Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

4. Endringer i konkurslovens annen del om konkurs

På 1980- og først på 90-tallet fant det sted en sterk økning i antallet konkurser. Langt de fleste konkurser skjer i små bedrifter. Samtidig blir en stadig større andel av konkursboene innstilt uten at det skjer noen utbetaling til kreditorene, fordi boets midler ikke engang strekker til å bekoste selve bobehandlingen (konkursloven § 135).

Økningen i antallet innstillingsboer skyldes for en stor del den vide pantsettelsesadgangen som panteloven av 1980 åpnet for. En praktisk konsekvens av den vide pantsettelsesadgangen er at det finner sted en omfattende abandonering i konkursboene. Med dette menes at boet opphever sitt beslag i den pantsatte eiendelen slik at rådigheten over denne faller tilbake til skyldneren (såkalt egentlig abandonering), eller at eiendelene overføres direkte fra boet til panthaveren (uegentlig abandonering eller overføring til panthaver). En annet trekk ved utviklingen er den hyppige bruken av forenklet bobehandling som regelen i konkursloven § 141 åpner for.

For utvalget har det fremstått som en av de viktigste målsettinger å forenkle bobehandlingsreglene slik at de passer for de små og normale boene, samtidig som reglene blir såpass fleksible at de også åpner for en tilfredsstillende saksbehandling i større og tyngre konkursboer. Bobehandlingen i det høye antallet innstillingsboer er i realiteten helt summarisk. Etter utvalgets syn er det dessuten gode grunner som taler for en viss begrensning av pantsettelsesadgangen.

Departementet kan langt på vei slutte seg til utvalgets innvendinger til at det bare finner sted en helt overfladisk og summarisk bobehandling i mange av dagens innstillingsboer. De forenklinger i bobehandlingsrutinene som foreslås, vil i sum kunne frigjøre ressurser til boet, og dermed bidra til en grundigere bobehandling.

Videre blir Justisdepartementets garantiordning for fortsatt bobehandling utvidet til også å omfatte sivilrettslig forfølgning. Straffbare forhold og andre misligheter i forbindelse med konkurs kan for øvrig ikke bare søkes bekjempet ved hjelp av konkurslovgivningen. Departementet peker i den forbindelse særlig på nytten av den nylig vedtatte revisjonen av aksjelovgivningen, der bl.a. minste tillatte aksjekapital ble høynet. Departementet er ellers enig med utvalget i at maktforholdet mellom panthaver og bo bør kunne endres noe i boets favør.

Komiteen har merket seg at antall konkurser har økt og at en stadig større del av konkursboene blir innstilt fordi det ikke finnes midler i boene.

Komiteen vil understreke betydningen av å forenkle reglene om bobehandling, slik at de er hensiktsmessige for de små og normale boene, samtidig som reglene er såpass fleksible at de åpner for en tilfredsstillende saksbehandling i større og tyngre boer. Komiteen er tilfreds med at de forenklinger som foreslås i bobehandlingsrutinene vil frigjøre resursser til boet, og dermed bidra til en grundigere bobehandling.

Konkursloven § 141 om «forenklet bobehandling» åpner bl.a. for at oppnevning av kreditorutvalg gjøres avhengig av at medlemmene ikke tar seg betalt for oppgaven, at borevisor ikke oppnevnes og revisjonen av skyldnerens regnskaper innskrenkes, at skiftesamlingens kompetanse og oppgaver overlates til bostyret etter den første skiftesamlingen og at omfanget av hva det skal redegjøres for i boinnberetningen kan innskrenkes. Utviklingen siden den nye konkursloven ble vedtatt, har forsterket tendensen til at kreditorene har lite å hente i boene. Forenkling av bobehandlingen i medhold av § 141 er derfor i dag blitt den store hovedregel.

Som en sammenfatning kan en si at utvalgets endringsforslag går ut på å overlate mer myndighet og flere oppgaver til bostyreren på bekostning av mer tungrodde boorganer som kreditorutvalg og skiftesamling. Videre ønsker man å avlaste skifterettene for enkelte arbeidsoppgaver. Reglene om forenklet bobehandling i dagens § 141 oppheves, og de forenklinger regelen gir anvisning på, innarbeides langt på vei i lovens øvrige paragrafer.

De aller fleste høringsinstansene som uttaler seg mer generelt om behovet for forenklinger, slutter seg til utvalgets syn. Enkelte mener imidlertid at de mange enkeltforslagene i for stor utstrekning vil redusere kreditorenes innflytelse under bobehandlingen. Norsk Presseforbund mener at en nedtoning av skifterettens og skiftesamlingens rolle under bobehandlingen vil ha negative virkninger for konkursbehandlingens åpenhet.

Departementet er enig i at den særskilte regelen om forenklet bobehandling i konkursloven § 141 bør oppheves og at bestemmelsene der i stedet avspeiles i lovens hovedregler om saksbehandlingen. Departementet kan vanskelig se at endringene i urimelig grad vil skje på bekostning av kreditorenes interesser. Endringene vil for en stor del bare innebære en lovtilpasning av den praksis som allerede føres. Departementet kan heller ikke se at de foreslåtte forenklingene vil ha negative virkninger for konkursprosessens åpenhet.

Komiteen støtter departementets synspunkter.

Etter gjeldende konkurslov utgjør bostyreren, kreditorutvalget, skiftesamlingen og revisoren konkursboets organer. På boets vegne er det bostyreren som disponerer over formuen. Bostyreren oppnevnes av skifteretten og skal som regel være advokat. Den sentrale bestemmelsen om bostyrerens plikter og oppgaver er konkursloven § 85. Dagens lov bygger på at bostyreren i sitt arbeid skal assisteres og kontrolleres av representanter fra kreditorene. Disse representantene utgjør kreditorutvalget og skal i utgangspunktet velges av kreditorene på den første skiftesamlingen.

Bostyrer og kreditorutvalg utgjør til sammen bostyret. Bostyreren skal så vidt mulig treffe sine beslutninger i samråd med kreditorutvalget i alle spørsmål av vesentlig betydning.

Skifteretten skal «straks» etter konkursåpning oppnevne en bostyrer. Dette er i første omgang bare en midlertidig bostyrer. Endelig oppnevning av bostyrer foretas først når kreditorene har fått anledning til å uttale seg på den første skiftesamlingen i boet. I praksis er det svært sjelden at den midlertidige bostyrer ikke blir valgt til fast bostyrer. Utvalget foreslår derfor at den bostyrer som skifteretten oppnevner straks etter konkursåpning, ikke lenger skal være en midlertidig bostyrer, men den endelige bostyrer.

Bare Den norske Bankforening/Sparebankforeningen i Norge går mot forslaget. De uttaler bl.a. at det vil være prinsipielt uriktig å oppnevne bostyrer uten at kreditorene har fått mulighet til å øve innflytelse på valget.

