3. Tilskuddssubjektet
I tråd med det som har vært lagt til grunn ved anvendelsen av fjerningsutgiftsloven frem til i dag, legger departementet til grunn at bestemmelsene om hvilket subjekt som er berettiget til tilskudd, må tilpasses bestemmelsene om hvilket subjekt som har plikt til å gjennomføre fjerningen etter gjeldende petroleumslov.
Et alternativ kunne være å benytte samme formulering som er benyttet når det gjelder pliktsubjektet i petroleumsloven § 5-3, som betegnelse på tilskuddssubjektet i fjerningsutgiftsloven.
Et problem med en slik regel er at petroleumsloven ikke entydig utpeker hvem som i siste instans er forpliktet til å gjennomføre fjerningen, men en krets av pliktsubjekter som i fellesskap er forpliktet. Mens det i forhold til petroleumslovens regler er viktig for myndighetene å ha flere subjekter å holde seg til, er det etter fjerningsutgiftsloven en fordel om tilskuddssubjektet er mest mulig entydig angitt. Med en snevrere subjektkrets er det lettere å vite hvilket subjekts skatteforhold som skal inngå i tilskuddsformelen. Uansett må det være klart at staten ikke skal dekke (en andel av) mer enn 100 pst. av fjerningsutgiftene som utgjør det samlede beregningsgrunnlag for statens tilskudd.
Departementet foreslår derfor at det blir gitt en regel i fjerningsutgiftsloven § 2 hvor tilskuddssubjektet blir definert som «eier eller rettighetshaver som endelig bærer utgifter ved fjerningen, når innretninger brukt til utvinning eller rørledningstransport av petroleum kreves fjernet i medhold av petroleumsloven § 5-3». På den måten treffer en det subjektet som i siste instans er belastet med kostnadene ved fjerningen. Det er en forutsetning at tilskuddssubjektet tilhører kretsen av pliktsubjekter etter petroleumsloven § 5-3. En entreprenør som f.eks. får i oppdrag å gjennomføre selve fjerningsoperasjonen på vegne av en rettighetshaver, vil ikke være omfattet av definisjonen ovenfor.
Når tilskuddssubjektet formuleres som foreslått ovenfor, kan det tenkes at det går lang tid før det er endelig avklart hvilke subjekt som skal få tilskudd fra staten. På tidspunkt for disponeringsvedtak må en i så fall beregne ulike anslag over statens andel av fjerningsutgiftene avhengig av hvilket subjekt som endelig vil bære kostnadene. Departementet antar imidlertid at det i det konkrete tilfelle normalt vil være mer entydig avklart hvem som kommer til å bære fjerningskostnadene, selv om petroleumsloven i utgangspunktet angir en videre krets.
Når det avgjørende er hvilket subjekt som endelig bærer kostnaden, kan det også tenkes at staten f.eks. først har pålagt en (solidarisk ansvarlig) rettighetshaver å fjerne innretningen, og sistnevnte etter de underliggende forhold deretter kan kreve regress hos eier e.l. Dersom det til slutt viser seg at tilskuddet er utbetalt til feil subjekt, må det i så fall foretas en tilbakebetaling til staten, med ny utbetaling til rett tilskuddssubjekt. Departementet antar at også disse problemene i liten grad vil oppstå i praksis.
Etter petroleumsloven § 5-3 kan også en eier av en innretning som ikke selv driver utvinningsvirksomhet, bli pålagt å fjerne innretningen. Fjerningsutgiftsloven og petroleumsskatteloven § 3 g forutsetter at fjerningsutgiftene er pådratt av et subjekt som driver særskattepliktig virksomhet. Også hensynene bak bestemmelsene tilsier at særordningen bare kommer til anvendelse i slike tilfelle. Departementet foreslår derfor at det tas inn i fjerningsutgiftsloven en bestemmelse om at loven ikke kommer til anvendelse når tilskuddssubjektet ikke driver særskattepliktig virksomhet.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Det vises til forslag til § 2 i fjerningsutgiftsloven.
Komiteen er enig i definisjonen av tilskuddssubjektet som departementet foreslår i fjerningsutgiftsloven § 2 nytt annet ledd første punktum, for å avklare hvem som i siste instans er ansvarlig for å fjerne innretninger. Komiteen slutter seg videre til Regjeringens forslag i lovens § 2 nytt annet ledd annet punktum om at loven ikke kommer til anvendelse når tilskuddssubjektet ikke driver særskattepliktig virksomhet.
Finansdepartementet gjør i brev av 22. oktober 1999 oppmerksom på at det foreligger en skrivefeil i lovforslaget til § 2 annet ledd annet punktum i proposisjonen.
I lovforslaget i proposisjonen har § 2 annet ledd annet punktum følgende ordlyd:
«Bestemmelsen gjelder bare for tilskuddssubjekt som er skattepliktig etter petroleumsskatteloven § 5.»
Korrekt ordlyd skal være, jf. understrekning her:
«Bestemmelsene gjelder bare for tilskuddssubjekt som er skattepliktig etter petroleumsskatteloven § 5.»