Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

7. Telefonkontroll

Hjemmel for at politiet kan foreta telefonkontroll finnes dels i straffeprosessloven kap. 16a, dels i telefonkontrolloven av 1915. Telefonkontroll omfatter telefonavlytting, jf. § 216 a og kontroll av trafikkdata, jf. § 216 b.

Telefonkontroll kan etter straffeprosessloven foretas når det er skjellig grunn til mistanke om narkotikaforbrytelse, og slik kontroll vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken. Gjelder kontrollen en telefon som er tilgjengelig for et større antall personer, er vilkårene strengere enn ellers. Som hovedregel skal telefonkontroll besluttes av forhørsretten. Men påtalemyndigheten kan beslutte kontroll for inntil ett døgn i hastesaker. Tillatelse til telefonkontroll etter straffeprosessloven må ikke gis for mer enn fire uker om gangen.

Telefonkontrolloven av 1915 er en fullmaktslov som åpner for telefonkontroll i saker om «rikets sikkerhet». Kompetansen til å beslutte telefonkontroll er også i disse sakene lagt til forhørsretten, men med hastekompetanse for påtalemyndigheten. Retten må sette en tidsramme for tillatelsen, men det er ikke fastsatt noen bestemt lengstefrist.

Både Sikkerhetsutvalget og Metodeutvalget foreslår at telefonkontrolloven av 1915 oppheves, og at reglene om telefonkontroll i saker om rikets sikkerhet innarbeides i straffeprosessloven kap. 16a. Vilkårene for telefonkontroll i saker om rikets sikkerhet blir i tilfelle noe strengere.

Ingen av høringsinstansene har gått imot forslaget.

Departementet følger opp forslaget. Hvis det skulle være behov for særregler om telefonkontroll i krigstid, bør slike særregler innarbeides i beredskapsloven.

Komiteen er enig i at det ikke er behov for to separate regelsett om telefonkontroll, slik at både reglene for telefonkontroll i narkotikasaker og reglene om telefonkontroll i saker om rikets sikkerhet innarbeides i straffeprosessloven. Komiteen er videre enig i at eventuelle særregler om telefonkontroll i krigstid bør innarbeides i beredskapsloven.

Metodeutvalget foreslår å utvide straffeprosessloven § 216a om telefonavlytting til å omfatte alle lovbrudd hvor strafferammen er fengsel i mer enn 6 år. Dessuten skal narkotikalovbrudd og overtredelser av straffeloven kap. 8 om forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet og kap. 9 om forbrytelser mot Norges statsforfatning og statsoverhode fortsatt omfattes uavhengig av strafferammen. Utvalget viser til at tradisjonelle etterforskningsmetoder kan være utilstrekkelige også i andre typer forbrytelser enn narkotikasaker. Forhøyet straff på grunn av gjentagelse eller sammenstøt av forbrytelser skal ikke tas i betraktning med mindre det dreier seg om særlig smertefulle eller farlige legemskrenkelser.

Utvalget mener at selv om telefonavlytting er spesielt egnet som etterforskningsmetode i enkelte sakstyper, for eksempel oppbevaring av sprengstoff og utveksling av pornografi, kan ikke dette begrunne særskilte unntakshjemler.

Metodeutvalgets forslag får generell støtte av flere høringsinstanser. Noen mener at forslaget ikke går langt nok. ØKOKRIM og enkelte politimestre mener strafferammegrensen bør settes til «minst 6 år», eventuelt «6 år eller mer.» Det er særlig Datatilsynet, Den Norske Advokatforening og Norsk Redaktørforening som går imot forslaget fordi telefonavlytting reiser alvorlige personvernspørsmål. Enkelte mener strafferammen er et uheldig avgrensningskriterium.

Departementet viser til at behovet for nye etterforskningsmetoder er størst når forbrytelser blir begått av organiserte, lukkede kriminelle miljøer. Etter departementets syn kan det bare være aktuelt å tillate telefonavlytting ved etterforskning av den mest alvorlige kriminaliteten. Departementet mener en utvidelse av anvendelsesområdet for telefonavlytting ikke vil være i strid med EMK. Det vises ellers til at man foreslår en ordning hvor retten oppnevner en forsvarer som kan ivareta den mistenktes interesser. Dessuten bør kontrollutvalgets ansvarsområde utvides til å gjelde alle former for telefonavlytting, og den mistenkte og forsvareren bør i større utstrekning i ettertid kunne få opplysninger om avlyttingen. Departementet finner etter dette at det er forsvarlig å utvide anvendelsesområdet for telefonavlytting, og legger til grunn at økt bruk av telefonavlytting vil føre til at flere straffesaker blir oppklart. Departementet mener at strafferammen bør brukes som avgrensningskriterium, men foreslår at grensen settes ved forbrytelser som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer. Departementet mener ellers at man bør avvente erfaringen med en utvidet bruk av telefonavlytting før andre unntak fra strafferammekravet enn ved narkotikalovbrudd og saker om rikets sikkerhet eventuelt vurderes.

