Generelt

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane Sofie Tømmerås, fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L. Stang, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet, Tor Nymo, viser til at proposisjonen er en oppfølging av Næringslovutvalgets arbeid, av en påfølgende kartlegging av saksbehandlingstiden i forvaltningen, og av arbeidet til en arbeidsgruppe som hadde til oppgave å utrede innføring av saksbehandlingsfrister i forvaltningen. Det har også vært tatt ulike initiativ i Stortinget.

Komiteen har merket seg at kartleggingen av saksbehandlingstiden i statsforvaltningen viste stor variasjon i saksbehandlingstiden. Komiteen viser til at departementet mener en ikke kan trekke den konklusjon at saksbehandlingstiden i forvaltningen generelt sett er for lang. Komiteen vil, i likhet med høringsinstansene, peke på at målet er en så rask og effektiv saksbehandlingsmåte som mulig.

Komiteen vil henvise til Sivilombudsmannens uttalelse blant annet i årsmeldingen for 1997, der det fremgår at forvaltningens praksis ikke er tilfredsstillende når det gjelder å gi foreløpig svar, jf. forvaltningslovens § 11 a annet ledd. Komiteen vil derfor understreke betydningen av at det innarbeides rutiner i forvaltningen slik at lovens formulering om at det «skal» gis midlertidig svar i størst mulig grad oppfylles. Komiteen er av den oppfatning at det er på dette punktet innen dagens lovverk det største forbedringspotensialet ligger.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er for øvrig av den oppfatning at forvaltningsloven i utgangspunktet har bestemmelser som på en god måte balanserer de motstridende hensyn når det gjelder saksbehandlingstiden.

Flertallet har forståelse for at det ikke er alle forhold forvaltningen har kontroll over. Det kan periodevis være underbemanning sett i forhold til alle de oppgavene som tilligger organet, det kan være ufullstendige opplysninger eller det kan ta lang tid å få gjennomført høringer hos de berørte parter.

Serviceerklæringer

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, sier seg fornøyd med Regjeringens innføring av serviceerklæringer som et sentralt virkemiddel for å forbedre statsforvaltningens service. Etter flertallets mening vil serviceerklæringer kunne virke «oppdragende» overfor forvaltningen og bidra til å forbedre rutiner på å gi midlertidige svar. Servicen både overfor næringslivet og privatpersoner vil dermed kunne bli bedre.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er uenig i at det ikke skal knyttes noen sanksjoner til forvaltningens tidsforsømmelser utover det lovgivningen allerede opererer med. Regjeringens forslag om innføring av «serviceerklæringer» i forvaltningen vil lett kunne bli bare et slag i luften. Disse medlemmer vil peke på at «serviceerklæringer» ikke vil være et tilstrekkelig virkemiddel for å effektivisere forvaltningen uten at det suppleres med konkrete og forpliktende tidsfrister.

Innføring av en forskriftshjemmel om saksbehandlingsfrister

Komiteen har merket seg at Næringslovutvalget mener at det på en rekke områder bør fastsettes bestemmelser om saksbehandlingsfrister, med utgangspunkt i en hjemmelsbestemmelse i forvaltningsloven. Komiteen merker seg videre at høringsuttalelsene til Næringslovutvalgets forslag ikke peker i noen entydig retning.

Komiteen er enig med departementet i at innføring av saksbehandlingsfrister i kommunal sektor ikke kan sees isolert fra hensynet til det kommunale selvstyret, og støtter departementets forslag om at det ikke bør gjøres unntak for kommunal sektor i den foreslåtte § 11 b i forvaltningsloven som gir Kongen adgang til å fastsette saksbehandlingsfrister i forskrifter.

Komiteen vil be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av saksbehandlingstiden i forvaltningen, herunder hvordan forskriftshjemmelen blir brukt og effekten av innføringen av serviceerklæringer og fristregler i særlovgivningen, i en dertil egnet form.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at arbeidsgruppens flertall advarer mot at innføring av frister kan medføre utilsiktede og uønskede virkninger som ikke er til publikums fordel. Arbeidsgruppen peker bl.a. på at frister kan, pga. begrensede ressurser i forvaltningen, innebære en tvungen nedprioritering av andre saksområder.

