Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

6. Endringer i panteloven

Panteloven av 1980 åpner for en omfattende pantsettelsesadgang. I praksis kan næringsdrivende i dag pantsette samtlige aktiva av noen økonomisk betydning.

For en nærmere oversikt over rettstilstanden i Sverige, Danmark, Tyskland og England vises til NOU 1993:16 sidene 137-141. Utvalgets hovedinntrykk er at den vide pantsettelsesadgangen i Norge på ingen måte er enestående.

Etter utvalgets syn kan det anføres tungtveiende argumenter for å begrense pantsettelsesadgangen. Utvalget mener at det er nødvendig å tilføre bobehandlingen flere midler. Uten utsikter til dekning ser mange kreditorer ingen mening i å begjære skyldneren konkurs, og virksomheten fortsetter ofte vesentlig lenger enn den burde ha gjort.

Utvalget fremhever videre at begrensninger i pantsettelsesadgangen kan bedre stillingen for de uprioriterte kreditorene som i dag oppnår liten eller ingen dekning i konkurs. Ifølge utvalget vil en begrensning i realkreditten bidra til at kapitalen i større grad kanaliseres mot livskraftig virksomhet. En redusert pantsettelsesadgang kan også bidra til å styrke gjeldsforhandlingsinstituttet.

Komiteen er enig med utvalget i at det er behov for begrensninger i pantsettelsesadgangen. Komiteen vil understreke betydningen av at boet har tilstrekkelig med midler til bobehandlingen slik at det har mulighet til å gjennomgå skyldnerens disposisjoner, noe som kan avdekke unndratte midler eller omstøtelige disposisjoner. Komiteen legger stor vekt på at en grundigere/bedre bobehandling kan avsløre og forebygge konkurskriminalitet/straffbare forhold.

Komiteen mener det er uheldig at dagens vide pantsettelsesadgang medfører at de uprioriterte kreditorene oppnår liten eller ingen dekning ved en konkurs. Komiteen er opptatt av de samfunnsmessige negative konsekvenser dagens situasjon kan medføre, ved at kreditorer ikke ser noen mening i å begjære skyldneren/virksomheten konkurs fordi det ikke er dekning i boet. Dermed kan virksomheten fortsette driften, og påføre samfunnet ytterligere utgifter/belastninger. Komiteen er enig med utvalget i at en redusert pantsettelsesadgang også vil styrke gjeldsforhandlingsinstituttet.

Dagens regler om varelagerpant i panteloven innebar en vesentlig utvidelse av adgangen til underpantsettelse av varelager. Varelagerpant kan nå etableres i all næringsvirksomhet og for alle typer kreditt.

Det følger av panteloven § 4-10 at næringsdrivende kan pantsette enkle pengekrav på vederlag for varer eller tjenester som de har eller får i sin virksomhet eller i en særlig del av denne. I korte trekk går den tradisjonelle factoring ut på at en næringsdrivende (klienten) planmessig overfører sine kundefordringer til et finansieringsselskap (factor) som har til oppgave å inndrive de enkelte fordringene. Finansieringsselskapet utbetaler ved overføringen en del av fordringens pålydende til klienten som dermed får frigjort en tilsvarende del av kapitalen. Factoringpantet innebærer derimot en samlet underpantsettelse av alle skyldnerens utestående og fremtidige vederlagskrav på varer og tjenester. Pantsetteren beholder her altså rådigheten over de pantsatte kravene.

Utvalget foreslår å avskaffe både varelager- og factoringpantet. Når det gjelder varelagerpantet, er det dissens i utvalget, idet et mindretall ønsker å opprettholde denne pantsettelsesformen uendret. Som begrunnelse for å oppheve varelagerpantet, viser utvalgets flertall generelt til målsettingen om å tilføre bo­ene og de uprioriterte kreditorene økte midler, og påpeker at varelageret utgjør et relativt dårlig sikkerhetsobjekt. Mindretallet legger avgjørende vekt på kredittilgangen som argument for å beholde denne pantsettelsestypen.

Når det gjelder forslaget om å avskaffe factoringpantet, peker utvalget først på at bruken av denne pantsettelsesformen er blitt stadig mer utbredt, og at en avskaffelse av factoringpantet betyr at næringslivet vil miste en kilde til realkreditt. Utvalget finner det likevel ønskelig at fordringsmassen går inn som frie midler i boet. De næringer hvor behovet for factoringpant fremstilles som særlig stort, vil også være blant de næringer som er tjent med større dekningsreserve og øket dividende i konkurs. Utvalget ønsker ikke å foreta vesentlige innskrenkninger i den tradisjonelle factoringvirksomheten.