Sikkerhetsutvalget mener at det er ønskelig å presisere i hvilke saker om rikets sikkerhet avlyttingsadgangen skal gjelde. Derfor foreslår utvalget at § 216a eksplisitt skal nevne hvilke lovbestemmelser som omfattes. Forslaget omfatter først og fremst bestemmelser som verner rikets sikkerhet, men går noe videre når det gjelder å ta med straffebud som rammer typiske former for terrorisme. Forslaget innebærer at adgangen til å foreta telefonavlytting blir løsrevet fra begrepet «rikets sikkerhet», og kravet til mistanke blir skjerpet fra «med grunn» til «med skjellig grunn».

Overvåkingssentralen ser det som en fordel om adgangen til telefonavlytting løsrives fra begrepet «rikets sikkerhet». Forsvarets Overkommando mener at gode grunner kan tale for at også lov om eksportkontroll og straffeloven kap. 9 samt § 152a om ulovlig befatning med plutonium og uran innarbeides i oppregningen. Denne instansen er sterkt imot at kravet til mistanke skjerpes til «med skjellig grunn». Andre fremhever derimot at det bør stilles krav om skjellig grunn til mistanke.

Metodeutvalget mener at telefonavlytting uavhengig av strafferammen kan være nødvendig og forsvarlig ved overtredelse av straffeloven kap. 8 og 9, og foreslår at det innarbeides en eksplisitt henvisning til disse kapitlene i § 216a. Forslaget innebærer til dels en utvidelse, dels en innskrenking, i forhold til Sikkerhetsutvalgets forslag. Metodeutvalget er enig i at kriteriet «hensyn til rikets sikkerhet» bør falle bort, og at kravet til mistanke blir skjerpet.

Høringsinstansene har ulike syn på forslagene

Departementet er - under noen tvil - for å innta en en bloc-henvisning til straffeloven kap. 8 og 9 i tråd med Metodeutvalgets forslag. Departementet foreslår at henvisningen til «rikets sikkerhet» tas bort når det dreier seg om kap. 8 og 9. Videre er departementet enig i at «med grunn» endres til «med skjellig grunn». Også saker etter eksportkontrolloven, som gjelder ulovlig spredning av masseødeleggelsesvåpen, skal omfattes av adgangen til å foreta telefonavlytting.

Etter straffeprosessloven § 216 b kan retten bestemme at telefonsamtaler til og fra bestemte telefoner kan innstilles eller avbrytes eller at telefoner kan stenges. Videre kan politiet få oppgitt trafikkdata. Vilkårene for å kontrollere trafikkdata er i utgangspunktet de samme som for telefonavlytting. Trafikkdata kan også innhentes etter reglene om beslag og utlevering.

Metodeutvalget foreslår at trafikkdata skal kunne innhentes i saker med en strafferamme på mer enn tre år, samt uavhengig av strafferammen, i saker om overtredelse av straffeloven kap. 8 og 9 og ved narkotikalovbrudd. Utvalget kommenterer at straffeloven § 145 annet ledd om hacking og § 211 om bl.a. befatning med barnepornografi faller utenfor den foreslåtte avgrensning, og reiser spørsmål om ikke strafferammen for befatning med barnepornografi bør heves.

Enkelte høringsinstanser er imot forslaget om å utvide § 216 b. Det pekes på at profilene kan være misvisende og gi gal informasjon. Andre går inn for at strafferammekravet settes lavere enn utvalget har foreslått. Flere høringsinstanser mener det er uheldig at straffeloven § 211 faller utenfor.

Departementet mener at grensen for å kunne innhente trafikkdata bør settes ved fengsel i fem år eller mer. Departementet er likevel enig i at narkotikalovbrudd og overtredelser av straffeloven kap. 8 og 9 bør omfattes uavhengig av strafferammen. Ved telefonsjikane, hacking og distribusjon av barneporno vil det alltid vil foreligge trafikkdata fra selve lovbruddet, og departementet mener at disse lovbrudd også bør omfattes uavhengig av strafferammen.

