Etter Schengenkonvensjonen artikkel 40 og 41 kan polititjenestemenn fra andre Schengen-land på visse, nærmere angitte vilkår fortsette observasjon og forfølgelse av en person som holdes under oppsikt og som er mistenkt for en straffbar handling som kan føre til utlevering inn på norsk territorium. Det er en forutsetning at det på forhånd er fremmet en anmodning om bistand til rette myndighet i dette landet. I særlige hastetilfeller kan polititjenestemannen fortsette observasjonen inne på det andre Schengen-landets territorium uten forhåndstillatelse. Vilkårene for dette er at politiet i et Schengen-land har tatt opp forfølgelsen av en person som er oppdaget på fersk gjerning i å begå eller medvirke til en straffbar handling som nevnt i nr. 4 i artikkelen, jf. art. 40. Ut fra Norges geografiske beliggenhet vil det i praksis bare være svensk og finsk politi som vil kunne nyttiggjøre seg forfølgelsesretten.

Landene skal ved undertegningen av konvensjonen avgi en erklæring hvor de fastsetter nærmere vilkår for hvordan andre Schengen-land, som de grenser mot, kan utøve sin rett til å fortsette en forfølgelse. Fra norsk side er det avgitt erklæring der det ikke legges tidsmessige eller geografiske begrensninger på forfølgelsesretten. Det forfølgende politi har adgang til å pågripe de forfulgte dersom presserende hensyn gjør det nødvendig. Forfølgelsen kan skje for alle overtredelser som kan medføre utlevering.

Utgangspunktet i gjeldende norsk rett er at det eksklusivt tilligger norsk politi, eventuelt andre norske myndigheter å utøve myndighet i forhold til norske eller fremmede statsborgere på norsk territorium. I dag praktiseres i begrenset grad observasjon og forfølgelse på ferske spor over landegrensene mellom Norge, Sverige og Finland.

I St.prp. nr. 42 (1996-97) s. 31 ble det lagt til grunn at svenske og finske polititjenestemenns adgang til å pågripe en person som forfølges, kunne forankres i den adgang enhver har til å pågripe en mistenkt på fersk gjerning og ferske spor i henhold til straffeprosessloven § 176. Senere har bl.a. referansegruppen av jurister som bisto Regjeringen under forhandlingene med EU om Schengensamarbeidet, pekt på at norske myndigheter bør sørge for en ny og klar lovhjemmel bl.a. av hensyn til legalitetsprinsippet. Justisdepartementet er enig i dette.

Departementet foreslo i høringsbrevet en ny § 20 a i politiloven om at utenlandsk polititjenestemann kan fortsette observasjon og forfølgelse av, og om nødvendig anholde, en person som mistenkes for en straffbar handling som ellers kan begrunne utlevering inne på norsk territorium. Dette gjelder inntil norsk politimyndighet har overtatt ansvaret for observasjonen eller forfølgelsen eller krevd denne stanset, og bare så langt det følger av overenskomst med fremmed stat.

Selv om det er Schengenkonvensjonen som er den direkte foranledning til lovforslaget, antok man at det var mest hensiktsmessig å gi en generell hjemmel.

Med unntak av Nei til EU og KROM er samtlige høringsinstanser positive til forslaget om at observasjons- og forfølgelsesadgangen lovfestes. Flere av høringsinstansene har i sine uttalelser fremholdt nødvendigheten av at det fastsettes mer detaljerte retningslinjer for den praktiske gjennomføringen av observasjon og forfølgelse.

Etter Schengenkonvensjonen artikkel 40 og 41 kan utenlandsk polititjenestemann bære tjenestevåpen, men bruk er forbudt unntatt i nødverge. Noen instanser etterlyser nærmere presiseringer/føringer på dette punktet, også når det gjelder anholdelsesadgangen.

Departementet er kommet til at den nye lovhjemmelen bør knyttes direkte til Schengensamarbeidet. Departementet har for øvrig etter høringen tilføyd et nytt annet ledd som regulerer de utenlandske polititjenestemennenes strafferettslige vern og strafferettslige ansvar under tjenesteutøvelse i Norge, jf. § 20 a.

Utenlandske polititjenestemenn vil ikke kunne utøve politimyndighet på linje med norske polititjenestemenn. Deres myndighetsutøvelse er saklig begrenset til at de kan fortsette allerede pågående observasjon og forfølgelse av en person mistenkt for en lovovertredelse som kan medføre utlevering, og til i nøvendig grad å foreta en pågripelse. Norsk politi må, på selvstendig grunnlag, vurdere hvorvidt vilkårene for pågripelse foreligger etter norske rettsregler. Under observasjon eller forfølgelse av mistenkt person på norsk territorium vil den utenlandske polititjenestemannen være bundet av norsk lovgivning samt av Schengenkonvensjonen. Det vil bli fastsatt nærmere retningslinjer for den praktiske gjennomføringen av slike politioperasjoner ved gjensidige avtaler.

