Spørsmål vedrørende Ot.prp.nr. 70 (1998-99)

Jeg viser til ditt brev av 4. november 1999 med spørsmål i tilknytning til behandlingen av Ot.prp. nr. 70 (1998-99).

Jeg har innhentet Kommunal- og regionalministerens syn på spørsmål 3. Nedenfor følger svar på spørsmålene:

Spørsmål 1: Dersom en vil organisere det statlige vikarbyrået/utleieselskapet på en annen måte enn det Regjeringen har tatt til orde for, hvilke alternativer mener statsråden kan være aktuelle? (Vi ber om at svaret også inkluderer organisering i/under A-etaten).

La meg innledningsvis få redegjøre for forslagene i Ot.prp. nr. 70, og de forutsetninger departementets forslag om et statsaksjeselskap bygger på. La meg også minne om at regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en stortingsproposisjon som vil omhandle statsaksjeselskapet.

Arbeidsmarkedsetatens tilknytningsform

Arbeidsmarkedsetaten er et forvaltningsorgan. Det sterke innslaget av rettighetsbestemt regelforvaltning (dagpenger og attføringsytelser ) tilsier denne tilknytningsformen. I samme retning trekker etatens betydning som operativt ansvarlig for gjennomføringen av myndighetenes arbeidsmarkedspolitikk. Myndighetene må kunne disponere og instruere et virkemiddel apparat som raskt kan aktiveres for å møte aktuelle utfordringer på arbeidsmarkedet og effektivt gjennomføre den av Storting og Regjering vedtatte arbeidsmarkedspolitikk. Et eksempel på dette er den sterke satsningen som det nå legges opp til i forbindelse med problemene i verftsindustrien.

Lovforslagene i Ot. prp. nr. 70 om nye regler for formidling og utleie tilsier isolert sett ikke noen endring i arbeidsmarkedsetatens tilknytningsform til departementet.

Forslag om nye betalingstjenester i Ot. prp. nr. 70

Regjeringen har i proposisjonen foreslått at arbeidsmarkedsetaten skal kunne tilby enkelte nye tjenester mot betaling. Tjenestene vil bygge på og være en videreutvikling av de tjenestene etaten i dag tilbyr. Betalings- og formidlingstjenesten «Vikardrift», som Komiteen ble orientert om i Ringsaker nylig, er et eksempel på en slik aktuell tjeneste.

De nye betalingstjenestene kan tilbys av dagens forvaltningsapparat uavhengig av det foreslåtte statsaksjeselskapet og tilsier ikke isolert sett noen endring i arbeidsmarkedsetatens formelle tilknytning til departementet. Jeg vil legge til at det i seg selv er et poeng at offentlige og private arbeidsgivere kan få adgang til å betale for avanserte tjenester fra det forvaltningsapparat de er vant med å forholde seg til og samarbeide med. Etableringen av en ny service, utleie av vikarer, lar seg derimot ikke forene med forvaltningsorganisasjonen.

Utleie

Utleie atskiller seg fra de andre av etatens tjenester ved at arbeidskraften som tilbys vil være ansatt i utleievirksomheten. Dersom et forvaltningsorgan som arbeidsmarkedsetaten skal stå som utleier av arbeidskraft vil de utleide måtte være statstjenestemenn med de rettigheter og plikter dette medfører. Av mange årsaker er dette ikke en ønsket situasjon. Det er derfor ikke aktuelt at arbeidsmarkedsetaten direkte skal kunne leie ut vikarer. Etaten må i tilfelle samarbeide med andre, som ikke er forvaltningsorgan. Videre må arbeidsdelingen mellom etaten og firmaene være innrettet slik at det ikke oppstår tvil om at de utleide er ansatt i utleieselskapet og ikke i arbeidsmarkedsetaten.

Hovedbegrunnelsen for etableringen av et statlig utleieselskap er at det på sin måte skal bidra til å skaffe grupper som har problemer i arbeidsmarkedet arbeid. Regjeringen har i Ot. prp. nr. 70 foreslått å opprette et statlig utleieselskap som skal være arbeidsmarkedspolitisk instrument og etatens samarbeidspartner i utleiemarkedet. Formålet er å tilrettelegge for at de grupper som arbeidsmarkedspolitikken har et særlig ansvar for kan få bedre tilgang til den delen av arbeidsmarkedet som nytter utleid arbeidskraft.

