9. Låneavtaler m.v.
- 9.1 Behovet for ny lovgivning
- 9.2 Virkeområdet for lovens regler om låneavtaler
- 9.3 Institusjonenes opplysningsplikt før avtaleinngåelsen
- 9.4 Finansinstitusjoners frarådingsplikt
- 9.5 Fastsetting av lånerenten
- 9.6 Overdragelse av långiverens fordring
Det er til nå ikke gitt generelle privatrettslige lovregler om låneavtaler. Rettsområdet er i dag dels regulert av generelle lovbestemmelser i avtaleloven og gjeldsbrevloven, og dels av ulovfestede kontraktsrettslige prinsipper. I tillegg utgjør detaljerte standardavtaler utarbeidet av långivere en sentral del av den rettslige reguleringen på området.
Banklovkommisjonen mener det er behov for en lovregulering som er direkte tilpasset forholdet mellom institusjon og kunde. Dette vil bidra til å skape en klarere og mer oversiktlig rettstilstand, balanserte kontraktsvilkår for kundene, og en effektiv konkurranse.
Justisdepartementet konstaterer at det under høringen ikke fremkom innvendinger mot å lovregulere forholdet mellom låntakere og finansinstitusjoner. En lovregulering vil være klargjørende og gjøre reglene lettere tilgjengelig for aktørene i markedet. Forslaget innebærer langt på vei en kodifisering av gjeldende rett.
Banklovkommisjonen foreslår at bestemmelsene om låneavtaler skal gjelde der en finansinstitusjon er långiver. Lovens regler gjelder ikke mellom finansinstitusjoner.
Forbrukerombudet reiser spørsmål om kredittkjøpsloven bør integreres i en ny lov om finansavtaler. Finansieringsselskapenes Forening reiser spørsmål om faktoring, som innebærer at fordringer overdras til en finansinstitusjon som forskutterer en viss del av pålydende, skal omfattes av loven.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag til virkeområde for kapitlet om låneavtaler, og har ikke sett det som aktuelt å innarbeide reglene i kredittkjøpsloven i det utkastet som nå legges frem. Departementet mener videre at faktoringavtaler ikke bør anses som kreditt av den art som er omfattet av lovutkastet.
Banklovkommisjonen foreslår lovregler i finansavtaleloven om skriftlig opplysningsplikt for institusjonene før inngåelsen av låneavtalen. Reglene gjelder absolutt også utenfor forbrukerforhold.
Institusjonen skal opplyse om effektiv og nominell årlig rente, samt gebyrer og andre lånekostnader som skal belastes kunden. Låntakeren skal også opplyses om forbehold i avtalen om rente- og gebyrendringer, samt den rett låntakeren har til førtidig tilbakebetaling og kostnader i den forbindelse. Der det lån som skal ytes er et nedbetalingslån, skal det i tillegg opplyses om størrelsen, antall og forfallstid for avdrag og renter i lånets to første år, samt hvordan lånets avdrags- og renteterminer (låneprofilen) vil utvikle seg frem til siste avdrag. Gjelder det en avtale om kassakreditt eller annen lignende rammekreditt, skal det dessuten opplyses om kredittens maksimumsbeløp og den effektive årlige rente ved ulike måter å utnytte lånet på.
Overtredelse av opplysningsplikten skal være straffbar. Dersom långiveren ikke har oppgitt både nominell og effektiv årlig rente, skal den renten som ble oppgitt i inntil tre år anses som effektiv rente, med mindre det er klart at låntakeren ikke er villedet. Forbehold i avtalen om endring av renter, gebyrer og andre kostnader skal ikke kunne påberopes til skade for låntakeren der opplysningsplikten er brutt, med mindre det er klart at låntakeren før avtalen ble inngått var kjent med endringsadgangen. Institusjonens rett til dekning av kostnader m.v. ved førtidig tilbakebetaling fra låntakeren er betinget av at opplysninger om et slikt vederlag er gitt på forhånd.