Telefonkontroll er betinget av skjellig grunn til mistanke om at det er begått en straffbar handling. I utgangspunktet må derfor alle straffbarhetsvilkår være oppfylt før telefonkontroll kan iverksettes. Det er imidlertid gjort unntak for det siste straffbarhetsvilkåret - tilregnelighet. Metodeutvalget foreslår at § 216 a annet ledd utvides til også å omfatte tilfeller hvor gjerningspersonen pga. utilregnelighet ikke har utvist skyld.

Ingen av høringsinstansene har kommentert forslaget på dette punktet. Departementet støtter forslaget som omfatter både telefonavlytting og kontroll av trafikkdata.

Komiteen mener det er størst behov for nye etterforskningsmetoder som utvidet telefonavlytting når forbrytelser begås av lukkede kriminelle miljøer, og et kriterium for nye etterforskningsmetoder må være at metoden har betydning for oppklaringen av alvorlig kriminalitet. Komiteen legger vekt på erfaringer fra Sverige og Danmark der økt bruk av telefonavlytting har ført til at flere straffesaker blir oppklart. Komiteen er enig med departementet at en utvidelse av anvendelsesområdet for telefonavlytting ikke vil være i strid med EMK. Gjennom en ordning hvor retten oppnevner en forsvarer som kan ivareta mistenktes interesser, ivaretas viktige rettssikkerhetshensyn.

Komiteen viser til at departementet har valgt strafferammen som avgrensingskriterium for hvilke lovbrudd som kan begrunne telefonavlytting, og at departementet setter grensen ved forbrytelser med strafferamme på 10 år eller mer, mens Metodeutvalgets anbefaling var strafferamme på over 6 år. Komiteen ser positivt på at forbrytelser som drap, grove seksualforbrytelser, grove legemsbeskadigelser, ran, pengefalskneri, ulovlig frihetsberøvelse og legemsbeskadigelse med døden eller betydelig skade til følge kommer innenfor anvendelsesområdet for telefonavlytting. Komiteen er videre tilfreds med at unntaket for strafferammekravet ved narkotikalovbrudd opprettholdes, og ber departementet vurdere nøye om andre alvorlige lovbrudd i fremtiden bør gis lignende unntak, eller om det på et senere tidspunkt er naturlig å senke strafferammekravet. Dette gjelder bl.a. organisert kriminalitet som omfattende spritsmugling og distribusjon av barnepornografi.

Komiteen har merket seg at adgangen til telefonkontroll av hensyn til rikets sikkerhet er innskjerpet ved at kravet til mistanke endres fra «med grunn» til «med skjellig grunn». Komiteen er enig i at det i saker av hensyn til rikets sikkerhet åpnes for telefonavlytting uavhengig av strafferammen slik at det her kan være forsvarlig med telefonavlytting selv i saker med relativt lav strafferamme

Komiteen er enig i at adgangen til å innhente trafikkdata utvides. Komiteen konstaterer at Metodeutvalget mente at avgrensingskriteriet skulle være en strafferamme på mer enn 3 års fengsel, mens departementets anbefaling er en strafferamme på 5 år eller mer. Komiteen støtter departementets anbefaling. Komiteen er enig med departementet i at narkotikalovbrudd og lovbrudd som gjelder rikets sikkerhet bør omfattes av adgangen til å innhente trafikkdata uavhengig av strafferammen. Komiteen er svært tilfreds med at distribusjon av barneporno, sammen med hacking og telefonsjikane omfattes av adgangen til trafikkontroll, uavhengig av strafferamme.

Straffeprosessloven § 216 a hjemler avlytting av telefoner, teleksanlegg og lignende anlegg for telekommunikasjon. Kommunikasjon mellom datamaskiner antas også å være omfattet. Kontrolladgangen er uavhengig av hvilket overføringsmedium som brukes. Også de fleste private nett omfattes. Etter telefonkontrolloven av 1915 er det bare «telefonsamtaler» som kan avlyttes. Ved at telefonkontroll i saker om rikets sikkerhet innarbeides i straffeprosessloven kap. 16 a, åpnes det for avlytting av telefakser o.l.

Metodeutvalget foreslår at ordlyden i §§ 216 a og 216 b presiseres til å omfatte kommunikasjon til eller fra datamaskiner eller andre anlegg for datakommunikasjon og at kontrolladgangen skal gjelde uavhengig av hvem som er eier, operatør eller leverandør av nettet.

