12. Tvisteløsning
Banklovkommisjonens forslag til regler om tvisteløsning inneholder i første rekke regler om nemndsbehandling. Bestemmelsene tar blant annet sikte på å hjemle Bankklagenemndas virksomhet i loven.
I dag er Bankklagenemndas avgjørelser rådgivende. Banklovkommisjonen har vurdert om lovteksten bør åpne for at nemndas avgjørelser skal ha tvangs- og rettskraftvirkninger. Kommisjonens flertall mener at en omlegging av ordningen i en slik retning vil kunne få klart negative konsekvenser for nemndas virksomhet. Kommisjonens mindretall mener derimot at avgjørelsene til nemnda bør ha samme virkning som dom med mindre søksmål for domstolene ble reist innen en frist.
Høringsinstansene er i første rekke opptatt av spørsmålet om nemndsavgjørelser bør tillegges tvangs- og rettskraft, og det er delte oppfatninger av dette spørsmålet. Det pekes bl.a. på at mange forbrukere vil ha problemer med å bringe en sak inn for by- eller herredsrett dersom finansinstitusjonen ikke følger vedtaket fra nemnda. Samtidig pekes det på at dersom finansinstitusjonen anker og gis medhold i by-/herredsretten, må forbrukeren som hovedregel betale i hvert fall egne saksomkostninger, i tillegg til hovedkravet. Flere instanser foreslår at virkeområdet for nemndsreglene utvides, slik at også næringsdrivende får adgang til å bringe inn tvister til nemndsbehandling.
Departementet har også det inntrykk at Bankklagenemnda siden opprettelsen i 1988 har fungert godt. Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at det er grunn til å gi Bankklagenemnda, og eventuelle andre fremtidige nemnder innenfor finansavtalelovens område, mulighet til å oppnå en viss lovmessig forankring. Opprettelsen av slike nemnder og fastlegging av virkeområde, finansiering m.v. bør imidlertid fortsatt være basert på avtale mellom finansinstitusjonene på den ene siden, og organisasjoner som representerer kundene på den andre siden.
Lovmessig forankring av avtalebaserte nemnder er allerede etablert på flere ulike områder. Utgangspunktet er at selve etableringen av nemndene er basert på avtale. Lovreglene gir imidlertid en adgang til å legge fram vedtektene for Kongen med sikte på godkjenning, og dersom godkjenning oppnås, vil dette ha visse rettsvirkninger. Felles for de nevnte ordningene er regler om at det ikke kan reises søksmål ved domstolene så lenge tvisten er til behandling i nemnda.
Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at man for tvister som faller inn under finansavtaleloven, bør velge en ordning som i det vesentlige svarer til den som allerede er etablert. Departementet bemerker for øvrig at nemndene vil være avtalebasert, og at det ikke vil være noe i veien for å etablere en nemndsordning der en eller flere organisasjoner for næringsdrivende deltar på kundesiden.
Departementet er, i samsvar med forslaget fra Banklovkommisjonens flertall, kommet til at loven ikke bør inneholde bestemmelser om tvangs- og rettskraft for nemndsavgjørelser. Departementet legger bl.a. vekt på at Bankklagenemnda hittil har fungert godt, og at virkningene av å innføre tvangs- og rettskraft på flere måter vil være usikre. Som Banklovkommisjonen er inne på, vil Kongen i forbindelse med godkjenning av nemndsvedtekter kunne stille krav om prosedyrer som tar hensyn til forbrukernes interesser i tilfeller der en finansinstitusjon ikke vil rette seg etter nemndsavgjørelse.
Komiteen slutter seg til departementets vurderinger på dette området. Komiteen ser at det kan være gode grunner til å gi Bankklagenemndas avgjørelse en form for rettskraft. Imidlertid frykter komiteen at en slik endring også kan føre til negative konsekvenser for forbrukerne. Komiteen er derfor enig i at det synes som om den beste løsningen er å videreføre nemndas virksomhet som før, som også synes å ha fungert godt. Muligheten til å få finansinstitusjoner til å følge nemndas avgjørelser der det vises manglende vilje til det, bør etter komiteens mening heller gjøres gjennom nemndsvedtektene.