Flere høringsinstanser støtter forslaget om å oppheve både varelager- og factoringpantet. De legger avgjørende vekt på behovet for å styrke stillingen for boene og de uprioriterte kreditorer. Et flertall av høringsinstansene mener imidlertid at verken varelagerpantet eller factoringpantet bør oppheves. Mulighetene for nyetableringer hevdes å bli særlig begrenset. Flere høringsinstanser fremhever varelager- og factoringpantets betydning for driftskreditten, og er uenige med utvalget i at varelager og utestående fordringer utgjør relativt dårlige sikkerhetsobjekter. Flere instanser mener at de økonomiske konsekvensene av en avskaffelse av varelager- og factoringpantet er for dårlig utredet.

Departementet viser til at konkursstatistikken de siste 10-15 årene viser en kraftig økning både i antall åpnede konkurser og i antall innstillingsboer. Departementet er enig med utvalget i at denne statistikken er bekymringsfull og at den vide pantsettelsesadgangen nok er en vesentlig årsak til denne utviklingen.

Departementet antar at en opphevelse av varelager- og factoringpantet til en viss grad ville bedre aktivasituasjonen i mange konkursboer. Ønsket om å styrke boenes stilling må imidlertid veies opp mot næringslivets behov for å reise kreditt. Departementet viser videre til at næringslivets representanter i høringsrunden nesten uten unntak har gitt uttrykk for at varelager- og factoringpantet fungerer tilfredsstillende. På bakgrunn av innvendingene som er kommet frem i høringsrunden, antar departementet at en avskaffelse av varelager- og factoringpantet vil kunne slå nokså forskjellig ut for forskjellige bedrifter. Et annet forhold som kan anføres mot forslaget, er at det i første rekke synes å tilgodese det offentlige som fortrinnsberettiget kreditor. Departementet antar for øvrig at en avskaffelse av varelager- og factoringpantet i svært begrenset grad vil kunne bedre stillingen for de uprioriterte kreditorene, og er kommet til at varelager- og factoringpantet bør opprettholdes.

Komiteen har merket seg at det er uenighet blant høringsinstansene om varelager- og factoringpant bør oppheves. Komiteen slutter seg til departementets standpunkt om at ordningen med varelager- og factoringpant bør opprettholdes. Komiteen legger særlig vekt på at en opphevelse i svært begrenset grad vil kunne bedre stillingen for de uprioriterte kreditorene, og at næringslivet er tilfreds med dagens ordning.

Panteloven §§ 3-9 og 3-10 har regler om pant i landbruksløsøre og fiskeredskaper. Utvalgets flertall foreslår visse innskrenkninger i reglene i §§ 3-9 og 3-10. Endringene er en konsekvens av flertallets forslag om å oppheve varelagerpantet. Utvalgets mindretall ønsker å beholde panteloven §§ 3-9 og 3-10 i sin nåværende form.

Bankforeningene er uenige i at adgangen til pantsettelse av landbruksløsøre og fiskeredskaper skal begrenses, og ønsker primært en generell omlegging av pantsettelsesordningen for alt driftsløsøre.

Departementet er kommet til at panteloven §§ 3-9 og 3-10 bør beholdes med noen mindre justeringer i § 3-9. Det er ikke grunn for å unnta objekter med karakter av et varelager fra §§ 3-9 og 3-10 så lenge den alminnelige adgangen til varelagerpantsettelse foreslås opprettholdt. Departementet ser heller ikke noen grunn til å følge opp bankforeningenes forslag om en egen bestemmelse om pantsettelse av aktiva i oppdrettsnæringen.

Komiteen slutter seg til departementets forslag.

Panteloven §§ 3-4 til 3-7 gir hjemmel for pantsettelse av driftstilbehør. Pantsettelsen skjer sammen med pantsettelse av eiendomsretten eller en tinglyst og overførbar bruksrett til den eller de faste eiendommer som virksomheten er knyttet til.

