Samandrag

Det er i proposisjonen redegjort for Banklovkommisjonens forslag og høringsinstansenes merknader.

Det pågår nå en rask utvikling av finanssektoren både i Norge og internasjonalt. Denne utviklingen påvirker konkurransesituasjonen i Norge. Det vises til nærmere omtale av dette i St.meld. nr. 11 (1999-2000) (Kredittmeldingen 1998). I en slik situasjon er det viktig at også norske finansinstitusjoner har tilstrekkelige utviklingsmuligheter, blant annet med hensyn til samarbeid og allianser i Norge og på tvers av landegrensene. Ved å sikre norske finansinstitusjoner utvik­lingsmuligheter, styrkes også muligheten for at det utvikles konkurransedyktige enheter. For å bidra til å styrke utviklingsmulighetene for norske finansinstitusjoner, ønsker departementet å åpne for en viss utvidelse av norske finansinstitusjoners handlefrihet med hensyn til å utvikle nærmere samarbeid med andre finansinstitusjoner i Norge og i utlandet. Banklovkommisjonen har som nevnt foreslått en utvidet adgang til å få dispensasjon til å eie større minoritetsposter i forbindelse med strategisk samarbeid, og forslaget har fått bred tilslutning fra høringsinstansene. Departementet slutter seg i hovedsak til dette forslaget.

Det er foreslått av Banklovkommisjonen at vedkommende store minoritetseier også skal kunne stemme for sine aksjer. Banklovkommisjonen har foreslått at eierandelen skal kunne være på inntil 30 pst. Det er vist til at dette er noe under den eierandel som vil gi negativ kontroll på generalforsamlingen dersom alle møtte. Departementet viser til at en minoritetseier med 30 pst. vil kunne få meget stor innflytelse, avhengig av hvordan de øvrige aksjene er fordelt. Det er ikke vanlig at alle aksjonærer møter eller er representert på generalforsamlinger i større, børsnoterte, selskaper. Dette innebærer blant annet at en stor aksjonær ofte vil kunne oppnå negativ kontroll med en eierandel som ligger en del under 1/3 av aksjene. Vedtektsendring krever i utgangspunktet tilslutning fra minst to tredeler av så vel de avgitte stemmer som av den aksjekapital som er representert på generalforsamlingen. Departementet vil derfor foreslå at grensen for slike store eierposter settes til 25 pst. av aksjene eller stemmene.

Det er bare andre norske og utenlandske finansinstitusjoner som vil kunne få tillatelse til å eie en slik stor minoritetspost. Enkelte høringsinstanser har tatt til orde for at samarbeidsavtaler kombinert med store minoritetsposter også bør kunne inngås med andre typer foretak enn finansinstitusjoner. En slik utvidelse av kretsen av mulige samarbeidspartnere ville gi norske finansinstitusjoner større valgmuligheter. På den annen side ville det reise en del spørsmål omkring avgrensningen mellom finansinstitusjonen og foretak som driver annen virksomhet. Departementet viser til at spørsmålet om betydelig eierskap av andre enn finansinstitusjoner ble grundig vurdert i tilknytning til behandlingen av Ot.prp. nr. 41 (1986-87) om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner, og at standpunktet fra den gang prinsipielt sett ikke står i noen annen stilling i dag. Banklovkommisjonen har i fjerde utredning opplyst at de vil vurdere om den generelle bestemmelsen om godkjenning av samarbeidsavtaler i finansieringsvirksomhetsloven § 2-7 skal utvides til å omfatte samarbeidsavtaler med andre enn finansinstitusjoner. Departementet vil derfor foreslå at adgangen til å inngå strategiske samarbeidsavtaler kombinert med store minoritetsposter begrenses til avtaler inngått med andre finansinstitusjoner (norske eller utenlandske).

Det er foreslått et vilkår om at den store minoritetsposten skal være i kombinasjon med en avtale om strategisk samarbeid mellom de to finansinstitusjonene. Med uttrykket «strategisk samarbeidsavtale» legger departementet til grunn at det må stilles kvalitative krav til avtalens innhold, den må ha en viss langsiktighet, og den må omfatte en eller flere viktige deler av finansinstitusjonens eller konsernets virksomhetsområder. Implisitt følger det også av lovforslaget at avtalen må inneholde et element om eierskap av en stor aksjepost, enten ensidig eller gjensidig. Det vises for øvrig til spesialmerknadene til den foreslåtte bestemmelsen i NOU 1998:14 side 173-74.