Regjeringen har kommet til at statsaksjeselskapsformen vil være den mest egnede modellen for det nye selskapet. Denne eierformen er ikke til hinder for at selskapet kan innrettes mot å ivareta arbeidsmarkedspolitiske mål. Ivaretakelse av slike målsettinger vil skje formalisert i vedtektene for selskapet, og ved eierens innflytelse som generalforsamling, jf. aksjeloven/allmennaksjeloven § 5-1. I tillegg er det for statsaksjeselskaper adgang til å fastsette en såkalt § 10 vedtekt i selskapsvedtektene. En slik vedtektsbestemmelse kan pålegge styret å forelegge for generalforsamlingen saker som antas å være av vesentlig, prinsipiell, politisk eller samfunnsmessig betydning. Denne informasjonsplikten for styret går lengre enn selskapslovgivningens alminnelige regler. En organisering i samsvar med prinsippene ovenfor sikrer at det statlige utleieselskapet vil være et eget rettssubjekt, formelt og reelt, og dermed i stand til å utøve arbeidsgiveransvaret for vikarene som leies ut på en betryggende måte.

Regjeringen ser ikke for seg et statlig utleieselskap som i omfang og innretning vil tilsvare de store private utleieselskapene. Selskapet skal nettopp være innrettet mot samarbeid med arbeidsmarkedsetaten og på denne måte utgjør et nødvendig tilleggsfundament for den ønskede måloppnåelse i arbeidsmarkedspolitikken.

Jeg ser for meg følgende arbeidsdeling mellom det nye statlige utleieselskapet og arbeidsmarkedsetaten:

• Utleieselskapet innrettes slik at det som hovedregel skal kjøpe sine tjenester fra arbeidsmarkeds­etaten. Selskapet må imidlertid innrette sin virksomhet og styres slik at det ikke er noen tvil om at det står ansvarlig for selskapets drift og de kontrakter som tegnes i dets navn og at arbeidsgiveransvaret for de utleide vikarene utøves i selskapet. Statsaksjeselskapet, når det etableres, må basere seg på et rettslig robust fundament som gir selskapet mulighet til å oppfylle de arbeidsmarkedspolitiske og økonomiske forventningene, slik at det unngår å bli møtt med anklager og negativ omtale.

• Arbeidsmarkedsetaten må utforme og tilrettelegge sine betalingstjenester slik at det nye utleieselskapet og andre interesserte kan kjøpe disse. Som forvaltningsorgan må arbeidsmarkedsetaten legge opp til å behandle alle som ønsker å kjøpe betalingstjenester likt. Etatens forretningsmessige forhold til det statlige utleieselskapet må baseres på dette.

Forholdet mellom etaten og selskapet vil måtte formaliseres gjennom en omfattende samarbeidsavtale mellom arbeidsmarkedsetaten og selskapet. Arbeidsmarkedsetaten forventes på denne måte å bli selskapets viktigste underleverandør. Denne avtalen vil måtte undertegnes av arbeidsdirektøren på vegne av forvaltningen på den ene side, og av selskapets ansvarlige organer på den annen, styreleder eller administrerende direktør. Dermed skapes det nødvendige reelle skille mellom forvaltning og selskap.

Gitt dette grunnlaget, vil departementet legge opp til at Arbeidsdirektoratet i forbindelse med sitt salg av betalingstjenester, herunder etatens leveranse til statsaksjeselskapet, skal baseres på fullmakter som er tilpasset den endrede situasjonen. Departementet må ta hensyn til at etaten bør ha andre rammer for sine betalingstjenester enn den øvrige hovedvirksomheten, fullt ut finansiert gjennom de årlige budsjettvedtakene.

Styringen av arbeidsmarkedspolitikken

Utvidelsen av arbeidsmarkedsetatens tjenestetilbud ved salg av tjenester og etableringen av et statlig utleieselskap stiller nye krav til styringen av arbeidsmarkedspolitikken. Styringen overfor forvaltningen vil være, som nå, etatsstyring gjennom tildelingsbrevet, basert på det prinsipp om bruttobudsjettering som ligger i Stortingets bevilgningsvedtak.