Ingen av høringsinstansene går mot en lovfesting. Enkelte instanser mener reglene om opplysningsplikt bare bør gjelde i forbrukerforhold, mens andre ønsker en mer omfattende opplysningsplikt. Spørsmålet om når og hvordan opplysningene skal gis, er kommentert av flere høringsinstanser. Noen påpeker at ordlyden ikke er presis nok.
Departementet slutter seg til forslaget om å innføre privatrettslige regler om opplysningsplikt i låneforhold, jf. utkastet § 46. På denne måten vil låntakerne få en sterkere stilling.
På samme måte som for innskuddsavtaler og kausjonsavtaler, er departementet kommet til at det ikke bør gjelde noen absolutt plikt til skriftlig forhåndsinformasjon overfor næringslivskunder. Departementet foreslår imidlertid at skriftlig informasjon med opplysninger som nevnt i § 46 første eller annet ledd om bl.a. renter, kostnader og tilbakebetalingsvilkår skal være tilgjengelig for alle kunder før avtalen inngås. I tillegg skal opplysningene tas inn i avtalen.
Enkelte høringsinstanser påpeker at opplysningene må gis på en klar og entydig måte. Departementet mener at et slikt krav følger direkte av formålet med reglene.
I forslaget fra kommisjonen heter det bl.a. at institusjonen skal opplyse om størrelsen, antall og forfallstid for avdrag og renter i lånets to første år. Departementet mener det er usikkert om en tidsbegrensning på to år fullt ut oppfyller de krav forbrukerkredittdirektivet stiller. Uansett bør forbrukere få noe mer utførlige opplysninger om utviklingen i låneforholdet enn det Banklovkommisjonen legger opp til. Departementet er derfor kommet til at tidsbegrensningen bør utgå. Videre bør låntakeren opplyses om hvordan forholdet mellom avdrag og renter og andre kostnader vil utvikle seg i låneperioden. Institusjonen skal også opplyse om det samlede beløp låntakeren skal betale. Departementet foreslår på den annen side at opplysningsplikten ved endringer gjøres noe mindre omfattende enn kommisjonens forslag, se lovutkastet § 49.
Komiteen slutter seg til avgrensningene for reglenes virkeområde. Selv om reglene i kredittkjøpsloven for så vidt berører det samme forholdet, ser ikke komiteen det som avgjørende viktig å få disse reglene integrert i finansavtaleloven. Det viktige for forbrukeren er at det faktisk finnes en lovgivning på området som gir nødvendig beskyttelse.
Komiteen vil vise til at skikkelig grundig og skriftlig informasjon om alle sider og betingelser ved låneavtalen før den inngås, er nødvendig for å sikre at kunden har full oversikt og mulighet til en ordentlig vurdering av forpliktelsene kunden tar på seg. Komiteen støtter derfor forslagene om opplysningsplikten, og hva den skal inneholde.
Muligheten til å sette seg skikkelig inn i betingelsene er like viktig i næringslivsforhold. Komiteen ser imidlertid, i likhet med departementet, at opplysningsplikten her kan bli uforholdsmessig tungvint. Behovet for en absolutt plikt til å informere fra finansinstitusjonen er heller ikke like sterkt når den inngår avtaler med en profesjonell part. Komiteen støtter derfor at det er mulig å fravike kravet om skriftlig forhåndsinformasjon over næringslivskunder. Komiteen understreker at slik informasjon likevel må foreligge skriftlig, og slik at alle kunder lett og raskt kan få tilgang til den.
Det er bred oppslutning i kommisjonen om å vurdere en plikt til kredittprøving i institusjonslovgivningen, og kommisjonen varsler at man vil komme tilbake til dette i en senere utredning.