Generelt peker utvalget på at adgangen til pantsettelse av driftstilbehør, varelager og utestående fordringer samlet har åpnet for en nesten altomfattende underpantsettelse av skyldnerens eiendeler. Utvalget viser videre til at panteloven §§ 3-4 flg. også har skapt mer spesielle problemer, bl.a. ved at tilknytningen til fast eiendom som rettsvernsforutsetning kan skape oppgjørstekniske problemer. Videre kan kravet til gjennomgående pantsettelse, dv.s at driftstilbehørs­pantet må omfatte alle bruksnumre som inngår i virksomheten, ha uheldige konsekvenser.

Utvalget mener likevel at dagens ordning med driftstilbehørspant i det vesentlige bør opprettholdes, bl.a. fordi driftstilbehørspantet har utviklet seg til å bli en viktig forutsetning for at næringslivet kan skaffe seg billig kreditt. Utvalget foreslår bare visse tekniske justeringer av reglene om driftstilbehørspant, og mener vilkåret om tilknytning til fast eiendom bør beholdes som rettsvernsforutsetning.

Et flertall av de høringsinstansene som har uttalt seg om utvalgets syn på driftstilbehørspantreglene, er enig i at reglene i det vesentlige bør opprettholdes som i dag. Enkelte høringsinstanser mener imidlertid at vilkåret om tilknytning til en fast eiendom bør fjernes, og at driftstilbehøret i stedet skal få rettsvern ved registrering i Løsøreregisteret.

Departementet er enig med utvalget og flertallet av høringsinstansene i at adgangen til pantsettelse av driftstilbehør bør opprettholdes. Departementet er videre enig med utvalget i at tilknytning til fast eiendom bør opprettholdes som rettsvernskrav. Departementet påpeker at dette kravet ble grundig vurdert ved utarbeidelsen av gjeldende pantelov, og at det kom inn i loven under stortingsbehandlingen.

Departementet har på den annen side kommet til at det ikke er grunn til å følge opp utvalgets forslag til justeringer av kravet om gjennomgående pant, bl.a. på bakgrunn av nyere rettspraksis som etter departementets mening i hvert fall delvis har skapt rettsavklaring i forhold til de problemer utvalget tar opp.

Komiteen støtter departementets syn om at ordningen med driftstilbehørspant bør opprettholdes, da ordningen gir gode muligheter for næringslivet til å skaffe seg kreditt. Komiteen mener at driftstilbehørspantet derfor er av stor betydning for mange næringsdrivende. Komiteen viser imidlertid til at både Falkanger-utvalget, høringsinstanser og departementet selv beskriver problemer med driftstilbehørspantet slik ordningen er i dag. Sammen med andre former for pant har driftstilbehørspant gjort det mulig for skyldneren å pantsette alle sine eiendeler. Dette har igjen vært medvirkende til at et økende antall konkurser innstilles pga. manglende midler til bobehandling.

Et annet problem er at driftstilbehøret skal pantsettes sammen med fast eiendom eller leierett/bruksrett, og uteglemmes tinglysing av driftstilbehørspant på et enkelt bruksnummer, kan det innebære at hele pantet blir ugyldig. I proposisjonen side 171 framgår det at Falkanger-utvalget uttaler om dette at:

«Kravet om gjennomgående pantsettelse har i praksis fungert som en felle for panthaver.»

Komiteen er oppmerksom på pantelovens § 3-4 femte ledd annet punktum, som sier at det er tilstrekkelig at pantet omfatter eiendommer innen en enkelt driftsmessig adskilt avdeling. Komiteen er kjent med at denne bestemmelsen er tolket relativt strengt. Komiteen har merket seg at Høyesterett har avsagt et par dommer vedr. driftstilbehørspant. I dommen fra 1995 (RT 1995/1181) om spørsmålet om driftstilbehør må være tinglyst på alle bruksnummer for å få rettsvern, uttaler Høyesterett at man står overfor et rettsspørsmål av atskillig praktisk betydning. (s.1186). I dommen sies det bl.a. at formålet bak rettsvernsregelen i panteloven § 3-6 taler for at panteretten i driftsløsøret har rettsvern når den er tinglyst på det eller de bruksnummer som er av mest sentral betydning for bedriftens virksomhet, og som kan sies å utgjøre kjernen i virksomheten.

Komiteen antar at de to høyesterettsdommene som er avsagt, i noen grad virker avklarende. Etter komiteens mening er det imidlertid fortsatt grunn til å tro at reglene om pantsettelse av driftstilbehøret kan skape praktiske problemer i mange tilfeller.