Styringen av det nye utleieselskapet vil måtte skje i henhold til prinsippene for statlig eierskap og styringen av statlige aksjeselskaper. Det er over tid etablert praksis for departementene som eiere av statsaksjeselskaper. Konstitusjonelt legger Grunnlovens § 19 grunnlaget for statens eierskap. Bestemmelsen lyder:

«Kongen vaager over, at Statens Eiendomme og Regalier anvendes og bestyres paa den af Storthinget bestemte og for Almenvæsenet nyttigste Maade.»

Kongen forvalter etter dette statens aksjer i statsaksjeselskaper. Denne oppgave kan etter Grunnloven ikke tas fra Kongen (regjeringen). Forvaltningen er delegert til det departement selskapet «hører under», jf Grunnloven § 12 tredje ledd.

Det ligger dermed fast at styringsformen for det nye statsaksjeselskapet vil være eierstyring fra departementet med de formkrav dette medfører. Arbeids- og administrasjonsministeren vil være generalforsamling. Det vil sikre nødvendig politisk styring av statsaksjeselskapet og arbeidsmarkedsetaten. Styringsprinsippene for selskapet vil bli basert på aksjeloven og den rolle som er utviklet over tid for statsråders styring av selskaper. Styringen vil bl.a. bli basert på at styret og den daglige ledelse har betydelig handlefrihet når det gjelder forvaltningen av selskapet, og at statsråden i alminnelighet ikke griper inn i disse disposisjoner.

Jeg er ikke innstilt på løsninger som kan svekke departementets styring av arbeidsmarkedspolitikken, verken i forvaltnings- eller selskapsrettslig sammenheng.

Styringsmessig innflytelse fra arbeidsmarkedsetaten i selskapet

I brevet ditt ber du om at jeg vurderer konsekvensene av ulike alternativer i/under a-etaten. Jeg kan opplyse at departementet har vurdert ulike former for styringsmessig innflytelse fra arbeidsmarkedsetaten blant annet basert på innspill fra Arbeidsdirektoratet. Som omtalt i Ot prp. nr. 70 har arbeidsmarkedsetaten foreslått at arbeidsdirektøren skal være styreleder i det nye statlige utleieselskapet. Også andre forslag fra direktoratet er vurdert.

Med de styringsformer det er redegjort for i det foregående, er det min vurdering at selskapet skal ha ett tett, men forretningsmessig forhold til arbeidsmarkedsetaten. Tungtveiende rettslige innsigelser kan reises mot en annen modell enn den departementet tilrår. Det er i tillegg nedenfor pekt på mulige innsigelser av konkurranserettslig art og anklager om urettmessig statsstøtte. Basert på det forslag fra Arbeidsdirektoratet som ble gjengitt i proposisjonen, kan det også rettes direkte habilitetsinnsigelser mot Arbeidsdirektørens dobbeltrolle i etat og selskap. Etableres det ikke et reelt selskap som utøver arbeidsgiverfunksjonen på ordinær måte og selv opptrer på vanlig forretningsmessig måte når avtaler skal inngås, kan det innebære fare for søksmål fra andre i dette markedet i en tilspisset sak. En ytterste konsekvens av dette vil kunne bli at arbeidsmarkedsetaten og staten blir ansvarlig i stedet for selskapet for selskapets økonomiske forpliktelser og staten reelt sett arbeidsgiver for vikarene.

Styrerepresentasjon

Et styre er et kollegialt organ og styremedlemmene er selv økonomisk og strafferettslig ansvarlig for de avgjørelsene de fatter. En etat kan følgelig ikke utgjøre noe flertall i et styre i et aksjeselskap.

Enkeltpersoner i en etat kan imidlertid i prinsippet være styremedlemmer i et statsaksjeselskap. I statens personalhåndbok punkt 1.04.02 er det imidlertid fastsatt at det ikke bør velges embets- eller tjenestemenn fra sentraladministrasjonen til styreverv hvor vedkommende i forvaltningen behandler saker av betydning for selskapet.