Kommisjonen tar opp spørsmålet om det bør gis en regel om frarådingsplikt i de tilfeller institusjonen må anta at et låneopptak vil være uforsvarlig. Et flertall kan ikke se at det foreligger noe praktisk behov for en slik regel. Et mindretall mener derimot at lovgivningen bør inneholde regler som har til formål å hindre at forbrukere foretar uheldige låneopptak, og foreslår en regel om frarådingsplikt. Regelen går ut på at dersom långiveren før låneavtale inngås/lånet utbetales til forbruker, må anta at økonomisk evne eller andre forhold tilsier at låntaker alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet, skal långiveren skriftlig underrette låntakeren om dette. Gjør långiveren ikke det, kan låntakerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig.
Mange høringsinstanser uttaler seg om dette spørsmålet, og meningene er svært delte. Finansinstitusjonene er stort sett negative til å lovfeste en plikt til fraråding, mens bl.a. forbrukerinstansene støtter mindretallets forslag.
Etter departementets syn må man legge til grunn at det i praksis kan forekomme at en finansinstitusjon gir lån til en kunde selv om institusjonen må være klar over at det er en vesentlig fare for at kunden ikke vil være i stand til å betjene lånet. Institusjonene kan i så fall alt i dag etter forholdene ha en plikt til å frarå låneopptak, og brudd på denne plikten kan medføre at låntakeren helt eller delvis fritas fra å tilbakebetale lånet.
Forslaget om en frarådingsplikt fremstår etter departementets mening som et egnet virkemiddel for å tvinge institusjonene til å være mer restriktive. På den annen side er det en betydelig og reell fare for at den foreslåtte regelen vil virke konfliktskapende. Departementet er derfor kommet til at man ikke nå vil foreslå å lovfeste en privatrettslig regel om frarådingsplikt.
Komiteen vil peke på at i forbrukerforhold vil finansinstitusjonene sitte inne med en kompetanse, erfaring og vurderingsevne i forhold til om det vil være økonomisk uforsvarlig for en låntaker å ta opp et lån, som de færrest låntakere selv vil ha. Komiteen viser til at man antar at finansinstitusjonen alt i dag etter forholdene har en plikt til å frarå låneopptak, og at brudd på denne plikten kan medføre at låntakeren helt eller delvis fritas fra å tilbakebetale lånet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, mener at det vil være naturlig å lovfeste denne plikten, når nå dette området blir lovregulert. Flertallet støtter derfor Banklovkommisjonens mindretalls forslag om en frarådingsplikt dersom finansinstitusjonen ser at økonomisk evne eller andre forhold tilsier at låntaker alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Ny § 47 skal lyde:
§ 47 Plikt til å frarå
Dersom långiveren før låneavtale inngås med en forbruker eller lånet utbetales til denne, må anta at økonomisk evne eller andre forhold på låntakerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet, skal långiveren skriftlig underrette låntakeren om dette. Gjør långiveren ikke det, kan låntakerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet viser til at det allerede i dag kan sies å eksistere en plikt for finansinstitusjoner til å frarå en kunde å oppta lån der det er en vesentlig fare for at kunden ikke vil være i stand til å betjene lånet. Blant annet har Bankklagenemnda lagt dette til grunn i flere avgjørelser. Disse medlemmer har merket seg at det finnes gode argumenter både for å lovfeste en slik frarådingsplikt og for å la det være.
Disse medlemmer vil peke på at en lovfesting av denne plikten ikke nødvendigvis vil føre med seg realitetsendringer. Disse medlemmer viser til at det i høringen ikke er satt frem forslag om særlige rettsvirkninger ved brudd på en lovfestet frarådingsplikt. Disse medlemmer vil understreke behovet for at man eventuelt knytter rettsvirkninger til tilfeller der en kreditor bryter frarådingsplikten.
Disse medlemmer mener det vil være naturlig å vurdere dette spørsmålet sammen med Banklovkommisjonens delutredning nr. 5 og støtter derfor departementets forslag om ikke å lovfeste en slik frarådingsplikt nå.
