1.1 Siktemål

Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til ny lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. Det uttales at lovforslaget må ses i sammenheng med forslag til nye lover om spesialisthelsetjenesten, helsepersonell og pasientrettigheter. Det uttales at det nye lovverket skal bidra til å fremme en organisering som gir bedre samordning av ressursbruken og sterkere fokus på pasienten. Den nye loven skal erstatte lov av 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern. Siktemålet med proposisjonen er å sikre at gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte, og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper.

1.2 Gjeldende rett – behov for endringer

Det redegjøres for hovedinnholdet i lov om psykisk helsevern fra 1961. Det uttales at loven på mange måter har fungert godt som en ramme for psykiatriens virksomhet, men at tiden nå er i ferd med å løpe fra enkelte sentrale deler av loven p.g.a. den nye strukturen som norsk psykiatri har fått de seinere år med utbygging av tilbudene nærmere pasientenes hjemmemiljø og nedbygging av de store psykiatriske sykehusene. Det uttales også at utviklingen har løpt fra privatpleien som historisk sett har vært en viktig del av det psykiske helsevern i Norge. Som en overgangsordning blir privatpleien foreslått regulert i ny lov om spesialisthelsetjenesten inntil kommunene framstår som tilstrekkelig utrustet til å overta oppgaven.

Det nevnes flere tiltak under psykisk helsevern som anses mangelfullt regulert i dagens lovverk. Det framholdes at departementet har forsøkt å ta både praktiske og rettssikkerhetsmessige hensyn under tilpasningen av saksbehandlingsreglene for å finne fram til saksbehandlingsrutiner som kan sikre både rettssikkerhet og effektivitet.

1.3 Bruk av tvang etter loven

Det redegjøres i proposisjonen for en undersøkelse av bruken av tvang i norsk psykiatri etter loven fra 1961. Det pekes på at antallet tvangsinnleggelser i forhold til folketallet har vært økende de siste åra, og det vises bl.a. til at over 45 prosent av innleggelsene i psykiatriske sykehus skjer med tvang. Internasjonale studier tyder på at Norge har høye befolkningsbaserte rater, etter alt å dømme de høyeste i Norden, og en tilsvarende høy andel sykehusinnleggelser med tvang. Noe over halvparten av de inneliggende pasientene ved de psykiatriske sykehusene var tilbakeholdt under tvang, mens om lag hver femte pasient i sykehjemmene var det. For psykiatriske sykehus og sykehusavdelinger ble det i 1994 i gjennomsnitt fattet tvangsbehandlingsvedtak i forhold til 6 prosent av pasientene, på årsbasis i underkant av 900 pasienter. Totalt sett ble det i 1994 anvendt anslagsvis 11 400 timer mekaniske tvangsmidler overfor rundt 630 pasienter i psykiatriske sykehus og sykehusavdelinger. Fra 1980-tallet har man redusert bruken av mekaniske tvangsmidler per pasient, mens antallet pasienter som ble utsatt for mekaniske tvangsmidler, har økt. Videre ble det i 1994 anvendt farmakologiske tvangsmidler ca. 1 250 ganger overfor anslagsvis 500 pasienter i psykiatriske sykehus og sykehusavdelinger. Samme år ble det anvendt isolasjon i anslagsvis 800 timer overfor ca. 40 pasienter. Det er store fylkesvise forskjeller i bruken av tvungent psykisk helsevern.

Sosial- og helsedepartementet er bekymret over at bruken av tvang i norsk psykiatri er såpass høy, og framholder at det er et mål å redusere den reelle bruken av tvangstiltak i Norge. Departementet vil ta initiativet til en dialog med det psykiatriske fagfeltet for å skape en felles forståelse for innholdet av tvangsreg­lene i psykiatrien, og for hva slags situasjoner og tilstander som gjør tvangstiltak nødvendig. I samarbeid med Statistisk sentralbyrå vil departementet arbeide for å sikre en kvantitativ og kvalitativ forbedring av statistikken på området. Etter departementets oppfatning vil en grundigere overvåking også kunne bidra til å begrense bruken av tvang. Departementet tar også sikte på å fremme bruken av undersøkelser og forskning med tanke på rent kvalitative forhold rundt anvendelsen av tvangstiltak i norsk psykiatri.

1.4 Historisk oversikt

I en historisk oversikt redegjøres det for sinnssykeloven av 1848, Komiteen til revisjon av sinnssykelovgivningen av 1951, Ot.prp. nr. 69 (1959-60) Om lov om psykiatrisk omsorg, St.meld. nr. 32 (1976-77) om Rettssikkerhet i sosial- og helseinstitusjoner, NOU 1988:8 Lov om psykisk helsevern uten eget samtykke, St.meld. nr. 50 (1993-94) Samarbeid og styring, St.meld. nr. 25 (1996-97) Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene og St.prp. nr. 63 (1997-98) Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999 – 2006.

1.5 Høring

Sosial- og helsedepartementet sendte i august 1997 utkast til ny lov om rettssikkerhet og særlige tiltak for mennesker under psykisk helsevern på høring, og har mottatt ca. 160 svar. Det framholdes at innholdet i høringsuttalelsene varierer mye både med hensyn til hvilke spørsmål som tas opp, synspunktene på disse og omfanget av de enkelte uttalelser. Drøyt 20 høringsinstanser er negative til lovutkastet eller til det meste av innholdet i dette. En litt større gruppe er negative til deler av lovutkastet. Resten er i hovedsak positive. Kommunene og fylkeskommunene er gjennomgående mest positive til lovutkastet i sin helhet. Fylkeslegene, sykehus/poliklinikker og kontrollkommisjonene uttaler seg også hovedsakelig positivt, med unntak av forslaget om tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon, hvor et flertall ikke vil gå inn for en slik ordning.

1.6 Rettsstillingen i andre europeiske land

Det gis i proposisjonen en kortfattet oversikt over regelverket for psykisk helsevern uten eget samtykke i Danmark, Sverige, Island, Finland, Tyskland, Storbritannia, Nederland, Frankrike og Italia.

1.7 Menneskerettighetene

Det framholdes at fordi lovforslaget inneholder flere tiltak som er inngripende i forhold til enkeltmennesket, må en reise spørsmål om lovutkastets forhold til de internasjonale menneskerettigheter. Det uttales at Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) fra 1950 er den mest sentrale av de menneskerettighetsdokumenter som må drøftes i forbindelse med lovforslaget.

Art. 3 i EMK sier at ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Det vises til at de foreslåtte bestemmelsene i § 3-2, § 3-13 og § 4-2 tar sikte på å etterkomme reglene i art. 3.

I EMK art. 5 (1) slås det fast at enhver har rett til personlig frihet, og at ingen må bli berøvet sin frihet unntatt i nærmere angitte tilfeller og i samsvar med en framgangsmåte foreskrevet ved lov. Det uttales at kravet om en framgangsmåte foreskrevet ved lov er oppfylt i lovutkastets kap. 3.