Som nevnt ovenfor er Statsråden i AAD generalforsamling for selskapet og oppnevner styreleder. De arbeidsmarkedspolitiske interesser som en styrerepresentasjon kan ivareta, ivaretas gjennom eierforholdet. Behovet for enhetlig styring av etat og selskap ivaretas av statsråden. Arbeidsdirektørens interesser som etatsleder og som hovedleverandør til selskapet, må ivaretas på forretningsmessig basis mellom selskapets styre og han som etatsleder. Uavhengig av dette, setter rene habilitetsbetraktninger beskrankninger for etatsdirektørens rolle i et styre.

I en instruks fra AAD om tjenestemenns adgang til å ha ekstraerverv, som er tatt inn i personalhåndboka, understrekes at en bl.a. bør unngå situasjoner der tjenestemannen kan bli inhabil ved behandling av sine saker i mer enn sporadiske tilfelle. Det er forholdsvis åpenbart at etatsdirektøren (i sin rolle som arbeidsdirektør) vil kunne komme i en situasjon som dette regelverket søker å unngå når etatsdirektøren skal utforme og stå ansvarlig for tjenester som selskapet han samtidig er styreleder i, skal gjøre avtale om på ordinær forretningsmessig basis.

Et ytterpunkt i denne problemstillingen er at en og samme person dermed kan ha den reelle fullmakten (som styreleder og etatsdirektør) til å inngå en avtale mellom de to aktuelle partene (selskapet og etaten).

Offentlige tjenestemenns habilitet er regulert i forvaltningsloven. Forvaltningslovens § 6 første ledd beskriver en rekke tilfeller hvor en tjenestemann er ugild. Det forhold som drøftes under dette punktet, styrerepresentasjon, er ikke i utgangspunktet omfattet av de forhold som fører til automatisk inhabilitet.

Paragrafens annet ledd inneholder en generell bestemmelse om at en tjenestemann er inhabil når det foreligger andre særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet. Vilkåret om at det må foreligge særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten innebærer ikke at enhver interessetilknytning vil føre til inhabilitet. Dersom etatsdirektøren er leder av den etat som er selskapets dominerende leverandør og vedkommende i tillegg skulle være styreleder for selskapet, kan det imidlertid reises innvendinger av den art som er nevnt.

Ved inhabilitet hos arbeidsdirektøren vil hele direktoratet også være inhabil. Dette vil også gi et svært problematiske styringsforhold for både a-etaten og selskapet. Konsekvensen vil også kunne være at slike spørsmål i uønsket grad vil måtte løftes til departementet for avgjørelse her.

Annen representasjon fra etaten kan tilføre styret arbeidsmarkedsfaglig kompetanse. Det kan likevel oppstå habilitetsmessige problemer både i forhold til forretningsmessige transaksjoner og til rollen som kontrollør (se nedenfor), hvis arbeidsdirektøren eller en av hans medarbeidere blir styremedlem.

Det er spesielt viktig at konkurrerende virksomheter kan ha tillit til at selskaper er etablert på ryddig måte. Habilitetsvurderingene sikrer dette. Under enhver omstendighet er ingen tjent med at en forvaltningsdirektør må erklære seg inhabil i sentrale saker. Som nevnt vil de løsninger departementet legger opp til sikre en robust selskapskonstruksjon som med god margin skjærer klar av juridiske fallgruver og dermed legger grunnlaget for at virksomheten kan konsentrere seg om de mål som er satt for den.

Administrerende direktør er det etter aksjeloven styrets ansvar å utpeke. En modell hvor arbeidsdirektøren blir administrerende direktør vil i store trekk reise de samme problemer som om arbeidsdirektøren blir utpekt til styreleder. Det vil for øvrig være et brudd på aksjelovens forutsetninger og prinsippene for styring av statsselskaper om en via instruks binder selskapets ansvarlige organer på dette punktet.

A-etaten som kontrollør

Kontroll av formidling og utleie i.h.t. forslaget om sysselsettingslovens nye §§ 26 og 27 er lagt til arbeidsmarkedsetaten. Arbeidsdirektøren skal etter forslaget fortsatt ha rett til å kreve påtale etter Sysselsettingslovens § 40. Det er i proposisjonen gitt uttrykk for at en vil søke å finne en annen kontrollmyndighet. Dette kan imidlertid ta noe tid. Inntil videre må vi legge til grunn at arbeidsmarkedsetaten skal utøve det kontrollansvar som proposisjonen legger opp til. Er en etat representert i styrende organer for en virksomhet som er underlagt det regelverk den samme etaten skal kontrollere, vil det være uforenlig med viktige kontrollprinsipper.