Et annet problem som komiteen har merket seg, er hvilke konsekvenser en etterfølgende utvidelse av eiendommen vil få for driftstilbehørspantet.

Komiteen har i høringer blitt informert om at kravet om at driftstilbehøret skal knyttes til leierett/bruksrett forutsetter at utleier samtykker til pantsetting. I mange tilfeller avslår utleier å samtykke til dette, noe som igjen kan medføre at den næringsdrivende enten må si opp leieavtalen eller la være å pantsette driftstilbehøret. Komiteen har også blitt informert om at det brukes svært mye tid og ressurser på å sikre at man har tatt pant i alle de eiendommer som virksomheten kan sies å være knyttet til, helt opp til 79 eiendomsangivelser. For komiteen fremstår dette som unødig tungvint, og kan neppe karakteriseres som hensiktsmessig ressursbruk.

Komiteen har merket seg at både utvalget, et flertall av høringsinstansene og departementet går inn for å opprettholde dagens ordning med driftstilbehørs­pant til tross for alle problemene med ordningen. Komiteen viser til at selv om det er stor enighet blant høringsinstansene om at driftstilbehørspant bør opprettholdes, har det vært delte meninger om pantet bør knyttes opp til fast eiendom og tinglyses i grunnboken, eller om det bør pantsettes særskilt ved registrering i Løsøreregisteret.

Komiteen har merket seg at noen av høringsinstansene mener dagens regler i stor grad er basert på tradisjonell industrivirksomhet på/med faste produksjonssteder, og at det ikke tas høyde for moderne tjenesteyting der driftsmidlene gjerne benyttes på det sted tjenesten ytes.

Komiteen viser til at da dagens pantelov ble behandlet, hadde Justisdepartementet foreslått at driftstilbehørspant skulle kunne få rettsvern ved registrering i Løsøreregisteret. Justiskomiteen gikk den gang imot forslaget, og begrunnet dette blant annet med at ordningen i det store og hele har virket tilfredsstillende siden 1895. Det samme kan ikke sies med dagens situasjon, og komiteen mener det finnes tungtveiende argumenter for å endre pantelovgivningen på dette området.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener dagens ordning vedrørende driftstilbehørspant ikke er tilfredsstillende. Kravet om at rettsvern for driftstilbehørspant skal knyttes til fast eiendom medfører praktiske problemer og begrenser tilgangen på kapital til næringslivet.

Flertallet mener at kravene til pantsettelse av driftstilbehøret må vurderes ut fra de gode erfaringene man har hatt med pant av tilsvarende karakter som varelagerpant, motorvogn- og anleggspant, landbruks­pant og fiskeredskapspant. Disse fremstår som selvstendige pantsettelser av hele formuesmasser slik de er til enhver tid, og hvor rettsvern oppnås ved registrering i Løsøreregisteret. Denne pantsettelsesformen bør anses som tilfredsstillende både for panthaver og pantsetter.

Flertallet vil også påpeke at utviklingen i næringslivet går i retning av at det for stadig flere bedrifter ikke lenger foreligger noen funksjonell sammenheng der bedriftenes driftstilbehør består av varige kapitalgjenstander. I denne sammenheng kan virksomheter innenfor informasjonsteknologi nevnes.

Flertallet viser til at flere høringsinstanser, blant annet NHO og Bankforeningen, har kommet med innvendinger mot dagens pantsettelsesordning når det gjelder driftstilbehør fordi tilknytningen til fast eiendom kompliserer ordningen unødvendig. De ønsker at pant i driftstilbehør kan oppnås med registrering i Løsøreregisteret, og uten at pantet kobles til fast eiendom.

Flertallet foreslår at det gjøres endringer i panteloven § 3-4, i tråd med synspunktene fra de nevnte høringsinstanser. En slik lovendring vil føre med seg en del lovtekniske problemstillinger knyttet til overgangsregler, spesialhjemler i panteloven §§ 3-8 til 3-10 m.v.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av panteloven § 3-4, med sikte på å tillate at pant i driftstilbehør får rettsvern ved registrering i Løsøreregisteret.»

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at en endring av reglene om driftstilbehørspant dreier seg om kompliserte spørsmål, og at det ikke er enkelt å se alle konsekvensene av en umiddelbar lovendring. Disse medlemmer ber derfor departementet om å ha området til observasjon og eventuelt komme tilbake til Stortinget med forslag om endringer. Disse medlemmer mener Justisdepartementet i så fall må kunne bygge på det som ble foreslått i Ot.prp. nr. 39 (1977-78) dersom departementet finner det hensiktsmessig.