Forslaget støttes av flere instanser. ØKOKRIM ønsker også mulighet for å avlytte stråling fra datamaskiner og datakabler som ikke brukes til kommunikasjon («monitorer»).

Departementet følger opp utvalgets forslag.

Kontrollen kan i dag ikke rettes mot telefoner som den mistenkte antas å ville ringe til. Metodeutvalget foreslår at det åpnes for slik avlytting dersom det foreligger «særlige grunner». Utvalget mener at avlyttingen prinsipielt ikke avviker fra dagens ordning.

Forslaget støttes av enkelte instanser, men flere mener at forslaget er for inngripende til å kunne gjennomføres. Enkelte er særlig betenkt over at telefoner til advokater, prester og leger skal kunne avlyttes. Norsk Redaktørforening forutsetter at redaksjonslokaler gis et absolutt vern mot slik avlytting.

Etter departementets mening kan ikke det faktum at også dagens ordning rammer uskyldige tredjepersoner, begrunne en utvidelse som forsterker denne bivirkningen. Departementet fremmer etter dette ikke noe forslag som åpner for å avlytte telefoner som den mistenkte antas å ville ringe til.

Komiteen viser til at det bare er Norge og Sverige av land det er naturlig å sammenligne seg med som ikke har adgang til å avlytte telefoner mistenkte antas å ville ringe til. Et utvalg i Sverige har nå foreslått å innføre en slik adgang. Dette betyr at Norge kan bli det eneste av disse landene som ikke åpner for slik avlytting. Komiteen er enig i at det særlig knytter seg betenkeligheter til mulig avlytting av advokater, prester, leger og redaksjonslokaler, og konstaterer at departementet nå ikke foreslår noen slik adgang. Komiteen ber departementet ha dette spørsmålet under observasjon med grunnlag i kriminalitetsutvikling og erfaring fra andre land.

Etter straffeprosessloven § 216 f kan telefonkontroll bare tillates for fire uker om gangen. I saker om rikets sikkerhet må tillatelsen være tidsbegrenset, men det er ikke fastsatt noen lengstefrist.

Sikkerhetsutvalget foreslår at tillatelse til telefonkontroll i utgangspunktet skal vare i fire uker om gangen også i saker om rikets sikkerhet, men at telefonkontroll på grunnlag av straffeloven §§ 90, 91 og 104 a skal kunne gis for to måneder om gangen.

Flere høringsinstanser mener at fristen bør være lengre enn to måneder.

Metodeutvalget foreslår at lengstefristen for telefonkontroll fortsatt skal være fire uker, men i særlige tilfeller ønsker utvalget å åpne for å gi tillatelse uten tidsbegrensning.

Det er ulike syn på dette forslaget blant høringsinstansene.

Departementet foreslår en kombinasjon av de to utvalgenes forslag. I saker om rikets sikkerhet kan fristen settes lenger enn 4 uker hvis etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter 4 uker vil være uten betydning. Fristen kan ikke settes lenger enn 8 uker om gangen.

Komiteen er enig i at telefonkontroll bare tillates for fire uker av gangen, men at det åpnes for lenger frister i saker om rikets sikkerhet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter departementets forslag om at fristen i slike saker ikke kan settes lengre enn 8 uker om gangen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener departementets forslag om maksimalt 8 ukers frist i avlyttingssaker vedrørende rikets sikkerhet er en dramatisk innskrenking av dagens praksis der det har vært åpnet for avlytting i inntil 1 år av gangen. Disse medlemmer mener at dagens praksis må opprettholdes og foreslår følgende regel i § 216 f første ledd, nytt tredje punktum:

«Gjelder mistanken overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9, kan retten likevel sette en lengre frist dersom etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter 4 uker vil være uten betydning.»

Etter gjeldende rett skal beslutning om telefonkontroll treffes av retten. Men i hastesaker kan påtalemyndigheten beslutte kontroll. Påtalemyndighetens beslutning skal snarest mulig forelegges retten for godkjenning.

Etter departementets syn bør påtalemyndigheten fortsatt ha hastekompetanse i saker om kommunikasjonskontroll. På den annen side skjer det nå en utvidelse av området for kontrollen, og departementet foreslår derfor at påtalemyndigheten, når den begjærer rettens godkjennelse, må gjøre rede for bakgrunnen for at hastekompetansen er brukt. Dessuten skal det gå frem av rettsboken hvorvidt dommeren mener at vilkårene for å benytte hastekompetansen var oppfylt eller ikke.