Særlig i den første tiden etter at eventuelle lovendringer er trådt i kraft, vil avklaring av kontrollrutiner og ansvar og samarbeidet med Arbeidstilsynets oppgaver i forbindelse med innleie, være viktige oppgaver. Dette har også konsekvenser for etatens styrerepresentasjon da statsaksjeselskapet ikke kan behandles annerledes enn andre i kontrollsammenheng. Løsninger som ikke tar hensyn til dette forholdet, kan føre til svekket tillit til kontrollen med utleie eller at etableringen av statsaksjeselskapet tidsmessig må tilpasses en forankring av kontrollansvaret annet sted enn arbeidsmarkedsetaten.

Statsstøtte og konkurranserettslige forhold

EØS-regelverket setter strenge krav til offentlig forretningsdrift for å unngå misbruk av dominerende stilling og tilførsel av ureglementert statsstøtte. Ved siden av forhold som prising og avkastning stilles det krav om tilfredsstillende innsyn i forholdet mellom statlige aksjeselskaper og offentlig forvaltning.

Det er i proposisjonen redegjort for departementets vurderinger på dette området, jf. kapittel 10.6 i proposisjonen. Disse vurderingene utgjør en bakgrunn for Regjeringens forslag om betalingstjenester og forslaget om statsaksjeselskapets rolle. Konkurranserettslige hensyn, sammen med øvrige hensyn som det er redegjort for i dette brev, tilsier den avstand mellom selskap og etat som er foreslått i proposisjonen og nærmere omtalt i dette brev.

Disse prinsippene har gjennomgående vært lagt til grunn når en de senere år har foretatt utskillelse av forretningsdelen fra flere statlige forvaltningsetater. En har i disse tilfellene lagt vekt på å gjøre dette skillet mest mulig tydelig bl.a. gjennom å redusere forbindelsene mellom selskap og forvaltningsdel. I tilfellet med etableringen av et statlig utleieselskap må tilsvarende prinsipper legges til grunn for selve etableringen av selskapet og forholdet til den dominerende samarbeidspartneren, arbeidsmarkedsetaten. Dermed er grunnlaget lagt for å skjære klar av påstander om konkurransemessige fordeler i forhold til f.eks. private vikarbyråer.

Alternativer til statsaksjeselskapsformen

Ovenfor er det pekt på at hovedbakgrunnen for tanken om et statsaksjeselskap har sin bakgrunn i at arbeidsgiveransvaret for vikarene må ligge til selskapet. I motsatt fall vil vikarene, når de leies ut av etaten, falle inn under Lov om statens tjenestemenn, som statsansatte. Denne loven har aldri blitt utformet med det siktemål å regulere ansettelsesforholdet for andre enn statens egne tjenestemenn. Videre vil de arbeidsmarkedspolitiske gevinster ved utleien svekkes ved at den utleide ser seg tjent med å beholde ansettelsesforholdet i staten, framfor å ta arbeid hos den arbeidsgiver som leier inn vedkommende. Gevinsten ved vikarutleie er ikke selve utleieforholdet i vikarselskapet, men at utleien kan bane veien for ordinære faste ansettelser i en annen virksomhet.

Også formen statsforetak er vurdert som et alternativ til statsaksjeselskapet. Denne formen skiller seg fra statsaksjeselskapet ved at staten er ansvarlig for selskapets gjeld (det finnes ingen aksjekapital). Denne formen vil imidlertid ikke gi noen annen organisering av eierskapet. Også foretaket bør eies av departementet. Ved en eventuell opprettelse av et statsforetak vil en måtte ta hensyn til de samme prinsippene som for et statsaksjeselskap, jf. omtalen ovenfor.

Ved at staten blir direkte ansvarlig for selskapets gjeld, er ikke statsforetaksformen etter min mening, et aktuelt alternativ.

