5. Endringer i utleveringsloven
Utleveringsloven § 5 nr. 1 inneholder et absolutt forbud mot utlevering for politiske lovbrudd. Det er heller ikke adgang til å avtale at bestemte typer handlinger ikke skal kunne anses som politiske forbrytelser. Norge (og de øvrige nordiske landene) måtte derfor ta forbehold til den europeiske konvensjon om bekjempelse av terrorisme på dette punkt. Under forhandlingene om samarbeidsavtalen mellom Schengen-landene og Norge og Island, avga Norge og Island en erklæring om at dette forbeholdet ikke skal gjelde ved utlevering mellom stater som er tilsluttet Schengensamarbeidet. Utleveringsloven § 5 vil etter dette måtte endres. Sikkerhetsutvalget anbefalte for øvrig i NOU 1993:3 at Norge burde vurdere å trekke tilbake forbeholdet til terrorismekonvensjonen og dermed endre utleveringsloven § 5.
Begrepet «politisk lovbrudd» i utleveringsloven omfatter først og fremst slike lovbrudd som er rettet mot stat og samfunnsordning, men i noen utstrekning også lovbrudd av alminnelig karakter hvor det inngår et vesentlig politisk moment. Krigsforbrytelser og alvorlige terrorhandlinger er ikke omfattet av den beskyttelse bestemmelsen gir. Innen Norden foreligger det en videre adgang til utlevering for politiske forbrytelser.
Departementet foreslår at utleveringsloven § 5 nr. 1 gis et nytt annet punktum om at Kongen kan inngå avtale med fremmed stat hvor det fremgår at bestemte typer lovbrudd ikke skal anses som politiske. EU-konvensjonen om utlevering innebærer at også Danmark, Sverige og Finland må myke opp sine forbud mot utlevering for politiske lovbrudd.
Departementet forutsetter at adgangen anvendes med forsiktighet. Lovendringen vil likevel være et positivt signal i arbeidet med å styrke samarbeidet med andre stater om bekjempelse av internasjonal kriminalitet og terrorisme.
Utleveringsloven § 9 slår fast at utlevering ikke kan skje når adgangen til straffeforfølgning eller fullbyrding av straffen er foreldet etter norsk lov. Det stilles ikke krav om at det forhold utleveringsbegjæringen gjelder ikke skal være foreldet etter den anmodende stats rett.
Ifølge Schengen-konvensjonen artikkel 62 nr. 1 er det bare den anmodende konvensjonsparts bestemmelser om avbrytelse av foreldelsesfristen som kommer til anvendelse. Utleveringsloven § 9 foreslås derfor endret i tråd med dette.
Når en utleveringsbegjæring er mottatt fra utlandet, blir saken sendt til forhørsretten som prøver om de materielle vilkår for utlevering foreligger. Forhørsrettens kjennelse kan påkjæres. Dersom det er fastslått at vilkårene for utlevering er til stede, sender påtalemyndigheten saken til Justisdepartementet, som avgjør om utleveringsbegjæringen skal etterkommes. Justisdepartementets vedtak kan påklages til Kongen i statsråd.
I Schengen-konvensjonen artikkel 66 er det lagt opp til en forenklet prosedyre i utleveringssaker når den som begjæres utlevert samtykker i utleveringen. Ved utlevering innen Norden har man i dag en forenklet utleveringsprosedyre ved samtykke.
Departementet foreslår å innta en ny bestemmelse om forenklet prosedyre i saker der det foreligger samtykke fra den som er begjært utlevert, jf. § 17 a. Utlevering kan skje straks samtykke er avgitt og kompetent myndighet har fattet vedtak om utlevering. Departementet foreslo i høringsbrevet å legge denne avgjørelsesmyndigheten til Riksadvokaten.
Både statsadvokatene i Troms og Finnmark og Riksadvokaten foreslår at avgjørelsesmyndigheten legges til statsadvokaten.