Komiteen er enig i at påtalemyndighetene fortsatt bør ha hastekompetanse i saker om kommunikasjonskontroll, og at påtalemyndigheten når den begjærer rettens godkjennelse må gjøre rede for bakgrunnen for hastekompetansen.

Partene kan normalt føre de bevis som vedrører saken, og siktede og forsvareren har som hovedregel krav på innsyn i sakens dokumenter. I telefonkontrollsaker gjelder det derimot et generelt forbud mot å benytte opplysninger fra telefonkontroll som bevis under hovedforhandlingen. Opplysningene kan imidlertid brukes av politi og påtalemyndighet under etterforskningen. Mistenkte og forsvareren har ikke rett til dokumentinnsyn i opplysninger om telefonkontroll.

Etter at Metodeutvalget avga sin utredning har Borgarting lagmannsrett for øvrig lagt til grunn at det ikke gjelder noe generelt forbud mot at opplysninger fra telefonkontroll med hjemmel i 1915-loven blir brukt som bevis under hovedforhandlingen.

Sikkerhetsutvalget foreslår at bevisforbudet skal gjelde også for avlyttingsmateriale i saker om rikets sikkerhet og terrorisme. ØKOKRIM mener at det i saker om riket sikkerhet bør være adgang til å bruke avlyttingsmaterialet som bevis.

Metodeutvalget foreslår at bevisforbudet i straffeprosessloven oppheves. Også opplysninger fra utenlandske telefonkontroller skal kunne fremlegges som bevis. Den mistenkte og forsvareren skal som hovedregel få innsyn i opplysninger om telefonkontroll, men gjeldende unntak fra retten til dokumentinnsyn i §§ 242 og 264 skal også gjelde for telefonkontroll. Det innebærer begrensninger før tiltale er tatt ut av hensyn til etterforskningen i saken eller av hensyn til tredjeperson, og begrensninger både før og etter at tiltale er tatt ut av hensyn til rikets sikkerhet. I tillegg foreslår utvalget ytterligere unntak før tiltale tas ut der dokumentinnsyn i telefonkontrollsaker kan skade etterforskningen av andre saker. Det samme gjelder etter at tiltale er tatt ut der hensyn til politiets etterforsk­ning eller tredjeperson tilsier det, og det er åpenbart at innsyn ikke kan ha betydning for forsvaret.

En rekke instanser støtter forslaget om å oppheve bevisforbudet. Den Norske Advokatforening har imidlertid alvorlige innvendinger mot at opplysninger fra utenlandsk telefonkontroll skal kunne brukes som bevis. Flere instanser støtter uttrykkelig forslaget om å oppheve unntaket fra reglene om rett til dokumentinnsyn.

Departementet viser til at bevisforbudet og unntaket fra reglene om dokumentinnsyn strider mot grunnleggende prinsipper, og finner at det ikke er tilstrekkelig grunn til å videreføre reglene. I tilfeller hvor utenlandsk politi har satt som vilkår for å utlevere opplysningene at de ikke skal bringes videre til siktede, vil opplysningene imidlertid vanskelig kunne legges fram i retten uten å bryte de betingelser avgiverlandet har satt. Dette vil indirekte innebære et bevisforbud.

De unntak fra hovedregelen som allerede følger av loven bør videreføres. Etter departementets syn bør innsyn dessuten kunne nektes av hensyn til etterforsk­ningen i andre saker inntil det er tatt ut tiltale. Innsyn bør imidlertid ikke avskjæres fullt ut hvis opplysninger fra kommunikasjonskontroll er brukt som bevis overfor retten under etterforskningen. Men etter departementets syn er det forsvarlig å velge den mellomløsning at det bare er forsvareren, ikke den siktede, som har krav på opplysningene. Etter departementets syn vil det være å gå for langt å nekte innsyn i opplysninger som vedrører saken, men som etter rettens vurdering ikke er av betydning for forsvaret.

Komiteen er enig med departementet i at bevisforbudet og unntaket fra reglene om dokumentinnsyn strider mot grunnleggende prinsipper. Komiteen er videre enig i at innsynsretten for den siktede og forsvareren ikke bør gjelde ubetinget, og støtter departementets forslag til avgrensninger.