Departementet er enig med utvalget og flertallet av høringsinstansene i å avskaffe ordningen med at bostyreren i første omgang oppnevnes midlertidig.

I utgangspunktet skal utvalget velges av kreditorene på den første skiftesamlingen. Til slikt valg kreves imidlertid at det avgis stemmer som til sammen representerer minst 1/5 av det samlede beløp av de fordringer som gir stemmerett. Hvis ikke oppnevner skifteretten kreditorutvalget. Det er sjelden andre kreditorer enn konkursrekvirenten som møter på første skiftesamling. Utvalget blir dermed vanligvis oppnevnt av skifteretten.

Utvalget foreslår at ordningen med obligatorisk kreditorutvalg oppheves og at kreditorutvalg heretter bare skal opprettes når «særlige grunner» taler for det. Utvalget mener samtidig at det er uaktuelt å avskaffe ordningen med kreditorutvalg helt, da det i større og uoversiktlige konkursboer normalt vil være behov både for kreditorutvalg og bostyre.

Høringsinstansene er delt i synet på forslaget om å oppheve kreditorutvalg som en obligatorisk ordning.

Departementet er kommet til at kreditorutvalg bør oppnevnes i mindre utstrekning enn det loven legger opp til i dag, men at man ikke bør gå så langt som utvalget. Departementet foreslår at kreditorutvalg skal oppnevnes dersom boets størrelse eller vanskelighetsgrad eller forholdene for øvrig tilsier det, jf. utkastet § 77. Departementet legger videre opp til en behandlingsmåte som sikrer kreditorene rett til å uttale seg om spørsmålet, før skifteretten tar stilling til om kreditorutvalg skal oppnevnes, jf. utkastet § 83.

Utvalget foreslår at bostyreren pålegges en del oppgaver som i dag ikke følger av konkursloven. Det er her dels snakk om presiseringer og videreføringer av bostyrerens oppgaver også etter dagens lov, dels nye oppgaver og dels oppgaver som bostyrer overtar fra andre boorganer.

Departementet har fulgt opp utvalgets forslag med unntak av ett forslag om at bostyreren, ikke skifteretten, skal gi melding til Konkursregisteret om åpning og avslutning av konkurs, etter innvendinger i høringsrunden. For øvrig har forslagene ikke møtt motstand under høringen.

I proposisjonen sidene 69 og 70 gjennomgås de ulike forslagene som i hovedsak overfører ansvaret for ulike praktiske oppgaver fra skifteretten til bostyreren og presiserer enkelte oppgaver i lovteksten.

Komiteen er enig i forslaget om at den bostyrer som skifteretten oppnevner straks etter konkursåpning skal være den endelige bostyrer.

Komiteen viser til at det er delte syn på forslaget om å oppheve kreditorutvalg som en obligatorisk ordning.

Komiteen mener det vil være hensiktsmessig med en skjønnsmessig regel på dette området. En slik regel vil gjøre det mulig å oppnevne kreditorutvalg i de tilfeller forholdene tilsier det, for eksempel ut fra boets størrelse eller vanskelighetsgrad. I andre tilfeller kan det unnlates å oppnevne kreditorutvalg. Komiteen mener det er av vesentlig betydning at kreditorene får uttale seg om dette spørsmålet før skifteretten tar det endelige standpunkt om eventuell oppnevning av kreditorutvalg. Komiteen støtter følgelig departementets forslag.

Komiteen støtter departementets forslag om å gi bostyreren en del oppgaver som i dag ikke følger av konkursloven.

Skiftesamlingen er et møte av kreditorene under ledelse av skifteretten. Skiftesamlingen er boets høyeste organ.

Det har alltid vært et problem at få kreditorer finner det bryet verdt å møte frem til skiftesamlingene. Etter gjeldende lov kan skiftesamlingen bare treffe vedtak når minst 1/5 av den stemmeberettigede fordringsmassen i boet stemmer for vedtaket. På grunn av det lave oppmøtet blant kreditorene, fører denne regelen til at skiftesamlingen sjelden er vedtaksfør.

Utvalget hevder at skiftesamlinger i praksis er et forsinkende og fordyrende element i bobehandlingen. Det foreslås ingen endringer i kreditorenes adgang til å begjære skiftesamling avholdt (konkursloven § 92), men utvalget går inn for at skiftesamlingens rolle under bobehandlingen tones noe ned når det gjelder praktiske gjøremål.

Departementet deler utvalgets generelle syn på behovet for å nedtone skiftesamlingens rolle under bobehandlingen.

Utvalget foreslår å avskaffe ordningen med en obligatorisk første skiftesamling. I stedet foreslås at skifteretten kan innkalle til skiftesamling dersom retten mener det er behov for det.

Høringsinstansene er delt i synet på forslaget. De høringsinstanser som går imot forslaget peker på at samlingen gir kreditorene en mulighet til å orientere seg om situasjonen, og peker på at det er viktig for fremdriften i bobehandlingen at bostyreren må møte i skifteretten relativt kort tid etter konkursåpning.

Departementet er kommet til at dagens ordning med en obligatorisk første skiftesamling bør beholdes.

Prøvingen av de anmeldte fordringene skal etter dagens hovedregel skje i skiftesamling. I svært mange av dagens boer besluttes det imidlertid forenklet bobehandling etter § 141. Forenklingen går bl.a. ut på at skiftesamlingens kompetanse og oppgaver overlates til bostyret. I slike tilfeller er det noe uklart hvordan de gjeldende reglene om fordringsprøving skal praktiseres.

Utvalget foreslår at fordringsprøvingen skal foregå i et bostyremøte, evt. foretas av bostyrer alene, hvis det ikke blir besluttet særskilt at den skal foregå på skiftesamling.

Noen av høringsinstansene mener at utvalgets forslag ikke går langt nok, mens andre går imot å forenkle fordringsprøvingen.

Departementet er enig i at dagens ordning bør forenkles, men mener at det bør være mulig å gå enda lengre enn det utvalget har foreslått, jf. utkastet §§ 110 til 114. Den ordning departementet foreslår går i korte trekk ut på at fordringsprøvingen skal foretas av bostyreren, eller av bostyret hvis det er opprettet kreditorutvalg. Unntaksvis kan prøvingen likevel skje på skiftesamling når dette er bestemt i medhold av de alminnelige reglene for avholdelse av skiftesamling. Videre foreslås forenklinger av det arbeidet bostyrer skal utføre forut for den formelle prøvingen.

Utgangspunktet i dag er at skiftesamlinger - som alle andre rettsmøter - er offentlige. Utvalget foreslår en presisering i konkursloven om at offentligheten kan utelukkes fra skiftesamlingene når retten finner det hensiktsmessig.

Under høringen har Norsk Presseforbund gått imot utvalgets forslag.