Departementet bemerker at behandlingen av utleveringsbegjæringer normalt tar flere måneder og i enkelte tilfelle opptil ett år. En lang saksbehandlingstid er lite heldig, og departementet foreslår i lys av høringsuttalelsene at avgjørelsesmyndigheten legges til statsadvokatene der det er klart at begjæringen må etterkommes. Departementet foreslår at samtykket skal avgis i rettsmøte. Vedkommende kan også samtykke i at han eller hun kan settes under rettsforfølgning eller straff fullbyrdes for en annen straffbar handling som ble begått før utleveringen.
Dersom det er tvil om utleveringsbegjæringen skal etterkommes, eller dersom det foreligger konkurrerende begjæringer, skal saken oversendes Justisdepartementet via Riksadvokaten for avgjørelse. Det samme gjelder dersom statsadvokaten finner at utleveringsbegjæringen må avslås, eller hvis vedkommende trekker samtykket tilbake eller klager på avgjørelsen.
Utleveringsloven kapittel V omhandler annen rettshjelp i straffesaker enn utlevering, så som ransaking og beslag (§ 24) og konfrontasjon m.m. (§ 25).
Schengen-konvensjonen fastslår at konvensjonsstatene bare kan oppstille to vilkår når rettsanmodninger om ransaking og beslag skal etterkommes: Forholdet må være straffbart etter begge staters rett, og gjennomføringen av rettsanmodningen skal være forenlig med den anmodede stats rett.
Etter den europeiske konvensjonen om gjensidig hjelp i straffesaker kan en stat i tillegg sette vilkår om at handlingen kan medføre utlevering etter den anmodede stats rett. I Norge kan en anmodning om ransaking og beslag avslås dersom dette vilkåret ikke er oppfylt. Ved en tilslutning til Schengensamarbeidet må utleveringsloven § 24 nr. 3 endres slik at dette siste vilkåret bortfaller.
Departementet er kommet til at forslaget bør begrenses til kun å gjelde overfor stater tilsluttet Schengensamarbeidet, og ikke gis en generell form slik det var foreslått i høringsbrevet.
Komiteen støtter Regjeringen i at utleveringslovens § 5 endres som foreslått, slik at det nå kan avtales at bestemte lovbrudd ikke skal anses som politiske. Komiteen har merket seg at Sikkerhetsutvalget allerede i NOU 1993:3 anbefalte at Norge burde vurdere å trekke tilbake forbeholdet relatert til slike avtaler i forhold til terrorisme-konvensjonen, og følgelig endre § 5. Komiteen legger vekt på at dette er et positivt signal for å styrke samarbeidet med andre stater med det for øye å bekjempe internasjonal kriminalitet og terrorisme.
Komiteen har ingen innvendinger til at utleveringsloven § 9 angående avbrytelse av foreldelsesfristen endres.
Komiteen støtter fullt ut den nye bestemmelsen om forenklet utleveringsprosedyre som det legges opp til i ny § 17a, når den som begjæres utlevert samtykker i utleveringen. Komiteen er også enig i at avgjørelsesmyndigheten legges til statsadvokatene når det er klart at begjæringen må etterkommes. Komiteen synes det er fornuftig at samtykket avgis i rettsmøte, og at det også gis mulighet for rettsforfølging eller fullbyrdelse av straff for annen straffbar handling begått før utleveringen. For de angitte tilfeller der Regjeringen foreslår oversendelse til Justisdepartementet via Riksadvokaten, har komiteen ingen innvendinger.
Komiteen er videre enig i den foreslåtte endring av § 24 nr. 3. Komiteen støtter Regjeringen i at forslaget bør gjelde kun overfor stater som er tilsluttet Schengensamarbeidet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet merker seg at departementet vil anvende adgangen til å inngå avtaler med fremmed stat om at bestemte typer lovbrudd ikke skal anses som politiske forbrytelser med forsiktighet.