Art. 5 (4) i EMK omhandler retten til rettslig overprøving av frihetsberøvelse. Det vises i proposisjonen til kapittel 33 i tvistemålsloven og til at adgangen til prøving av kontrollkommisjonens vedtak i saker om etablering eller opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern etter tvistemålslovens kapittel 33, er foreslått videreført i lovutkastets § 7-1.

Art. 8 (1) i EMK sier at enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. Art. 8 (2) tar for seg de unntakene som statene kan gjøre fra dette hovedprinsippet. Det uttales at lovutkastets § 4-5 om forbindelse med omverdenen er vurdert å være i samsvar med EMK art. 8 og at det samme gjelder § 4-6 om undersøkelse av rom og eiendeler samt kroppsvisitasjon.

Det framholdes at Den europeiske konvensjon om forebyggelse av tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff innebærer en forsterket rettssikkerhet for mennesker som er undergitt frihetsberøvelse, og at den derfor er viktig for mennesker som er under tvungent psykisk helsevern i form av døgnopphold i institusjon. Det orienteres om to besøk Den europeiske komité for hindring av tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff har foretatt i Norge i 1993 og 1997, og at komiteen har pekt på forhold som bør rettes. Det uttales at komiteen ved en eventuell seinere inspeksjonsreise i Norge vil se nærmere på institusjoner der det gjennomføres tvungent psykisk helsevern.

Europarådets rekommendasjon nr. (83)21983 som gjelder beskyttelse av personer med psykiske lidelser som er innlagt uten samtykke, har status som anbefaling og er ikke rettslig bindende for Norge. Den framholdes likevel som et viktig dokument med hensyn til utformingen av nye bestemmelser om tvungent psykisk helsevern. Vilkårene for tvangsinnleggelse etter rekommendasjonen er at pasienten representerer en alvorlig fare for seg selv eller andre, eller at unnlatelse av anbringelse ville føre til en forverring av sinnslidelsen eller forhindre at pasienten får adekvat behandling. Det framholdes at disse vilkårene tilsvarer tilleggsvilkårene etter § 3-3 i lovutkastet.

Etter art. 4 bør myndighet til å ta avgjørelse om frihetsberøvelse tas av en judisiell eller annen egnet myndighet eller i akuttsituasjoner av lege, men dette bør ikke være en person som har begjært eller anbefalt anbringelsen. Det påpekes at anbefalingen her tilrår en annen ordning enn den tradisjonelle norske, hvor avgjørelsesmyndigheten legges til overlege/faglig ansvarlig.

I art. 6 gir rekommendasjonen uttrykk for at inngrep i pasientens personlige frihet bør begrenses til det som er nødvendig av hensyn til vedkommendes helsetilstand, og til et positivt utfall av behandlingen. Det anbefales imidlertid at det ikke gjøres begrensninger i retten til å sende uåpnede brev. I sin vurdering av hva slags regler som bør regulere pasientens forbindelse med omverdenen, har departementet funnet det riktig å ha muligheten for innskrenkninger i besøksrett, telefonbruk eller rett til å sende eller motta post når det er visse sterke grunner som taler for det.

Det orienteres om relevante bestemmelser i Europarådets konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin og uttales at § 3-3 i lovutkastet anses å være i overensstemmelse med konvensjonen.

Det redegjøres for FNs konvensjon om barns rettigheter og uttales at konvensjonen gir uttrykk for grunnleggende humane prinsipper som anses ivaretatt i norsk rett.

Det påpekes at den folkerettslige beskyttelse av minoriteter også har betydning for det psykiske helsevern. Norske myndigheter anerkjenner at samer har rettigheter i forhold til art. 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater er ratifisert av Norge og gjort gjeldende for samene. Det understrekes at det ved utformingen av tjenestetilbud og behandlingsopplegg må tas nødvendige hensyn til pasientens kulturelle og språklige forutsetninger.

Det vises også til FNs generalforsamlings prinsipper for beskyttelse av sinnslidende og forbedring av det psykiske helsevern og uttales at både gjeldende norsk rett og det foreliggende lovutkast anses å være i overensstemmelse med disse.

Videre nevnes FNs erklæringer om funksjonshemmedes rettigheter, WHOs hovedprinsipper for lovgivningen om psykisk helsevern og WHOs deklarasjon om pasientrettigheter i Europa som relevante for lovforslaget.

1.8 Alminnelige bestemmelser

Det framholdes at pasientens behov og den enkeltes menneskeverd skal være utgangspunktet for den virksomhet som skjer i helsetjenestens regi, og at det derfor er prinsipielt ønskelig at et slikt perspektiv preger lovens formålsbestemmelse. Departementet ser det som mer naturlig å ta utgangspunktet i psykiatriens arbeidsoppgaver enn å definere psykisk helsevern ut fra virksomheten ved bestemte institusjonstyper slik det gjøres i gjeldende rett.

Det påpekes at det er den undersøkelse og behandling som skjer i spesialisthelsetjenesten, som utgjør psykisk helsevern i lovens forstand, men departementet bemerker at det med dette ikke ønsker å redusere allmennhelsetjenesten og de øvrige kommunale tjenesters betydning i forhold til mennesker med psykiske lidelser.

Det tas opp til drøfting i proposisjonen om sinnslidende personer mens de er relativt friske, gjennom et såkalt «psykiatrisk testament» skal kunne bestemme hvorvidt de skal undergis tvungent psykisk helsevern under en eventuell seinere psykotisk fase, eller hva slags behandling de skal få. Det framholdes i denne forbindelse at situasjonen kan ha forandret seg dramatisk for den syke i det øyeblikk en alvorlige sinnslidelse bryter fram, og at kravet til forsvarlighet i helsetjenesten tilsier at det er på dette sistnevnte tidspunktet og i den etterfølgende tid vurderingen av bruken av tvangsmessige tiltak bør skje - og at ikke den sykes forhåndsvurderinger skal være avgjørende.

Definisjonen i § 1-2 andre ledd i proposisjonens lovutkast trekker opp grensen mellom frivillig og tvungent psykisk helsevern. Etter forslaget vil undersøkelse og behandling som pasienten ikke samtykker til, regnes som tvungent psykisk helsevern. Det understrekes at samtykke her må forstås som informert samtykke, dvs. at helsepersonellet informerer vedkommende om deres syn på hans eller hennes tilstand, på hvilke mulige behandlingsmessige tiltak som bør settes inn, samt konsekvensene av disse. Departementet bemerker at selv om behandling uten eget samtykke kan iverksettes for pasienter under tvungent psykisk helsevern, så ligger det ingen automatikk i dette idet særlige og strenge vilkår må være oppfylt før slik behandling kan iverksettes. Når der gjelder psykisk utviklingshemmede og senil demente som ikke er i stand til å gi eget samtykke, foreslår departementet at pasientrettighetslovens regler om samtykke på vegne av personer som ikke har samtykkeevne, anvendes.