Etter straffeprosessloven skal den mistenkte på begjæring gis underretning om hvorvidt han eller hun har vært undergitt telefonkontroll i narkotikasak, jf. § 216 j. Underretning skal tidligst gis ett år etter at kontrollen er avsluttet, men kan ikke gis hvor det er tatt ut tiltale som ikke er frafalt. Dessuten kan forhørsretten bestemme at underretning skal unnlates eller utsettes i et nærmere fastsatt tidsrom hvis det vil være til skade for etterforskningen at underretning gis, eller andre forhold taler for det. Det gjelder ikke noen tilsvarende rett til å få underretning i saker om rikets sikkerhet, og Sikkerhetsutvalget foreslår heller ikke en tilsvarende regel. Overvåkingssentralen er enig med utvalget.

Metodetuvalget foreslår at den gjeldende adgang til helt å unnlate å underrette om foretatt telefonkontroll bortfaller, med unntak for saker som gjelder straffeloven kap. 8 og 9.

Departementet går inn for at enhver som utgangspunkt har krav på å få vite om han har vært undergitt kommunikasjonskontroll. Når det gjelder saker om rikets sikkerhet, er det nylig vedtatt en midlertidig lov om begrenset innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre (innsynsloven). Etter departementets syn er det grunn til å vurdere erfaringene av denne ordningen før det eventuelt vurderes å innføre en permanent rett til å bli informert om kommunikasjonskontroller i saker om rikets sikkerhet. Inntil da taler de beste grunner etter departementets syn for et unntak for saker om rikets sikkerhet, slik utvalgene har foreslått.

Automatisk underretning er etter departementets syn uheldig, og departementet foreslår ingen slik bestemmelse ut over den plikten som ligger i § 264, og som innebærer at alle sakens dokumenter automatisk sendes tiltaltes forsvarer når det er tatt ut tiltale.

Komiteen støtter at enhver i utgangspunktet har krav på underretning om han har vært undergitt kommunikasjonskontroll. Komiteen understreker likevel at det er riktig å gjøre unntak for saker om rikets sikkerhet, slik departementet foreslår.

Informasjon som ikke har betydning for politiets arbeid i det hele tatt, skal snarest mulig tilintetgjøres. Etter departementets syn bør denne slettingsregelen videreføres som en hovedregel.

Politiet har en generell adgang til å bruke overskuddsinformasjon som er avdekket ved etterforsk­ning, men overskuddsinformasjon fra telefonkontroll som ikke har betydning for «etterforskningen av straffbare forhold» skal tilintetgjøres. Bevisforbudet innebærer at overskuddsinformasjonen fra telefonkontroll i en narkotikasak ikke kan brukes som bevis i en annen straffesak, bare som grunnlag for etterforsk­ning. Informasjonen kan heller ikke brukes i forebyggende øyemed eller til forvaltningsgjøremål. I saker om rikets sikkerhet skal opptegnelser m.v. som er «uten betydning for etterforskningen», straks tilintetgjøres.

Sikkerhetsutvalget foreslår at adgangen til å bruke overskuddsinformasjon skal være den samme i saker om rikets sikkerhet som i narkotikasaker, dvs. at overskuddsinformasjonen kan brukes til etterforskning i andre straffesaker, men ikke fremlegges som bevis. Overvåkingssentralen er enig med utvalget.

Metodeutvalget foreslår at det åpnes for at overskuddsinformasjon fra telefonkontroll ikke bare skal kunne brukes til etterforskning, men også som bevis i andre straffesaker.

Flere høringsinstanser støtter dette forslaget, mens andre går imot. Noen høringsinstanser mener at det bør fastsettes en nedre grense for hvilke straffbare handlinger som skal kunne etterforskes eller bevises ved bruk av overskuddsinformasjon. Metodeutvalget uttaler at en slik grense ville være «klart uheldig».

Departementet mener at overskuddsinformasjon bare skal kunne brukes som bevis i saker som kunne gitt selvstendig grunnlag for kontrollen. Opplysningene bør derimot fortsatt kunne brukes uten begrensninger under etterforskningen. Overskuddsinformasjon fra samtaler med advokat, lege eller prest bør fortsatt ikke kunne brukes som bevis.

Metodeutvalget foreslår å kodifisere adgangen til å bruke overskuddsinformasjon for å avverge straffbare handlinger som nevnt i straffeloven § 139 (bl.a. spionasje og forbrytelse mot lov om forsvarshemmeligheter), og for å forhindre at noen uskyldig blir straffet. Videre foreslås en adgang til å benytte overskuddsinformasjon for å avverge vesentlige forstyrrelser av offentlig ro og orden. Utvalget mener i tillegg at overskuddsinformasjon skal kunne brukes til «taktiske disposisjoner».