Salgspant er en avtalt panterett i solgte løsøregjenstander til sikkerhet for selgerens krav på kjøpesummen eller for lån som tredjemann yter til betaling av salgssummen. I dag er det ikke adgang til å avtale salgspant i gjenstander som er bestemt for videresalg, med mindre tingen kan videreselges etter bearbeiding eller som tilbehør til eller del av en hovedgjenstand.

Utvalget mener at det nevnte skillet mellom ferdigvarer og varer som skal videreselges etter bearbeiding eller som tilbehør til eller del av en hovedgjenstand kan virke kunstig, og fremsetter alternative forslag til endringer i salgspantreglene avhengig av om varelagerpantet oppheves eller opprettholdes som i dag. Under begge forutsetningene er det dissens i utvalget.

Under forutsetning av at varelagerpantet opprettholdes, foreslår et flertall i utvalget at salgspantadgangen utvides til å gjelde alle varer bestemt for videresalg. Mindretallet mener dagens forbud mot salgspant i varer som er bestemt for videresalg bør opprettholdes og i stedet utvides til også å omfatte varer som skal selges etter bearbeiding eller som del av eller som tilbehør til en hovedgjenstand.

Et flertall av høringsinstansene går imot å utvide salgspantadgangen til å gjelde alle varer beregnet for videresalg, uavhengig av om varelagerpantet oppheves eller opprettholdes som i dag.

Etter departementets mening bør salgspantadgangen begrenses i forhold til gjeldende regler slik at salgspant også utelukkes i varer som kjøperen kan videreselge etter bearbeiding eller som tilbehør til eller del av hovedgjenstand, jf utkastet §3-15. Dette er i samsvar med endringen som mindretallet i utvalget foreslår. Departementet mener varelagerpantet alt i alt fremstår som en bedre begrunnet sikkerhetsform enn salgspantet, og at salgspant i alle videresalgsvarer har en temmelig begrenset kredittskapende effekt.

Departementet har for øvrig vurdert om salgspant også bør forbys i ting som kjøperen kan forbruke som ledd i næringsvirksomhet slik flertallet i utvalget har gått inn for dersom varelagerpantet oppheves. Departementet er kommet til at salgspantforbudet ikke bør utvides til å omfatte slike ting fordi dette vil være retts­teknisk komplisert.

Komiteen slutter seg til departementets forslag.

I mandatet ble utvalget uttrykkelig bedt om å utrede ideen om at en viss del av pantsatte gjenstanders verdi skal forbeholdes boet. Utvalget har sett på i alt tre forskjellige modeller som kan tilføre konkursboet midler ved å begrense panthavernes adgang til å ta seg dekket av det pantsatte.

Utvalget stiller seg avvisende til en modell med et forbud mot å belåne pantet utover en viss prosent av dets verdi, og avviser også en modell hvor boet gis fortrinnsrett til en viss prosent av verdien på pantsettelsestidspunktet. Utvalget foreslår derimot innført en tredje modell - et legalpant for boomkostninger. Etter utvalgets forslag skal 5 pst. av verdien av alle skyldnerens pantsatte formuesgoder - beregnet på det tidspunktet legalpanteretten benyttes - gå til dekning av omkostningene ved konkursbehandlingen. Legalpantet skal være subsidiært, dvs. at det bare skal benyttes hvis det ikke er andre midler til bobehandlingen. Boet skal få tilgang til det sikrede beløpet enten ved at panthaverne innløser legalpanteretten eller ved at panteobjektet realiseres. Ved innløsning fra panthaveren, skal beløpet beregnes av skifteretten ut fra pantets verdi på innløsningstidspunktet.

Utvalget deler seg i synet på hva som skal skje med eventuelle overskuddsmidler som ikke brukes til bobehandlingen. Flertallet mener slike midler bør tilfalle panthaverne etter prioritetsrekkefølgen. Mindretallet foreslår at andelen på 5 pst. i alle tilfeller bør tilfalle boet, uten hensyn til om hele beløpet har vært benyttet til bobehandlingen.

Et samlet utvalg foreslår endelig en slags omstøtelsesregel som innebærer at legalpanteretten også skal omfatte visse panteobjekter som er blitt realisert senere enn 3 måneder forut for konkursen.

