Miljøverndepartementet foreslår i proposisjonen endringer i lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner, kulturminneloven. Endringene gjelder:

• Tinglysing av automatisk fredede byggverk.

• Fredning av stående byggverk fra perioden 1537-1649.

• Meldeplikt for byggverk og anlegg fra 1650 til 1849.

• Forenklet prosedyre for fredning av statens verneverdige byggverk og anlegg.

• Fredning av båter.

• Styrket bevismessig stilling for automatisk fredede kulturminner.

Departementet viser til St.meld. nr. 58 (1996-1997) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling - Dugnad for framtida og Innst. S. nr. 150 (1997-1998). Disse gir bakgrunn for forslagene om innføring av hjemmel til å tinglyse automatisk fredede kulturminner og hjemmel til å frede spesielt verdifulle eller utsatte bygningstyper fra bestemte tidsperioder. Forslag om å innføre en hjemmel for det offentlige til å erverve eiendomsrett til løse kulturminner, er en oppfølging av et privat lovforslag fra Stortinget av mars 1997.

Departementet viser til at mange fredede og andre verdifulle kulturminner skades eller ødelegges som følge av ulike typer inngrep og tiltak. Dette skyldes ofte manglende kjennskap til kulturminnene og deres verneverdi. Proposisjonen inneholder derfor forslag som skal bidra til å redusere tapet av denne delen av vår kulturarv.

Videre vises det til at alle faste kulturminner fra før 1537 og samiske kulturminner eldre enn 100 år er automatisk fredet etter kulturminneloven, uavhengig av om kulturminnet er kjent eller ikke. Til tross for at en rekke av disse kulturminnene er registrert og kartlagt har det ofte vist seg at grunneiere og andre tiltakshavere ikke har tilstrekkelig kunnskap om registreringene. Dette fører til at mange automatisk fredede kulturminner ødelegges (ca. 1 pst. pr. år) og at eksistensen av et kulturminne blir bestridt av tiltakshaver. For å sikre større notoritet og publisitet for automatisk fredede byggverk foreslår departementet at disse skal kunne tinglyses, på linje med det som gjøres i dag med de vedtaksfredede byggverkene.

Stående byggverk oppført etter 1536 er i utgangspunktet ikke omfattet av lovens fredningsbestemmelser. Erfaringstall viser at ca. 1 pst. av bygninger fra perioden 1537 til 1900 forsvinner hvert år, og departementet viser til at om denne utviklingen fortsetter vil vi om noen år ha få byggverk igjen fra den tidligste perioden etter 1536.

Departementet foreslår å flytte grensen for den automatiske fredningen for stående byggverk fra 1537 til 1650. Dette vil omfatte i underkant av 2 000 byggverk knyttet til gårdsbebyggelse, kirker og noen få byhus. Tall viser at ca. 1 pst. av disse byggene går tapt hvert år. Fortsetter denne utviklingen vil vi om noen år ha svært få byggverk igjen fra den tidligste perioden etter 1537. Begrunnelsen for å flytte fredningsgrensen er at byggeskikken fra middelalderen i stor grad varte fram til midten av 1600-tallet. Det skriftlige materiale fra denne perioden er ytterst sparsomt, og dokumentasjonen om dette er for en stor del å finne i de bevarte byggverkene. Kildeverdiene som disse byggverkene representerer er derfor betydelig.

Departementet viser til at det er et problem at mange kommuner ikke varsler kulturminneforvaltningen om søknader om riving/ombygging av bevaringsverdige byggverk og anlegg. Det foreslås derfor at kommunen plikter å oversende melding om slike søknader til kulturminneforvaltningen for uttalelse innen fire uker, før det kan gis tillatelse til riving eller vesentlig endring av byggverk/anlegg oppført før 1850. Dersom kommunen tillater slik riving/ombygging i strid med kulturminneforvaltningens anbefaling, skal kommunen straks gi melding om dette til kulturminneforvaltningen.

Det foreslås i proposisjonen videre å innføre en forenklet saksbehandlingsprosedyre for å frede verneverdige byggverk og anlegg i statlig eie. Forslaget innebærer ingen endring i gjeldende vernekriterier for å frede slike byggverk. Formålet er å sikre disse byggverkene på en mer effektiv og ressursbesparende måte enn etter dagens system. Fredningsprosessen skal følge saksbehandlingen i forvaltningsloven kapittel VII om forskrifter. Dette dreier seg ofte om byggverk av stor nasjonal betydning knyttet til oppbyggingen og utviklingen av Norge som velferdsstat.

Selv om staten har eiendomsrett til flere av de mest verdifulle gjenstander fra oldtid og middelalder, er fortsatt en del slike gjenstander i privat eie. Det foreslås en hjemmel for at det offentlige kan sikre seg løse kulturminner gjennom forkjøpsrett ved auksjonssalg eller ved ekspropriasjon.

I dag er en båt kun beskyttet mot inngrep etter kulturminneloven hvis den er eldre enn 100 år og ligger under vann. Norge er en kyst- og sjøfartsnasjon og flere av våre flytende båter er av stor kulturhistorisk verdi. Det foreslås i proposisjonen derfor en hjemmel for å kunne frede særlig verdifulle flytende båter.

Departementet foreslår at det for verneverdige båter, motorvogner, luftfartøy og skinnegående materiell som er eldre enn 50 år, må innhentes tillatelse til utførsel. I tillegg foreslås det at utførselstillatelse for malerier, skulpturer og annen bildende kunst, kunsthåndverk og prototyper for designprodukter ikke skal være nødvendig for kunstverk yngre enn 50 år.

Det foreslås også mindre endringer vedrørende den bevismessige stillingen knyttet til automatisk fredede kulturminner, pløyedybde ved fortsatt drift av beite og innmark over automatisk fredede kulturminner, forbud mot å skade, rive m.m. fredede byggverk og anlegg, pålegg om utbedringer etter skade på fredet byggverk og i straffebestemmelsen.

Miljøverndepartementet viser til at utgifter som følge av endringsforslagene skal dekkes innenfor de til enhver tid gjeldende budsjettrammer.

Det er i proposisjonen gjort rede for høringsprosessen i forbindelse med lovendringsforslagene, og departementets vurderinger av de innkomne høringsuttalelsene er presentert.

Regjeringen vurderer det slik at det haster med å få gjennomført endringer i loven på de områdene det redegjøres for i proposisjonen.