Flere instanser støtter forslaget om å kunne bruke overskuddsinformasjon i forebyggende øyemed.

Departementet er enig i at overskuddsinformasjon uten begrensinger bør kunne brukes for å forebygge at en uskyldig blir straffet, og for å avverge straffbare handlinger. I forebyggende øyemed bør det settes en nedre grense for når politiet kan gå ut med overskuddsinformasjon ved en forbrytelse som kan medføre frihetsstraff.

Metodeutvalget mener at overskuddsinformasjon som hovedregel ikke bør kunne brukes til forvaltningsmessige gjøremål. Utvalget ønsker imidlertid at det åpnes en adgang til å bruke overskuddsinformasjon fra kommunikasjonskontroll i saker om overtredelse av straffeloven kap. 8 eller 9 ved klarering og autorisering av personer som skal jobbe med sikkerhetsklarert materiale. Overskuddsinformasjonen skal imidlertid ikke kunne lagres med sikte på fremtidige sikkerhetskontroller. Flertallet i Danielsen-utvalget støtter dette forslaget.

Overvåkingssentralen ønsker full adgang til å bruke overskuddsinformasjon i forvaltningsmessig sammenheng, mens Den Norske Advokatforening går imot forslaget.

Departementet er enig med Metodeutvalget i at overskuddsinformasjon normalt ikke bør kunne brukes til forvaltningsgjøremål. Departementet vil heller ikke foreslå en slik unntaksregel som utvalget går inn for.

Komiteen er enig i at det åpnes for at overskuddsinformasjon fra telefonkontroll skal kunne brukes som bevis i straffesaker, og at dette begrenses til saker som kunne gitt selvstendig grunnlag for kontrollen. Komiteen understreker at opplysningene uansett må kunne brukes uten begrensninger under etterforskning. Komiteen deler departementets oppfatning av at det ikke bør åpnes opp for at overskuddsinformasjon fra samtaler med lege, advokat eller prest kan brukes som bevis.

Komiteen er tilfreds med at overskuddsinformasjon skal kunne brukes for å forhindre at uskyldige blir straffet og for å forebygge lovbrudd av en slik alvorlighetskarakter at forbrytelsen kan medføre frihetsstraff.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er enig med departementet i at overskuddsinformasjon fra kommunikasjonskontroll ikke bør kunne benyttes i forbindelse med sikkerhetsklareringer. Flertallet viser til at personkontroll har stor rettssikkerhetsmessig betydning for den det gjelder, og at opplysninger man får ved kommunikasjonskontroll kan være usikre og beheftet med store feilmuligheter. Denne type opplysninger er derfor lite egnet til å bringes videre i forbindelse med personkontroll.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre støtter at overskuddsinformasjon normalt ikke skal kunne brukes til forvaltningsgjøremål, men ser etter innspill fra overvåkningspolitiet behovet for unntak i saker om rikets sikkerhet ved klarering og autorisering av personer som skal jobbe med sikkerhetsklarert materiale. Departementets forslagstekst vil virke for begrensende i forhold til POTs behov.

Disse medlemmer foreslår på denne bakgrunn at man følger opp Metodeutvalgets forslag til bestemmelse i straffeprosessloven § 216 g, som § 216 i, bokstav e) i lovutkastet:

  • «e) ved personkontroll etter nærmere regler gitt av Kongen såfremt opplysningene stammer fra kommunikasjonskontroll i en sak om overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9, eller

Den foreslåtte § 216 i, bokstav e) i proposisjonen, blir ny bokstav f.»

Disse medlemmer understreker at bestemmelsen er ment å omfatte både aktuelle personkontroller som foretas i samme periode som politiet har tilgang på overskuddsinformasjonen, og personkontroller som allerede er foretatt når opplysningene fra telefonkontrollen kommer inn til politiet. Disse medlemmer er for øvrig enig med utvalget i at overskuddsinformasjonen ikke skal kunne lagres med sikte på senere sikkerhetskontroller.

Avgjørelser om telefonkontroll treffes uten at den mistenkte gis adgang til å uttale seg eller får meddelelse om kjennelsen. I saker om rikets sikkerhet har imidlertid Kontrollutvalget for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten (kontrollutvalget) adgang til å påkjære beslutninger om telefonkontroll. Kontrollutvalget for telefonavlytting i narkotikasaker ba departementet vurdere hvorvidt også dette kon­trollutvalget bør gis tilsvarende rett.