Departementet vil videreføre forslaget fra høringsutkastet om at samboere skal tas inn på listen over pårørende, og er av den oppfatning at man ved å bruke betegnelsen «person som lever i ekteskapsliknende eller partnerskapsliknende samboerskap ved vedkommende» vil få markert den nødvendige fastheten og varigheten over samboerskapet. Departementet ønsker også å videreføre forslaget i høringsutkastet om at hjelpeverge tas med på listen over pårørende.

Etter lovforslaget skal den nærmeste kunne begjære tvangsmessig undersøkelse, videre undersøkelse (observasjon) og fremme begjæring om tvungent psykisk helsevern. Når tvungent psykisk helsevern er etablert, gis den nærmeste en rekke prosessuelle rettigheter. Departementet mener at hovedregelen bør være at pasienten, innenfor den angitte kretsen av pårørende, skal kunne bestemme hvem som skal være hans eller hennes nærmeste. Det framholdes at det imidlertid kan tenkes tilfeller hvor pasienten ikke kan eller vil uttrykke et slikt ønske, og i slike situasjoner foreslår departementet at den nærmeste er den av de pårørende som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med vedkommende.

Etter departementets oppfatning vil det ikke være praktisk at pasienten skal kunne velge hvem som skal være den nærmeste i forbindelse med selve etableringen av tvungent psykisk helsevern. Departementet foreslår derfor i § 1-3 tredje ledd at med hensyn til §§ 3-5, 3-6 og 3-7 er den nærmeste den av de pårørende som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med vedkommende, likevel slik at det tas utgangspunkt i den rekkefølge som er angitt § 1-3 første ledd. Med hensyn til samboere foreslår departementet at det etter § 1-3 tredje ledd skal gjelde et krav om at samboerforholdet har vart i minst to år.

Departementets definisjon av offentlig myndighet i § 1-3 fjerde ledd er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett.

I § 1-4 i lovutkastet foreslår departementet at vedkommende overlege er faglig ansvarlig for å treffe vedtak og beslutte nærmere angitte tiltak etter loven, og finner det formålstjenlig at spørsmålet om hvilken overlege som er faglig ansvarlig, blir nærmere regulert i forskrift. Det understrekes at definisjonen av faglig ansvar i lovforslaget ikke berører generelle ledelsespørsmål ved avdelingene. Når det gjelder disse spørsmål, vises til proposisjonen om ny lov om spesialisthelsetjenesten. Departementet foreslår for øvrig en forskriftshjemmel for å kunne gjøre unntak fra at den faglig ansvarlige skal være vedkommende overlege, og uttaler at dette særlig vil gjelde for barne- og ungdomspsykiatrien, hvor kliniske psykologers faglige kompetanse gjør dem aktuelle for faglige lederstillinger. Departementet finner det videre nødvendig å gi nærmere forskrifter om ovennevnte faglig ansvarlige og delegasjon av dennes myndighet etter loven.

I § 1-5 foreslår departementet at for pasienter under psykisk helsevern gjelder lov om pasientrettigheter så langt den passer. Kapittel 4 i pasientrettighetsloven om rett til å samtykke til helsehjelp skal bare gjelde i den utstrekning det er nærmere angitt i lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. Det påpekes at enkelte av lovens bestemmelser bare i begrenset grad vil kunne påberopes av pasienter under tvungent vern, men det understrekes at pasientrettighetslovens alminnelige bestemmelser om samtykke gjelder for psykiatriske pasienter i forhold til somatiske lidelser. Det framholdes at Barne- og ungdomspsykiatriens (BUP) arbeidsmåte skiller seg ut fra øvrig spesialisthelsetjeneste på en vesentlig måte, og at det her i mange tilfelle vil være meningsløst å sette i gang behandlingstiltak dersom det ikke ligger til rette for nært samarbeid med berørt nettverk. Departementet har kommet til at fritt sykehusvalg ikke bør innføres for barne- og ungdomspsykiatrien da dette i praksis vil innebære at man fra BUPs side stadig må forholde seg til nye samarbeidspartnere, og at samarbeidspartnerne kan befinne seg på en annen kant av landet. Pasienter under tvungent psykisk helsevern vil også være avskåret fra en slik valgmulighet.

Departementet mener det bør framgå av en egen bestemmelse i lovutkastet at forvaltningslovens bestemmelser i utgangspunktet skal gjelde, også når det gjelder saksbehandlingen ved etablering av tvungent psykisk helsevern og vedtak truffet under oppholdet. Det foreslås en bestemmelse i § 1-6 som uttrykker at for behandling av saker etter denne loven skal forvaltningsloven gjelde med unntak av § 12 om advokat eller annen fullmektig. Departementet finner det hensiktsmessig å regulere bruk av advokat eller annen fullmektig i en egen bestemmelse i loven, og i § 1-7 første ledd foreslås det at ved klage til kontrollkommisjonen eller fylkeslege over vedtak etter loven, skal pasienten ha rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig. I tillegg til fullmektigen gis også pasientens nærmeste i en rekke henseender kompetanse til å ivareta pasientens interesser. Departementet vil ikke anbefale et system hvor det skal oppnevnes advokat for pasienten i det øyeblikk det vurderes tvungent psykisk helsevern. Etter departementets oppfatning vil det være tilstrekkelig at en advokat eller fullmektig kommer inn i forbindelse med klagebehandling i kontrollkommisjonen.

Det legges opp til at forvaltningslovens kapittel VI om klage og omgjøring i utgangspunktet kommer til anvendelse. Det uttales at når det gjelder vedtak om tvangsmessig undersøkelse, vil det på grunn av tidsfaktoren og omstendighetene ellers ikke være praktisk med klageadgang. Klageadgangen foreslås derfor i § 3-5 avskåret i slike tilfeller. For å ivareta eventuelle spesielle hensyn som kan gjøre seg gjeldende, vil departementet vurdere de gjeldende forskrifter på området samt vurdere å utarbeide nye forskrifter.

1.9 Frivillig psykisk helsevern. Psykisk helsevern for barn og unge

Departementet understreker at psykiatrisk behandling i likhet med annen medisinsk behandling i utgangspunktet skal være basert på samtykke fra pasienten. Det foreslås at 16-års grensen for samtykke til psykisk helselsevern opprettholdes, og videreføring av ordningen med at spørsmålet om etablering av psykisk helsevern skal bringes inn for kontrollkommisjonen til etterprøving dersom barnet har fylt 12 år og selv ikke er enig i tiltaket. Det foreslås ikke egne regler om etablering av tvungent psykisk helsevern for mindreårige under 16 år. Som etter gjeldende rett vil dette skje på grunnlag av samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret.

Departementet er av den formening at det er behov for en ordning der en pasient for en tidsperiode på inntil tre uker kan samtykke til å være undergitt reglene for tvungent psykisk helsevern. Det foreslås at man for barn under 16 år kan kreve samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret. Beslutningen om å kreve samtykke for barn under 16 år skal kunne prøves for kontrollkommisjonen av den eller de med foreldreansvaret. Gjelder beslutningen barn som har fylt 12 år, og barnet selv ikke er enig i tiltaket, skal beslutningen bringes inn for kontrollkommisjonen til etterprøving.