Et klart flertall av høringsinstansene gir sin tilslutning til forslaget om en legalpantordning for boomkostninger. Oslo skifterett er som eneste høringsinstans klart avvisende til utvalgets forslag, og begrunner dette dels med at skyldneren må eie meget verdifulle pantsatte verdier for at legalpantet kan bli av noen betydning, og dels med prinsipielle motforestillinger mot forslaget. Skifteretten foreslår i stedet at man etablerer en ordning hvoretter styreformannen, subsidiært andre styremedlemmer i det selskap som går konkurs, blir objektivt personlig ansvarlig for skifteomkostningene opp til kr 50 000. NHO fremholder at legalpantet ikke bør overstige 2 pst., og bare omfatte pant i løsøre.

De fleste høringsinstansene synes ellers å slutte seg til forslaget til utvalgets flertall om at midler som ikke brukes til bobehandlingen, skal godskrives panthaverne.

Departementet slutter seg til forslaget om å innføre en legalpantordning som sikrer midler til å drive bobehandling, men har utformet ordningen noe annerledes enn foreslått av flertallet i utvalget. Den viktigste forskjellen består i at departementet har sluttet seg til mindretallets forslag om at hele andelen på fem prosent alltid skal tilfalle boet til disposisjon etter alminnelige regler. Legalpantet vil etter dette ikke nødvendigvis bare tjene til dekning av boomkostninger, idet midlene også vil kunne nyttes til utbetaling av dividende. Etter departementets forslag vil boets legalpanterett heller ikke være subsidiær i den forstand at midlene bare skal brukes hvis det ikke allerede foreligger tilstrekkelige midler til å dekke boomkostningene. Departementet fremhever særlig de praktiske og rettstekniske hensyn som taler for denne løsningen. For øvrig har departementet også justert utvalgets forslag på enkelte andre punkter, jfr. utkastet til § 6-4.

Komiteen viser til at et av utvalgets hovedsiktemål var å tilføre bobehandlingen og de uprioriterte kreditorene økte midler. Komiteen er enig i at dette er et viktig mål.

Komiteen har merket seg at et stort flertall av høringsinstansene har sluttet seg til utvalgets forslag om å innføre en legalpant for boomkostninger, og at departementet viderefører utvalgets forslag med noen endringer. Komiteen vil understreke at det finnes tungtveiende samfunnsmessige grunner til å gå inn for ordninger som sikrer en reell bobehandling og som også ivaretar de uprioriterte kreditorenes interesser.

Komiteen viser på den annen side til at det i høringer i komiteen også er fremsatt innvendinger til legalpantordningen, bl.a. der de pantsatte verdier utgjør svært store beløp, og der panthaver derfor vil miste en sikkerhet som utgjør betydelige verdier til boet og de uprioriterte kreditorene. Det vises også til innvendingen fra Oslo Skifterett om at verdien av de pantsatte aktiva i mange boer vil være så beskjeden at legalpantet ikke vil få noen praktisk betydning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i at det er viktig å styrke midlene til bobehandling, bl.a. for å kunne gripe fatt i økonomisk kriminalitet. Disse medlemmer vil også peke på at 3 av 4 boer innstilles fordi det ikke er midler til bobehandling. Disse medlemmer mener imidlertid at man ut fra proposisjonen ikke har tilstrekkelig grunnlag til å ta standpunkt til hvilken måte dette bør gjøres på, og at konsekvensene av å innføre alternative løsninger til det departementet foreslår bør utredes bedre. I denne forbindelse bør flere alternativer gjennomgås, herunder forsikringsordninger, avsetting av et beløp på sperret konto, stille hovedpersoner bak konkursen (styremedlemmer, daglig leder) objektivt ansvarlig inntil et visst beløp, øke rekvirentansvaret og ulike modeller for en legal pantordning. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at Stortinget, i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 128 (1998-99), fattet vedtak om å be Regjeringen vurdere alle økonomiske og administrative konsekvenser for næringslivet før nye lover og forskrifter innføres.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen utrede ulike måter å sikre at det er nok verdier i konkursboer til å kunne drive en forsvarlig bobehandling.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ønsker ikke en innføring av legalpant på 5 pst. av alle pantsatte aktiva i et konkursbo. Dette vil medføre en fortrengsel av andre panthavere, og tilgangen på kapital vil bli vesentlig kostbar for næringslivet, noe som særlig rammer konkurranseutsatt sektor. Det er disse medlemmers oppfatning at det i de mindre boene finnes minimalt med pantsatte formuesgoder.