Departementet er kommet til at offentlighetens adgang til skiftesamlinger ikke bør begrenses.

I proposisjonen vurderes enkelte andre endringer i reglene om skiftesamling som aktualiseres som følge av forslaget om å nedtone skiftesamlingens rolle under bobehandlingen.

Etter konkursloven § 106 kan skifteretten midlertidig beslutte at skyldneren eller skyldnerens familie skal tilstås underholdsbidrag av boets midler. Etter skiftesamlingen treffes så endelig vedtak. Departementet finner det lite hensiktsmessig å påby innkalling av skiftesamling utelukkende av hensyn til bidrag, og har derfor tilpasset lovteksten til den situasjon at det ikke holdes noen skiftesamlinger etter at retten har truffet sin beslutning om tilståelse av underholdsbidrag.

Etter dagens § 119 skal spørsmålet om fortsatt drift av skyldnerens næringsvirksomhet forelegges for skiftesamlingen, men det er bostyret som treffer avgjørelsen. Utvalget foreslår å omgjøre dette til en «bør»-regel, noe departementet slutter seg til.

Etter dagens § 124 skal det avholdes skiftesamling til avstemning over skyldnerens forslag til tvangsakkord under konkurs. Reglene foreslås endret til at det i utgangspunktet skal holdes skriftlig avstemning.

Når det er aktuelt å innstille bobehandlingen etter § 135 på grunn av manglende midler i boet, skal det i dag alltid innkalles til skiftesamling. Utvalget foreslår at skifteretten her skal kunne innstille boet uten først å innkalle til skiftesamling dersom dette anses unødvendig, et forslag departementet følger opp.

Komiteen har merket seg at det er delte syn på utvalgets forslag om å avskaffe skiftesamlingen. Komiteen mener det er viktig å opprettholde ordningen med obligatorisk skiftesamling fordi den gir kreditorene mulighet til å orientere seg om situasjonen og komme med synspunkter på den. Det har også betydning for bobehandlingens fremdrift. Komiteen støtter derfor departementets forslag om å opprettholde ordningen med obligatorisk skiftesamling.

Komiteen har merket seg at de aller fleste høringsinstansene støtter utvalgets forslag om å forenkle reglene om fordringsprøvingen, og at både Den norske Dommerforening og Oslo Skifterett mener utvalgets forslag ikke går langt nok. Komiteen støtter departementets forslag til forenklinger, og vil understreke at de nye reglene ivaretar kreditorens interesser ved at kreditorene har mulighet til å være til stede under fordringsprøvingen, uttale seg i saken og til å reise tvist. Komiteen støtter også regelen om at det unntaksvis skal være skiftesamlingen som foretar fordringsprøvingen.

Komiteen mener offentlighetsprinsippet skal være hovedregelen innenfor rettspleien, og er derfor tilfreds med at offentlighetens adgang til skiftesamlinger ikke begrenses.

Komiteen har ingen merknader til de øvrige endringene i reglene om skiftesamling.

Konkursloven kapittel XV har regler om slutningen av boet, utlodning og utbetaling av dividende. Loven opererer med tre typer utlodninger; foreløpige utlodninger, sluttutlodninger og etterutlodninger.

Ifølge utvalget er dagens lov tungvint og formalistisk når den krever at slutningen skal skje i skiftesamling og sluttutlodningen i rettsmøte. Utvalget foreslår derfor at skifteretten skal kunne ta boet opp til slutning uten at det avholdes skiftesamling. Videre foreslås at bostyreren skal foreta utlodningen, men at denne kan påklages til skifteretten.

Flere høringsinstanser er positive til endringene, mens Næringslivets Hovedorganisasjon mener at slutningen av boet fortsatt bør skje i skiftesamling, da dette vil gi en bedre faktisk kontroll og en gunstig signaleffekt overfor omverdenen.

Departementet følger i hovedtrekk opp utvalgets forslag til forenklinger i prosedyren for slutning og utlodning, jf. utkastet §§ 127 til 132. Skifterettens beslutning om å ta boet opp til slutning, vil fortsatt være en rettsavgjørelse som f.eks. kan angripes ved kjæremål.

Komiteen støtter departementets forslag til forenklinger i prosedyren for slutning og utlodning.

Utvalget foreslår lovfestet en regel om at skyldnerens regnskapsfører og revisor skal ha plikt til å utlevere til boet regnskaper og regnskapsmateriale vedrørende skyldneren. Regnskapsfører og revisor skal også ha plikt til å bistå boet med opplysninger om skyldnerens regnskaps- og forretningsførsel.

I juridisk teori har det vært noe omdiskutert i hvilken grad revisor og regnskapsfører har tilbakeholdsrett i skyldnerens regnskaper og regnskapsmateriale, dersom vedkommende ikke har fått oppgjør. I utvalgets lovutkast slås det klart fast at utleveringsplikten skal gjelde selv om honorar for utført arbeid ikke er betalt. Bakgrunnen for å lovfeste en slik bistandsplikt er bl.a. at revisor og regnskapsfører vil kunne sitte inne med opplysninger av helt sentral betydning for bostyret.

Alle høringsinstansene som har uttalt seg er i utgangspunktet enig i utvalgets syn. Skattedirektoratet går imidlertid som eneste høringsinstans imot at utleveringsplikten ikke skal gjelde regnskapsmateriale som revisor eller regnskapsfører selv har utarbeidet. Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening advarer mot en slik løsning.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag, og mener det er tvilsomt om forslaget egentlig innebærer noe nytt i forhold til gjeldende rett. Departementet er enig med utvalget - og flertallet av høringsinstansene - i at revisor eller regnskapsfører bør ha tilbakeholdsrett i egenprodusert regnskapsmateriale.

Departementet mener videre at revisors eller regnskapsførers utleverings- og opplysningsplikt også bør gjelde i forhold til gjeldsnemnda under gjeldsforhandlinger, slik det også er foreslått i NOU 1997:9 om revisjon og revisorer, jf. forslaget til § 18 a og § 101.

Departementet følger ikke opp et forslag fra revisorforeningene om at bostyreren skal ha en ubetinget plikt til å gi skyldnerens revisor anledning til å kommentere eventuell kritikk fra boet før innberetningene avgis. Dette vil kunne skape unødige forsinkelser i bobehandlingen.

Komiteen vil understreke at skyldnerens regnskaper og regnskapsmateriale naturlig nok vil inneholde opplysninger av sentral betydning for bostyret. Komiteen er derfor enig i at revisor og regnskapsfører skal ha plikt til utlevere dette materialet, og til å bistå boet med opplysninger om skyldnerens regnskaps- og forretningsførsel.

Komiteen mener likevel det er rimelig at revisor og regnskapsfører får tilbakeholdsrett i egenprodusert materiale dersom vedkommende ikke har fått oppgjør eller det stilles sikkerhet for vederlaget for utført arbeid.