Departementet mener det er riktig å holde på prinsippet om at en person som er under frivillig psykisk helsevern, ikke skal kunne overføres til tvungent vern. En tilbakeholdelse skal bare kunne skje i en nødrett­situasjon.

1.10 Tvungent psykisk helsevern

Etter departementets syn vil behandling uten innleggelse i døgninstitusjon i noen tilfeller kunne være et bedre alternativ for pasienten enn innleggelse i institusjon. Departementet vil derfor av hensyn til den utvikling som har skjedd, og av hensyn til den enkeltes behov, gå inn for et fleksibelt system der tvungent psykisk helsevern både kan skje ved døgnopphold i institusjon og uten slikt døgnopphold.

Når det gjelder tvungent psykisk helsevern som døgnopphold i institusjon, ser departementet til forskjell fra det som gjelder i dag, det ikke riktig å angi konkret i lovteksten ved hvilken type institusjon det tvungne psykiske helsevern skal kunne skje. Formålet med dette er å skape fleksibilitet. Departementet mener likevel at det bør være en godkjenningsordning for de aktuelle institusjoner, og foreslår at det skal kunne gis forskrifter om godkjenning av institusjoner som kan anvende tvungent psykisk helsevern i form av døgnopphold. Departementet vil understreke at fleksibiliteten med hensyn til hvilke institusjoner som kan motta pasienter, ikke skal resultere i flest mulig godkjenninger. Departementet vil i forskriftene fastsette minstestandarder for materielle og faglige krav til institusjonene.

I § 3-1 andre ledd foreslår departementet en bestemmelse om at tvungent psykisk helsevern kan skje uten døgnopphold i institusjon hvor dette framtrer som et bedre alternativ for pasienten. Det foreslås en hjemmel for tvangsmessig avhenting med eventuell bistand fra offentlig myndighet. Det nevnes spesielt at forslaget om tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon er den bestemmelsen i lovforslaget som ble møtt med størst motstand i høringsrunden. Departementet viser for øvrig til at det foreslås en særlig forskriftshjemmel for regler om tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon, og uttaler at det i en slik forskrift vil bli gitt nærmere regler om gjennomføringen av vernet.

I § 3-2 i proposisjonens lovutkast foreslås en regel om at vedtak om tvungent psykisk helsevern bare kan treffes og gjennomføres dersom institusjonen er i stand til å tilby vedkommende person tilfredsstillende behandling og omsorg. Med denne bestemmelsen vil departementet markere at tvungent psykisk helsevern ikke kan skje utelukkende for å kontrollere eller frihetsberøve en person. Vedkommende må tilbys undersøkelse og behandling for sin psykiske lidelse, samt den pleie og omsorg som er nødvendig i denne sammenheng. Det er den faglig ansvarlige som i tilknytning til hvert enkelt vedtak om tvungent psykisk helsevern gis et selvstendig ansvar for å vurdere om den ansvarlige institusjonen er i stand til å gi pasienten den behandling og omsorg som er nødvendig. Spesifikke krav for godkjenning av institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern ved eller uten opphold i institusjon, foreslås nedfelt i egne forskrifter.

Det foreslås at hovedvilkåret for anvendelse av tvungent psykisk helsevern skal være at det foreligger en alvorlig sinnslidelse, noe som er en videreføring av gjeldende rett. Etter departementets oppfatning oppfyller det norske hovedvilkåret kravene etter både Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og konvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin.

Som tilleggskriterier foreslås et behandlingskriterium og et farekriterium. Behandlingskriteriet innebærer at tvungent psykisk helsevern kan anvendes overfor person med alvorlig sinnslidelse dersom slikt tvungent vern er nødvendig for å hindre at vedkommende person på grunn av denne sinnslidelse får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret. Departementet framholder at det må stilles svært strenge krav for at en person som er brakt opp på behandlingsmessig optimalt nivå skal kunne undergis tvungent psykisk helsevern på grunn av muligheten for forverring. Farekriteriet går ut på at tvungent psykisk helsevern kan anvendes overfor person med alvorlig sinnslidelse når vedkommende på grunn av sinnslidelsen utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse. Det uttales at departementet ser det slik at farekriteriet tar opp i seg de aspekter som er nedfelt i det overlastkriteriet som er å finne i eksisterende lov, og som ble foreslått i høringsutkastet. Overlastkriteriet er derfor foreslått sløyfet i proposisjonens lovforslag. Det framholdes ellers at farekriteriet i relasjon til fare overfor andre må ses i sammenheng med adgangen til å dømme utilregnelige lovovertredere til tvungent psykisk helsevern, jf. Ot.prp. nr. 87 (1993-94) og kap. 5 i lovforslaget. Departementet anser at lovutkastets tilleggskriterier er i overensstemmelse med Europarådets rekommendasjon No. R (83) 2. 1983 og den nye konvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin.

Det framholdes at selv om hovedvilkåret om alvorlig sinnslidelse og ett av de to tilleggsvilkårene er oppfylt, bør det ikke automatisk vedtas å etablere tvungent psykisk helsevern. Først skal det være forsøkt å gi et tilfredsstillende behandlings- og omsorgstilbud på frivillig grunnlag. Departementet foreslår også at det i loven tas inn et krav om at selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, skal tvungent psykisk helsevern bare finne sted hvor dette etter en helhetsløsning framtrer som den klart beste løsning for vedkommende person.

Før det blir aktuelt å etablere tvungent psykisk helsevern er det etter dagens rettstilstand et krav om at den syke personlig er undersøkt av lege, og at det følger legeopplysninger med innleggelsespapirene. Undersøkende lege skal være en annen enn den som beslutter innleggelse. Departementet foreslår i § 3-4 i lovutkastet å videreføre denne ordningen.

Departementet mener at det er riktig å ha en bestemmelse om tvangsmessig undersøkelse av person med tanke på de tilfellene der det er behov for å bringe på det rene om vilkårene for etablering av tvungent psykisk helsevern er til stede, men vedkommende unndrar seg undersøkelse. Departementet foreslår at avgjørelsesmyndighet om dette legges til kommunelegen, og at departementet gis hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om delegasjon av kommunelegens myndighet til stedfortreder. Departementet forutsetter at legeundersøkelsen bør foretas av en annen enn kommunelegen. Etter departementets oppfatning er det også behov for en hjemmel for å anvende tvang for å gjennomføre undersøkelsen.

Departementet foreslår en bestemmelse i § 3-6 om begjæring om videre undersøkelse (observasjon). Denne begjæringen skal kunne framsettes både av offentlig myndighet og av den nærmeste. Departementet tenker seg at den videre undersøkelsen kan skje som et døgnopphold i institusjon, men at den også kan gjennomføres uten døgnopphold ved at vedkommende pålegges å møte eller eventuelt framstilles ved en institusjon. Det framholdes at gjeldende praksis innskrenkes ved at det klarere enn i dag angis hva som er formålet med den videre undersøkelse og observasjon.

