Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Sylvia Brustad, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Leif Lund og Signe øye, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, fra Kristelig Folkeparti, Olaf Gjedrem og Ruth Stenersen, fra Høyre, Sverre J. Hoddevik og Erna Solberg, fra Senterpartiet, Inga Kvalbukt, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til at kommunalkomiteen behandlet spørsmålet om innarbeidelse av EUs direktiv om utsendelse av arbeidstakere i samband med tjenesteyting i Innst. S. nr. 13 (1998-1999). Basert på denne innstillingen godkjente Stortinget EØS-komiteens vedtak og ga dermed klarsignal på at EU-direktivet skulle innarbeides i norsk lovgivning. I Innst. S. nr. 13 (1998-1999) uttalte flertallet:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, viser til at dette er et minimumsdirektiv og derfor ikke er til hinder for at det anvendes arbeids- og ansettelsesvilkår som er gunstigere for arbeidstakerne. Flertallet har merket seg at direktivet regulerer hvilke arbeids- og ansettelsesvilkår som skal gjelde når arbeidstakere midlertidig utsettes på arbeidsoppdrag til et annet medlemsland. Flertallet mener direktivet innebærer en styrking av utsendte arbeidstakeres arbeids- og ansettelsesvilkår.»

Komiteen viser til at Regjeringen foreslår å innarbeide EU-direktivet ved å etablere et nytt kapittel XII B i arbeidsmiljøloven. Komiteen konstaterer at Regjeringens forslag til kapittel XII B i arbeidsmiljøloven om utsendte arbeidstakere avspeiler de minimumskrav som settes i EU-direktivet. Komiteen konstaterer at Regjeringens forslag innebærer at alle utenlandske virksomheter som sender arbeidstakere til Norge på kortere oppdrag omfattes av reglene, ikke bare virksomheter fra andre EØS-land. Komiteen er enig i dette.

Komiteen er videre enig i at regelverket ikke skal omfatte skipsfart eller Svalbard. Komiteen viser til at det materielle innholdet i lovreglene er minimumsbestemmelser og innebærer at utsendte arbeidstakere på oppdrag i Norge skal ha samme arbeids- og tilsettingsvilkår som norske ansatte har nedfelt i tariffavtale eller lovverk på de områder som er spesifisert i EU-direktivets artikkel 3 nr. 1, dersom de ikke på forhånd er sikret gunstigere vilkår. Komiteen konstaterer at departementet har fulgt dette opp gjennom å gjøre de aktuelle lovregler i arbeidsmiljøloven, ferieloven, lov om sysselsetting og likestillingsloven gjennom forslaget til § 73 M i arbeidsmiljøloven, gjeldende også for utsendte arbeidstakere. Komiteen slutter seg til dette.

Komiteen viser til at odelstingsproposisjonens forslag avviker fra kravene i EU-direktivet ved forslaget til § 73 P om utsending fra Norge. Denne lovregulering kommer ikke som et resultat av det vedtatte direktivet. Komiteen viser til at departementet ønsker å innta denne regelen for å sikre valgfriheten for norske arbeidstakere med hensyn til hvor de ønsker å gå til rettssak for å få de minimumsrettigheter direktivet sikrer at de skal ha. Komiteen støtter forslaget.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader i Innst. S. nr. 29 (1998-1999) og vil understreke viktigheten av at regler for å hindre sosial dumping er nødvendige i et globalisert og åpent arbeidsmarked.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det viktigste virkemidlet for å bedre arbeids- og lønnsforhold for arbeidstakere er sterke fagbevegelser og en økonomisk politikk som er innrettet på lav arbeidsledighet, rettferdig fordeling og små forskjeller. I tillegg er en aktiv og sterk fagbevegelse en nødvendighet for å sikre maktbalanse mellom arbeidsgiver og arbeidstakersiden.

Den praktiske virkningen av det foreslåtte regelverk er avhengig av at det finnes mekanismer som i praksis kan hindre sosial dumping. Dette forutsetter at implementeringen av direktivet i norsk lov og informasjon, kontroll og rutiner i tilknytning til dette, legger avgjørende vekt på disse hensyn. Spesielt er det viktig at Regjeringen ikke har aktivisert unntaksbestemmelsen i artikkel 3 pkt. 3 at reglene gjøres gjeldende for korte arbeidsoppdrag.

Disse medlemmer viser til at det i proposisjonen står at det i Norge ikke er allmenngjorte tariffavtaler og at det heller ikke, kanskje med noen få unntak, finnes tariffavtaler med den nødvendige utbredelse til å komme inn under artikkel 3 pkt. 8 annet ledd i direktivet.

Dette ble også meddelt komiteen ved behandling av St.prp. nr. 81 (1997-1998) gjennom brev fra Kommunal- og regionaldepartementet v/statsråden av 30. oktober 1998 der det går fram at:

«Jeg oppfatter direktivet slik at på de områder vi i Norge ikke har allmenngjorte tariffavtaler, vil i prinsippet pkt. 8 annet ledd kunne komme til anvendelse. Det er imidlertid tvilsomt om våre tariffavtaler har så omfattende dekningsgrad at de kan anses å ha allmenn gyldighet etter vilkårene i pkt. 8 annet ledd.»

Disse medlemmer viser til at det framgår av proposisjonen at staten ikke kan ta initiativ til allmenngjøring av tariffavtaler og at allmenngjeringslova § 3 åpner for at Tariffnemda på eget initiativ kan gjøre vedtak om allmenngjøring dersom allmenne hensyn krever det. Dette krever en stor oppmerksomhet fra fagbevegelsen.