15. Ulike spørsmål om vitner
Metodeutvalget foreslår ingen generelle regler om politiets behandling av personlige kilder. Derimot mener utvalget at det på det enkelte tjenestested bør utarbeides tilfredsstillende rutiner for kildebruk.
Flere høringsinstanser slutter seg til utvalgets synspunkter. Noen etterlyser nærmere retningslinjer om politiets behandling av personlige kilder. Departementet er enig i at politiets behandling av sine personlige kilder ikke er et tema som bør lovreguleres.
Politiet betaler i en viss utstrekning vederlag til informanter, men som hovedregel betales det ikke vederlag for opplysninger. Etter utvalgets syn bør det kunne utbetales mindre pengebeløp (under kr 15 000) til kilder hvis politiet mener at det er nødvendig. En slik endring i praksis krever ikke lovendring.
Departementet viser til at Riksadvokaten tidligere har gitt enkelte retningslinjer om vederlag til kilder, og går ikke nærmere inn på dette spørsmålet.
I USA har man en praksis hvor påtalemyndigheten kan gå med på en mindre alvorlig tiltale og/eller en mildere straffepåstand hvis tiltalte erklærer seg skyldig (plea bargaining). Metodeutvalget kan vanskelig se at det i dagens situasjon finnes noe utbredt behov for å innføre en slik ordning her.
Den Norske Advokatforening mener at det - slik praksis har utviklet seg - er et behov for å utrede spørsmålet. Også Høyesterett har antydet at spørsmål om «plea bargaining» bør vurderes nærmere. Etter departementets syn kan det være grunn til å se nærmere på spørsmålet på noe lengre sikt.
Høyesterett har slått fast at retten ikke har adgang til å ta imot forklaring fra anonyme vitner. Metodeutvalget tar ikke stilling til spørsmålet om det bør være tillatt å bruke anonyme vitner, men anbefaler at man vurderer å utrede spørsmålet nærmere. Dette synet deles av flere av høringsinstansene.
Stortinget har bedt Regjeringen om å vurdere å tillate anonyme vitneprov for retten i visse tilfeller, se Budsjett-innst. S. nr. 4 (1998-1999) s. 13. Departementet har i satt i gang en utredning av spørsmålet om bruk av anonyme vitner.
Metodeutvalget finner ikke grunnlag for å anbefale at det utarbeides særskilte rutiner eller programmer for vitnebeskyttelse. Det er ulike syn blant høringsinstansene. Departementet vil vurdere enkelte slike spørsmål i forbindelse med behandlingen av spørsmålet om bruk av anonyme vitner.
Komiteen er kjent med at politiet i stor grad bruker informasjon fra personer i og utenfor det kriminelle miljø i forbindelse med straffesaker, såkalte kilder. Komiteen er enig i at politiets bruk av personlige kilder ikke lovreguleres, men at det utarbeides tilfredsstillende rutiner på det enkelte tjenestested. Riksadvokaten gir retningslinjer for vederlag til kilder. Komiteen legger til grunn at henleggelse av straffbare forhold som vederlag for informasjon, ikke skal finne sted.
Komiteen viser til at Høyesterett har slått fast at retten ikke har adgang til å ta i mot forklaring fra anonyme vitner basert på gjeldende lovgivning. I «Skrik»-saken sa Høyesterett videre at hvis det skulle åpnes for en slik adgang, krevde det nærmere presisering fra lovgivers side. Det heter i dommen bl.a. at:
«I hvilken utstrekning anonym vitneførsel bør tillates etter norsk rett hører det etter min mening under lovgiveren å ta stilling til.»
Dette skjedde etter at lagmannsretten først hadde åpnet for at gjeldende lovverk kunne åpne for visse tilfeller av anonymisert vitnemål, men dette ble overprøvd av Høyesterett. Komiteen presiserer at Stortinget derfor har ansvar for å klargjøre lovverket på dette punkt. Komiteen viser til at Stortinget allerede har tatt initiativ til dette, gjennom stortingsvedtak høsten 1998 i Budsjett-innst. S. nr. 4 (1998-1999) der Stortinget ba Regjeringen om å vurdere om «polititjenestemenn under gitte forutsetninger kan avgi vitneprov for retten uten å måtte oppgi sin fulle identitet». Komiteen er tilfreds med at departementet på denne bakgrunn nå arbeider med å fremlegge egen sak om dette, jf. høringsutkast av 1. oktober 1999 med frist til uttalelse 1. desember 1999.
Komiteen forutsetter at det her drøftes vitners muligheter til anonymitet eller en viss form for anonymitet, særlig der trusler og reprimander vil forhindre at vitnemål ellers kommer frem. Komiteen viser til erfaringene med barneransakene som ble ført for domstolen høsten 1998. Her ble i ett konkret tilfelle et barn som var offer (han var yngst av samtlige ofre), tillatt å forklare seg uten tiltalte og tilhørere tilstede. Tiltaltes forsvarere var selvsagt på plass. Dette er i tråd med tidligere signaler fra lovbehandling i Stortinget. Erfaringene fra barneransakene var imidlertid at ingen andre barn fikk anledning til å forklare seg på tilsvarende måte. Dette skjedde fordi dommeren oppgav at lovverket neppe gav åpning for det. I barneransakene trakk svært mange av ofrene anmeldelsen tilbake. Komiteen peker på at lovverket har et særlig ansvar for å beskytte barn, og det er nødvendig at lovverket åpner for at rettsapparatet kan sikre tryggheten til barn som ofre/vitner i en rettssal. Komiteen vil i den forbindelse vise til at det ved en lovendring i 1994 ble åpnet for å pålegge tiltalte å forlate salen dersom særlige grunner gjør at hensynet til fornærmede tilsier det, jf. Innst. O. nr. 39 (1993-1994). Komiteen forutsetter at denne problemstillingen drøftes videre i den varslede saken fra Regjeringen, med sikte på å styrke barns rettsvern. Komiteen viser for øvrig til behandlingen av lov om kildevern, jf. Innst. O. nr. 28 (1998-1999) der komiteen åpner for adgang til å stenge rettssaler for presse og publikum av hensyn til ofre og vitner.
Komiteen understreker at i alle saker om såkalte anonyme vitner er det en selvfølge at tiltaltes forsvarer er tilstede slik at grunnleggende rettssikkerhetshensyn ivaretas, og adgang til ulike former for anonymisert vitneførsel kan bare åpnes i helt spesielle og avgrensede tilfeller.
Komiteen ber også departementet vurdere rutiner eller programmer for vitnebeskyttelse i forbindelse med saken om anonyme vitner.
Komiteen viser til at vi ikke har noe system med «plea bargaining» i Norge. Det finnes imidlertid eksempler på kontakt mellom påtalemyndigheten og forsvarere som kan ha hatt betydning for straffepåstand. Det har også hendt at samarbeid med politiet har blitt tillagt vekt i formildende retning. Komiteen merker seg at flere høringsinstanser, herunder Høyesterett, mener at spørsmålet om «plea bargaining» bør vurderes nærmere. Komiteen er enig i dette, og ber departementet gjennomgå praksis på området og utrede de prinsipielle spørsmål en slik ordning reiser. En slik utredning må innbefatte en vurdering av behovet for eventuelle retningslinjer eller lovregulering.