Myndigheten til å begjære innleggelse, den såkalte tutormyndigheten, er i gjeldende rett lagt både til den sykes nærmeste og til offentlig myndighet. Tutelet er både privat og offentlig, men forskriftene sier helt utvetydig at tutelet i utgangspunktet skal ligge hos den sykes nærmeste. Etter departementets oppfatning er det viktig å beholde et system hvor observasjon eller tvungent psykisk helsevern ikke etableres ene og alene etter en vurdering av en lege, og det vises til at det i tutorordningens krav om en begjæring ligger innebygget en sikkerhetsventil ved at flere separate vurderinger ligger til grunn før det fattes slikt vedtak. Departementet presiserer at det må være et minstekrav at tutor har et visst kjennskap til pasienten og har foretatt en selvstendig vurdering av de forhold som ligger til grunn for begjæringen.

Departementet mener at tutormyndigheten primært bør ligge hos et offentlig organ, som både kan vurdere saken nøytralt og ha den avstand til den syke som den nærmeste mangler. Departementet finner det videre hensiktsmessig å frita pasientens nærmeste fra hovedansvaret, for på den måte å søke å hindre unødvendige og belastende konflikter mellom pårørende og pasient. Departementet foreslår derfor at det offentlige skal ha primærkompetansen for begjæringer. Departementet mener videre at i likhet med hva som er tilfellet i dagens rett, bør flere offentlige instanser kunne være tutor, slik at man skaper fleksibilitet i systemet. Det uttales at offentlig myndighet vil kunne være kommunelegen, sosialtjenesten, politiet eller ansvarlig fengselsmyndighet. Det foreslås at også den nærmeste gis tutorkompetanse, men da på sekundært grunnlag.

Departementet foreslår i § 3-8 at kompetansen til å fatte vedtak om videre undersøkelse av en pasient eller fatte vedtak om tvungent psykisk helsevern legges til den faglig ansvarlige. Departementet bemerker at den faglig ansvarlige i § 1-4 defineres som vedkommende overlege, dvs. ansvarlig avdelingsoverlege, men vil holde åpent for at vedtaket i noen tilfeller også kan treffes av f.eks. kliniske psykologer, bl.a. ved institusjoner innen barne- og ungdomspsykiatrien. Departementet mener det av prinsipielle grunner er riktig å legge avgjørelsesmyndigheten til den faglig ansvarlige til tross for at dette innebærer en annen ordning enn den som anbefales av Europarådets rekommendasjon nr. R (83) 2 1983 og WHO"s ti prinsipper for lovgivningen om tvungent psykisk helsevern. Av hensyn til den ressursmessige situasjon ved domstolene vil departementet heller ikke legge avgjørelsesmyndigheten dit.

Departementet foreslår at det ved mottak skal foretas personlig legeundersøkelse av den som søkes videre undersøkt eller tatt under tvungent psykisk helsevern. Etter gjeldende rett er grensen for varigheten av observasjonen tre uker. Etter at formålet er tydeliggjort, finner departementet at en maksimumsgrense på 10 dager vil være rimelig. Bestemmelsen om videre undersøkelse og observasjon anses av departementet å være i samsvar med EMK art. 5 nr. 1 (e).

I § 3-8 siste ledd foreslår departementet en regel om adgang til å klage den faglig ansvarliges vedtak om videre undersøkelse (observasjon) eller tvungent psykisk helsevern til kontrollkommisjonen. Den som har klageretten, er først og fremst den syke selv, men også hans eller hennes nærmeste og eventuelt den myndighet som har framsatt begjæringen.

Det foreslås i proposisjonen en bestemmelse om at pasienten eller hans eller hennes nærmeste når som helst kan begjære utskriving fra tvungent psykisk helsevern. Det er den faglig ansvarlige som skal bestemme om tvungent psykisk helsevern skal opprettholdes. Vedtak i saken skal kunne påklages til kontrollkommisjonen. Bestemmelsene er en videreføring av gjeldende rett.

Gjeldende rett har ingen bestemmelse om etterprøving av vedtak om å beholde noen under tvungent psykisk helsevern uavhengig av om det foreligger klage eller ikke. Departementet mener det er behov for å styrke rettssikkerheten for mennesker under tvungent psykisk helsevern gjennom å få regler om slik etterprøving, og foreslår en bestemmelse om at dersom det ikke klages over etableringen av tvungent psykisk helsevern, skal likevel kontrollkommisjonen, når det har gått tre måneder etter vedtaket, av eget tiltak ta spørsmålet om tvungent psykisk helsevern opp til etterprøving.

Etter gjeldende rett må kontrollkommisjonen samtykke hvis ettervern skal ha varighet ut over ett år. Departementet er av den oppfatning at dette bør gjelde for alle vedtak om tvungent psykisk helsevern, og foreslår en hovedregel om at tvungent psykisk helsevern skal opphøre når vernet har vart i ett år. Departementet foreslår videre at kontrollkommisjonen må samtykke til en eventuell forlengelse, og at dette i tilfelle kan skje med inntil ett år av gangen.

Det foreslås å videreføre bestemmelsen i dagens lov om at Statens helsetilsyn etter klage kan omgjøre kontrollkommisjonens beslutning om ikke å innlegge en syk som søkes overført fra annen institusjon, f.eks. innsatte i fengselsvesenets anstalter.

Lov om psykisk helsevern inneholder ingen særskilt bestemmelse om uttalerett. Departementet ser det imidlertid slik at dette dreier seg om en fundamental rettighet som først og fremst må gjelde den personen saken dreier seg om, men som også må gjelde pasientens nærmeste. For å bidra til at pasientens interesse blir best mulig ivaretatt, foreslås dette lovfestet i § 3-12. Også offentlig myndighet som er direkte engasjert i saken, skal ha rett til å uttale seg. Det foreslås at nærmere regler for gjennomføringen av uttaleretten skal kunne gis i forskrifter.

Det foreslås i § 3-13 forskriftshjemler for å kunne gi nærmere regler om prosedyren for etablering av tvungent psykisk helsevern og om godkjenning av de institusjoner som skal ha ansvaret for tvungent psykisk helsevern.

1.11 Gjennomføring av psykisk helsevern

I forslaget til § 1-4 oppstilles en plikt for den psykiatriske helsetjeneste til å utarbeide en individuell plan for den som er under frivillig eller tvungent psykisk helsevern. Det uttales at bestemmelsen er foreslått for å få til en mer langsiktig tenkning i forhold til psykiatriske pasienter. Da tjenestetilbudene er forankret i helselovgivningen, er langsiktig og samordnet planlegging etter departementets oppfatning et riktigere virkemiddel enn avtaler mellom forvaltningsnivåene. Det framholdes at de tiltak som blir nedfelt i planen, ikke er ment å være en rettighet for pasienten. Departementet foreslår en egen hjemmel for å kunne gi nærmere forskrifter om utarbeidelse og revisjon av individuelle planer.

