasjonen ellers krever det.
Flertallet mener at når det gjelder bruken av arbeidsleie er det grunn til å følge utviklingen nøye, og ber om at Regjeringen legger fram for Stortinget en evaluering av hvordan det nye lovverket for arbeidsleie har fungert. Flertallet ønsker å få seg forelagt en slik evaluering to til tre år etter at det nye lovverket er trådt i kraft.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er ikke enig i at det skal innføres en generell forskriftsfullmakt på det nåværende tidspunkt for at Regjeringen skal kunne unnta enkelte yrkesgrupper. Disse medlemmer mener det ville være naturlig å la loven få virke og høste erfaring før en gir en slik unntaksmulighet. Disse medlemmer er generelt skeptiske til å gi Regjeringen fullmakt til å suspendere viktige deler av lovverket og mener det ville være fullt mulig for Regjeringen å komme til Stortinget med nye forslag hvis det skulle vise seg å være behov for å unnta særlige yrkesgrupper. På den måten vil Stortinget kunne vurdere kriterier for bruk av en fullmakt basert på erfaringen med et endret lovverk.
Disse medlemmer vil understreke at det burde vært naturlig at Stortinget la føringer for når en slik fullmakt skal brukes, og er forbauset over at Arbeiderpartiet, på tross av de mediasignaler som er gitt, ikke klart vil slå fast at innleie av helsepersonell skal være tillatt. Disse medlemmer mener det på bakgrunn av at statsråden ved presentasjon av proposisjonen uttalte at helsepersonell skulle unntas, burde vært gitt et klart signal tilbake om at dette ikke er i tråd med stortingsflertallets syn.
Disse medlemmer vil videre peke på at helsesektoren er en sektor hvor det i dag er for lite kvalifisert arbeidskraft disponibel i arbeidsmarkedet i Norge, og hvor hensynet til pasientene gjør at det bør være en generell tillatelse til innleie av både norsk og utenlandsk personell, så lenge det tilfredsstiller de faglige kravene som settes til de jobber man går inn i.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine generelle merknader og til behovet for myndighetskontroll.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«Sysselsettingsloven
§ 26 siste ledd skal lyde:
Virksomheter som vil drive arbeidsformidling skal godkjennes av departementet eller av den departementet bestemmer. Departementet kan stille krav for godkjenning av virksomheten samt fastsette nærmere vilkår for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av formidlingsvirksomheten, og i særlige tilfelle gjøre unntak fra forbudet i tredje ledd.»
Dette medlem vil peke på at svart arbeid og skatteunndragelser er et stort samfunnsproblem. Autorisasjonsordninger er et viktig virkemiddel i kampen mot svart arbeid.
Dette medlem viser til at det i renholdsbransjen er en frivillig godkjenningsordning, Ren Utvikling. Denne ordningen har ifølge skattedirektoratet ført til at i bedrifter som er godkjent av ordningen, er det svært usannsynlig at det finnes noen skatteunndragelser av stort omfang. Finansdepartementet har i brev av 3. juli 1998 til undertegnede bekreftet støtte til skattedirektørens oppfatning og viser til at godkjenningsordningen er et viktig bidrag for å få redusert omfang av svart arbeid og skatteunndragelser i renholdsbransjen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, støtter at innleie av arbeidstakere fra virksomhet som har til formål å drive utleie, blir tillatt i samme utstrekning som det kan avtales midlertidig tilsetting etter § 58 A nr. 1 første ledd i arbeidsmiljøloven.
Flertallet støtter at i virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiver og tillitsvalgte som til sammen representerer et flertall av den arbeidstakerkategori innleien gjelder, slutte skriftlig avtale om tidsbegrenset innleie uten hinder av det som er nevnt i avsnittet nedenfor.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til at det også er viktig for arbeidsgiver å kunne leie inn ved sesongmessige svingninger og andre kortvarige og uforutsette driftsmessige topper. Flertallet mener det er rimelig at innleie tillates i samme utstrekning som det er mulig å ansette midlertidig. Dette er også i tråd med Blaalid-utvalgets innstilling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er i hovedsak enig med Regjeringen i at tillatelse til å innleie arbeidstakere fra virksomhet som har til formål å drive utleie, bør følge av den midlertidige tilsettingen etter arbeidsmiljøloven § 58 A nr. 1 a. Disse medlemmer vil peke på at Stortinget, gjennom behandlingen av Innst. O. nr. 2 (1994-1995), foretok en innstramming i denne bestemmelsen som disse medlemmer var uenige i.