Oppsummering

Arbeidsmarkedspolitikken styres fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet etter retningslinjer gitt av Stortinget. Opprettelse av et statlig utleieselskap bør ikke endre på dette.

Jeg legger stor vekt på at det foreslåtte statlige utleieselskapet og arbeidsmarkedsetaten skal kunne samarbeide på et rettslig solid grunnlag og slik redusere faren for at det blir reist tungtveiende innsigelser av konkurransemessig eller habilitetsmessig karakter og stilt spørsmål ved om selskapsdannelsen er reell. Det offentlige kan ikke ta risiko knyttet til disse forholdene, spesielt ikke ved et så sentralt spørsmål som arbeidsgiveransvaret for de utleide vikarene. Arbeidsgiveransvarets forankring i selskapet, er jo nettopp den egentlige begrunnelsen for etableringen av selskapet. Jeg kan ikke se andre alternativer å organisere statsaksjeselskapet på enn den ordning som er lagt til grunn i dette brevet. Andre løsninger er ikke forenlig med gjeldende lovgivning og øvrig regelverk.

En slik robust og vel avveid modell er nødvendig for at selskapet og a-etaten til sammen skal kunne bidra til å oppnå de gevinster for arbeidsmarkedspolitikken som er formålet med innføringen av betalingstjenester i forvaltningen og opprettelsen av selskapet. Dette krever et godt og tett samarbeid mellom a-etaten og selskapet under ledelse av departementet. Jeg vil derfor legge vekt på å utnevne et styre som kan ha et godt forretningsmessig forhold til etaten og forståelse for de arbeidsmarkedspolitiske begrunnelser bak selskapsetableringen. Det legger et grunnlag for oppslutning om styrets arbeid og etatens rolle, innenfor de rettslige rammebetingelsene som det her er redegjort for.

Spørsmål 2. Hvilke alternativer foreligger for å etablere hensiktsmessige kontroll- og tilsynssystemer med de private vikarbyråene og det statlige vikarbyrået/utleieselskapet?

Det fremgår av forslaget til ny § 27 i sysselsettingsloven, at det legges opp til at virksomheter må følge visse regler ved utleie av arbeidskraft. Det foreslås tilsvarende regler for formidling i § 26.

Før en utleievirksomhet kan igangsettes, stilles det krav om at virksomheten må registreres som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, eller stille garanti fra bank eller forsikringsselskap tilsvarende de egenkapitalkrav som stilles for aksjeselskap. Ved å stille slike krav, vil man søke å hindre etablering av useriøse bedrifter.

Videre settes det bestemte vilkår for selve driften av utleievirksomhetene. Disse er:

• En virksomhet som har leiet ut en arbeidstaker for et oppdrag, skal ikke kunne begrense arbeidstakerens rett til å ta fast arbeid hos utleiefirmaets oppdragsgiver når oppdraget er avsluttet. Denne bestemmelsen vil gi en arbeidstaker som ønsker det, frihet til å gå over i et ordinært arbeidsforhold hos innleier når det opprinnelige oppdraget er avsluttet. På denne måten vil en begrense utleiers mulighet til å opprettholde et arbeidsforhold basert på utleie på bekostning av et ordinært arbeidsforhold.

• Det er også satt en begrensning i en utleiers mulighet til å leie ut en arbeidstaker til dennes tidligere arbeidsgiver, ved at dette først kan skje etter seks måneder. Det er grunn til å anta at det på områder hvor det er mangel på arbeidskraft, vil kunne oppstå situasjoner der arbeidstakere, for eksempel ved tilbud om høyere lønninger, ønsker å gå over i en utleiebedrift. Utleier vil deretter kunne tilby den tidligere arbeidsgiver å leie inn de samme personene. Denne bestemmelsen skal derfor begrense muligheten for en slik tilpasning.

• Det er også foreslått å lovfeste at det ikke skal være tillatt å ta betalt av arbeidstakere når disse leies ut. Dette tilsvarer forbudet mot å ta betalt av arbeidssøker for formidlingstjenester. Når det gjelder utleie, er det imidlertid ikke foreslått å gi hjemmel for unntak fra dette forbudet slik som det er på formidlingsområdet.