Disse medlemmer vil etter dette stemme imot den foreslåtte § 47.
Det følger av Banklovkommisjonens utkast at lånerenten i utgangspunktet skal fastsettes gjennom avtalen. En forutsetning for at långiveren ensidig skal kunne endre renten på et senere tidspunkt, er at en slik endringsadgang har hjemmel i avtalen. Utenfor forbrukerforhold vil det som utgangspunkt være adgang for institusjonen til å forbeholde seg rett til å senere å endre lånevilkårene. I forbrukerforhold er utgangspunktet det motsatte, men bestemmelsen gjør visse unntak. Forbehold om rett til renteendring i forbrukerforhold skal angi betingelsene for at endring skal foretas, og må være saklig begrunnet. Kongen gis myndighet til å fastsette nærmere regler om betingelsene for endring til låntakerens skade.
Banklovkommisjonen foreslår en egen bestemmelse om at det ikke skal skje en «urimelig forskjellsbehandling mellom institusjonens nye og gamle kunder» ved fastsetting av rentesats, gebyrer og andre kostnader. Bestemmelsen vil gjelde både i og utenfor forbrukerforhold.
Banklovkommisjonen foreslår videre at en endring av rentesats, gebyrer og andre kostnader i forbrukerforhold i utgangspunktet først kan settes i verk seks uker etter at institusjonen har sendt skriftlig varsel til forbrukeren om endringen. Kortere frist kan likevel benyttes når en renteendring skjer som følge av at det er inntruffet en vesentlig endring i pengemarkedsrenten, obligasjonsrenten eller det generelle rentenivå for institusjonens innlån. For fastrentelån til forbruker foreslås særlige prosedyreregler.
Forslagene fra Banklovkommisjonen får støtte fra flere instanser. Forbrukerrådet ser imidlertid behov for at lovmotivene utdyper «saklig grunn»-kriteriet ved renteendring overfor forbruker. I tillegg bør det ved endringer kreves en mer etterprøvbar begrunnelse. Finansieringsselskapenes Forening mener forslaget om at Kongen kan gi nærmere regler om vilkårene for renteforhøyelse, bør utgå. Sparebankforeningen mener det bør klargjøres hva som menes med «urimelig forskjellsbehandling» mellom institusjonens nye og gamle kunder.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Banklovkommisjonens forslag til regler om fastsetting av lånerenten. Det vises til lovutkastet § 47, jf. §§ 46, 48 og 49.
Hva som kan sies å være saklig grunn for renteendring, beror på en skjønnsmessig vurdering, og loven bør ikke gå lenger enn til å angi en skjønnsmessig standard for hvilken handlefrihet institusjonene skal ha.
Når det gjelder bestemmelsen om at det ikke skal skje urimelig forskjellsbehandling mellom institusjonens nye og gamle kunder, mener departementet at et slikt forbud bør gjelde generelt, dvs. overfor alle institusjonens kunder. Forbudet vil ikke innebære et forbud mot å ta hensyn til individuelle forskjeller ved rentefastsettingen.
Komiteen slutter seg til at dersom renten ensidig skal endres fra långivers side, må en slik adgang være hjemlet i avtalen og det må foreligge en saklig grunn. Komiteen er enig at hva som er en saklig grunn må være en skjønnsvurdering i det enkelte tilfelle, og at det vanskelig kan gis noen uttømmende regler om dette i lovverket. Komiteen vil likevel presisere at det må ha inntruffet en ny grunn som ikke var der ved avtaleinngåelsen, og som nøytralt og objektivt sett fører til at det er rimelig å endre renten. Komiteen viser til at i klagesaker i Bankklagenemnda har man ofte måttet kreve nærmere og mer konkret begrunnelse enn den som er gitt kunden. Komiteen understreker derfor at hvis varsel om renteendring skal ansees å være lovlig gitt, må begrunnelsen for renteforhøyelsen være konkret og klar. Slik gir den en veiledning til kunden, og vil også være lettere å etterprøve.