Disse medlemmer vil peke på at lovforslaget innebærer at en innleid vikar kan gå til rettssak hvis det antas at innleien er ulovlig, konsekvensen av at det fastsettes at innleien kan være fast ansettelse eller erstatning. Med slike mulige straffesanksjoner burde det være et minimumskrav fra norske arbeidsgivere at lovgiverne har gitt så klare lovtekster at det er enkelt å forholde seg til om innleien er lovlig eller ikke. Disse medlemmer kan bare konstatere at dagens § 58 A nr. 1 a er meget uklar, og kan lede til helt ulike fortolkninger av hva som er lovlig og ulovlig innleie.
Disse medlemmer vil derfor fremme forslag om endring i § 58 A nr. 1 a, i tråd med den rettstilstand som var før Stortinget foretok innstrammingen.
Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:
«Arbeidsmiljøloven
§ 58 A nr. 1 a skal lyde:
a) når arbeidets karakter tilsier det.»
Disse medlemmer vil subsidiært støtte Regjeringens forslag til § 55 K nr. 1.
Disse medlemmer vil vise til at loven inneholder en adgang til å avtale innleie utover det som reguleres gjennom arbeidsmiljølovens § 58 A hvis arbeidsgiver og tillitsvalgte som til sammen representerer et flertall av den arbeidstakerkategori innleie gjelder. Disse medlemmer vil vise til at dette ekskluderer alle bedrifter hvor få ansatte har valgt å fagorganisere seg fra å kunne gjøre slike avtaler. Disse medlemmer vil vise til at Blaalid-utvalget foreslo en mindre streng regulering og disse medlemmer vil foreslå at dette forslaget følges opp.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Arbeidsmiljøloven
Ny § 55 K nr. 2 skal lyde:
I en virksomhet som er bundet av tariffavtale kan arbeidsgiver og arbeidstakers tillitsvalgte slutte avtale om tidsbegrenset innleie, uten hinder av det som er bestemt i nr. 1.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine generelle merknader om at det ikke er behov for lovendringene, men tar til etterretning at det er flertall for endringer. Dette medlem vil peke på at det skal være reelle vikarer som leies inn.
Dette medlem foreslår derfor følgende:
«Arbeidsmiljøloven
Ny § 55 K nr. 1 skal lyde:
Innleie av arbeidstakere fra virksomheter som har til formål å drive utleie, er tillatt i samme utstrekning som det kan avtales midlertidig tilsetting etter § 58 A nr. 1 første ledd bokstav b.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener primært at reglene for hvem som kan kreve forhandlinger og reise søksmål mot innleier burde vært utvidet. I tillegg til den innleide burde fagforeningen i innleievirksomheten ha selvstendig rett til å kreve forhandlinger med, og reise søksmål mot, arbeidsgiver. Disse medlemmer tar til etterretning at det ikke er flertall for dette i denne omgang.
Disse medlemmer slutter derfor sekundært opp om Regjeringens forslag som legger opp til en privatrettslig modell for håndheving av brudd på regelverket når det gjelder oppfølging av brudd på vilkårene for innleie.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet støtter også Regjeringens forslag til en privatrettslig modell.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet legger til grunn en tvisteløsningsmodell som er parallell med reglene ved tvist om midlertidig tilsetting. Dette innebærer at det vil være den enkelte vikar som mener seg ulovlig innleid fra vikarbyrå, som på samme måte som ved midlertidig tilsetting kan kreve forhandlinger med innleiebedriften og/eller kan gå til søksmål for å få fast ansettelse eller erstatning. Flertallet legger her vekt på hensynet til et sammenhengende og konsistent regelverk for innleie og midlertidig tilsetting.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre støtter proposisjonens forslag til tvisteløsningsmodell.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ønsker å utvide reglene for hvem som kan kreve forhandlinger og reise søksmål mot innleier. I tillegg til den innleide må fagforeningen i innleievirksomheten ha selvstendig rett til å kreve forhandlinger med, og reise søksmål mot arbeidsgiver. Dette medlem vil derfor fremme følgende forslag til endringer i arbeidsmiljølovens § 55 K nr. 3 og 4:
«Arbeidsmiljøloven
Ny § 55 K nr. 3 annet ledd skal lyde:
En innleid som vil gjøre gjeldende at det har foreligget innleie i strid med § 55 K nr. 1, kan kreve forhandlinger med innleier etter reglene i § 61 nr. 2. Fagforening i innleievirksomheten har tilsvarende selvstendig forhandlingsrett. Fristen etter § 61 nr. 2 første ledd regnes fra det faktiske fratredelsestidspunkt.