Det understrekes at det selvfølgelige utgangspunkt er at pasienten skal behandles med respekt for hans eller hennes fysiske og psykiske integritet. Hvis omstendighetene likevel gjør tvangstiltak nødvendig, foreslås en bestemmelse som fastslår at restriksjoner og tvang skal innskrenkes til det strengt nødvendige. Under vurderingen av om tvangstiltak skal iverksettes, skal det også legges vekt på pasientens syn på tiltaket, og det er foreslått inntatt en presisering om at pasientens mulighet til selvbestemmelse så langt som mulig skal ivaretas. Det foreslås at Kongen gis fullmakt til å gi forskrifter om husordensreglement for institusjoner for psykisk helsevern.

Skjerming innebærer at pasienten ikke fritt kan ha omgang med medpasienter eller personell som ikke deltar i undersøkelse og behandling. Tiltaket vil dermed representere et inngrep i pasientens bevegelsesfrihet og selvbestemmelse under oppholdet ved institusjonen. Det uttales at hjemmelen for dette i dag er uklar, og at det bør skje en nærmere regulering av tiltaket. Vilkårene for skjermingstiltak skal være at pasienten lider av sterk uro eller har utagerende atferd, og at tiltaket er nødvendig av behandlingsmessige grunner eller av hensyn til andre pasienter.

Det foreslås at den faglig ansvarlige skal kunne bestemme at skjerming skal iverksettes, men at når skjerming opprettholdes utover 48 timer, skal det treffes vedtak i saken. Vedtak skal bare kunne fattes for inntil tre uker om gangen. Blir det aktuelt med ny skjerming etter et opphold, må det treffes nytt vedtak etter at 48 timers grensen er passert. Departementet foreslår at vedtak om skjerming skal kunne innklages til kontrollkommisjonen. Videre foreslås en hjemmel for at Kongen i forskrifter kan gi nærmere regler om vilkårene for skjerming og gjennomføringen av den.

Slik departementet ser det, er det behov for å ha regler om tvangsbehandling av personer under tvungent psykisk helsevern. Departementet mener at reglene om tvangsbehandling i langt større utstrekning enn i dagens rett bør finnes i selve lovteksten. I tråd med dette foreslår departementet i lovutkastets § 4-4 første ledd en regel om at pasient under tvungent psykisk helsevern uten eget samtykke kan undergis slik undersøkelse og behandling som klart er i overensstemmelse med faglig anerkjent psykiatrisk metode og forsvarlig klinisk praksis. Det uttales at undersøkelse og behandling uten eget samtykke ikke bør kunne iverksettes uten at det først er prøvd å få pasientens samtykke til tiltakene, med mindre det er åpenbart at samtykke ikke kan eller vil bli gitt. Det foreslås at tvangsbehandlingstiltakene bare kan igangsettes og gjennomføres når de med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring av pasientens tilstand, eller at pasienten unngår en vesentlig forverring av sykdommen. Uten pasientens samtykke skal det ikke igangsettes eller gjennomføres undersøkelse og behandling som innebærer et alvorlig inngrep overfor pasienten. Som eksempler på slik behandling nevnes elektrosjokk (ECT), men det uttales at nødretten kan komme inn som et eget grunnlag for å gi ECT-behandling uten pasientens samtykke dersom det er fare for pasientens liv eller for at vedkommende kan få alvorlig helseskade.

Det uttales at det å bli tvangsmedisinert med psykofarmaka oppleves som en stor integritetskrenkelse av mange psykiatriske pasienter, men departementet er likevel ikke i tvil om at innføringen av effektive psykofarmaka i psykiatrien har vært et framskritt som har gjort det mulig å behandle psykotiske tilstander på en annen og bedre måte enn i tidligere tider. Departementet mener på denne bakgrunn at lovforslaget bør åpne for behandling med medikamenter også uten at pasienten har samtykket. I forbindelse med behandling med legemidler er det presisert at slik behandling bare skal kunne gjennomføres med preparater som er registrert her i landet og med vanlig brukte doser. Det uttales at det også må kreves at man med ganske stor sikkerhet kan regne med at behandlingen vil gi vesentlige gunstige virkninger for pasienten som klart oppveier ulempene ved eventuelle bivirkninger. Departementet foreslår å videreføre fylkeslegen som klageorgan over vedtak om behandling uten eget samtykke.

Med den utformingen lovutkastets regler om tvangsbehandling har fått, mener departementet at hensynet til art. 3 i EMK er tilfredsstillende ivaretatt.

Når det gjelder rett til fri kommunikasjon, vil det etter lovforslaget framstå som en hovedregel at enhver pasient som har døgnopphold i institusjon for psykisk helsevern, har rett til å motta besøk og benytte telefon, samt sende og motta brev og pakker. Selv om det prinsipielle utgangspunkt er fri kommunikasjonsrett, mener departementet at en fri kommunikasjon under bestemte forhold kan være til stor skade for psykiatriske pasienter, og at det derfor bør være en klar, men snever hjemmel for restriksjoner når sterke behandlingsmessige eller sterke velferdsmessige hensyn eller hensyn til nærstående person gjør dette nødvendig. For å hindre at pasienten blir isolert på grunn av restriksjoner i kommunikasjonsretten, foreslår departementet at institusjonen pålegges en plikt til å sørge for at pasienten får nødvendig informasjon om sine pårørende og forhold utenfor institusjonen som er av betydning for pasienten. Behandlingsmessige, relasjonsmessige eller velferdsmessige hensyn skal ikke under noen omstendighet kunne begrunne innskrenkninger i retten til å kommunisere med kontrollkommisjon, pasientombud, prest eller tilsvarende sjelesørger, juridisk rådgiver eller offentlig organ. I lovutkastet blir det foreslått at slike innskrenkninger bare kan vedtas for 14 dager om gangen. Departementet foreslår at pasienten eller pasientens nærmeste kan påklage vedtak om innskrenkninger til kontrollkommisjonen.

Det foreslås en adgang til postkontroll ved mistanke om at medikamenter, rusmidler, rømmingshjelpemidler, våpen eller farlig gjenstand blir forsøkt innført til en pasient. Departementet mener at lovforslaget er i overensstemmelse med kravet om respekt for korrespondanse etter EMK art. 8, da formålet med tiltakene vil være å hindre ulovlige handlinger eller handlinger som kan føre til uorden i institusjonen eller være til fare for andre.

Slik departementet ser det, er det ikke tilstrekkelig å ha regler om postkontroll. Det påpekes at i noen tilfeller kan en pasient forsøke å føre inn rusmidler, våpen m.m. i klærne eller på kroppen og eventuelt gjemme de uønskede gjenstandene på rommet. Departementet mener at tiltak for å forhindre dette bør lovreguleres, og foreslår en egen bestemmelse om dette i § 4-6. Lovutkastet åpner også opp for kroppsvisitasjon av pasienten. Det presiseres at undersøkelse av kroppens hulrom ikke skal være tillatt. Det uttales at undersøkelse ikke skal skje rutinemessig, men at det må foreligge grunnlag for mistanke om at visse typer gjenstander vil bli forsøkt ført inn i institusjonen. Departementet mener at lovforslaget er i overensstemmelse med kravet om respekt for privatlivets fred, jf. EMK art. 8 (1). Formålet med tiltakene vil være å hindre ulovlige handlinger som kan føre til uorden i institusjonen eller være til fare for andre, jf. EMK art. 8 (2).