Departementet antar videre at det bør stilles krav til hvordan den aktuelle norske finansinstitusjonen inngår en eventuell slik avtale om strategisk samarbeid. Fordi avtalen både skal være langsiktig og ha et omfattende innhold, bør vedtak etter departementets syn treffes av generalforsamlingen, med flertall som for vedtektsendring. Dette innebærer normalt krav om 2/3 av de avgitte stemmer.

Tilsynsmyndighetene vil måtte vurdere de enkelte avtalene konkret i forbindelse med eventuelle søknader om dispensasjon.

Merknader frå komiteen

Komiteen viser når det gjeld reglane for eigarbegrensing også til merknader i Innst. S. nr. 44 (1999-2000) Kredittmeldinga 1998.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, sluttar seg til forslaget frå Regjeringa, jf. finansieringsverksemdlova § 2-2 andre ledd nytt nr. 10.

Fleirtalet viser til at Forsikringsforbundet i brev av 9. november 1999 m.a. har reist spørsmål om forsikringsselskap sitt høve til å ha eigarandel i forsik­ringsframand verksemd, og om evt. konsekvensar av den såkalla Skandia-dommen.

Fleirtalet vil vidare vise til brev frå Finansdepartementet datert 25. november 1999, der det m.a. heiter:

«Det framgår av Forsikringsforbundet sitt brev at «Forsikringsforbundet reagerer på at Finansdepartementet i proposisjonen ikke opplyser at regelverket for forsikringsselskapers eiendeler i annen virksomhet enn forsikring for tiden blir vurdert i lys av en EU-dom som ble avsagt 20. april 1999.» Dommen i Skandia-saken gjelder et annet spørsmål enn de spørsmål som er omhandlet i Ot.prp. nr. 9. Dommen gjelder spørsmålet om forsikringsselskapers andel i annen type virksomhet, eksempelvis forsikringsselskapers eierandeler i en industribedrift. Departementet legger til grunn at dette vil bli drøftet i Banklovkommisjonen som en del av gjennomgangen av kapitalforvaltningsreglene. ESA har nå tatt opp med Finansdepartementet hvordan norsk lovgivning står i forhold til Skandia-dommen. Departementet arbeider nå med svar på denne henvendelsen, og vi vil offentligjøre svaret.»

Fleirtalet sluttar seg til forslaget frå Regjeringa, jf. finansieringsverksemdlova § 2-2 andre ledd nytt nr. 10.