Ny § 55 K nr. 3 tredje ledd skal lyde:
Blir tvisten ikke løst gjennom forhandlinger eller er forhandlinger ikke holdt kan den innleide og/eller fagforening i innleievirksomheten reise søksmål mot innleier etter reglene i § 61 nr. 3, likevel slik at § 57 nr. 2 tredje ledd ikke får anvendelse. Fristen regnes fra forhandlingenes avslutning eller fra det faktiske fratredelsestidspunktet.
Ny § 55 K nr. 4 annet ledd skal lyde:
En innleid som vil gjøre gjeldende at det foreligger innleie i strid med § 55 K nr. 1, kan kreve forhandlinger med innleier. Fagforening i innleievirksomheten har tilsvarende forhandlingsrett. Innleier skal sørge for at forhandlinger blir holdt snarest mulig og senest innen to uker etter at kravet er mottatt. For øvrig får § 61 nr. 2 annet, tredje og fjerde ledd tilsvarende.
Ny § 55 K nr. 4 tredje ledd skal lyde:
Blir tvisten ikke løst gjennom forhandlinger kan den innleide og/eller fagforening i innleievirksomheten reise søksmål mot innleier. Har det vært ført forhandlinger skal det med stevningen sendes bekreftet avskrift av protokollen.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er opptatt av at en, så langt det er mulig, må unngå at arbeidstakere kan si opp sin stilling for så å ta jobb i et vikarbyrå som leier denne arbeidstakeren ut til dennes gamle arbeidsgiver til en høyere kostnad. Flertallet vil understreke betydningen av forslaget til bestemmelse i sysselsettingsloven § 27 nr. 2 som fastslår at en virksomhet ikke kan leie ut en arbeidstaker til en av arbeidstakerens tidligere arbeidsgivere før det har gått seks måneder siden arbeidstakeren sluttet hos denne.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil i denne sammenheng peke på at begrepet «arbeidsgiver» skal tolkes vidt. Eksempelvis vil en lege ved et fylkeskommunalt sykehus måtte vente i seks måneder før han/hun kan leies ut til et annet sykehus i den samme fylkeskommunen. Tilsvarende vil gjelde hvis staten er den tidligere arbeidsgiveren.
Komiteen støtter at innleie av arbeidstakere fra virksomhet som ikke har til formål å drive utleie, blir tillatt når den innleide arbeidstakeren er fast tilsatt hos utleier. Komiteen viser til at Blaalid-utvalget foreslo at det også ble stilt krav til ordnede lønns- og arbeidsvilkår. Komiteen slutter seg til intensjonen bak dette. Komiteen forutsetter at fast ansettelse samt gjeldende regler i arbeidsmiljøloven, inklusiv forskrifter og de avtaler partene i arbeidslivet har når det gjelder ordnede arbeidsforhold, vil sikre et godt vern for arbeidstakernes rettigheter.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ønsker at regelverket for inn- og utleie mellom bedrifter også skal inneholde et krav om ordnede lønns- og arbeidsvilkår. Med ordnede lønns- og arbeidsvilkår menes at reglene i Arbeidsmiljøloven inkl. forskriftene er etterlevd.
Dette medlem vil derfor ta inn dette kravet i sitt forslag til ny § 55 L nedenfor.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, foreslår at innleie som ikke overstiger 10 pst. av de tilsatte hos innleier og som ikke har en varighet ut over ett år, drøftes med de tillitsvalgte. Denne drøftingsplikten blir nå lovfestet. Innleie ut over dette, unntatt i tilfeller som gjelder færre enn 3 personer, avtales med de tillitsvalgte som til sammen representerer et flertall av den arbeidstakerkategori innleien gjelder.
Flertallet mener det må være et kontroll- og tilsynssystem for oppfølging av regelverket for leie av arbeidskraft og for vikarbyråene. Flertallet ber Regjeringen følge utviklingen nøye og vurdere om kontrollsystemet fungerer tilfredsstillende. Om nødvendig bes Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om endringer.
Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
«Arbeidsmiljøloven
Ny § 55 L nr. 2 skal lyde:
For innleie som overstiger 10 prosent av de tilsatte hos innleier, likevel ikke færre enn tre personer, og som har en varighet utover ett år, skal det inngås avtale med tillitsvalgte som til sammen representerer et flertall av den arbeidstakerkategori innleien gjelder. Bestemmelsene her gjelder ikke for innleie innenfor samme konsern.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at inn- og utleie mellom produksjonsbedrifter og dagens tillatelse til dette, i stor grad har vært iverksatt for å gi et mykere overgangssystem mellom bedrifter når oppdragsmengden varierer innenfor noenlunde samme bransje. Dette har vært til det gode for de ansatte fordi man slipper oppsigelser, evt. permitteringer, men derimot ha mulighet til å bli leid ut til et firma som f.eks. har vunnet et oppdrag ens eget firma har vært i konkurranse om. Disse medlemmer mener det ikke er noe grunnlag for at liberaliseringen av andre deler av spørsmålet om arbeidsutleie skal innføre innstramminger for disse etablerte praksiser. Disse medlemmer vil peke på at de personer som leies ut og inn mellom produksjonsbedrifter er fast ansatte i utleiefirmaet. Det kan ikke reises tvil om ansettelsesforhold eller hvilken arbeidsgiver som har ansvar for arbeidsmiljøet. Disse medlemmer vil derfor primært mene at det er ikke behov for spesiell regulering av utleie/innleie mellom produksjonsbedrifter utover å sikre en klar definisjon av hva som atskiller disse virksomhetene fra selskaper som har utleie som hovedformål. Disse medlemmer vil derfor stemme imot § 55 L nr. 2 og 3.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på behovet for å ha en angitt tidsperiode for avtale inngått om innleie. Dette medlem finner det rimelig at slike avtaler reforhandles hvert år og ikke gis uendelig gyldighet. En årlig forhandling vil være ryddig og kan gjennomføres effektivt og raskt i seriøse bedrifter.
Dette medlem foreslår:
«Arbeidsmiljøloven
Ny § 55 L skal lyde:
1. Innleie av arbeidstakere fra virksomhet som ikke har til formål å drive utleie, er tillatt når den innleide arbeidstakeren er fast tilsatt hos utleier, og har ordnede lønns- og arbeidsvilkår og innleier har inngått skriftlig avtale om innleie med tillitsvalgte som representerer et flertall av den arbeidstakerkategori innleien gjelder. Dette gjelder ikke ved innleie av tre eller færre arbeidstakere. Avtale om innleie som nevnt i første punktum, kan bare inngås for inntil ett år av gangen. For at virksomheten skal sies ikke å ha til formål å drive utleie, er et vilkår at utleie skjer innenfor de samme fagområder som utgjør utleierens hovedbeskjeftigelse og at utleieaktiviteten ikke omfatter mer enn 50 pst. av de fast tilsatte hos utleier.
2. Kongen kan i forskrift forby innleie for visse arbeidstakergrupper eller på visse områder når viktige samfunnshensyn tilsier det.
3. Paragrafen gjelder ikke innleie til embete eller stilling eller annet arbeidsforhold som omfattes av lov av 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m.»
Dette medlem mener at kontrolloppgavene legges til Arbeidstilsynet, men kan ikke se at det verken er tilstrekkelige ressurser i etaten eller etablert systemer og rutiner for slik kontrollvirksomhet. En lov som skal begrense bruk av vikarer til arbeidsmiljøloven § 58 A nr. 1 b, kan ikke forventes å bli fulgt uten myndighetskontroll og påtale ved lovbrudd. Det kan ikke forventes at utleid verken skal ha økonomisk mulighet til eller makte å forfølge sine rettigheter gjennom å reise rettssak mot sin arbeidsgivers kunde. Rettigheter til fagforening til å reise sak etter loven er nødvendig og svært effektivt der det er organisert arbeidskraft. Men dette er ikke tilfelle på alle arbeidsplasser. Derfor må myndighetene ha et sjølstendig ansvar for å kontrollere og påtale ved brudd på loven. Hensikten med de begrensninger som er lagt inn, må være at de følges. En streng lov uten kontroll vil ikke være effektiv for å oppnå hensikten og vil undergrave respekten for lovverket generelt.
Dette medlem mener derfor at Regjeringen må komme tilbake til Stortinget med forslag om hvordan dette arbeidet kan ivaretas effektivt som en del av Arbeidstilsynets oppgaver og fremme forslag om en eventuell tilleggsbevilgning for å finansiere oppgaven.