Etter Schengenkonvensjonen artikkel 40 kan utenlandske polititjenestemenn under utøvelse av observasjon bære tjenestevåpen med mindre den anmodende part uttrykkelig har motsatt seg dette. Under forfølgelse kan utenlandske polititjenestemenn alltid medbringe tjenestevåpen. Adgangen til å medbringe tjenestevåpen innebærer ingen adgang til bruk av tjenestevåpene unntatt i nødvergesituasjoner. Adgangen til våpenbruk er således klart begrenset i forhold til det som i dag gjelder for norsk politi.

Komiteens merknader

Med utgangspunkt i artikkel 40 og 41 i Schengenkonvensjonen mener komiteen at det er riktig å lage en ny og klar lovhjemmel i forhold til utenlandske polititjenestemenns virke på norsk jord, ikke minst av hensyn til legalitetsprinsippet.

Komiteen er enig i at den nye lovhjemmelen knyttes direkte til Schengensamarbeidet. Komiteen er fornøyd med at det slås fast at tillatelsen for utenlandske polititjenestemenns observasjon, forfølgelse og anholdelse av en person, kun gjelder til norsk politimyndighet har overtatt ansvaret for operasjonen, eller krevd den stanset. Komiteen mener også det er viktig at det i loven presiseres at tillatelsen gjelder bare så langt den følger internasjonal avtale innenfor Schengensamarbeidet.

Komiteen er også enig i at det tilføyes et nytt annet ledd i § 20 a som fastslår at utenlandske tjenestemenn som utfører tjenestehandlinger i tråd med gitt tillatelse, er å anse som offentlige tjenestemenn i forhold til straffelovens bestemmelser.

Komiteen påpeker at de utenlandske polititjenestemenn ikke skal kunne utøve politimyndighet på like vilkår som norske polititjenestemenn. For komiteen er det viktig at deres myndighetsutøvelse er begrenset til å fortsette pågående observasjon og forfølging av den aktuelle person, og norsk politi må selv vurdere om vilkårene for pågripelse er i overensstemmelse med norsk lov.

Komiteen viser i den forbindelse til at Regjeringen i utgangspunktet la opp til at de utenlandske polititjenestemennenes adgang til å pågripe personer kunne hjemles i den adgang enhver har til å gripe en mistenkt på fersk gjerning i henhold til straffeprosessloven § 176. Når det gis en egen bestemmelse om dette, er det først og fremst fordi man ønsker en tydeligere hjemmel for disse tilfellene, ikke fordi man har ønsket å gi videre fullmakter til de utenlandske polititjenestemennene.

Komiteen legger stor vekt på at utenlandske tjenestemenns utførelse av tjeneste på norsk territorium er bundet både av norsk lovgivning og Schengenkonvensjonen, og at de må rette seg etter de pålegg som gis av den aktuelle norske myndighet.

Komiteen viser til at i praksis vil det være tjenestemenn fra Sverige og Finland som vil nyttiggjøre seg forfølgelsesretten.

Komiteen har merket seg at utenlandske polititjenestemenns tillatelse til å bære tjenestevåpen under oppdrag i Norge ikke innebærer bruk av tjenestevåpen hvis det ikke foreligger nødsituasjoner.

Komiteens medlem fra Senterpartiet har merket seg at Schengenkonvensjonen artikkel 40 nr. 3 bokstav d åpner for at polititjenestemenn kan bære våpen under observasjon, men at den enkelte nasjonalstat kan reservere seg mot dette. Spørsmålet om bevæpning av polititjenestemenn er et prinsipielt viktig spørsmål. Det er derfor ikke ønskelig at praktiske problemer for polititjenestemenn i Schengenland skal føre til at Norge fraviker dette prinsippet. Dette medlem mener derfor at det fra norsk hold bør tas forbehold på dette punkt. Dette medlem tar til etterretning at det er flertall for denne bestemmelsen, men vil understreke betydningen av at det foretas en vurdering av denne lovendringen når den har fungert noen tid.

Dette medlem er av den oppfatning at det ikke burde vært avgitt en erklæring om at det fra norsk side ikke vil legges tidsmessige eller geografiske begrensninger på forfølgelsesretten, eller på det forfølgende politis adgang til å pågripe den forfulgte og at forfølgelsen kan skje for alle overtredelser som kan medføre utlevering. I den forbindelse vil dette medlem vise til Nei til EUs uttalelse side 92 i proposisjonen der det pekes på at

«det er vektige grunner mot å gi utenlandsk politi større mulighet til å operere på norsk jord. Et kjennetegn ved en suveren stat er at den har kontroll med egne grenser og eget territorium. Schengenavtalen vil fjerne retten til å utføre alminnelig personkontroll ved grensene, og svekke norsk suverenitet.»

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til at Norge reserverer seg mot at utenlandsk politi kan være bevæpnet under observasjon i Norge, jf. artikkel 40 nr. 3 bokstav d i Schengenkonvensjonen.»

«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en evaluering av lovendringen om å tillate at utenlandsk politi skal kunne være bevæpnet under forfølgelse og observasjon i Norge.»