Postkontroll, undersøkelse av rom og eiendeler eller kroppsvisitasjon kan i noen tilfeller resultere i at det oppdages gjenstander som det ikke er ønskelig at pasienten skal kunne ha med inne i institusjonen. Departementet finner det derfor nødvendig at en bestemmelse om beslag blir inntatt i loven. Departementet foreslår at den faglig ansvarlige i noen tilfeller kan vedta tilintetgjørelse av medikamenter, rusmidler eller farlig gjenstand som vedkommende ikke rettmessig kan inneha. Det foreslås at klage over vedtak om tilintetgjørelse skal ha oppsettende virkning.

Departementet mener at reglene om bruk av tvangsmidler er av så sentral betydning for pasientens rettsikkerhet, at de bør reguleres i selve loven, og ikke begrenses til pasienter under tvungent psykisk helsevern slik som situasjonen er i dag. Departementet vil understreke viktigheten av at man foretar en forholdsmessighetsvurdering av om bruk av tvangsmidler er nødvendig, og at situasjonen i forkant av iverksettelsen må være en nødsituasjon. Tvangsmidler som etter forslaget skal kunne anvendes, er mekaniske tvangsmidler, bruk av isolasjon bak avlåst dør uten at personalet er til stede og bruk av legemidler. Etter forslaget kan tvangsmidler bare brukes når forholdene gjør det uomgjengelig nødvendig, og kun når lempeligere midler har vist seg åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige. Når det gjelder barn og unge, er man ytterligere restriktiv i bruken av tvangsmidler, og det foreslås forbud mot å benytte isolering og mekaniske tvangsmidler mot barn og unge under 16 år. Det bemerkes at dersom bruk av tvangsmidler iverksettes, skal pasienten ha visuelt tilsyn. Departementet foreslår at det i motsetning til situasjonen etter dagens rett skal åpnes for en adgang til å påklage vedtak om bruk av tvangsmidler til kontrollkommisjonen.

Departementet anser ordningen med kontrollundersøkelser som en viktig rettsikkerhetsgaranti som bør videreføres, og foreslår lovfestet at den faglig ansvarlige skal sørge for at det minst en gang hver tredje måned foretas undersøkelse av pasient under tvungent psykisk helsevern, for å få vurdert om vilkårene for slikt vern fremdeles er til stede. De nærmere regler om kontrollundersøkelser foreslås fastsatt i forskrift.

Departementet mener at det må være klageadgang i forhold til alle overføringer til opphold i institusjon eller til andre tiltak under ansvar av institusjon, og at pasienter med og uten dom bør likestilles mest mulig prosessuelt. Det foreslås som hovedregel at en klage på et vedtak om overføring skal ha oppsettende virkning, men at det kan gjøres unntak fra hovedregelen i de tilfeller hvor pasientens tilstand gjør det uomgjengelig nødvendig at overføring skjer straks.

1.12 Dom på overføring til tvungent psykisk helsevern

Det redegjøres for Ot.prp. nr. 87 (1993-94) Om lov om endringer i straffeloven m.v. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner) og for justiskomiteens innstilling Innst. O. nr. 34 (1996-97). Ved behandlingen av denne vedtok Stortinget den bestemmelsen om straffefritak som følger av utkastet til ny straffelov § 44. Særreaksjonformen overføring til tvungent psykisk helsevern kan etter den nye straffelovens § 39, jf. § 44 første ledd, brukes overfor den lovbryter som på handlingstiden var psykotisk. Justiskomiteens innstilling la opp til at det skulle vedtas et nytt kapittel IV a i lov om psykisk helsevern slik som foreslått, men med det unntak at henvisningene til straffelovens § 45 første og tredje ledd sløyfes i § 13 f og § 13 h. Stortinget har etter dette vedtatt særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern, som i hovedtrekk ser slik ut:

• ved dom på overføring til tvungent psykisk helsevern gjelder bestemmelsene i lov om psykisk helsevern så langt de passer, med unntak av kapittel II og § 9a

• opphør av helsevernet skjer etter straffelovens § 39 b når gjentakelsesfare etter § 39 nr. 1 eller nr. 2 ikke lenger er til stede

• fylkeshelsesjefen i den domfeltes bostedsfylke avgjør hvilken institusjon som skal ha behandlingsansvaret for den domfelte

• den som er overført til tvungent psykisk helsevern, skal de første tre ukene ha døgnopphold i institusjon, hvoretter den faglig ansvarlige bestemmer hvordan det tvungne psykiske helsevern til enhver tid skal gjennomføres

• vedtak om overføringer er enkeltvedtak som kan påklages til kontrollkommisjonen

• dersom den domfeltes sinnstilstand ikke lenger er slik som beskrevet i straffeloven § 44 første ledd og særlige grunner taler for det, kan retten etter begjæring fra den faglig ansvarlige bestemme at den domfelte skal overføres fra tvungent psykisk helsevern til anstalt under fengselsvesenet

• dersom den domfeltes sinnstilstand etter overføring til fengselsvesenet igjen blir som beskrevet i straffeloven § 44 første ledd, skal den domfelte tilbakeføres til tvungent psykisk helsevern. Ved uenighet om vilkåret for tvungent psykisk helsevern er oppfylt, bringes saken inn for Statens helsetilsyn for avgjørelse.

Justiskomiteen var i tvil om psykiatrien og kriminalomsorgen har den nødvendige kapasitet til å kunne ivareta oppgavene med å ta hånd om de særreaksjonsdømte på en tilfredsstillende måte i tillegg til de andre pasientene. Komiteen fant det nødvendig at Stortinget får muligheten til å vurdere dette samlet. Komiteen foreslo derfor at endringene ikke skal tre i kraft før Stortinget vedtar det, etter at Stortinget har behandlet meldingen om psykisk helsevern.

Departementet har tatt de tilføyelsene om dom på overføring til tvungent psykisk helsevern som er vedtatt som det nye kapittel IV a i nåværende lov om psykisk helsevern, inn som kapittel 5 i lovutkastet. I lovutkastet er det tatt sikte på ikke å gjøre realitetsendringer i forhold til det som er vedtatt, men hovedsakelig begrense seg til de justeringer som er nødvendig for å få til sammenheng i systemet. Av sikkerhetsmessige grunner har departementet ikke funnet det riktig å foreslå at den domfeltes klage på overføringer fra psykisk helsevern uten døgnopphold til psykisk helsevern med døgnopphold, jf. § 5-4 siste ledd skal ha oppsettende virkning. I tråd med det som Stortinget har bestemt, blir det lagt opp til at kapittel 5 trer i kraft i henhold til egen lov.