Komiteen har for øvrig ingen merknader til departementets forslag.

Det følger av gjeldende konkurslov § 90 at det i utgangspunktet skal oppnevnes revisor i alle konkursboer. Oppnevnelsen foretas av skifteretten.

Fra denne hovedregelen gjør § 141 første ledd nr. 3 og 4 visse unntak. For det første kan skifteretten som ledd i en forenklet bobehandling bestemme at revisjonen av skyldnerens regnskaper og forretningsførsel skal skje «i mindre utstrekning eller på annen måte enn bestemt i § 90». Dette betyr også at skifteretten helt kan unnlate å oppnevne borevisor. For det andre kan skifteretten bestemme at revisjonen av boets regnskaper skal utføres av skifteretten selv eller av kreditorutvalget. Disse unntaksreglene benyttes hyppig i praksis, hovedsakelig av økonomiske grunner.

Utvalget mener unntaksreglene i § 141 første ledd nr. 3 og 4 brukes for ofte, og foreslår at loven ikke skal gi adgang til å unnlate å oppnevne revisor eller til helt å unnlate at revisor skal gjennomgå skyldnerens regnskaper og forretningsførsel. Utvalget foreslår videre at det ikke skal være adgang til å innsnevre revisjonen av boets regnskaper ut over det som allerede i dag følger av § 141 første ledd nr. 4, dvs. at revisjonsoppgaven kan overlates til andre. Bostyreren har etter utvalgets øvrige enkeltforslag generelt sett fått en sterkere og mer selvstendig stilling enn i dag, og dette gjør det spesielt viktig med regler som sikrer at boets regnskaper undergis en grundig revisjon. Utvalget foreslår ellers at revisor alltid skal oppnevnes umiddelbart etter konkursåpningen.

En rekke høringsinstanser støtter forslaget om at det skal oppnevnes revisor i alle konkursboer, men noen høringsinstanser mener at en borevisorordning ikke bør være obligatorisk. Disse instansene peker dels på at en obligatorisk ordning vil bli for kostbar og at det heller ikke alltid vil være behov for en egen borevisor. Den norske Dommerforening lanserer ideen om «en form for konkurstilsyn med mer eller mindre fast tilsatte revisorer til å utføre de ulike kontrolloppgaver».

Selv om det generelt kan anføres gode grunner for en egen revisor under bobehandlingen, mener departementet at det kan reises innvendinger mot at revisoroppnevnelse skal være obligatorisk i alle boer. Innvendingene knytter seg bl.a. til den kostnadsmessige siden ved en slik ordning, og til at det ikke i alle boer synes å være behov for en egen borevisor. Skifterettene bør derfor fortsatt ha en viss adgang til å gjøre unntak fra dette kravet.

Departementet følger heller ikke opp utvalgets forslag om at oppnevnelsen alltid skal skje umiddelbart etter konkursåpningen. Departementet mener at det fortsatt bør være opp til skifterettens skjønn om oppnevnelsen av revisor skal utsettes.

Når det gjelder gjennomgåelsen av og kontrollen med boets regnskaper, mener departementet - i likhet med utvalget - at denne ikke bør kunne reduseres eller utelates helt. Hvis det verken er oppnevnt borevisor eller kreditorutvalg i boet, forutsetter departementets forslag at skifteretten må oppnevne en person særskilt til å revidere boets regnskaper.

Man kan innvende mot departementets ordning at den foreslåtte obligatoriske kontrollen av boets regnskaper og utbetalinger vil komme på et for sent tidspunkt. Departementet går på den annen side ikke så langt som utvalget i å redusere de eksisterende mulighetene for kontroll av bostyrerens arbeid.

Komiteen har merket seg dagens situasjon, der hovedregelen er at det skal oppnevnes revisor i alle konkursboer. Unntaksreglene i § 141 første ledd nr. 3 og 4 benyttes ofte, hovedsakelig av økonomiske grunner.

Komiteen mener hovedregelen bør være at det oppnevnes revisor, men at det ikke er hensiktsmessig med en obligatorisk ordning. Komiteen viser til at en obligatorisk ordning vil bli kostbar, og at ikke alle boer vil ha behov for egen borevisor. Komiteen støtter departementets forslag.

Komiteen mener at regnskaper i alle boer bør gjennomgås og kontrolleres, og støtter departementets forslag om at skifteretten må oppnevne en person særskilt til å revidere boets regnskaper i de tilfeller det ikke er oppnevnt borevisor eller kreditorutvalg.

Konkursloven har ingen regler om sikring og oppbevaring av skyldnerens regnskaper etter at bobehandlingen er avsluttet.

Utvalget foreslår å lovfeste at bostyreren skal ha plikt til «å sikre og bevare skyldnerens regnskaper og regnskapsmateriale så langt disse er av betydning for bobehandlingen, i samsvar med forskrifter gitt av departementet».

Flere instanser synes positive til utvalgets forslag. Andre mener boet bør kunne makulere regnskapene etter slutningen av boet.

Departementet mener det pga. kostnadene vil føre for langt å overføre skyldnerens oppbevaringsplikter etter regnskapslovgivningen til konkursboet. Departementet foreslår i stedet lovfestet en ordning som i hovedsak svarer til den ordningen Oslo skifterett skal ha praktisert. Når regnskapsmaterialet ikke lenger kan anses å ha betydning for bobehandlingen, skal bostyreren varsle skyldneren, påtalemyndigheten, skatte- og avgiftsmyndighetene og eventuelle andre kreditorer om at regnskapsmaterialet vil bli makulert dersom ingen innen en nærmere bestemt frist avhenter materialet eller påtar seg å dekke utgiftene til oppbevaring, jf. forslaget til ny § 122 b.

Komiteen støtter departementets forslag.

Gjeldende konkurslov knesetter som prinsipp at det er kreditorenes interesser som først og fremst skal ivaretas gjennom bobehandlingen. Utvalget understreker betydningen av at det også legges vekt på samfunnsmessige hensyn under bobehandlingen. Utvalget påpeker at diskusjonen om hvilke interesser bobehandlingen skal ivareta, har en viktig side til spørsmålet om hvor omfattende pantsettelsesadgangen skal være, og mener at det er grunn til å vurdere nærmere den sterke posisjonen som panthaverne har under selve bobehandlingen.

Etter departementets syn bør loven fortsatt knesette prinsippet om at bobehandlingen primært tar sikte på å ivareta kreditorenes interesser. Andre hensyn som skal tillegges vekt under bobehandlingen må fremstå som sekundære i forhold til kreditorenes interesser.

Selv om departementet er kommet til at det ikke bør innføres vesentlige begrensninger i pantsettelsesadgangen, er departementet enig med utvalget i at det er behov for å gi nærmere lovregler om håndteringen av pantsatte eiendeler i forbindelse med bobehandlingen.