Justisdepartementet foreslo i et høringsbrev at kontrollutvalget skulle få en slik adgang. Forslaget i høringsbrevet er langt på vei det samme som ordningen etter lov om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste § 7. Avgjørelsen skal kunne påkjæres. Kontrollutvalget antar en prosessfullmektig til kjæremålet for å beholde den nødvendige distanse til saken. Kjæremålet skal ikke gis oppsettende virkning.

En rekke instanser støttet forslaget. Riksadvokaten mente imidlertid at en etterfølgende kontroll fra Telefonkontrollutvalget ville være tilstrekkelig. Kontrollutvalget uttalte at det av praktiske grunner bør gis adgang for lederen alene, eventuelt sammen med et medlem, å treffe beslutning om å påkjære, og mente dessuten at utvalget selv bør kunne påkjære uten å bruke prosessfullmektig. Enkelte gikk inn for at kjæremålet skal ha oppsettende virkning.

Metodeutvalget går ikke nærmere inn på spørsmålet om kjæremålsadgang for kontrollutvalget. I stedet foreslår utvalget at den mistenkte skal få oppnevnt en forsvarer for å få inn et element av kontradiksjon. Adgangen for kontrollutvalget for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten til å påkjære beslutning om telefonkontroll bør i så fall oppheves.

En rekke instanser støtter forslaget.

Departementet viser til at det knytter seg visse praktiske problemer til en kjæremålsadgang for kontrollutvalget, og peker videre på de positive erfaringene fra Danmark med å oppnevne en advokat for den mistenkte. Departementet foreslår på denne bakgrunnen at det innføres en ordning med advokat for den mistenkte og at gjeldende adgang for kontrollutvalget til å påkjære beslutning om telefonkontroll oppheves.

Metodeutvalget fremhever at advokaten ikke skal forsvare den mistenkte, men representere allmennheten. Departementet er uenig i dette, og mener at advokatens hovedoppgave skal være å ivareta den mistenktes interesser. Forsvareren gis adgang til å påkjære kjennelser om kommunikasjonskontroll. Kjæremålet gis ikke i utgangspunktet oppsettende virkning, men retten kan bestemme dette hvis det er grunnlag for det i en konkret sak. Retten kan videre bestemme at forsvareren ikke senere kan opptre som forsvarer for den mistenkte i samme sak. Men noe absolutt forbud bør ikke gjelde.

Departementet finner for øvrig ikke tilstrekkelig grunn til at det bør gjelde en tilsvarende forsvarerordning ved skjult fjernsynsovervåking på offentlig sted.

Komiteen støtter departementets vurderinger.

Politiets adgang til å avlytte og gjøre opptak av samtaler mellom seg og den mistenkte uten at den mistenkte kjenner til opptaket, er ikke lovregulert. Det er heller ikke politiets avlytting og opptak av samtaler mellom den mistenkte og andre dersom en av deltagerne samtykker til politiets avlytting.

Metodeutvalget har lagt til grunn at såfremt politiet selv deltar i samtalen eller det foreligger samtykke fra en av partene i samtalen, er politiet ikke avhengig av lovhjemmel for å kunne foreta avlytting og opptak. Advokatforeningen har stilt seg tvilende til om utvalgets holdning samsvarer med EMK.

Departementet mener at politiet bør ha adgang til å gjøre opptak av samtaler som nevnt, for senere å bruke opptaket som bevis i en straffesak. På bakgrunn av praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol, bør spørsmålet etter departementets mening reguleres i lov.

Ransaking kan som hovedregel foretas ved skjellig grunn til mistanke om en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff. Det samme bør gjelde ved den type avlytting og opptak det her er tale om.

Komiteen deler oppfatningen av at politiet bør ha adgang til å gjøre opptak av samtaler det selv deltar i for senere å bruke opptaket som bevis i en straffesak, samt kunne avlytte og gjøre opptak av samtaler mellom andre når den ene av samtalepartene samtykker. Dette er en lovregulering i tråd med dagens praksis. Slik avlytting kan, som ved ransaking, foretas når det er skjellig grunn til mistanke om en handling som kan medføre frihetsstraff. Komiteen støtter at beslutningen treffes av påtalemyndigheten.

Forrige kapittelNeste kapittel