1.13 Om tilsyn, kontroll og overprøving

Når det gjelder spørsmålet om hva slags kontrollsystem vi skal ha i det psykiske helsevern, anser departementet at et system som bare er basert på en ren domstolkontroll ikke er realistisk i dagens situasjon. Departementet mener at den beste løsningen må være å fortsatt bygge på et system hvor hovedansvaret for overprøving og kontroll av vedtak om tvungent psykisk helsevern ligger på særlige domstolslignende forvaltningsorganer, og foreslår å opprettholde dagens ordning med kontrollkommisjoner. Det foreslås en forskriftshjemmel for å kunne gi utfyllende regler om saksbehandlingen i kontrollkommisjonen. Departementet foreslår en utvidelse av kontrollkommisjonenes kompetanse som klageorgan.

Når det gjelder klage på vedtak om tvangsbehandling, vil det etter departementets syn være fylkeslegene som er best egnet til å behandle disse sakene. Departementet foreslår derfor å opprettholde gjeldende klageordning med hensyn til vedtak om tvangsbehandling. Klager over bruk av medisiner som tvangsmiddel i nødsituasjoner skal etter departementets forslag behandles av kontrollkommisjonene.

Lovovertredere som får dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, vil ha adgang til å påklage overføring til opphold i eller til andre tiltak under ansvar av institusjon, til kontrollkommisjonen. Departementet foreslår en liknende regel med hensyn til pasienter som er undergitt tvungent psykisk helsevern på sivilrettslig grunnlag.

Departementet finner det nødvendig å få presisert kontrollkommisjonenes overprøvingskompetanse slik at kontrollkommisjonen skal prøve alle sider av saken, også forhold som ikke er påberopt av parten, og foreslår derfor en spesiell saksbehandlingsregel.

Departementet mener at kontrollkommisjonens alminnelige kontroll med pasientenes velferd utgjør en viktig funksjon innen psykiatrien. Etter departementets forslag vil likevel slik kontroll bli en sekundær oppgave i forhold til de avgjørelser kontrollkommisjonene er tillagt.

Det foreslås at det i kontrollkommisjonene skal oppnevnes en person som har vært pasient under psykisk helsevern, eller er eller har vært nærstående til pasient, eller som har representert pasientinteresser i stilling eller verv. Departementet foreslår videre at oppnevningstiden for kontrollkommisjonens medlemmer reduseres fra seks til fire år, og at ingen kan gjenoppnevnes mer enn én gang til samme kontrollkommisjon. I § 6-3 foreslår departementet en programbestemmelse om kommisjonenes uavhengighet for å gi et klart signal om kontrollkommisjonenes uavhengige stilling i forhold til pasienter og institusjonens personale. Det foreslås å videreføre någjeldende generelle henvisning til forvaltningsloven med spesielle saksbehandlingsregler for kontrollkommisjonene. Etter departementets oppfatning bør de særlige saksbehandlingsreglene først og fremt gjelde ved klager som berører det helt sentrale spørsmålet om etablering og opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern. I lovutkastets § 6-4 foreslår departementet i stor utstrekning å videreføre de særlige saksbehandlingsreg­lene i någjeldende lov om psykisk helsevern. Departementet har valgt å foreslå en videreføring av någjeldende saksbehandlingsfrist på to uker.

1.14 Domstolprøving

Etter gjeldende rett kan kontrollkommisjonens vedtak om innleggelse eller å nekte utskriving bringes inn for retten etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33.

Det foreslås i proposisjonen å videreføre gjeldende rett, men at prøvingsadgangen etter tvistemålsloven kapittel 33 skal utvides til også å gjelde kontrollkommisjonens vedtak om overføring til døgnopphold i institusjon.

1.15 Forskjellige bestemmelser

Det foreslås i § 8-1 en forskriftshjemmel om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen.

Departementet foreslår at loven trer i kraft fra den tid Kongen i statsråd bestemmer. Det foreslås videre en særlig hjemmel for at Kongen i statsråd kan bestemme at de enkelte av bestemmelsene kan tre i kraft til forskjellig tid.

Det framholdes at på grunn av den sterke sammenhengen mellom lovforslagene vil den nye helselovgivningen måtte settes i kraft samtidig, og at den nye loven om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern særlig vil være avhengig av at pasientrettighetsloven og den nye spesialisthelsetjenesteloven er på plass, og av at de sentrale delene av forskriftsverket til loven er klare.

1.16 Departementets vurderinger av økonomiske og administrative konsekvenser

Det framholdes at for en del av de foreslåtte endringers vedkommende vil det måtte gis mer detaljerte pålegg i form av forskrifter, og at i disse tilfellene vil de økonomiske og administrative konsekvensene til dels være avhengig av hvordan forskriftene blir utformet. Departementets vurdering er at tiltakene i hovedsak vil ha moderate økonomiske konsekvenser. Regjeringen er innstilt på at kommunesektoren får kompensasjon for eventuelle merutgifter.

At den primære tutorkompetansen er foreslått overført fra den nærmeste til offentlig myndighet, vil føre til noe større grad av beredskap hos offentlig myndighet. På den annen side har departementet i § 1-3 foreslått å beholde flere instanser som offentlig myndighet, slik at belastningen i noen grad vil fordeles. Forslaget vil få noen økonomiske konsekvenser, men de anses ikke å være vesentlige.

Bestemmelsen om at kommunelegen skal treffe vedtak om tvungen undersøkelse, vil medføre merarbeid for kommunelegen og aktualiserer en stedfortrederordning med tanke på helger, ferier osv. Departementet har anslått at forslaget vil medføre ca. 2 pst. merarbeid for kommunelegene.

På institusjonene vil det etter lovforslaget måtte treffes flere formelle vedtak enn i dag, noe som får både økonomiske og administrative konsekvenser. Departementet mener at lovforslagets nye krav til formelle vedtak vil medføre en samlet vekst i arbeidsbelastningen for hver av de faglig ansvarlige på ca. 5 pst. Dette innebærer økt arbeidsbelastning tilsvarende 10-12 årsverk for landet totalt.

Forslaget om individuelle planer vil kunne være en årsak til økte utgifter både for spesialisthelsetjenesten og kommunene, men det påpekes at på den annen side vil en effektivisering av behandlingen og et bedre og mer helhetlig tilbud for den enkelte pasient som følge av slike planer på sikt kunne føre til reduserte kostnader. Departementet finner det vanskelig å beregne de samlede konsekvensene av dette, men knytter av praktiske årsaker et anslag over merarbeid i tilknytning til selve utformingen av planene til den faglig ansvarlige for vedtak og anslår dette til 10 pst. Departementet antar at det merarbeidet som blir påført kommunehelsetjenesten gjennom en plikt til å bistå i utarbeiding av psykiatriens planer for psykiatriske pasienter, vil utgjøre omtrent en tredjedel av det merarbeid som påføres psykiatrien.

Det uttales at lovutkastet vil medføre økt belastning på kontrollkommisjonene med behov for noen flere saksbehandlingsressurser som vil kunne kreve økonomisk inndekning.

Departementet anslår at saker om overføringer vil medføre en økning i saksmengde på ca. 10 pst.