Konkursloven § 80 har regler om registrering, verdsetting og forsegling av boets eiendeler. Av § 85 fremgår det at bostyrer bl.a. skal «sørge for bevaring og mulig forøkning av boets eiendeler».

Utvalget påpeker at konkursboenes gjennomgående svake økonomiske stilling medfører at forvaltningsoppgaven får et beskjedent omfang i praksis, og foreslår lovfestet en regel om at panteretten også omfatter nødvendige utgifter til bevaring og tilsyn av pantet, når panthaveren har dekket slike utgifter under en konkurs etter avtale med bostyreren. Hvis ingen av panthaverne frivillig forskutterer slike utgifter, må bostyreren enten la utgiftene bli dekket av boets frie midler, eller avvikle boets engasjement i pantet så raskt som mulig gjennom salg, abandonering eller overføring av eiendelene til panthaver.

Høringsinstansene er delt i synet på forslaget om å utvide panteretten til å omfatte omkostninger til vedlikehold og sikring.

Departementet har vært i noe tvil om det bør innføres en regel som utvider panteretten som nevnt. Når departementet er kommet til at utvalgets forslag bør følges opp, skyldes det at regelen også vil kunne komme boet og de usikrede kreditorene til gode, og at det samfunnsøkonomisk må være lite tjenlig at pantobjektet forringes.

Det vises ellers til forslaget til panteloven § 1-5 bokstav e.

Konkursloven § 117 gir nærmere retningslinjer for hvordan bostyreren skal gå frem ved salg av eiendelene. Bestemmelsen krever at salget skal skje på den måten «som etter forholdene antas å gi størst utbytte».

Boet kan på visse vilkår også kreve en eiendel solgt ved tvangssalg, jf. dekningsloven § 8-15, med utslettende virkning for udekkede pantheftelser. Boet kan ikke kreve tvangssalg dersom det viser seg at boet ikke vil få noen del av salgsutbyttet og det dessuten er klart at panthaverne ikke skal ha noen dividende.

Boet har for øvrig et visst vern mot at andre gjennomfører tvangssalg under konkursen ved at panthaveren ikke uten bostyrets samtykke kan gjennomføre tvangssalg over boets faste eiendommer, driftstilbehør m.v. de første seks månedene etter at konkursbegjæringen kom inn til skifteretten.

Et samlet utvalg mener bostyrer ikke bør gis en generell adgang til å selge overbeheftede eiendeler med utslettende virkning for udekkede pantheftelser, dvs. ut over tvangssalgtilfellene. Utvalgets flertall mener imidlertid at boet skal ha slik adgang enten hvor salget skjer sammen med andre av boets eiendeler og et samlet salg kan forventes å gi større utbytte for boet enn et enkeltvis salg av eiendelene, eller hvor salget skjer som ledd i en samlet overdragelse av hele eller deler av virksomheten med sikte på fortsatt drift etter konkursen.

Utvalgets mindretall mener at det overhodet ikke bør åpnes for at bostyreren kan selge overbeheftede eiendeler med utslettende virkning for udekkede pantheftelser. Mindretallet begrunner dette standpunktet med at regelen innebærer en vesentlig innskrenkning av og angrep på panteretten.

Det er ulike syn på forslaget blant høringsinstansene.

Departementet følger opp forslaget til utvalgets flertall. Forslaget begrenser panthavernes rett til selv å bestemme når pantet skal selges og til hvilken pris. Departementet ser imidlertid på det foreliggende forslaget som et av flere tiltak som kan bidra til å styrke stillingen for boene og de usikrede kreditorene. Den foreslåtte salgsretten er undergitt klare begrensninger, jf. utkastet til konkursloven § 117 a første ledd nr. 1 og 2.

En abandonering innebærer at boet opphever konkursbeslaget i forhold til enkelte av eiendelene som omfattes av beslaget. Eiendelene frigis og skyldneren får tilbake sin fysiske og juridiske rådighet over dem. Lovgivningen inneholder i dag ingen uttrykkelig hjemmel for å abandonere. Det må likevel anses som sikker rett at boet har en generell adgang til å abandonere.

Utvalget foreslår en uttrykkelig lovhjemmel for å abandonere, samt nærmere regler om fremgangsmåten ved abandonering.

Utvalget drøfter deretter to mer spesielle problemstillinger.

Dersom skyldneren i forbindelse med sin ervervsvirksomhet leier en fast eiendom når konkursen inntreffer, må boet ta stilling til om det skal tre inn i leieavtalen eller ikke. Ønsker boet ikke å tre inn i avtalen, skal eiendommen innen 4 uker stilles til utleierens rådighet. I denne forbindelse kan det oppstå spørsmål om boet kan oppfylle plikten til å «stille det leiete til utleierens rådighet» ved å abandonere det løsøre som måtte befinne seg i lokalene. Etter gjeldende regler kan imidlertid ikke boet abandonere seg bort fra plikten til å foreta nødvendig opprydding og bortskaffelse.

Utvalget finner det lite tilfredsstillende at boet i disse tilfellene blir belemret med et massekrav eller med rydde- og flytteutgifter, og foreslår en tilføyelse i dekningsloven § 7-10 annet ledd som klargjør at det leide ikke skal anses stilt til utleierens rådighet før eventuelle eiendeler som befinner seg i lokalene, enten er fjernet eller abandonert.

Den andre problemstillingen gjelder forholdet til eiendeler med et mulig skadepotensial. Utvalget mener at det ikke bør innføres noen begrensninger i adgangen til å abandonere slike eiendeler, men bostyrer skal ha plikt til å varsle eventuelle offentlige myndigheter i tilfeller hvor boet abandonerer en eiendel med et mulig skadepotensial.

Alle høringsinstanser som uttaler seg om dette, er enig med utvalget i at det fortsatt bør være adgang til å abandonere og at instituttet bør lovfestes. I all hovedsak slutter disse høringsinstansene seg også til utvalgets nærmere utforming av reglene på dette punkt.

Departementet er som høringsinstansene enig med utvalget i at det fortsatt bør være en generell adgang til å abandonere eiendeler som er uten økonomisk interesse for boet, og i at det bør gis en uttrykkelig hjemmel for abandonering i konkursloven, samt regler om den nærmere fremgangsmåten ved abandonering.

Enkelte høringsinstanser foreslår at bostyreren skal ha plikt til å varsle rettighetshavere i vedkommende eiendel før abandoneringen gjennomføres. I utvalgets utkast heter det bare at bostyrer «bør» gi slikt varsel. Departementet støtter utvalgets løsning på dette punktet.

Det vises for øvrig til forslaget til ny § 117 b.

Overføring til panthaveren er ikke uttrykkelig regulert i gjeldende konkurslov. Utvalget finner det likevel ikke tvilsomt at boet etter gjeldende rett har adgang til å foreta slike disposisjoner, og mener det bør gis visse regler i konkursloven om overføring til panthaveren.