Komiteen støtter også forslaget om at det kan være individuelle forskjeller ved rentefastsettelse, men at det ikke er lov med urimelig forskjellsbehandling mellom kundene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet deler ikke synet om at dersom informasjon om adgang til renteendring for utlån ikke gis før låneavtalen inngås, skal det føre til at den avtalte renten ikke kan endres til låntakers ugunst de første tre år. Dette kan ikke være i samsvar med lovens system for øvrig, og en slik sanksjon som foreslått vil slå vilkårlig ut avhengig av renteutviklingen (§ 48).
Disse medlemmer vil etter dette stemme imot § 48 femte ledd første punktum.
Disse medlemmer ønsker ikke at det stilles krav om at endringer i pengemarkedsrenten må være vesentlig dersom institusjonen skal kunne øke utlånsrenten overfor forbruker med kortere frist enn seks uker. Disse medlemmer vil påpeke at dagens krav til forhåndsvarsel overfor forbrukere ved renteøkning på utlån er basert på retningslinjer utarbeidet mellom Forbrukerombudet og bankene. Her stilles ikke krav om at endring i pengemarkedsrenten må være vesentlig. Erfaring viser at rentejusteringer er særlig aktuelt dersom en endring i pengemarkedsrenten har en viss varighet og dessuten når Norges Bank endrer sine renter.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
Ǥ 50 tredje ledd annet punktum skal lyde:
Kortere frist kan benyttes når renteendring skjer som en følge av at det er inntrådt endringer i pengemarkedsrenten, obligasjonsrenten eller det generelle rentenivået for institusjonens innlån.»
Utgangspunktet er at långiveren har adgang til å overdra sin fordring mot låntakeren til en tredjeperson, men Banklovkommisjonens forslag inneholder flere bestemmelser som skal sikre at låntakeren ikke kommer i noen dårligere stilling som følge av at fordringen overdras.
Det presiseres at dersom overdragelse skjer, skal reglene i loven om lån likevel gjelde i forholdet mellom låntakeren og den som har overtatt fordringen, hvis ikke annet er fastsatt i lov. Långiveren skal varsle låntakeren om overdragelsen, og låntakeren kan innen seks uker velge å tilbakebetale lånet uten at det påløper gebyr.
Hele eller deler av Banklovkommisjonens forslag støttes uttrykkelig av flere høringsinstanser. Forbrukerrådet gir uttrykk for at det bør stilles krav om saklig grunn for å overdra låneavtaler i forbrukerforhold, og mener det er en betenkelig utvikling at kundefordringer/forbrukerlån som er avskrevet av bankene blir solgt for lave priser til innkrevningsselskaper. Gjeldsofferaksjonen ønsker ut fra lignende hensyn at lånefordringer bare skal kunne overdras til finansinstitusjoner eller lignende institusjoner.
Departementet mener at forslaget fra Banklovkommisjonen gir låntakerne et godt rettslig vern. Låntakeren vil beholde alle rettigheter etter finansavtaleloven og eventuelle innsigelser eller motkrav i forhold til den opprinnelige kreditoren, og kan også flytte lånet til en annen institusjon, uten at det påløper gebyr. Departementet har etter dette fulgt opp forslaget.
Departementet ser det slik at en kunde som tar opp lån i en finansinstitusjon eller en lignende institusjon, har grunn til å forvente at han eller hun fortsatt vil kunne forholde seg til en institusjon av denne art gjennom hele låneforholdet. Finansavtalelovens utgangspunkt bør derfor være at lånefordringer som omfattes av loven, bare skal kunne overdras til en finansinstitusjon eller en lignende institusjon, se utkastet § 45 første ledd. I forbindelse med en aktuell overdragelse bør likevel kunden kunne samtykke i at overdragelsen ikke skjer til en finansinstitusjon e.l. Utenfor forbrukerforhold vil det også være adgang til å fravike § 45 første ledd gjennom låneavtalen. Det vil fortsatt være anledning til å overlate selve inndrivingen til et inkassoselskap.