Komiteen viser til at departementet legg til grunn at spørsmål om forsikringsselskap sitt høve til å ha eigardel i forsikringsframand verksemd vil verta drøfta i Banklovkommisjonen som ein del av gjennomgangen av kapitalforvaltningsreglane og saka vil såleis komme attende til Stortinget på eigna måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Regjeringen foreslår et unntak fra den særnorske hovedregelen om at ingen kan eie mer enn 10 pst. av aksjekapitalen i en finansinstitusjon. Regjeringens forslag betyr at det kan søkes om unntak fra hovedregelen, slik at andre finansinstitusjoner kan ha en eierandel på inntil 25 pst. dersom dette skjer som ledd i en langsiktig samarbeidsavtale. Disse medlemmer mener det er viktig at eierbegrensningsregelverket ikke virker hemmende på velbegrunnede strukturendringer som kan bidra til å styrke norsk finansnærings konkurransekraft internasjonalt. Det er derfor vesentlig at eierbegrensningsregelverket gir fleksible muligheter for langsiktig strategisk samarbeid eller allianser mellom finansinstitusjoner. Det er etter disse medlemmers oppfatning nødvendig med endringer, men Regjeringen går ikke langt nok i å åpne for strategisk samarbeid mellom finansinstitusjoner. Regjeringen går inn for at det ved strategiske samarbeidsavtaler skal gis muligheter til eierandeler opp til 25 pst. Disse medlemmer viser til at verken Banklovkommisjonen eller andre høringsinstanser til kommisjonens 4. utredning med utkast til ny finanslovgivning, gikk inn for en så lav maksimalgrense som Regjeringen nå gjør. Disse medlemmer viser til brev fra Norges Forsikringsforbund til finanskomiteen av 9. november 1999 hvor det fremkommer en illustrasjon på de foreslåtte reg­lers utilstrekkelighet. Det nye felles nordiske skadeforsikringsselskapet IF med Storebrand, svenske Skandia og finske Pohjola som eiere, kunne ikke hatt hovedkontor i Norge ut fra både gjeldende særnorske regler og det nye forslaget fra Regjeringen. Skandia vil få en eierandel på over 40 pst. i det nye selskapet, mens Storebrands eierandel vil være 1/3. Siden Sverige etter EU-mønster ikke har en slik eierbegrensningsregel, skaper ikke den planlagte hovedkontorlokaliseringen i Sverige problemer knyttet til en slik eierskapsstruktur. Eneste krav i EU er at eiere som har mer enn 10 pst. må være egnet og skikket til å være store eiere. Sveriges EU-harmoniserte regler på dette punkt innebærer ingen kvantitativ eierbegrensning, men likevel slik at myndighetene foretar en vurdering av eiernes egnethet til å sikre en sunn og fornuftig ledelse av institusjonen. Disse medlemmer vil derfor fremme forslag om at tilsvarende regelverk gjøres gjeldende i Norge.

Disse medlemmer viser til at norske forsikringsselskaper til sammen hadde en forvaltningskapital på noe under 400 mrd. kroner ved utgangen av 1. halvår 1999. Forsikringsselskaper er som store institusjonelle investorer på Oslo Børs en viktig kilde til finansiering av norsk næringsliv. Forsikringsselskapers pensjonsmidler forvaltes med en langsiktig tidshorisont og er således godt egnet til langsiktige og forsvarlige aksjeplasseringer i norsk næringsvirksomhet. Forsikringsselskapers eierandeler i norske og utenlandske selskaper begrenses imidlertid av regelen om at forsikringsselskaper maksimalt kan eie eller stemme for 15 pst. av aksjene i selskaper som ikke driver forsikringsvirksomhet. Etter en dom i EU-domstolen nylig er dette nå blitt nok en særnorsk regel i EØS-området, og synes ikke å være i samsvar med Norges EØS-rettslige forpliktelser. Et siktemål med EØS-avtalen er å tilpasse norsk rett etter utviklingen i EU. Dersom EU-domstolens avgjørelse tolkes slik at nasjonale myndigheter ikke kan gi allmenne begrensningsregler så lenge det er tale om plassering av selskapenes frie midler, kan dette få konsekvenser for utformingen av andre viktige regler som gjelder for forsikringsnæringen. Antageligvis også for regelverket om eierbegrensninger i forbindelse med strategisk samarbeid mellom forsikringsselskaper og annen næringsvirksomhet. Disse medlemmer mener at Finansdepartementets omtale av spørsmålet ikke er tilstrekkelig belyst overfor Stortinget så lenge det ikke er foretatt en vurdering av rekkevidden av Skandia-dommen.

Disse medlemmer mener videre at den særnorske regelen om at forsikringsselskap maksimalt kan eie eller stemme for 15 pst. av aksjene i selskaper som ikke driver forsikringsvirksomhet, snarest bør EU-harmoniseres i lys av dommen i EU-domstolen av 20. april 1999. Disse medlemmer vil derfor fremme forslag om EU-harmonisering av denne regelen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet gjøres følgende endring:

§ 7-2 første ledd skal lyde:

Et forsikringsselskap kan ikke eie eller ved stemmegivning representere mer enn 15 pst. av aksjene eller andelene i et selskap som driver virksomhet som etter § 7-1 ikke kan drives av forsikringsselskap. Denne begrensning gjelder ikke for eierandeler hvis samlet verdi ikke overstiger selskapets egenkapital.»

Disse medlemmer fremmer videre følgende forslag:

«a.