Flertallet har merket seg departementets vurdering av at det i særlovgivningen er fristbestemmelser som det er knyttet ulike typer virkninger til, og at man har gjennomgående gode erfaringer med denne type regler. Flertallet støtter departementets vurdering om at fristregler primært bør gis i særlovgivningen. Flertallet er videre enig med departementet i at også innføring av frister i forskrift på enkelte områder kan være hensiktsmessig, og støtter departementets forslag om å innføre en hjemmel i forvaltningsloven som foreslått av arbeidsgruppen.

Flertallet har merket seg departementets synspunkter når det gjelder de betenkeligheter innføring av frister medfører i forhold til prinsippet om grundig saksbehandling, prioriteringer av andre sakstyper hvor det ikke gjelder frister, og forvaltningssakenes mangfold. Flertallet vil også peke på at forvaltningen ikke bare har næringslivets behov for raske avgjørelser å forholde seg til, men også hensynet til likebehandling og rettssikkerhet for alle landets innbyggere. Videre har flertallet merket seg, og støtter, departementets vurdering av at det er mulig å ta hensyn til disse betenkeligheter ved en fornuftig utforming av regelverket, og ved at det bare innføres frister i saker der det er et reelt og begrunnet behov for dette.

Flertallet understreker betydningen av at den forskriftshjemmelen som nå gis må utnyttes. Flertallet peker på at det påhviler Regjeringen å utarbeide forskrifter med passende frister for ulike forvaltningsvedtak, og at dette arbeidet må settes i gang så raskt som mulig. Det understrekes i denne sammenheng at fristene må være balansert med hensyn til å oppnå målsetningen i proposisjonen, nemlig økt effektivitet i forvaltningens saksbehandling. På den andre siden må fristene ikke være så vide at det motsatte av denne målsetningen blir resultatet.

Flertallet viser til at forslaget fra Fremskrittspartiet til en generell tre-måneders frist er i strid med Næringslovutvalgets anbefalinger i utredningen som er vedlegg I til proposisjonen. På side 34 i proposisjonen sier Næringslovutvalget at:

«Næringslovutvalget vil til dette peke på at det ikke vil være aktuelt å innføre en generell tidsfrist for samtlige saker forvaltningen behandler. Hensynet til forvaltningssakenes mangfold vil kunne ivaretas gjennom at tidsfristens lengde tilpasses den enkelte sakstype.»

Flertallet vektlegger også at næringslivet selv, i de to høringene som har vært om disse spørsmål og som det redegjøres for i proposisjonen, ikke har tatt til orde for noen slik generell frist.

Flertallet er av den oppfatning at en generell frist vil være altfor lang i mange sakstyper, mens den vil være altfor kort i andre sakstyper. Der hvor fristen er for lang, vil en slik frist i praksis høyst trolig medføre lengre saksbehandlingstid. Der hvor fristen er for kort, vil den medføre at saksbehandlingen ikke er god nok, alternativt at de aktuelle forvaltningsorganer må tilføres betydelige ressurser i form av flere ansatte, større lokaler osv.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre støtter Næringslovutvalgets forslag om å innføre frister i forvaltningen. Av hensyn til både bedrifter, næringer, og ikke minst enkeltmennesket, er det i dag påkrevet med en større forutsigbarhet og en generell raskere og mer effektiv saksbehandlingstid i den offentlige forvaltning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det vil være både nyttig og nødvendig med innføring av konkrete tidsfrister i forvaltningsloven, spesielt når forvaltningen trenerer saker og saksbehandling.

Disse medlemmer støtter departementets forslag om en forskriftshjemmel som gir adgang til å innføre frister, men mener at forslaget ikke går langt nok. Disse medlemmer vil foreslå at det i den generelle forskriftshjemmelen gis en særlig regel for søknader om tillatelser, bevillinger og autorisasjoner der det fremgår at fristen for behandling av slike saker ikke skal overstige 3 måneder. Disse medlemmer vil også knytte rettsvirkninger til oversittelse av 3-månedersfristen.

Særlige rettsvirkninger knyttet til fristoversittelse?

Komiteen har merket seg at det i mer spesielle sakstyper kan være hensiktsmessig med regler om at søknaden skal anses automatisk innvilget eller at staten er avskåret fra å gripe inn etter en viss tid, slik det er gjort i enkelte særlover. Komiteen slutter seg til departementets syn om at dette kan vurderes for flere sakstyper.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at slike regler bør gis i særlovgivningen, ikke i forvaltningsloven.