For det første drøfter utvalget om en overføring til panthaveren skal bygge på frivillighet, eller om bostyrer skal kunne pålegge panthaveren å overta eiendelen. Utvalget har kommet til at det ikke vil fremme forslag om plikt for panthaver til å overta eiendomsretten til pantet, og foreslår at det presiseres i loven at en overføring til panthaveren skal være betinget av dennes samtykke.

Den andre problemstillingen utvalget tar opp, knytter seg til verdsettingen av pantet. Verdsettingen kan skje enten ved at det beregnes en verdi på pantet på overføringstidspunktet eller ved å legge til grunn prisen ved et eventuelt salg i panthaverens regi. Dagens praksis går i retning av at det er salgssummen som legges til grunn ved beregningen av verdien. Utvalget er kommet til at verdien på pantet skal fastsettes i forbindelse med selve overføringen. Dette hevdes å gi en praktisk og effektiv regel. Bostyreren skal forestå verdsettingen. Panthaverens eventuelle restkrav kan nedsettes dersom overføringen bygger på en åpenbart for lav verdsetting av eiendelene.

Den tredje problemstillingen som utvalget drøfter er hvem som bør få fortrinnsretten til overføring dersom flere panthavere ønsker å overta pantet. Utvalgets løsning går ut på at det er panthaveren med dårligst prioritet som skal gis fortrinnsretten hvis flere ønsker å få pantet overført.

Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot at en overføring til panthaveren skal være betinget av dennes samtykke. Det er heller ingen som er imot utvalgets forslag om å gi panthaveren med dårligst prioritet fortrinnsretten til å få eiendelen overført. Flere instanser er derimot kritisk til at det skal beregnes en verdi på pantet ved selve overføringen. Etter deres oppfatning bør man i stedet fastholde dagens praksis og legge til grunn prisen som oppnås ved et senere salg i panthaverens regi.

Departementet følger i det vesentligste opp utvalgets forslag til bestemmelse om overføring til panthaver, jf. departementets forslag til ny § 117 c i konkursloven. Når det gjelder spørsmålet om verdsetting av pantet, har departementet valgt å justere utvalgets forslag noe, og har i sitt lovforslag presisert at bostyreren kan velge å bygge på den pris som et salg av pantet utbringer. Departementets forslag inneholder på den annen side ingen begrensninger i bostyrerens adgang til å velge å verdsette pantet allerede på overføringstidspunktet.

Komiteen er enig med departementet i at en regel som utvider panteretten til å omfatte nødvendige utgifter til bevaring og tilsyn av pantet innebærer en styrking av panthavers stilling og kan komme boet og de usikrede kreditorene til gode.

Komiteen har merket seg at det har vært uenighet i utvalget og blant høringsinstansene om det i spesielle tilfeller skal være adgang for bostyret til å selge overbeheftede eiendeler med utslettende virkning for udekkede pantheftelser. Komiteen ser at forslaget kan føre til en viss svekkelse av panthavers rett til å bestemme over pantet. Komiteen legger imidlertid avgjørende vekt på at forslaget kan bidra til å styrke stillingen for boene og de usikrede kreditorene, og viser til at salgsretten er undergitt klare begrensninger. Komiteen støtter departementets forslag.

Komiteen er videre enig med departementet i at det fortsatt bør være adgang til å abandonere, og at instituttet bør lovfestes.

Komiteen har for øvrig ingen merknader til departementets forslag.

En konkursrammet virksomhet vil kunne etterlate seg visse miljøproblemer. Konkursen reiser spørsmål dels om varsling av forurensningsmyndighetene, dels om hvem som skal bære utgiftene til en eventuell opprydning eller fjerning av det aktuelle forurensningsproblemet.

I dag er bostyreren pålagt å gi melding til fylkesmannen dersom det er etterlatt spesialavfall i boet. Dersom den konkursrammede virksomheten etterlater seg et forurensningsproblem, kan en meldeplikt for boet videre i dag utledes av forurensningsloven § 20 første ledd.

Utvalget foreslår en regel om at bostyreren «plikter å varsle eventuelle offentlige myndigheter som ivaretar offentlige interesser som berører vedkommende eiendel». Den foreslåtte meldeplikten skal imidlertid bare gjelde ved abandonering.

Miljøverndepartementet har foreslått at det gis en generell bestemmelse i konkursloven om meldeplikt for bostyreren. Justisdepartementet er enig i dette. Det fremgår av departementets forslag til konkursloven § 85 at bostyreren skal ha plikt til å melde fra til fylkesmannen «dersom virksomheten antas å kunne medføre forurensninger som ikke er lovlig uten tillatelse etter forurensningsloven». Meldeplikten er ikke begrenset bare til abandoneringstilfellene.

Skyldneren er ansvarlig for å utføre nødvendige tiltak for forhindre eller stanse, fjerne eller begrense virkningen av en forurensning (jf. forurensningsloven § 7). Det offentlige kan i visse tilfeller selv gripe inn med tiltak og kreve refusjon av den ansvarlige (§ 76). Et spørsmål er om boet som sådant kan pålegges å rydde opp i og fjerne skyldnerens miljøproblemer. En følge av å anse dette som en plikt for boet, er at utgiftene må dekkes som massekrav, dvs. før alle dividendekravene. En slik plikt foreligger når forurensningen skyldes boets egen virksomhet. Når det gjelder forurensning som er voldt før konkursåpningen, er rettstilstanden mer usikker. Dette kan tale for en nærmere lovregulering, noe som imidlertid vil kreve ytterligere utredning. Departementets avventende syn henger også sammen med tall som departementet har innhentet fra Statens forurensningstilsyn (SFT), og som tyder på at etterlatt spesialavfall m.v. i konkurser neppe utgjør noe omfattende problem.

Et alternativ til en ordning hvor boet holdes masseansvarlig for utgifter knyttet til håndteringen av et forurensningsproblem, kan være å innføre et legalpant til dekning av slike utgifter. Problemene omkring spesialavfall og annen forurensning i konkurs kan også tenkes avhjulpet gjennom en tvungen forsikringsordning.

Departementet er kommet til at det i denne omgang ikke har grunnlag for å foreslå særskilte lovgivningstiltak på dette området, men departementet vil ha dette problemfeltet til observasjon.

Komiteen støtter departementets forslag om å innføre en generell bestemmelse om meldeplikt for bostyrer dersom virksomheten antas å kunne medføre forurensninger som ikke er lovlig uten tillatelse etter forurensingsloven. Komiteen er enig i at meldeplikten ikke bare skal gjelde abandoneringstilfellene.