Stortinget ber Regjeringen foreta en nærmere vurdering av om det prinsippet som er fastslått i Skandia-dommen, fullt ut bør få gjennomslag for norske for­sikringsselskapers totale midler. En slik vurdering bør fremlegges sammen med resultatene av Banklovkommisjonens 4. utredning.

b.

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å oppheve eier- og stemmerettsbegrensningene for finansinstitusjoner regulert i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-2 og 2-4.

c.

Stortinget ber Regjeringen utforme forslag til ny bestemmelse i finansieringsvirksomhetsloven i tråd med EU-direktivenes krav om at tilsynsmyndighetene skal godkjenne eierne av betydelige eierandeler i kredittinstitusjoner og forsikringsselskaper.»

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det pågår en rask utvikling av finanssektoren både i Norge og internasjonalt. Det er viktig at norske finansinstitusjoner har gode utviklingsmuligheter, også med hensyn til samarbeid og allianser i Norge og på tvers av landegrensene. Ved å styrke norske finansinstitusjoners utviklingsmuligheter, styrkes også mulighetene for at det utvikles mer konkurransedyktige enheter. Utvidet adgang til å inngå strategiske samarbeidsavtaler med andre er et viktig bidrag til dette.

Disse medlemmer foreslår at en i første omgang gjennomfører Banklovkommisjonens forslag om at det kan gis adgang til inntil 30 pst. eierandeler ved strategisk samarbeid. Disse medlemmer viser til at dette forslaget fikk bred tilslutning av høringsinstansene, og at ingen av høringsinstansene ønsket en lavere grense enn Banklovkommisjonens forslag på 30 pst. Derimot har enkelte høringsinstanser gitt uttrykk for ytterligere oppmykning. Disse medlemmer viser til at det finnes eksempler på selskapsdannelser der norske aktører er involvert, og der de norske eierbegrensningsreglene forhindrer lokalisering av selskapet til Norge. Disse medlemmer mener slike konsekvenser av regelverket er uheldig, og ber Regjeringen drøfte også disse spørsmålene grundig, og eventuelt fremme forslag til forbedringer, i forbindelse med den fornyede gjennomgang av eierbegrensningsreglene som det bes om i innstillingen til St.meld. nr. 11 (1999-2000) Kredittmeldinga 1998.

Disse medlemmer mener videre det bør åpnes for at unntaket fra 10-prosentregelen ved strategiske samarbeidsavtaler også bør omfatte andre enn finansinstitusjoner. Fremveksten av ny teknologi, nye distribusjonsmuligheter og endret kundeadferd fører til endringer i hvem det er naturlig for en finansinstitusjon å samarbeide med. Finansinstitusjoner kan potensielt dra stor nytte av samarbeid med aktører innenfor andre næringer, for eksempel innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi eller aktører i andre næringer som allerede har et godt utbygd kontakt-/distribusjonsnett.

Disse medlemmer mener derfor det ikke er noen grunn til at unntaket fra den generelle eierbegrensningsregelen kun skal gjelde finansinstitusjoner, men foreslår at unntaket også skal gjelde andre som inngår en strategisk samarbeidsavtale med en finansinstitusjon.

Disse medlemmer mener en slik utvidelse av unntaksadgangen vil kunne bidra til å styrke konkurransen på finansmarkedet, blant annet ved at eksisterende og nyetablerte finansinstitusjoner gjennom et strategisk samarbeid med andre aktører kan få tilgang til f.eks. et etablert distribusjonsnett eller nødvendig teknologi. En adgang for de andre aktørene til å sitte med en større eierandel i finansinstitusjonen vil gjøre slikt samarbeid mer attraktivt.

Videre vil en slik utvidelse av kretsen av mulige samarbeidspartnere gi større valgmuligheter for norske finansinstitusjoner.

Disse medlemmer vil også peke på at en utvidelse av adgangen til å eie mer enn 10 pst. i en finansinstitusjon vil kunne bidra til å styrke det nasjonale eierskapet i finansnæringen.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen snarest fremme forslag om endringer i lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner slik at norske eller utenlandske finansinstitusjoner eller andre enn finansinstitusjoner kan ha eierandeler på inntil 30 pst. av aksjekapitalen eller stemmene i en finansinstitusjon.»