Flertallet viser til Næringslovutvalgets forslag om at det bør gis en hjemmel til å gi forskrifter om særlige rettsvirkninger ved oversittelse av de tidsfristene som settes for å effektivisere reglene, og peker på at det blant høringsinstansene er liten tilslutning til dette. Bakgrunnen for dette er bl.a. at det ofte er forhold utenfor forvaltningens kontroll som bestemmer saksbehandlingstiden, og at slike rettsvirkninger vil ha uheldige sidevirkninger.

Flertallet har merket seg at arbeidsgruppen ikke deler Næringslovutvalgets syn når det gjelder behovet for regler om særlige rettsvirkninger knyttet til fristene, og at arbeidsgruppens syn på dette punkt støttes av de fleste høringsinstansene, men at det her er skille mellom uttalelsene fra privat og offentlig sektor.

Flertallet er enig i at departementet ikke følger opp Næringslovutvalget på dette punkt. Flertallet deler departementets oppfatning av at de sanksjonene Næringslovutvalget nevner vil ha uheldige sidevirkninger som ikke står i forhold til den effekt med hensyn til saksbehandlingstiden man eventuelt kunne oppnå med slike regler.

Flertallet er enig i departementets innvendinger mot erstatningsregler på objektivt grunnlag, og støtter departementets syn om at det ikke bør innføres objektivt erstatningsansvar for sen saksbehandling. Flertallet viser til at Næringslovutvalget og NHO også nevner mulkt/gebyr som et alternativ til en regel om objektivt ansvar. Flertallet støtter imidlertid departementets syn om at mulkt for staten for sen saksbehandling vil være prinsipielt uheldig. Flertallet er videre enig i at automatisk innbringelse for domstolen eller Sivilombudsmannen er lite egnede som særskilte rettsvirkninger. Flertallet oppfatter en slik rettsvirkning som et brudd på domstolens funksjon som kontrollorgan, i tillegg til at det vil undergrave prinsippet om å bruke domstolen som klageorgan samt publikums rett til å søke en uavhengig overprøvelse av forvaltningens avgjørelser.

Flertallet er enig i at det, i denne omgang, bør være de alminnelige forvaltnings- og erstatningsrettslige reglene som bør komme til anvendelse ved brudd på saksbehandlingsfristene. Flertallet vil likevel ikke utelukke at det kan bli aktuelt å komme tilbake til særlige rettsvirkninger slik det redegjøres for i proposisjonen. Av disse rettsvirkningene er det særlig rettsvirkningen om automatisk innvilgelse som bør vurderes og utredes nærmere, og som det etter flertallets oppfatning er særlig aktuelt å innføre gjennom særlovgivning. Flertallet ønsker imidlertid å se hvordan praksis utvikler seg etter at fristene er innført.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil ha et regelverk som fører til at forvaltningsorganet selv eller den overordnede bevilgende myndighet, og den aktuelle medarbeider skal ha et incitament for å overholde de absolutte tidsfrister, slik at det blir konsekvenser for forvaltningsorganet, den bevilgende myndighet, eller for sakens materielle innhold.

Disse medlemmer viser til at Næringslovutvalget foreslår at det bør gis en hjemmel til å gi forskrifter om særlige rettsvirkninger ved oversittelse av de tidsfristene som settes for å effektivisere reglene. Disse medlemmer deler ikke departementets begrunnelse for ikke å følge opp Næringslovutvalgets forslag. Alternative sanksjoner som erstatning, bot, gebyr, automatisk innvilgelse på søknad, rettslige tiltak og klager til Sivilombudsmannen, i forhold til oversittelse av frister bør ikke være noe praktisk problem å innføre. Disse medlemmer viser til at det gjennomgående er gode erfaringer med fristbestemmelser i særlovgivningen som det er knyttet ulike typer rettsvirkninger til.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker skal § 11 b skal lyde:

§ 11 b (Frister for forvaltningens saksbehandling).

Kongen kan på bestemte områder fastsette frister for forvaltningens behandling av saker om enkeltvedtak.

Fristen for behandling av en søknad om bevillinger, tillatelser, autorisasjoner m.v. kan ikke overstige tre måneder. Dersom saken ikke er realitetsbehandlet innen tre måneder, anses søknaden som innvilget, med mindre det vil være i strid med andres rettigheter.

Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om beregningen av fristene, herunder om hvilken virkning oversittelse av en tidsfrist som gjelder andre saker enn de som er nevnt i annet ledd skal ha.»