Komiteen viser til at en låneavtale først og fremst dreier seg om en avtale mellom långiver og låntaker. Dersom en tredjemann bringes inn i avtalen, er det viktig å sikre at partene er orientert, og dessuten av rettsvernet for låntaker står like sterkt. Komiteen er enig i at det må være adgang til å overdra fordringer, men låntakeren må ikke komme i noe dårligere stilling fordi fordringen blir overdratt.
Komiteen støtter derfor de foreslåtte reguleringene av overdragelse av fordringer. Komiteen vil spesielt peke på at en låntaker som har tatt opp et lån hos en finansieringsinstitusjon må kunne forvente i det minste å forholde seg til en lignende institusjon gjennom hele låneforholdet. Komiteen ser det derfor som en viktig begrensning at fordringen bare kan overdras til en annen finansieringsinstitusjon, også når fordringen er forfalt. Det er også viktig at låntakeren gis mulighet til selv å flytte lånet til en annen institusjon. Komiteen ber om at etterlevelsen av denne regelen i § 45 følges nøye, og at departementet vurderer behovet for eventuelle sanksjoner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ønsker i tillegg å beskytte låntakeren ytterligere. Etter flertallets mening bør låntakeren ha anledning til å kjøpe fordringen på seg selv når denne framsettes til salg av långiveren. Flertallet er enig i departementets vurdering av at det kan framstå som støtende at fordringen selges til et så lavt beløp at låntakeren selv kunne hatt mulighet til å innfri lånet med et tilsvarende beløp. Flertallet mener det vil være rimelig at låntaker gis tilbud om å kjøpe fordringen på samme vilkår som det långiveren er villig til å selge fordringen for til en tredjepart.
Flertallet viser til at ved overdragelser av fordringer har debitor (låntaker) som en avtalepart en mer beskyttelsesverdig interesse enn den tredjepart som ønsker å kjøpe fordringen. Flertallet understreker at forslaget ikke er en særskilt favorisering av debitor så lenge denne må kjøpe fordringen til samme pris som den, fra kreditors side, skal selges for.
Flertallet viser til Justisdepartementets brev til komiteen av 31. mai 1999, og er enig i at departementets forslag i proposisjonen innebærer vesentlige tiltak for å hindre at det gjennomføres oppkjøp av fordringer med urimelige utslag for låntageren.
Flertallet er kjent med at prisfastsettelsen ved oppkjøp av misligholdte fordringer ofte vil være basert på gjennomsnittsbetraktninger, og at lovteksten derfor bør reflektere dette. Flertallet er også enig med departementet i at regelen om forkjøpsrett i lovteksten bør begrenses til å gjelde forbrukerforhold.
Flertallet ser at en lovfestet forkjøpsrett vil gjøre det mindre attraktivt for finansinstitusjoner å selge ut deler av sin forbrukerlånportefølje, og mener i tråd med Forbrukerrådet at en forkjøpsrett vil gjøre det mer attraktivt å komme frem til gode gjeldssaneringsordninger med låntakeren direkte.
Flertallet presiserer at en slik lovendring ikke berører ordinær inkassovirksomhet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ser at det kan være praktiske problemer knyttet til gjennomføringen av en slik forkjøpsrett, og at det kan være forhold man ikke har full oversikt over nå. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen komme raskt tilbake med et gjennomarbeidet lovforslag.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen komme raskt tilbake til Stortinget med forslag som åpner for at låntakeren får forkjøpsrett når fordringen overdras.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende tillegg til § 45 første ledd i finansavtaleloven:
«Ved overdragelse skal låntaker som er forbruker ha forkjøpsrett på fordringen til en pris som er i samsvar med det som er avtalt mellom långiver og den fordringen blir overdratt til.»