Disse medlemmer mener det er nødvendig å være klar over at det offentlige som prioritert kreditor med en innføring av legalpant på 5 pst. vil kunne få tilført store beløp fra private panthavere. Det offentlige vil dermed lett stilles i en gunstigere posisjon enn andre panthavere. Virkningene av dette vil kunne føre til at det offentlige får dekket sine fordringer i større grad enn tidligere på bekostning av andre panthavere. Det offentlige står ofte bak konkursbegjæringer, spesielt overfor små næringsdrivende og mindre bedrifter.

Disse medlemmer mener at forslaget om en legalpant gir en svekket kapitaltilgang for næringslivet og at konsekvensene av en slik ordning ikke har vært vektlagt i stor nok grad. Departementet går også vesentlig lenger enn lovutvalget når det foreslås at legalpant alltid skal tilfalle boet, og ikke være begrenset til bare å omfatte bobehandlingsutgiftene. Det foreslås heller ikke noe tak på pantets størrelse. I boene med pantsatte aktiva av stor verdi som skip og boreplattformer, vil det kunne medføre at store beløp overføres fra panthaverne til det offentlige som prioritert kreditor. Skulle det innføres legalpant, måtte eventuelt legalpantets omfang begrenses til å gjelde nødvendige bobehandlingsutgifter det ellers ikke er dekning for i boet. Overskytende beløp etter avsluttet bobehandling måtte tilbakeføres til panthaverne.

Disse medlemmer viser til at så langt vi kjenner til er det ikke innført lignende ordninger i andre land. Dette betyr at aktører som opererer i et internasjonalt miljø og i et konkurranseutsatt marked, må forholde seg til en høyere pris på kreditt enn sine konkurrenter. I forhold til skip registrert i NOR vil regelen gjelde fullt ut. Det samme vil det i utgangspunktet være for skip registrert i NIS, men NIS-loven åpner for at det kan gjøres unntak for deler av norsk lovgivning, jf. NIS-lovens § 3. Når det gjelder skip registrert i utlandet vil ikke 5 prosentregelen gjelde.

Disse medlemmer foreslår at man i stedet for å innføre en legalpantordning, øker rekvirentbeløpet (beløpet som stilles til sikkerhet for omkostninger ved bobehandlingen) fra kr 20 000 til f.eks. kr 30 000. Dette vil oppfylle ønsket om å styrke bostyret ved konkurs i alminnelige små og mellomstore bedrifter. Ved større bedrifter/rederier er det normalt verdier i boet til konkursbehandling. Denne løsningen er også anbefalt av Konkursrådet. Det vil sikre bostyret det handlingsrommet som Falkanger-utvalget foreslo, samtidig som det hindrer uheldige konsekvenser for næringer med kapitalintensive virksomheter, slik som shipping og rederier, verkstedindustri og offshorevirksomheter.

Disse medlemmer vil etter dette foreslå følgende:

«Stortinget ber Regjeringen vurdere beløpet på forskuddsbetalingen som stilles til sikkerhet for omkostninger ved bobehandling (rekvirentansvaret).»

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at det i høringer i komiteen har vært foreslått å heve rekvi­rentansvaret i stedet for å innføre ordningen med legalpant. Disse medlemmer vil her understreke at det i hovedsak er det offentlige som begjærer konkurs, og som dermed har rekvirentansvar. En økning av rekvirentansvaret vil således i hovedsak påføre det offentlige økte utgifter. Disse medlemmer mener det i utgangspunktet vil være riktig med ordninger som gjør at næringslivet selv bærer denne typen utgifter, da det også er næringslivet som nyter godt av inntektene der virksomhetene går godt. Disse medlemmer viser i denne forbindelse også til pkt. 6.3, der komiteen avviser en ordning som i hovedsak ville tilgodese det offentlige som kreditor. Disse medlemmer vil etter dette fremme forslag om legalpant i tråd med proposisjonen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov av 8. februar 1980 nr. 2 om pant gjøres følgende endring:

Ny § 6-4 skal lyde:

§ 6-4. Lovbestemt pant for konkursboet.