Komiteen har merket seg departementets betraktninger rundt spørsmålet om det bør innføres en plikt for boet til å rydde opp i og fjerne skyldnerens miljøproblemer. Utgifter i forbindelse med opprydningen vil i så fall måtte dekkes som massekrav. Komiteen mener det i utgangspunktet vil være en fordel å ha klare regler for hvem som har ansvar for å rydde opp i miljøproblemene. Komiteen har imidlertid merket seg at departementet har innhentet tall som tyder på at dette ikke er noe omfattende problem, og at det på det nåværende tidspunkt ikke er grunnlag for å foreslå særskilte lovgivningstiltak på området. Komiteen vil be departementet følge nøye med i utviklingen på dette område.

Undersøkelser viser at det i så mange som to av tre konkursboer foreligger mistanke om konkurskriminalitet. Ifølge utvalget er det særlig to områder som utpeker seg hvis det skal føres en effektiv innsats mot konkurskriminalitet. Det ene er å sikre at det finnes tilstrekkelige midler til å drive bobehandlingen, det andre er å sikre at påtalemyndigheten har tilstrekkelige ressurser til å følge opp konkurssakene raskt. Utvalget mener at staten i større utstrekning bør garantere for fortsatt bobehandling.

Utvalget foreslår at det gis en egen bestemmelse om informasjonsplikt for bostyrer og borevisor. Ifølge denne bestemmelsen skal opplysninger om mulige straffbare forhold gis til påtalemyndigheten så tidlig som mulig. Informasjonsplikten skal gjelde straffbare forhold i tilknytning til næringsvirksomheten generelt, og ikke som i dag bare enkelte forhold. Utvalget foreslår også at bostyreren skal ha plikt til å innberette om forhold som kan gi grunnlag for alvorlig kritikk fra Kredittilsynet overfor skyldnerens revisor, og at bostyrer og borevisor skal ha en utvidet plikt til å bistå under etterforskingen mot godtgjørelse fra staten.

Høringsinstansene er overveiende positive til utvalgets forslag til utvidelser av informasjons- og bistandsplikten overfor påtalemyndigheten. ØKOKRIM mener at adgangen til gjøre unntak fra bostyrets plikt til å avgi foreløpig innberetning, jf. § 120, bør være snevrere enn det utvalget legger opp til, og foreslår dessuten at boet i innberetningen skal ha plikt (så langt det er mulig) til å beskrive selskapets insolvenstidspunkt. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er som eneste høringsinstans generelt kritisk til utvalgets forslag. NHO frykter at boets midler vil bli brukt til undersøkelser som ikke nødvendigvis vil ha betydning for kreditorenes interesser.

ØKOKRIM tar opp som et særskilt problem de såkalte planlagte konkurser, og mener at det bør gis en regel som hindrer bostyret å selge anleggs- og/eller omløpsmidlene i det konkursrammede selskapet tilbake til skyldneren eller noen som opptrer på hans vegne når overdragelsen har karakter av tilbakekjøp av virksomheten eller del av denne.

Departementet gir, som flertallet av høringsinstansene, sin tilslutning til utvalgets forslag til utvidelser og presiseringer av boets informasjons- og bistandsplikt overfor påtalemyndigheten, men følger ikke opp ØKOKRIMs forslag. Det vises til forslaget til § 120 og ny § 122 a.

Departementet mener som utvalget at det er behov for å tilføre boene flere midler som kan benyttes til bobehandlingen. En mulighet kunne være å heve rekvirentansvaret (dvs. det beløp den som begjærer konkurs må innbetale til skifteretten til sikkerhet for boomkostningene - pr. i dag kr 20 000) kombinert med en reduksjon av det offentlige gebyret ved konkurs, slik Konkursrådet har foreslått. Departementet er imidlertid kommet til at rekvirentansvaret og konkursgebyret ikke bør endres nå, og påpeker bl.a. at det er det offentlige som i realiteten måtte ha dekket regningen for en slik endring fordi det vanligvis er det offentlige som begjærer konkurs.

Alternativer til å heve rekvirentansvaret kunne være å innføre et eget boomkostningsfond, en egen forsikringsordning eller å pålegge personer med en nærmere bestemt tilknytning til en konkurs (f.eks. daglig leder, styremedlemmer eller eiere av et selskap) et personlig ansvar for utgiftene til bobehandlingen. Departementet understreker at disse tiltakene må utredes nærmere før det kan bli aktuelt å gjennomføre ett eller av flere av dem.

Det finnes i dag tre forskjellige offentlige ordninger som kan benyttes for å skaffe midler til fortsatt bobehandling: en tilsagnsordning som administreres dels av Skattedirektoratet og dels av Toll- og avgiftsdirektoratet, en lønnsgarantiordning som administreres av Direktoratet for arbeidstilsynet samt en særlig garantiordning som administreres av Justisdepartementet.

Departementet ser det som viktig å videreføre de nevnte offentlige ordningene. Det offentlige bør dessuten i større utstrekning bidra til at boene kan forfølge sivilrettslige krav (omstøtelse, erstatning m.v.) mot personer bak en konkurs, fordi dette i mange tilfeller kan virke vel så effektivt som det strafferettslige ansvaret. Departementet tar derfor sikte på å utvide garantiordningen til også å gjelde forfølging av slike sivilrettslige krav.

Som en særlig uheldig side ved konkursutviklingen vil departementet peke på den spekulasjon i konkursinstituttet som i økende grad synes å finne sted ved at skyldneren bevisst styrer virksomheten mot konkurs i den hensikt å få slettet gjelden for så å starte opp på nytt. I denne forbindelse vises til reglene om konkurskarantene som innebærer at personer som har vist seg uskikket til å drive næringsvirksomhet, for en periode nektes å starte opp på ny i selskaps form. Karanteneordningen har imidlertid sine svakheter, bl.a. faren for omgåelse av karantenen gjennom bruk av stråmenn m.v.

Som nevnt har ØKOKRIM foreslått å innføre et forbud mot tilbakesalg av boets eiendeler (varer, driftsmidler, lokaler m.v.) til konkursskyldneren. Departementet er enig med ØKOKRIM i at et tilbakesalgsforbud i visse tilfeller vil kunne forhindre uønsket spekulasjon i konkursinstituttet. Departementet ser likevel innvendinger mot en slik regel. Fra kreditorenes side kan det hevdes at et tilbakesalgsforbud vil stride mot boets interesse i å oppnå en rask og effektiv bobehandling. Et tilbakesalgsforbud kan også gjøre at arbeidsplasser går tapt som følge av unødig stans i virksomheten. En eventuell dispensasjonshjemmel kan påføre boene og skifterettene mye ekstraarbeid.

Departementet anser det mer aktuelt å innføre spesielle beslutningsprosedyrer som skal sikre at tilbakesalgsspørsmålet undergis en særlig grundig behandling. Dette er i tråd med et innspill fra Næringslovutvalget. Forslaget bør imidlertid sendes på ordinær høring før det eventuelt kan følges opp.