• I forslaget til ny § 27 i sysselsettingsloven er det også gitt hjemmel for at det i forskrift kan gis nærmere vilkår for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av utleievirksomheter. Med hjemmel i denne, vil departementet utarbeide forskrifter på dette området. Jeg ser for meg et behov for bestemmelser om registrering av utleievirksomhetene og om regelmessig rapportering vedrørende virksomheten. Forslag til forskrifter vil bli sendt på høring på ordinær måte.

Departementet vil videre bemerke at overtredelser av de ovennevnte bestemmelsene kan gi grunnlag for straffesanksjoner i henhold til sysselsettingsloven § 40.

Oppfølgings- og kontrollansvar om firmaer reelt sett driver med utleie, er foreslått lagt til Arbeidsdirektoratet. Fordi det foreslås at etaten skal levere betalingstjenester i utleie- og formidlingsmarkedet, er det i Ot.prp. nr. 70 uttalt at selv om kontrollen og innhenting av rapporteringen m.v. i første omgang blir lagt til Arbeidsdirektoratet, vil departementet senere vurdere nærmere om en annen plassering er mer hensiktsmessig. Jeg har derfor satt i gang et arbeid i samarbeid med flere departementer for å klarlegge hvordan kontroll- og tilsynsoppgavene i tilknytning til utleie og formidling kan og bør organiseres. Det er for tidlig nå å redegjøre for hva en eventuelt vil komme fram til. Jeg vil komme tilbake med en orientering til Stortinget senere på en egnet måte.

Når det gjelder alternative måter å organisere kontroll- eller tilsynssystemer på, ble dette i en viss grad drøftet av Blaalid-utvalget. Det ble der vurdert om dispensasjonsordningen som finnes i dag, burde erstattes av en autorisasjonsordning for vikarbyråbransjen. Utvalget hadde imidlertid ikke notert noe behov for offentlig autorisasjon i denne bransjen ut i fra dagens situasjon, og ville derfor heller ikke foreslå at dette ble opprettet i fremtiden. De fant at kravet om registrering som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, eller garanti fra bank eller forsikringsselskap, samt rapporteringsplikt, ville være tilstrekkelige barrierekrav i forhold til etablering av utleievirksomheter. Utvalget uttalte imidlertid at det ville være ønskelig om partene i utleiebransjen utviklet en selvjustis. En slik ordning burde etter utvalgets mening ta utgangspunkt i den autorisasjonsordningen som allerede er utviklet av Autoriserte Vikarbyråers Forening. Jeg finner å kunne slutte meg til de vurderinger som ble gjort om dette av Blaalid-utvalget.

Spørsmål 3. Hvilke alternativer foreligger for å etablere hensiktsmessige kontroll- og tilsynssystemer med virksomhetenes/bedriftenes etterlevelse av lovreglene for arbeidsleie og -utleie?

Jeg har innhentet Kommunal- og regionalministerens syn på spørsmålet.

Kommunal- og regionaldepartementet har i sitt arbeid med forslag til regulering av innleie i arbeidsmiljøloven lagt vekt på å videreføre prinsippene i Blaalid-utvalgets enstemmige innstilling. Utgangspunktet har således vært at reglene for innleie bygger videre på hovedprinsippene i reglene om midlertidig tilsetting, med bl.a. forslag om privatrettslig håndheving av ulovlig innleie. I proposisjonen har vi gitt en særskilt omtale av problemstillinger knyttet til en eventuell offentligrettslig håndheving av innleiereglene, for å synliggjøre at forslaget, slik det nå foreligger for Stortinget, er lite egnet for offentligrettslig håndheving.

Ut over de vurderingene som fremkommer i proposisjonen har ikke departementet lagt opp til en bred gjennomgang av andre aktuelle sanksjonsmidler. Den grunnleggende premiss for departementets arbeid har vært å videreføre Blaalid-utvalgets forslag, der hovedregelen er at både vilkår for innleie og håndheving av ulovlig innleie er parallelle til reglene for midlertidig tilsetting. Partene i arbeidslivet var representert i utvalget og innstillingen på dette området var enstemmig. Jeg ser derfor ikke at det nå foreligger noe annet grunnlag å regulere innleie på enn det som er trukket opp i Ot.prp. nr. 70.