(1) Konkursboet har lovbestemt pant i ethvert pantsatt formuesgode som tilhører skyldneren på konkursåpningstidspunktet. Panteretten utgjør fem prosent av formuesgodets beregnede verdi eller av det et salg av formuesgodet innbringer. Panteretten går foran alle andre heftelser i formuesgodet, herunder annet lovbestemt pant.

(2) Enhver panhaver eller annen interessert kan innløse boets panterett.

(3) Ved beregningen av formuesgodets verdi skal forholdene på verdsettelsestidspunktet legges til grunn. Boet eller den som vil innløse boets panterett kan kreve formuesgodets verdi fastsatt av skifteretten. Til grunn for verdsettelsen kan skifteretten innhente takst som dekkes av boet. I særlige tilfeller kan skifteretten bestemme at verdsettelsen skal skje ved skiftetakst, jf. skifteloven § 125. I så fall kan skifteretten også fastsette en godtgjørelse for skjønnsmennene som fraviker de satser som ellers gjelder ved skiftetakst. Skiftetaksten kan ikke overprøves ved overtakst.

(4) Den som innløser boets panterett trer inn i boets prioritet for et tilsvarende beløp. Innløserens panterett følger de regler som gjelder avtalepant i vedkommende formuesgode og skal anses stiftet på det tidspunkt betaling skjer. Bostyreren skal snarest mulig og i alle tilfeller før formuesgodet abandoneres eller overføres til panthaver, sørge for at panteretten får rettsvern etter de alminnelige regler.

(5) Dersom det sikrede beløp ikke innbetales frivillig til boet innen den fristen som er avtalt eller som skifteretten har fastsatt, kan boet kreve formuesgodet solgt etter reglene i dekningsloven § 8-15.

(6) Er et formuesgode som da tilhørte skyldneren, solgt i løpet av de siste tre måneder før fristdagen, kan skifteretten ved kjennelse beslutte at den eller de panthaverne som har fått dekning, men som ikke ville ha fått dekning om boet hadde fått fem prosent av salgssummen, skal innbetale fem prosent av salgssummen til boet. Dette gjelder likevel ikke dersom salget er foretatt som ledd i en ordinær og forsvarlig drift.

(7) Reglene i denne paragraf gjelder tilsvarende ved offentlig skifte av insolvent dødsbo og for øvrig med begrensninger som følger av overenskomst med fremmed stat.

I lov av 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs gjøres følgende endringer:

Ny § 177 a femte ledd andre punktum skal lyde:

Bostyreren mottar kjøpesummen fra kjøperen, og fordeler beløpet mellom rettighetshaverne i vedkommende gjenstand i samsvar med deres prioriteter etter fradrag etter panteloven § 6-4.

XII Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser nr. 6 skal lyde:

6. For øvrig gjelder loven også for avtaler stiftet før ikrafttredelsen. For slike avtaler skal likevel lov av 8. februar 1980 nr. 2 om pant § 6-4 først komme til anvendelse der begjæring om gjeldsforhandling eller konkurs kommer inn til skifteretten senere enn 3 år etter lovens ikrafttredelse og i dødsbo der dødsfallet finner sted senere enn tre år etter lovens ikrafttredelse.»

Medlemmer av folketrygden som på grunn av sykdom, skade eller lyte har fått sin evne til å utføre inntektsgivende arbeid varig nedsatt, sine muligheter til å velge yrke eller arbeidsplass vesentlig innskrenket, eller sin funksjonsevne i dagliglivet vesentlig og varig nedsatt kan få stønad etter folketrygdloven § 10-7. Stønad etter § 10-7 kan gis i form av utlån av, tilskott til eller lån til motorkjøretøy eller annet transportmiddel. Normalt gis stønaden i form av et rente- og avdragsfritt lån som bare i unntakstilfeller skal tilbakebetales.

Til sikkerhet for lånet avtales det at trygden skal ha salgspant i kjøretøyet. Salgspantet faller imidlertid bort senest fem år etter at kjøretøyet ble overlevert til kjøperen. Kjøretøyet vil fra da av kunne tjene til dekning for den stønadsberettigedes øvrige kreditorer.

Sosial- og helsedepartementet uttaler at beskyttelsen mot kreditorforfølgning bør strekkes lenger enn de fem årene som følger av ordningen med salgspant i dag, og foreslår en 10-års frist.

Justisdepartementet følger opp forslaget i panteloven § 3-21.

Komiteen slutter seg til departementets forslag.

Forrige kapittelNeste kapittel