Komiteen er positiv til at man nå utvider den offentlige garantiordningen til å omfatte også forfølgelse av sivilrettslige krav mot personer bak en konkurs. En oppfyllelse av disse kravene kan være vel så effektivt som å forfølge forhold ut fra det strafferettslige ansvaret, både i forhold til en preventiv virkning, og i forhold til rettighetshaverne.

Komiteen har merket seg at departementet beskriver forskjellige måter å løse spørsmålet om hvordan man skal tilføre boene flere midler til bobehandling, men at dette må utredes nærmere. Komiteen har videre merket seg ØKOKRIMs forslag og departementets synspunkter på spørsmålet om tilbakesalg av boets eiendeler til konkursskyldneren. Komiteen mener det er svært viktig å ha hensiktsmessige og effektive regler som i størst mulig grad kan forhindre uønsket spekulasjon i konkursinstituttet. Det er derfor viktig at man har en ordning som sikrer at det blir foretatt en konkret vurdering i det enkelte tilfelle om det er riktig å tillate tilbakesalg. Komiteen har også merket seg ØKOKRIMs forslag om at adgangen til å gjøre unntak fra bostyrets plikt til å avgi foreløpig innberetning bør være snevrere, og komiteen ser gode grunner for dette, samt at boet i innberetningen skal ha plikt til å beskrive selskapets insolvenstidspunkt der det er mulig. Komiteen regner med at departementet følger opp disse spørsmålene og kommer tilbake til Stortinget med forslag.

Konkurskarantene innebærer at en person som har vært innblandet i en konkurs, for en viss periode forbys å stifte nytt selskap eller inneha bestemte posisjoner i et slikt selskap. I proposisjonen gis en kort oversikt over de gjeldende karantenereglene. Konkurskarantener blir registrert i en allment tilgjengelig database ved Brønnøysundregistrene; Konkursregisteret.

Utvalget påpeker innledningsvis at karantenereg­lene stort sett har vært overraskende lite brukt i praksis. Utvalgets flertall mener at hele karanteneinstituttet bør oppheves. Det er tvilsomt om karanteneordningen har noen effekt i kampen mot økonomisk kriminalitet i konkurssammenheng, og flertallet har også prinsipielle innvendinger mot karanteneinstituttet, idet karantenen i realiteten fremstår som en straffereaksjon. Flertallet viser videre til at vilkårene for å ilegge karantene er både vage og skjønnsmessige, og at dagens karanteneordning ikke har noen parallell i våre nordiske naboland. Et forbud mot å drive næringsvirksomhet bør i stedet for dagens ordning ilegges som et rettighetstap etter straffeloven § 29.

Utvalgets mindretall mener karanteneinstituttet bør opprettholdes uendret, og at flere av svakhetene ved konkurskaranteneinstituttet skyldes at registeret i sin nåværende form har fått virke i relativt kort tid. Mindretallet mener at konkurskaranteneinstituttet har og vil ha, en viss preventiv effekt.

Høringsinstansene er delt i oppfatningen av om konkurskaranteneordningen bør oppheves. De høringsinstanser som mener hele karanteneordningen bør oppheves, fremhever bl.a. at karanteneordningen i praksis ikke fungerer etter sitt formål, at omgåelsesmulighetene er store, at ulike holdninger blant bostyrere og skifteretter fører til uheldig rettsulikhet mellom distriktene og at rettighetstap etter straffeloven alt i alt vil være en mer betryggende sanksjonsform.

De høringsinstanser som mener karanteneinstitituttet bør beholdes, eventuelt med visse endringer, hevder det vil gi en uheldig signaleffekt å oppheve instituttet i en tid hvor det fokuseres sterkt på bekjempelsen av økonomisk kriminalitet. En er videre uenig med utvalgsflertallet i at karantenereglene ikke har noen preventiv virkning.

Høringsinstansene ble i høringsbrevet uttrykkelig bedt om synspunkter på behovet for å gjeninnføre en ordning med automatisk karanteneileggelse, slik retts­tilstanden var før konkursloven 1984. De aller fleste høringsinstansene som har uttalt seg om dette spørsmålet, mener at en ikke bør vende tilbake til en slik automatisk karanteneordning. Oslo skifterett foreslår imidlertid en omlegging av karanteneinstituttet ved at en person skal ilegges konkurskarantene automatisk dersom vedkommende innblandes i konkurs mer enn én gang innenfor en periode på f.eks. to eller tre år. Den norske Dommerforening mener det vil være en bedre løsning å overlate konkurskaranteneinstituttet til påtalemyndigheten. Andre foreslår at virkningene av en konkurskarantene bør utvides slik at karantenen innebærer et generelt forbud mot å drive næringsvirksomhet.

Departementet er kommet til at konkurskarantenereglene i denne omgang bør opprettholdes uendret. Det pekes på at karantenereglene kan ha en viktig signaleffekt, og at det ikke er grunn til å underkjenne den praktiske betydningen karanteneinstituttet tross alt kan ha. Departementet mener også at opprettelsen av Konkursregisteret i 1993 er et argument for å beholde karanteneinstituttet. Straffelovens regler om rettighetstap vil i praksis ikke være et tilstrekkelig sanksjonsmiddel mot den type forhold som rammes av dagens karanteneregler. Departementet finner det ellers klart at den tidligere automatiske karanteneordningen ikke bør gjeninnføres. Gode grunner taler for at en så vidt alvorlig sanksjon som konkurskarantene alltid bør ilegges etter en konkret, individuell vurdering, og departementet følger heller ikke opp forslaget fra Oslo skifterett. Forslaget til Den norske Dommerforening om å overlate til påtalemyndigheten å ilegge karantener kan bli en ny og belastende arbeidsoppgave for politi og påtalemyndighet.

Departementet har for øvrig heller ikke valgt å følge opp noen av de andre regeljusteringene som er foreslått i høringsrunden og som fremgår av proposisjonen sidene 130 - 134.

Komiteen har merket seg at det er dissens i utvalget om konkurskaranteneinstituttet bør videreføres, og at flertallet går inn for å oppheve det. Komiteen legger vekt på den uheldige signaleffekt en opphevelse av instituttet kan ha, og er enig med departementet i at det også har praktisk betydning.

Komiteen viser til at Konkursregisteret ikke har vært særlig lenge i funksjon, og at dette registeret kan bidra til en mer effektiv bruk av konkurskarantene. Komiteen understreker at ved effektiv bruk, kan dette være et nyttig virkemiddel i kampen mot konkurskriminalitet. Komiteen mener at man heller må bestrebe seg på en mer utstrakt bruk av karantenen, framfor å oppheve denne muligheten.

Komiteen slutter seg derfor til departementets forslag.

Forrige kapittelNeste kapittel